Ferieprat del 1: Høsten er visst her…

I hvert fall hvis man skal dømme etter været. Det regner og blåser, og den deilige sommertemperaturen har forlatt oss, bare en ti-tolv etternølere er igjen.

Det er jo sånt som gjør at man kan bli litt molefonken, men siden sommeren har vært så fin, skal jeg heller tenke på den. Jeg har satt meg et mål om å få bloggen i gang igjen, og da er det vel greit å dele noen sommerminner med den som stadig er innom her (om det er noen). Det er merkelig hvor vanskelig det har vært å sette av tid til blogging etter at vi fikk hund i huset. Det har kanskje også en sammenheng med at det meste virker å skje på Facebook? Likevel, jeg gir bloggingen en sjanse likevel, denne siden er ikke død, selv om den har ligget i koma en god stund. 🙂

Det var ytterst deilig da sommerferien var i gang, for siste del av vårsemesteret ble tøff for både Tenåringen og meg. Vi blir ofte sjukere om våren, så også i år.

Tenåringen tok forkjølelsen sin og dro avgårde til Spania, for å besøke besteforeldre, mens Teemo og jeg ble igjen hjemme og passet huset. Det blir alltid litt stille og rart når Tenåringen reiser bort, og det skjer jo også ganske sjeldent, men det gikk da greit. Nå som han begynner å bli voksen, kjenner jeg en del på hvor rart det blir når han en dag flytter hjemmefra. Det ligger ennå noen år frem i tid (håper jeg).

Jeg møtte Tenåringen da han kom tilbake fra utenlandsturen, og neste morgen fløy vi sammen til Stavanger, hvor vi feiret diverse fødselsdager – blant annet min fars 70-årsdag. Stor stas! Teemo hadde også «ferie», og det var ganske tøft for meg å levere han fra meg. Heldigvis slapp han kennel (det er vel også litt tidlig for en liten valp), han fikk bo privat hos en veldig grei dame med flere egne pudler. Gjett om det var koselig å hente han igjen!

Etter litt tid hjemme, dro vi avgårde på årets familietur, Teemo inkludert. Det ble en skikkelig roadtrip!

Dovrefjell

Først kjørte vi over vakre og ville Dovrefjell, til Oppdal der vi bodde en natt på Rica Skifer hotell. Det er et flott hotell, synes jeg. Det var tunge, gode dører, som lydisolerte godt. Jeg tror knapt jeg hørte noen lyder fra andre gjester, noe som er ganske uvanlig på hoteller. Rommet var veldig ok, maten var også bra. I resepsjonen står en utstoppet moskus, og denne måtte Teemo bjeffe på hver gang vi passerte. Sånne skumlinger må jo skremmes bort! (Selv synes jeg det er ganske pinlig med den bjeffinga, og ikke er det lett å få han til å slutte med det heller.)

En moskus til besvær

Dagen etter kjørte vi videre til Trondheim, en by jeg ikke har besøkt på over 20 år. Vi fikk med oss Nidarosdomen, og Tenåringen fikk oppfylt ønsket sitt om å klatre opp alle trappene til toppen av katedralen. Der tok han mange, flotte utsiktsbilder, så jeg også fikk sett. 🙂

Et av Tenåringens mange utsiktsbilder.

Planen var at vi skulle ha to overnattinger i Trondheim, men jeg kjente fort at det ikke gikk særlig bra. Jeg blir ufattelig sliten av å være i «store» byer, og av å gå på asfalt. Etter en prat med resten av familien, samt avklaring med hotellet om at det gikk bra å kansellere den siste natten uten at det kostet noe, fant Tenåringe, Teemo og jeg oss et sted å overnatte i Møre og Romsdal. Neste stopp for hele familien var nemlig Kristiansund, så vi leide oss inn på en gård i nærheten av fergeleiet i Halsa kommune. Det var en lise for sjelen å komme seg ut av byen, og ut på landet igjen. Det har blitt så merkbart for meg etter flyttingen, at jeg ikke tåler byer lenger.

Gøy på landet!

Neste morgen møtte vi resten av familien på fergeleiet, og kom oss videre på turen slik den var planlagt.

Det er jo ingen hemmelighet at det er mye tunneler på det norske Vestlandet. Da vi nærmet oss Kristiansund, bar det nok en gang inn i en tunnel. Imidlertid var det noe ved denne tunnelen, som skilte den fra de andre jeg hadde kjørt gjennom. Denne gikk bratt nedover! Jeg fikk fullstendig panikk da jeg forsto at det var en undersjøisk tunnel, noe jeg har sverget på at jeg skal holde meg langt unna. Jeg har ikke særlig problemer med vanlige tunneler (selv om jeg ikke er spesielt glad for å bli stående stille i dem), men en tunnel under vann..! Nei, fytti – der går grensa!

I og med at jeg kjørte bilen, måtte jeg bare forsøke å komme meg gjennom dette på en tryggest mulig måte. Det skjedde imidlertid med angst, tårer og heftig hyperventilering, og med en gang vi kom oss ut, ble det stopp på første og beste sted. Resten av familien så på i undring, mens jeg grein og styrte litt. Faren min trøstet, så det gikk da over etter hvert, og vi kom oss videre.

Kristiansund fikk jeg ikke sett særlig mye av, ettersom jeg var skikkelig sliten og ikke orket å tråkke meg rundt for å finne et spisested. Jeg ble heller igjen på hotellet mens de andre gikk ut. Det var egentlig for tidlig med roomservice, men Rica Hotel Kristiansund ordnet likevel så jeg fikk meg mat. Og for en snadder lunsj jeg fikk! Dette hotellet anbefales til alle som er innom byen, for der har de virkelig en fantastisk bra restaurant. Vi spiste middag her senere på kvelden, og da fikk jeg smake den prisbelønte  bacalaoen deres. Herreman, så godt!

Om kvelden ble jeg liggende og bekymre meg for veien videre neste dag. Vi måtte nok en gang gjennom en undervannstunnel, fikk jeg vite. Det var ikke tid for å gå flere måneder i terapi, så her var gode råd dyre. Jeg kom fram til at jeg måtte lure hjernen min, og klekket ut en liten plan.

Den skal jeg fortelle mer om senere, i Ferieprat del 2. 🙂

Eksempel på tunnel (ikke undervanns-), men er det lys i enden av den..?

Ikke forstyrr, vi drømmer

Dette ble presentert som eksempel på gal oversettelse fra kinesisk til engelsk, men jeg likte denne så godt at jeg synes den burde adopteres av alle. ♥

Hentet fra 22 Chinese signs that got seriously lost in translation. (Mange artige her!)

En oppsummering i bilder – vinteren 2013

Ettersom det har gått flere måneder siden siste blogginnlegg, tenkte jeg ta en kjapp oppsummering ved hjelp av bilder (og litt tekst). På tide å komme i rute igjen! Her er første ladning.

I vinter har vi hatt besøk av elg flere ganger. Her hopper den lett over gjerdet på nabotomta.

Med litt hjelp fikk vi verandaen tømt for snø. Teemo var fornøyd med den nye lekeplassen!

Små pudler trenger hyppige bad. Teemo er ikke helt enig…

Vi har hatt mye snø på Hedmarken.

Teemo – ikke alltid en villig fotomodell. 🙂

Innimellom er vi på oppdagelsesturer i nærområdet. Det er mye fin utsikt!

Fra vårt favorittutsiktspunkt.

Koigen – Hamar. På fine vinterdager er det rene folkevandringen på og ved Mjøsa.

Teemo liker godt å være på tur, selv om det blir litt kaldt på tærne. 🙂

Hamar sett fra Koigen.

Snømåkingen har blitt lek!

Jeg er ikke sikker på hvor mange kvadratmeter veranda vi har, men det er relativt god plass der ute. Ettersom vi bor i innlandet, har det også falt ned en god del snø denne vinteren. Mye av det har landet på verandaen, ja faktisk tror jeg det meste har landet der. Det har etter hvert blitt så mye at jeg har fryktet at hele greia skal kollapse, så jeg gikk i gang med spade og snøskuffe. Det gikk heller dårlig, og formkurven gikk brått nedover.

Ettersom det fortsatt er vinter, og det stadig kommer mer hvitt dalende ned fra himmelen, fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe. Jeg vurderte å finne noen å betale for å måke der ute, men så fikk jeg vite at det går an å bruke snøfreser på verandaer også. Jeg trodde det ville ødelegge gulvet, men etter å ha sjekket med fagfolk (og det skal man alltid gjøre), skjønte jeg at en snøfreser er løsningen for meg. Imidlertid koster de jeg har sett skjorta, og enda litt til. Så leste jeg på nett at det finnes rimeligere snøfresere,  hvorav noen er elektrisk drevne. Jeg tok diverse telefoner rundt om til lokale bedrifter, men fant ingen som solgte en slik jeg ønsket.

Etter litt mer googling fant jeg denne snasne saken!

Så jeg bestilte den på tirsdag og allerede i går fikk jeg melding om at den hadde ankommet postkontoret. Snakker om kjapp service!

I dag dro Tenåringen og jeg for å hente vidunderet. Den kom i en diger eske, som vi fikk baksert inn i baksetet på den bittelille bilen vår. (Den er bare ørlite granne større en snøfreseren, egentlig.)

Her er freser’n pakket ut og klar til å monteres:

Bruksanvisningen var et lite helvete, det må jeg si. Man burde helst hatt lupe, for å tyde de stusselige tegningene. Det ble litt fresing på meg og, for å si det sånn, men omsider var den ferdig og klar til bruk. Da var det imidlertid godt over middagstid, så jeg måtte utsette testkjøringen. Vi spiste hjemmelagde (glutenfrie) seibiffer og slappet av med en episode Graham Norton show (en favoritt i vår familie). Men så var det tid for å frese litt utendørs!

Motoren startet, men den gjorde jo ingenting. Pokker, tenkte jeg, er den ødelagt alt? Det viste seg at jeg hadde glemt å fjerne noen plastdingser, som holdt rotorbladene fast… Okay, jeg bomma litt der, men jeg skylder på den elendige bruksanvisningen. Jeg fjernet plastdingsene (etter å ha koblet fra strømmen, selvfølgelig), og så prøvde jeg den igjen. Hallelujah, den virket!

Maskinen har begrensninger på hvor høy snøen kan være, og snøen på vår veranda er definitivt høyere enn de 20 cm den skal klare. Jeg vippet den opp og startet fra toppen, og selv om den da blåste mye av snøen bakover mot mine bukseben, så jeg at den blåste masse snø ut av «pustehullet» på toppen også. Hurra hurra! Jeg er ikke helt imponert over hvor langt den blåser snøen, men det er uansett ikke noe problem å fjerne det som lander på verandaen etterpå. Det kommer til å ta tid, men en dag er det snøfritt der ute. Og det før våren kommer, banna bein!

Se så mye den har fjernet!

Enda er det nok igjen, men det får bli en annen dag.

Dette kan virkelig anbefales! Det er jo faktisk moro, det her. 🙂

Nye aktiviteter

Etter å ha vært særdeles samarbeidsvillig i mer enn et halvt år nå, så har kroppen begynt å si fra litt mer. Vedlemping og snømåking, lissom. Hallo! Det får da være måte på. Sånt overlater man til friske folk, eventuelt maskiner. Og maskin skal det bli, jeg har nettopp bestilt meg en elektrisk snøfreser, så jeg kan få tømt verandaen for snø før hele greia kollapser. Vi har ikke lyst på kollaps, hverken på den ene eller andre måten, nemlig.

Nå som jeg har fått så klar beskjed, bør jeg vel bli bedre på å roe ned før det blir for mye. Det har aldri vært enkelt, og blir det sikkert ikke heller. Men øvelse gjør mester, og alt det der.

Jeg vurderer å teste ut medisiner igjen, den samme jeg brukte noen måneder ifjor: Imunovir. Jeg kan ikke si sikkert at den hjalp, faktisk trodde jeg ikke at den gjorde det. Det var først en stund etter at jeg sluttet med den (på grunn av noen bivirkninger) at jeg merket hvor mye mer jeg greide å gjøre. Den gode virkningen holdt seg gjennom måneder med oppussing, lemping av møbler og nedpakking av ting, salgsprosess på leiligheten, visningsstress, kjøpsprosess og alt som har fulgt med det å flytte til en helt ny plass. Det har vært helt utrolig å merke at kroppen tålte alt sammen. Joda, jeg ble så klart innmari sliten, fikk vondt og syntes ting var kjipt. Imidlertid greide jeg å sove om natta, og etter en dag eller to, så var jeg tilbake igjen. Jeg har altså ikke hatt en eneste lengre kræsj på den tida, enda så ekstremt mye jeg holdt på med sammenlignet med mitt ellers så rolige liv.

Til slutt greide jeg likevel å overkjøre alle signaler, og har fått min straff for det. Overmot lønner seg sjelden. Nå håper jeg å hjelpe kroppen med å komme tilbake i den gode trenden, for det har vært så utrolig gøy å kunne leve litt mer og greie så mye. 🙂

Jeg har lenge tenkt på å teste ut Bailine, ettersom jeg kjenner ei som driver en salong i nærheten av der jeg bor nå. Etter å ha hørt at mange har fått hjelp med smerter og energimangel, har jeg endelig hoppet i det og tatt en prøvetime. Det var faktisk ganske ålreit! Ikke vondt, som jeg trodde det skulle være, bare litt rart og egentlig ganske godt. Jeg kjente at musklene jobbet, men ikke på en sånn måte at jeg ble sliten, eller kjente ubehag – som jeg jo gjør om jeg prøver meg på normal trening. Jeg lå der og konsentrerte meg om å puste rolig og slappe av i de deler av kroppen som ikke var i bruk. Med litt meditasjon på øret samtidig, ble det en riktig «pick me up»-stund.

I tillegg testet jeg en sånn treningsball (Pilatesball?), som jeg straks måtte ut og kjøpe meg. Kjernemuskulaturen min har nemlig begynt å streike, og dette var tydeligvis tingen. Jeg får vondt når jeg sitter i sofaen, jeg får vondt når jeg sitter ved PC, og jeg får vondt når jeg ligger i senga. Da må bare noe gjøres. Når jeg bare får pumpa opp fandenskapet (medfølgende pumpe er noe ordentlig ræl, så jeg har hentet fram en skikkelig kraftig en fra boden), så skal jeg begynne å se TV mens jeg sitter og rugger på ballen min. 🙂

Okay, bittelitt «høy» etter en fin dag. Det interessante blir jo å se hvordan morgendagen blir… og dagen etter der. Hvis jeg ikke får en kræsj, så er dette noe jeg skal teste ut skikkelig. Det koster noen kroner, men hvis jeg kan få bukt med smerter (og få strammet opp noen ubrukte muskler i samme slengen), så er det jaggu verdt det.

Ellers kan jeg melde at livet på landet stadig er godt! Jeg sover uten ørepropper, og det er mange år siden sist. Jeg trenger nesten ikke ta sovemedisiner lenger, og husker ikke sist gang jeg tok en sobril. Ting.Er.Bra!

Ord for dagen

‎The planet does not need more successful people. It does desperately need more peacemakers, healers, restorers, storytellers, and lovers of every shape and form.

-Professor David Orr, University of Vermont.

P.S. Signer gjerne denne kampanjen, det haster! Les mer om hvorfor hos Undreverset.

Michael Bublé i Oslo Spektrum

I går var Tenåringen og jeg i Spektrum, for å høre og se den kanadiske artisten Michael Bublé. Han blir ofte kalt «den nye Sinatra», men jeg tenker heller jeg kaller Sinatra for «den forrige Bublé».

Det er ganske kult å komme inn i Oslo Spektrum og høre lyden av alle menneskene. På vår vandring mot riktig område, fikk jeg et første, imponerende syn av salen. Omtrent i midten der, under et svart felt, tror jeg det var vi hadde setene våre.

Det var Tenåringens første konsert, så da vi hadde funnet plassene våre og satt oss ned, fikk jeg et øyeblikk av intens rørthet (snufs, snufs), fordi jeg synes det var så stor stas å være der sammen med 16-åringen min. (Jada, jeg er litt rar sånn, men bær over med meg, det er ikke så ofte vi er ute i verden.)

Oppvarmingsbandet var Naturally 7, en a capella-gruppe fra New York. De var både dyktige og morsomme, og etter konserten sto de klare til å signere plater. Jeg tok noen bilder med mobilen min, de ble dødsdårlige, men jeg har i hvert fall bilde!

Han unge i den lyse genseren hadde en ufattelig mørk stemme; det var han som sang bassgitar. 🙂 Naturally 7 var veldig glade for å være i Oslo, og kunne fortelle at de snart kommer tilbake (i juni, mener jeg det var) og da skal de spille i Harstad. Så alle som er i området kan glede seg!

Etter oppvarmingen ble det litt venting før selveste Michael Bublé kom på scenen, men det er jo sånn det skal være på konsert. Jeg hadde satt i ørepropper under oppvarmingen, og det gjorde at hele opplevelsen ble behagelig dempet. Tenåringen syntes Spektrums gratis-ørepropper var de beste han hadde prøvd, og det var jo bra.

Under de første sangene var det ganske rolig i salen. Jeg tenkte for meg selv at det var andre tider den gang jeg var frisk og var på rockekonserter. Egentlig er det helt ålreit å kunne sitte og høre på musikk, bortsett fra at ryggmusklene mine ikke var særlig happy. Det fikk vi en endring på senere! Men først dro Michael igjennom en presentasjon av bandet han hadde med seg. Dette er menn han har jobbet med lenge, noen i 10 år. Det er tydelig de har en intern humorgreie på gang, for presentasjonen av de enkelte stemte neppe med virkeligheten. Det var morsomt, men helt umulig å gjenfortelle. Du skulle ha vært der!

Etter en rolig låt jeg ikke kjente fra før, sier Michael; «just admit it, you don’t know half the shit I’m playing. So I decided to share some native shit with you», eller noe i den duren. Og vips strøymet det på med bunadskledde småjenter og ungjenter. Bublé greide til og med å uttale navnet ganske bra: Trefoldighet Jentekor, et kor med ca. 20 jenter i alderen 10 til 18, ifølge denne siden. De fikk trampeklapp fra salen og sang et par typisk nasjonalromantiske sanger. Jeg vet ikke hva det var, men de sang mye «dam-dira-dam-dira-du» og det syntes Michael var et bevis på at norsk er et kjempeenkelt språk.

Ikke så lett å se koret, men de synes på storskjermene

Michael påsto at han og pianisten pleide å varme opp før konserter på en litt spesiell måte; De spiller og synger «badass»-sanger sammen. Nå skulle vi få lov til å høre litt hvordan det var. De dro i gang starten på Journeys ‘Don’t stop believing’, men i mer Glee-stil for dem som kjenner det programmet. Ikke så veldig badass, liksom. Videre sang de starten på flere kjente, og veldig lite badass-aktige låter, alt til mye latter fra oss i salen. «Men jeg er veldig macho, altså», påsto Bublé-mannen, og vi trodde ham så klart.

Et stykke ut i showet, gikk plutselig Michael ut blant publikum. Mange fikk tatt ham i hånda, og vi sto der oppe på område 109 og var litt misunnelige (selv om jeg er ganske sikker på at vi hadde bedre stoler). Men – jaggu gikk mannen opp på en liten scene (tror jeg) rett nedenfor område 109. Ungjentene strøymet på og stilte seg opp for å filme og ta bilder. Vi så ikke så veldig mye til mannen, selv om han altså befant seg kun noen få metere fra der vi satt. Samtidig ble det sendt ut gigantiske, hvite «badeballer» som publikum dyttet opp i luften. Michael Bublé forsøkte å få en av dem opp til oss som satt oppe i høyden, men den ble dessverre fort dyttet ned igjen. Så fikk han med seg Naturally 7 (tror jeg) på å synge en låt til bestefaren hans, som visstnok så hele konserten via Skype. Noe av dette fikk jeg filmet, men dessverre er mobiltelefonen min skikkelig dust og opptakene gjort med den er helt borte. Jeg hadde iPoden min med meg og filmet heldigvis litt med den og. Du ser ham som en lysende, omvendt silhuett midt inni alt menneskekaoset. (Og litt på skjermen bak.)

Så nærmet det seg slutten, Michael takket for seg og vi klappet og trampet for å få ham tilbake. Det gjorde han så klart, for han hadde ikke sunget ‘Feeling good’ ennå, og det måtte han jo! Det ble helt mørkt og vips satte han i gang med nettopp denne låta, og jubelen sto i taket. Det er forresten et veldig rart uttrykk, at den står i taket. Jubelen, altså. Jeg er litt usikker på om det egentlig stemmer, men folk ble i hvert fall hørbart glade.

En låt eller to til, og så var det slutt på en fantastisk, flott kveld. Tusen takk til Michael Bublé, må han leve lenge og vel og beholde både humøret og stemmen!

Ettersom mine amatøropptak ikke er særlig gode, legger jeg inn en skikkelig konsertvideo hentet direkte fra YouTube. Her får du nok et bedre inntrykk av mannen.

Utvidelse av boblen min

17. mars er dagen for den store internasjonale feiringen av den irske nasjonaldagen; St. Patrick’s Day. Jeg gamblet litt og ble med på paraden i Oslo. Det er flere år siden jeg var med sist.

Det var stort! Det var gøy! Det var hardt!

Rimelig sjaber har jeg tilbragt resten av dagen og kvelden på sofaen. Det gjorde ikke så mye, jeg hadde selskap i siste episode av ‘Hver gang vi møtes’, og dessuten fikk jeg med meg Tenåringen på å se på artistgallaen til Plan Norge på tv2. Vi så egentlig på fordi både Timbuktu og Vinni skulle spille, men snart kjente jeg på hvordan jeg savnet å være Plan-fadder. Tidligere har vi vært faddere til to barn, i to ulike verdensdeler. I kveld ble vi faddere igjen, til et foreløpig ukjent barn i et ukjent land. (Ønsket vårt er ei jente fra Rwanda, men det er egentlig ikke så viktig. Det blir fint uansett.)

Det er ikke det at jeg føler vi har så enormt mye penger til overs. Likevel… 8 kroner dagen, det skal vi få til. Jeg går jo i butikken og kjøper meg en flaske pepsimax uten å tenke over det. Det koster vel omtrent det dobbelte?

Det jeg synes er så flott med Plan er hvordan de jobber. Som fadder får du kontakt med et barn, du får bilder og rapport om hvordan det går med han eller henne, samt med familien. Men pengene du betaler, går ikke kun til denne familien (det kan fort skape misunnelse), men til hele lokalsamfunnet. Plan går inn og hjelper befolkningen til å hjelpe seg selv. Det kan være å få laget en brønn, startet en klinikk eller en skole, hjelpe kvinner i gang med å skape ting de kan selge, eller noe helt annet. Når prosjektet er godt i gang og befolkningen er i stand til å drive det videre på egenhånd, trekker Plan seg ut og starter opp et nytt prosjekt et annet sted det trengs.

Jeg kjenner på at jeg går her og suller i sykdom og elende, og noen ganger får jeg så nok av meg selv. Joda, det er kjipt og sånn, men vi har et sted å bo, vi har penger nok til mat og klær. Vi bor i et land der det finnes et sikkerhetsnett som fanger opp de (fleste) som trenger hjelp. Nå har jeg sjansen til å bidra med litt av mitt, og på den måten være den bittelille dråpen som kan gjøre en forskjell for ett menneske, eller faktisk for en hel landsby.

Så – jeg utvider boblen min litt og det føles ganske fint. Sender gjerne ut en oppfordring til flere om å gjøre det samme! (Men jeg vet at ikke alle har mulighet, så det er ikke ment som noe press.)

‘Hver gang vi møtes’ gjør meg så glad!

Inntil for noen få uker siden hadde jeg bare et fjern forhold til Jan Eggum, Elvira Nikolaisen, Bertine Zetlitz og Anne Grete Preus. Øystein Dolmen (fra Knutsen og Ludvigsen) og Halvdan Sivertsen var artister jeg har satt stor pris på gjennom mange år, mens Vinni (Øyvind Sauvik) ante jeg ikke engang hvem var.

Etter 5 lørdagskvelder i selskap med disse vidt forskjellige artistene, føler jeg at jeg har fått lov til å bli litt kjent med hvordan de er – ikke bare som artister – men som privatpersoner. Og det uten at det blir klamt, synes jeg.

Om du ikke kjenner til programmet, så har tv2 plassert 7 artister på en herregård på Hvaler. De får én dag hver, der de selv bestemmer aktiviteter, og hvor de seks andre har valgt ut hver sin sang av hovedpersonens repertoar, som de fremfører sin egen, personlige versjon av.

Det utføres med ærefrykt og en stor dose respekt. Det er tøft å stå foran en annen artist og spille hans eller hennes sang. Det er tydelig at det er minst like tøft å møte sine egne personlige tekster og musikkstykker, gjennom en kollegas tolkning. Alle de fem som har hatt sine programmer, viser at de blir både rørte og imponerte. Og for noen fremføringer! Kan du tenke deg Jan Eggum som rapper? Eller Halvdan Sivertsen som synger Bertine Z.’s Twisted Little Star? Det ligger noen perler av låter på tv2s sider.

Jeg synes alle sju artistene virker som varme, fine og interessante mennesker. Mest av alt har jeg nok blitt imponert over Vinni, som tidligere sang i Paperboys. Jeg er nesten glad jeg ikke visste hvem han var fra før, for nå har jeg kunnet danne meg et bilde av ham som menneske her og nå. Han legger ikke skjul på at han har levd hardt og tøft, med rus og vill festing. Jeg tror ikke jeg hadde syntes så mye om han for 10 år siden, men nå har han blitt voksen og lagt det ville livet bak seg. I samtalene i programmet (som jeg gjerne skulle hørt mer av), er han så åpen og ærlig om seg selv at jeg kjenner en veldig varme for ham. Det er tydelig at dette gjelder de andre artistene også, for flere av dem kjente ikke Vinni fra før, og kom til innspillingen med en god dose fordommer. Disse ble kjapt borte.

Jeg har stor sans for Vinnis fantastiske tolkninger av de andres musikk, der han har skrevet sine egne rappetekster inspirert av originallåtene. Dette er en artist jeg neppe hadde blitt klar over, om det ikke var for tv-programmet.

Jeg håper tv2 fortsetter denne tv-serien med flere norske artister. Det er tv som jeg har inntrykk av passer for flere generasjoner, i hvert fall har 16-åringen min blitt sittende og se det med meg. Vi ser vanligvis svært lite på tv, spesielt når det gjelder de reklamefinansierte kanalene. Reklameavbrudd er noe av det verste jeg vet, da lar jeg heller være å se. ‘Hver gang vi møtes’ er unntaket; dette er særdeles bra tv, til tross for «melkingen» tv2 bedriver med ørten reklampauser samt nyheter og været som er dyttet inn midtveis. Jeg håper virkelig programserien blir gitt ut på dvd, for jeg vil gjerne se programmene om igjen – uten avbrudd.

Dette er tv å bli glad av!

Fugler liker tydeligvis Bluegrassmusikk

Jeg har trofaste venner på Facebook som stadig tipser meg om søte bilder av fugler, videoer av fugler som gjør morsomme og rare ting (kråker som snowboarder for eksempel). I dag fikk jeg tips om følgende lille video, der et bluegrassband spiller og synger på en festival, og alt er stas og bra (i hvert fall hvis man liker sånn musikk, og det gjør jeg jo), og vips ramler det ned en liten fjærkledt skapning.. sånn fra oven. Ikke godt å si hvorfor, kanskje den kræsja med taket på scenen, eller kanskje den bare likte musikken og fikk lyst til å komme nærmere disse snodige folka som står der og spiller og lager fin lyd?

(Om du ikke er begeistret for musikken, kan du spole fram til circa 1 minutt og 30 sekunder. Et par sekunder seinere skjer det, og derfra og ut er det bare moro.)

Trykk på den lille firkanten nederst til høyre i YouTube-vinduet, så får du fullskjerm.