En liten oppsummering av julen, samt bitching over elendig kundeservice hos Gjensidige. (I håp om at de mister noen potensielle kunder som surfer rundt etter andres erfaringer.)
Vi hadde en særdeles hyggelig julefeiring, med god mat og godt drikke, fine presanger (mange ugleting! ♥) og familiehygge.
Så skulle vi hjem. Mamma’n min hadde parkert bilen i gaten utenfor der vi feiret, og vi skulle kjøre sammen hjem til der Tenåringen og jeg bor, slik at hun kunne overnatte der til neste dag. Hun bor nemlig utenbys og ønsket ikke kjøre hjem på natten.
Vi kom ut, skulle til å lempe gaver og hund og oss selv inn i bilen, men før vi rakk det la min mor merke til at bilskiltene var borte. Begge to. Noen hadde rett og slett skrudd skiltene av bilen og stukket av med dem.
Når slikt skjer kan man ikke kjøre bilen; bilforsikringen gjelder nemlig ikke om man kjører uten registreringsskilter. Husk det om det skulle skje deg.
Det ble taxitur ned til nattåpen politistasjon i sentrum. Mammas hund var i bagasjerommet på stasjonsvognen vi kjørte med. Sjåføren, som forøvrig var veldig hyggelig og grei, stoppet bilen og trykket på en knapp som åpnet bakluken. Dette skjedde før mamma hadde rukket å komme seg ut av bilen, og dermed stakk hunden hennes av bortover mørke sentrumsgater. Moren min slapp alt hun hadde i hendene og løp etter. Det hun slapp traff naturlig nok fortauet med et smell, tyngdekraften virker dessverre slik. Dermed gikk en rødvinsflaske i tusen knas, hvorpå annet innhold i samme pose ble dynket i mørkerød væske; deriblant en signert utgave av Jørgen Jelstads «De bortgjemte«.
Hunden ble heldigvis innhentet, men i alt kaoset glemte jeg TT-kortet mitt i taxien. Det fant vi ikke ut før mamma var ferdig med å anmelde tyveriet av bilskiltene og vi hadde tilkalt ny taxi for å ta oss med hjem. Den taxituren måtte dermed betales for, med nattakst og helligdagstillegg og gud veit hva annet.
Vi sov ikke så godt denne natten noen av oss.
Neste dag hadde den rødvinsdynkede «De bortgjemte» tørket og var igjen lesbar, men kommer nok for alltid til å lukte gammelt fyll. Det var det minste problemet vi hadde, så vi satte i gang med diverse telefonsamtaler. Mamma ringte til forsikringsselskapet og jeg til Oslo Taxi. Det ble en del samtaler hit og dit før vi fikk klargjort at mamma skulle få leiebil, og jeg skulle få igjen kortet mitt. Det siste var enklest å få til, for å si det sånn.
Leiebilen satt vi og ventet på i halvannen time, på en Shellstasjon nær Hasle. Dessverre uten hell. Hun måtte vente enda noen timer før den kom, men fikk heldigvis flyttet seg over til et hyggeligere og varmere ventested hvor leiebilen omsider ble levert.
Det skulle gå flere dager før mamma kunne hente bilen sin igjen, for biltilsynet holder naturligvis stengt i julen. Det ordnet seg til slutt, men jeg er ikke videre imponert over Gjensidige der mamma har bilforsikring. Ikke var det mulig å få klare svar der, det var i det hele tatt svært mye fram og tilbake, telefoner hit og dit. En som sa en ting, en annen som kjeftet og sa «det er feil!». Det verste var da hun ringte dem, for å høre om de kunne få fraktet bilen hennes til den byen hun bor i, slik at hun skulle slippe å kjøre enda en tur til Oslo og hjem igjen. Personen hun snakket med måtte spørre sin overordnede. Det gjorde hun uten å holde for røret, slik at mamma hørte hvordan de samtalte om henne på en svært så spydig måte. Gjensidige… Skam dere! Jeg vil aldri bruke dere, og jeg håper mamma bytter bilforsikring etter det som skjedde. Møkkafirma!
Etter dette var igrunn ikke julen helt den samme. Men det går seg jo til, og forhåpentligvis kommer mamma tilbake til Oslo på besøk. ♥
Tyvene vet jeg ikke hva skulle med skiltene, men jeg har hørt rykter om at dette ikke er helt uvanlig – og at stjålne skilter gjerne blir brukt på stjålne biler som dermed lettere kan smugles ut av landet og forsvinne. For min del håper jeg de kjørte seg ihjel på veien, hvor de nå skulle. 😦
Det var julen vår… Hyggelig inntil vi skulle hjem, altså. Ingen menneskeliv gikk tapt, bare masse irritasjon og forviklinger. Nyttårsaften blir forhåpentligvis mindre begivenhetsrik!
Og der tenker jeg å stoppe, for jeg har senebetennelse i høyrearmen og burde dermed ikke sitte ved en pc. 🙂
Under stjernene 