Nettdating for n’te gang

Gjennom en årrekke har jeg forsøkt meg på ulike nettdatingsider, med vekslende hell. Nei, hva sier jeg?! Det har ikke vært noe vekslende hell. Det har vært ikke vært noe hell i det hele tatt, men heller en vedvarende tilstand av håpløshet.

Det er mulig det er jeg som er negativ, men det er vanskelig å holde optimismen oppe når de aller fleste jeg får kontakt med, først av alt ønsker å sikre seg at det ikke er en frigid megge i andre enden. Hvis jeg var frigid ville jeg vel for pokker ikke søkt etter en mann, ville jeg?! (Megge er det fullt mulig at jeg er, men det kommer i så fall som naturlig følge av å ha blitt utsatt for et ukjent antall henvendelser av typen «hei, du ser søt ut, skal vi treffes og ha sex? Kona mi er en frigid megge.») Jeg mister dermed jevnlig troen på menneskeheten generelt, og mannfolk spesielt.

Datingsidene jeg har vært innom er mange, men klientellet virker å være det samme. Resultatet for min del er dermed uendret.

Ettersom jeg føler jeg har en viss erfaring med slike steder, har jeg kommet fram til at det bør opprettes et nytt treffsted med litt andre kriterier. Det finnes allerede steder der rike menn kan møte pene damer, et sted for de ekstra smarte, et for tjukke damer og menn som har det som hovedkriterie, og sikkert flere jeg ikke har hørt om ennå. Jeg har forslag om enda et spesialforum, og håper noen straks vil ta tak i og utvikle ideen min.

Jeg ønsker meg et sted der man kan søke opp folk med samme grunnsyn/holdninger som en selv. Et sted for dem som tenner på intelligens, og som evner å samtale om andre emner enn sex. Et sted der det er et must at man kan uttrykke seg skriftlig uten altfor mange skrivefeil.

For min del vil jeg gjerne ha spesielle søkekriterier tilgjengelig, som å kunne søke etter en mann i 40-åra, med interesse for det som skjer i verden. En mann som bryr seg om klima og miljø. En mann som ønsker at Norge gir amnesti til asylbarna, og ikke tror at alle muslimer er fanatiske terrorister. En mann som er glad i å lese bøker, se film og kunne prate om det aller meste. En mann med mye humor og positiv innstilling til livet. En mann som befinner seg på den rødgrønne sida politisk, og som synes det er forjævlig at FrP skal sitte i regjering. Gjerne en lærer. Lærere er bra folk!

Hvis noen kunne lage et sånt nettsted, hadde jeg satt stor pris på det!

Bill. mrk.
Winter is coming (and my feet are cold)

Reklame

Aktivitet for «halvveismennesker»?

Jeg har innimellom mer ork enn før. Det gjør at jeg har lyst til å bruke denne energien på noe hyggelig og sosialt. Noe som gjør at jeg kan bli kjent med nye mennesker, uten at jeg må være veldig aktiv fysisk sett. Dermed er en hver form for trim utelukket. Også fotoklubber (de går ofte rundt i timesvis og tar bilder).

Finnes det noen type forening der man møtes og snakker sammen, tro? Uten høy musikk i bakgrunnen. Det er jo ganske viktig.

Egentlig hadde det beste vært å finne noen som møtes på dagtid, ettersom ettermiddagen/kvelden ikke alltid er så god for min del.

Det eneste jeg kommer på da, er pensjonistforeninger, og det føler jeg ikke passer.

Det jeg ønsker meg: Et blandet miljø (noenlunde likt fordelt menn/kvinner), noe som er litt sosialt, litt lærerikt, ikke krever noe fysisk annet enn at jeg møter opp og er tilstede en stund. Gjerne noe som foregår noen ganger i måneden, men ikke hver dag.

Forslag, anyone?

Konfirmasjon til glede og besvær

I dag fyller Tenåringen hele 15 år, og det føles veldig fint og ganske rart. Det er selvsagt en klisjé dette med at tida flyr så fort, men jammen føles det sånn ut innimellom! På en måte føles det som et helt liv siden 15-åringen min ble født – og samtidig som bare noen få øyeblikk.

Til våren skal han være konfirmant. Det opptar mye av tankevirksomheten min for tida, for jeg har ikke arrangert noe lignende før og synes det er litt skummelt. Ikke at jeg står helt alene med det, altså, for det gjør jeg jo ikke. Imidlertid er jeg ganske kontrollfrik og vil helst ha oversikten og .. ja, kontrollen over det som skal skje. Alt etter innspill og ønsker fra hovedpersonen selv, det sier seg jo selv.

Jeg har søkt etter inspirasjon på nettet, og det ligger mye fint der. Bare det med bordoppsett har surret rundt i hodet mitt noen dager – men i dag fant jeg flere greie forslag på Quality Olavsgaard sine sider, og tror jeg har løst akkurat den biten. Vi kommer til å ha noe rundt 23-24 gjester (hvis alle kommer), og jeg likte veldig godt firkantbord.

Her kan alle gjestene se hverandre, noe jeg synes er spesielt viktig.

Lokalet vi skal bruke er i hvert fall mer enn stort nok til å romme alle gjestene, slik at vi kan sette opp en del bord til å ha maten på i nærheten. Vi satser på koldtbord, men mulig også varmmat for den som vil ha det. Tenåringen selv ønsker nemlig indisk, i tillegg til koldtbordet. Det er helt i orden for meg! (Det er heldigvis et godt utstyrt kjøkken der, så det vil gå an å få til i praksis.)

Sønnen min har plukket ut fargene svart og sølv, mulig med innslag av rødt. Okay! Invitasjonene følger i hvert fall ønsket hans – snille Jorunn har laget flotte invitasjonskort! Jeg kan ikke vise bilde av dem, for de er ikke sendt ut ennå.

Disse fargene gir meg imidlertid en viss utfordring når det gjelder pynt og blomster, spesielt det siste. Sølv- og svartfargede blomster tror jeg blir både vanskelig, og litt dystert, men det må da løse seg på en annen måte? Svarte og sølvfargede bånd/sløyfer rundt vasene, kanskje? Og svarte servietter må vel også kunne gå an å skaffe. (Jeg tror jeg satser på engangsduker i hvitt, om jeg ikke finner noe i sølv.) Det er veldig viktig at det ikke blir nusselig, søtt, jentete eller noe som i det hele tatt hinter i den retning. 😉

Jeg er som sagt ikke spesielt dreven på dette, og dessuten er budsjettet litt begrenset – men jeg tenkte fri litt til dere som leser her. Har dere tanker og innspill så vil jeg veldig gjerne høre!

I tillegg har jeg planer om å holde tale, men vet da søren hva som er greit å si. Min 15-åring er veldig opptatt av at det ikke skal være pinlig! Ikke noe fremvisning av nusselige babybilder, ei heller flaue historier fra han var liten. Det er ganske forståelig – det er jo sånt som er viktig i den alderen. Sanger vil han i hvert fall ikke ha, men taler er greit… heldigvis. (Da jeg ble konfirmert ville jeg ikke ha taler i det hele tatt, og dessverre lot familien meg få det som jeg ønsket. I dag tenker jeg det var litt dumt.) Jeg må prøve å flette inn litt humor, i hvert fall, det er viktig i vår lille familie!

Så – har dere noen ideer dere vil dele med meg, er jeg som sagt lutter øre. 🙂

Tillegg: Etter å ha sett noen bilder med hvordan det kan gjøres, har vi bestemt oss for å droppe rødt og gå for svart, sølv og hvitt. Det kan virkelig bli rålekkert!

Skal/skal ikke bytte fastlege?

Jeg har hatt fastlegen min som fastlege i flere år nå, siden tidlig 2000-tall. H*n holder til utenfor byen, så å komme dit er ganske omstendelig nå som jeg ikke har bil. Det er hovedårsaken til at jeg tenker på å bytte, for ellers er jeg veldig fornøyd med fastlegen – det er takket være vedkommende at jeg endelig ble utredet etter å ha vært syk i 7 år.

Ønsket mitt er å finne en fastlege innenfor bygrensen, da kan jeg komme meg dit ved hjelp av taxiordningene som fins.

Nå har det seg slik at jeg har blitt anbefalt en lege, og har møtt vedkommende. Det er tydelig at h*n er grundig og opptatt av å gjøre en god jobb. Ellers er det vanskelig å vite hvordan ting vil fungere mellom oss som pasient og lege.

Før turte jeg ikke bytte lege fordi jeg ventet på avklaring fra NAV i forhold til saken min, men nå som det er i orden så er det vel egentlig ikke noe mer som holder meg igjen. Bortsett fra en gnagende følelse av at dette er skumle greier. Jeg vet hva jeg har, men ikke hva jeg får…

Er det egentlig noe å tenke mer på, kan jeg ødelegge for meg selv på noen måte ved å forlate min gamle fastlege? Innspill, anyone?

Valgets kvaler, her illustrert med en annen doktor... Dr. Who.

Personlig shoppinghjelp ønskes

For en del måneder fant jeg et liksom-skinnskjørt på salg. Jeg kjøpte det, men fant fort ut at det var litt for kort i forhold til hva jeg liker å gå med. Det merket jeg spesielt når jeg satte meg ned. Jeg er av den formening at jeg må trives med klærne jeg går med, og det gjør jeg ikke når jeg hele tiden må passe på at jeg ikke viser fram mer enn jeg ønsker.

Så var jeg innom en klesbutikk igjen, og der fant jeg et blondeskjørt som også var på salg. Det passet meg, men var enda kortere enn det første skjørtet. Jeg kjøpte det likevel, ettersom jeg hadde fått en idé om at disse to litt-for-korte skjørtene kunne kombineres til et med passe lengde.

De to skjørtene før syprosjekt

Nå skal det sies at jeg mangler enkelte egenskaper kvinner gjerne skal ha. Håndarbeidsgenet mitt er for eksempel særdeles dårlig utviklet. Jeg spurte om råd hos et par damer jeg vet har mer peiling enn meg, og disse sa «go for it». En mannlig venn bidro med følgende oppmuntrende ord:

«Alt løser seg med gaffa og svart søppelsekk om det skulle være udugelig med blonder.»

Så jeg kvinnet meg opp og satte meg til med skjørtene, saks, nål og tråd. Etter mye fomling og et par «klipp opp og forsøk igjen», satt endelig deler av blondeskjørtet fast i skinnskjørtet. Resultatet kan du se under.

Skinnskjørtet har fått blondekant

Bli ny – med Internett?
Men så kommer vi til det vanskeligste (for meg): Hva i alle dager skal jeg ha på meg til skjørtet? Her håper jeg på gode tips fra Internett! Ideer ønskes fra alle som mener å inneha en viss motesans.

Hensyn: Økonomi og kroppsfasong. Jeg har ikke råd til noe fancy-schmancy fra designerbutikker. Dessuten er jeg ingen sylfide, så jeg må finne noe som ikke viser alle valker. 😉

Skal jeg ha svart topp? Annen farge? Kort? Lang? Vid? Trang? Med belte, eller uten? Lyse eller mørke strømper? 

I oktober venter to fester på meg, da hadde det vært hyggelig å kunne bruke skjørtet. Håper virkelig jeg finner noe til da! Hjelp? 🙂
 

Her har jeg skjørtet på meg, med en enkel t-skjorte og mørke strømper. Jeg vil gjerne ha en mer pyntet topp til festbruk, men hva?

Oaser for sarte sjeler

ME-syke, og andre som ikke orker så mye støy og inntrykk, har også behov for å gå ut av og til. Det å kunne møte gode venner på en kafé, kan gi en humørstigning som sitter i kropp og sinn lenge etterpå. I hvert fall er det det man håper på. Problemet med å gå på kafeer (og andre utesteder), er at det svært ofte er mye støy på slike steder. Det som skulle være en hyggelig opplevelse, kan ende opp med å bli det som tipper formkurven over og gjør deg sengeliggende i dagevis etterpå.

Det er et par vesentlige punkter som avgjør om et utested er egnet for ‘sarte sjeler’. Støy og skarpt lys står høyt på lista over det vi helst ikke vil ha så mye av.

Det er flere av oss som har et ønske om å finne fram til de rolige oasene som forhåpentligvis finnes. En kafé der det er rolig og behagelig stemning, mykt lys og helst litt oppdelt så man ikke sitter i et stort rom der alle lyder høres overalt. Et slikt eksempel er Clodion Art Café på Frogner. Velger man å stavre seg ned trappen, finner man et rolig kjellerlokale med peis, der det nesten aldri sitter noen på formiddagene.

Men, det må da finnes flere slike «myke kafeer» i Oslo? Jeg håper på mange tips fra dere som leser. Kjenner du til en perle av et sted, så blir jeg veldig glad for tips. Håpet er å kunne samle en liste over rolige steder, som forhåpentligvis også kan være til hjelp for flere.

Når vi først er i gang er det jo greit å lage oversikt over slike steder ellers i landet også, så jeg tar gjerne imot tips om oaser i alle byer.

En aldri så liten avstemming

Gamle damer liker stort sett blomster, ikke sant?! (Det gjør i og for seg unge også, i hvert fall jeg.) Jeg surfet rundt for å finne noe passende til min kjære farmor, og plukket først ut en kurv med litt blandet av planter. Sønnen min påsto at det ikke er noe fint med «dilldall» rundt blomstene, men er ikke det sånt som gamle bestemødre liker? Usikkerheten la seg over meg og dermed greier jeg ikke ta noen avgjørelser uten litt hjelp. Jeg tyr selvsagt straks til bloggen og spør mine kjære bloggvenner. Stem i vei så jeg kan glede en søt, gammel dame til jul. 🙂

Her er alternativene jeg har plukket ut (men er også åpen for andre forslag):

Alternativ 1:

Alternativ 2:

Alternativ 3:

Hvorfor..?

De siste par ukene har jeg brukt røykeplaster. Det begynte med at jeg hostet så innmari under siste runde med (svine?)influensa og dermed ikke orka å røyke. Hadde heldigvis noen røyketyggis liggende fra en lang togtur, men det var ikke helt optimalt. Så ble jeg anbefalt røykeplaster og er en (så langt) veldig fornøyd bruker av dette. Det tar absolutt bort det meste av suget, selv om jeg må innrømme jeg har syndet litt likevel. Noen dager røyker jeg ingenting, andre dager 1 eller 2. Uansett veldig mye bedre enn det var før – og jeg har tenkt å ta det rolig denne gangen og heller la meg selv få lov til å gjøre noen bommerter. På sikt ser jeg for meg at jeg kutter røyken helt.

Når jeg ser hvor bra dette funker, lurer jeg på… når kommer sjokoladeplasteret? (Eller potetgullplasteret?!?, lurer Dr. Bodkos.) Vi bare spør!

Søndagstanker

• Er det greit med rødvin til lunsj? (Eventuelt i stedet for lunsj..?)
• Hva skal jeg ha til lunsj? Jeg er matlei. Æsj.
• Hvorfor blir hjernen min til en Duracellkanin med en gang sola skinner igjen?
• Er det for tidlig å ta en røyk til nå?
• Den nye printeren min er jaggu fin. *klappe på*
• Jeg trenger nye batterier til kameraet mitt.
• Hvorfor har jeg ikke lagt meg på sofaen for å hvile? Det var liksom planen for tre og en halv time siden.
• Lurer på hvordan det går med malinga av Feriehjemmet?
• Er Trips & Tics på tur nå?
• Dr. Borg og Trips & Tics gjør magemusklene mine såre og ømme, men jeg kommer til å leve til jeg blir 140. Garan-faenmeg-tert. Heldige meg som kjenner begge to.
• Hvorfor hadde ingen funnet opp blogg den gang jeg var gravid? *litt misunnelig inntil jeg minnes kvalmen*
• Jeg savner Fnugg. Veldig.
• Nå er jeg sulten, nå.
• Mayra er ganske kul når hun plystrer sms-lyden min … i moll.
• Hvor sprø er jeg hvis jeg bruker (enda noen flere) penger på å få opp energien i MafiaWar? (Svar=Veldig. Så ligg unna PayPal, Lothis.)
• Hvorfor liker ikke Erlend Loe utropstegn? Hva er livet uten noen utropstegn, egentlig? Jeg liker utropstegn, i hvert fall noen innimellom. Ikke så mange på en gang, det holder gjerne med ett. Sånn!
• Jeg må huske å fortelle Trips om ideen jeg fikk i stad! (Skriver jeg det her kommer hun garantert til å minne meg på det.)
• Håper det er lenge til det kommer snø.
• (Tenker jeg stopper her jeg, før jeg sulter ihjel.)

Håpløst? (Med fare for «hårløst»)

Nå er gode råd dyre. Håret mitt er tørt som fy, det er så jeg gruer meg til hver hårvask der jeg føler hele huet er en eneste stor floke. Greiinga etterpå er heller ikke særlig morsom. Jeg har kjøpt dyre hårkurer hos frisøren, og alle skal visstnok være så fantastiske, men de har ikke hjulpet stort så langt. Bortsett fra slanking av lommeboka mi, selvsagt. Greit nok å støtte lokale småbedrifter, men med fare for å høres ganske egoistisk ut synes jeg faktisk det kunne kommet meg til gode også.

I går gikk jeg til det desperate skritt å forsøke med en mirakelolje fra Body shop, som skal gjøre underverker for både tørr hud og tørt hår. Oljen lukter kjempegodt og er ganske ålreit å smøre huden med. Derimot var det visst ikke så lurt å eksperimentere med å ha den i håret, spesielt ikke siden jeg skulle ut på tur like etterpå. Jeg synes ikke jeg tok i så mye, men etter føning så det ut som jeg ikke hadde vasket håret på tre måneder, i tillegg til at jeg hadde dyppa huet i en bøtte med olje flere ganger daglig i like lang tid. Hadde det ikke vært for den supre hårdingsen jeg fikk fra Trips & Tics‘ Kölntur, ville jeg blitt ganske fortvilet, men uansett hvor ille håret er blir det alltid bedre når det settes opp med fin dings. (Sorry, huet er ikke helt med så jeg husker ikke rette benevnelsen på håroppsettdingsen. Trips kan sikkert hjelpe oss med å oppklare dette. Fin er den, i hvert fall!)

Med oppsatt hår la jeg ut på min lille høstferieutflukt, og det gikk jo helt fint. I dag har jeg vasket håret på nytt, så det ser litt bedre ut (men føles igrunn som litt av oljen stadig sitter i). Godt man er i trivelig selskap som ikke forventer shamporeklamehår og coctailkjole, men tåler en litt småsløv og innoljet Osloborger som slumrer i sofaen.

Nå har jeg rota meg et stykke vekk fra der jeg begynte posten, nemlig spørsmålet jeg ville fram til: Er det noen som har råd for hva som kan redde meg fra å ta barbermaskinen fatt og fjerne hele manken? Kjerringråd, eller tips om produkt som kan kjøpes, tas imot med stor lettelse og takknemlighet.

Da skal jeg drikke kaffen min og nyte solen som titter inn vinduet. 🙂