Kategoriarkiv: film

Barnepiken (The Help)

Det er en god stund siden jeg leste om boken på ulike blogger, men det fristet ikke egentlig å lese den. Helt siden jeg var ganske ung har jeg lest bok etter bok, om folk som har gjennomlevd de grusomste lidelser. Om hvite menneskers grusomheter mot svarte, eller om nazistenes folkemord på jøder, eller om unge mennesker som havner på narkotikakjøret. Jeg følte jeg hadde fått nok av alt elendet, og gikk over til fiction. (Ikke det at det nødvendigvis inneholder mindre lidelser, men det er i hvert fall ikke ekte.) Noen unntak gjøres så klart, det hender jeg ramler over en «sann historie-bok» jeg ikke greier å styre unna.

Nå har jeg altså sett filmen ‘The Help’, etter å ha sett flere som skrøt den opp i skyene. Nysgjerrigheten fikk overhånd, gitt. Det neste blir at jeg bare MÅ lese boka også. Hvorfor..? Fordi selv om filmen er fantastisk, så vil jeg bare ha med meg alle de detaljene jeg vet forsvinner når en bok blir til film!

For denne filmen er noe av det bedre jeg har sett på lenge. Den fikk tårene fram noen ganger, men mest av alt synes jeg den var en utrolig vakkert skildret historie om mot, styrke og en god dose solidaritet. Humor er det også mye av!

Boken er skrevet av Kathryn Stockett og det er hennes debutroman fra 2009. Det tok ikke lang tid før ‘The Help’ lå på toppen av bestselgerlistene, og så ble det film to år etter. Etter det lille jeg har lest om forfatteren, så har hun en del til felles med den ene hovedpersonen; nemlig at hun har vokst opp i Jackson, Mississippi, med en svart hushjelp og fraværende mor. Det er ganske rart å tenke på at en kvinne på min egen alder, har vokst opp i en virkelighet så diametralt ulik min egen.

Kort om historien: Handlingen foregår på 60-tallet. Skeeter (spilt av nydelige Emma Stone) er i begynnelsen av 20-åra og har akkurat kommet tilbake til Jackson, etter å ha avsluttet en universitetsutdannelse. Hun drømmer om å bli forfatter, men i første omgang får hun jobb i byens avis, der hun har ansvaret for en spalte om huslige sysler, som matlaging og rengjøring. En dag blir hun bevisst hvor dårlig de svarte hushjelpene blir behandlet av sine hvite fruer, og bestemmer seg for å skrive en bok fra hushjelpenes synspunkt. Hun får etter hvert kontakt med to hushjelper, som går med på å dele sine historier med henne, med stor fare for sin egen sikkerhet. Gjennom disse kvinnenes fortellinger, får hun et innblikk i en virkelighet hun ikke har vært bevisst tidligere – og det blir det skandale av!

Jeg må bare advare… filmen (eller boka), vil trolig føre til aversjon mot sjokoladepai.

Her er en trailer:

Reklame

Mission accomplished, Doktor Borg!

Om du leste her for litt siden, så du kanskje at den høyst ærede Dr. Borg hadde begått en bloggpost med sterke argumenter for å få meg til å se filmen The Darjeeling Limited. Det må sies å ha vært en særdeles vellykket aksjon, ettersom filmen nå er sett.

Doktorens 10 argumenter for at jeg skulle se filmen var følgende:

  1. Tre særdeles pene menn
  2. To svært vakre damer
  3. Kjempefin musikk og fantastiske bilder
  4. God stemning og masse menneskelighet
  5. Leting etter mening på en humørfylt og surrealistisk måte
  6. Følelsen av å tilhøre og å ikke tilhøre på en gang
  7. Slossing og kyssing på en veldig veldig fin måte
  8. Man blir forelsket (generelt sett)
  9. Når man har sett den vil man se den en gang til
  10. Man får et mer liberalt syn på bart

Jeg gir henne herved rett i hvert eneste punkt. Filmen er virkelig en vaskeekte feelgoodfilm! Jeg ble glad av å se filmen, jeg fikk til og med nesten lyst til å reise til India, men bare nesten. Jeg fikk i hvert fall lyst til å kjøre 1. klasse på indisk tog, for det så ganske kult ut. Spesielt hvis de tre brødrene er med, samt han überkjekke indiske sjefsstuerten på toget. (Nå vet jeg ikke om stuert er rette benevnelsen på en som serverer og passer på passasjerene på indiske tog, men dere skjønner sikkert hva jeg mener.) Han kan dere se i et klipp på denne linken: Ûberkjekk inder fanger skummel giftslange

Filmen anbefales selvfølgelig videre til alle som ikke har sett den. Og har du sett den før, så anbefaler jeg å se den om igjen. Jeg er ganske sikker på at livet blir enda bedre om man har denne filmen i samlingen sin, så det skal jeg straks sørge for at jeg får. Play.com er som vanlig til god hjelp, de sender deg filmen for under 50-lappen. Snakk om billig lykke!

Hvordan kan jeg si nei?

Den høyst ærede Dr. Borg, som er en god venninne og bandsøster gjennom mange år, ble sjokkert da det viste seg at jeg ikke har sett en av hennes favorittfilmer. Den gode doktoren har nemlig pushet på meg en rekke filmer, tv-serier (og bøker) gjennom disse årene, men på et eller annet mystisk vis har hun glemt å nevne denne ene. Det har hun bestemt seg for å gjøre noe med, og det gjennom et svært overbevisende blogginnlegg tidligere i kveld. Her brukes sterke virkemidler, som fransk sang, fremdriftsplan, bilder og 10 gode argumenter – og det er før jeg rekker å komme til traileren.

Jeg kan ikke huske at noen har jobbet så hardt for at jeg skal se en film før, så jeg føler meg svært beæret her jeg sitter og humrer for meg selv. Ikke bare er posten overbevisende; den er morsom også!

Les bare selv, og fortell meg hvordan det skulle være mulig å IKKE ville se denne filmen? Det er det selvfølgelig ikke, så jeg har lovet å se den fort som bare rakker’n, og det løftet skal jeg holde.

Så gjenstår det å se om jeg får et mer liberalt syn på bart. (Akkurat det stiller jeg meg litt tvilende til.)

Vann til elefantene/Water for elephants

På flyet hjem fra USA så jeg en fin film jeg tenkte å anbefale videre. Den hadde premiere på kino her i landet i april i år, så det er sikkert mange som har sett og hørt om den. For meg var den helt ukjent, men for en film!

Water for elephants
Historien fortelles av en eldre mann, som ser tilbake på livet sitt – og da spesielt på den tiden han jobbet i sirkus: Veterinærstudenten Jacob skal ha sin avsluttende eksamen, men blir hentet ut før han er ferdig fordi foreldrene hans har blitt drept i en bilulykke. Alt snus på hodet, Jacob er plutselig helt alene i verden. Han begir seg avgårde og hopper på et tog med et omreisende sirkus. Her greier han å skaffe seg jobb som veterinær, uten å fortelle at han ikke har eksamenspapirer.

Sirkuset ledes av en sjarmerende, men uberegnelig mann, August. Han er gift med den vakre sirkusprinsessen, Marlena. Det skal etter hvert vise seg at ting ikke er så bra mellom dem, og når Jacob forelsker seg i Marlena, kompliseres saken ytterligere.

Sirkuset får tak i en elefant, og håpet er at dette skal bli det store trekkplasteret. Imidlertid er det ikke så lett å få elefanten til å gjøre slik August ønsker. Han tyr til særdeles voldelige metoder, uten at det hjelper stort. Når han forstår at noe er på gang mellom Jacob og Marlena, blir det hele svært farlig.

Trailer fra filmen:

Filmen er en utrolig spennende historie, vakkert filmet og har flere kjente og dyktige skuespillere. Marlena spilles av Reese Witherspoon, Robert Pattinson (fra Twilight) spiller Jacob, og sirkusdirektør August spilles av Christoph Waltz. Elefanten Rosie spiller av Tai, jeg synes hun og bør få en lenke. 🙂

Love & other drugs (stort sett sex)

Jeg har sett film igjen. Etter å ha avverget utallige apokalypser sammen med Buffy, var det på tide med noe.helt.annet. Og det fikk jeg med denne filmen.

Jake Gyllenhaal (Donnie Darko, Jarhead, Prince of Persia) spiller Jamie Randall, en skikkelig sjarmerende drittsekk, en sånn som får enhver kvinne til køys bare han smiler og tøyser litt med dem. Han kommer inn i den mest skitne bransjen som finnes, i hvert fall hvis man skal dømme etter det vi ser i filmen: Han blir salgsmann for et legemiddelfirma.

Gjennom jobben treffer han Maggie Murdoch (spilt av vakre Anne Hathaway), en ung kvinne diagnostisert med Parkinsons sykdom. De innleder et forhold basert på vilter sex hvor som helst og når som helst. Mye sex. Følelser har ikke plass i forholdet, og når de dukker opp (for det gjør de selvfølgelig) vil ikke Maggie mer. Hun har ingen tro på at noen mann vil være hos henne, med tanke på den alvorlige sykdommen hun har. Og nettopp denne biten av historien gjorde at filmen traff meg, på tross av alt det overfladiske tøyset som filmen jo er fylt av.

Hathaway sier i et intervju at hun trente hardt før sexscenene, for å ta seg best mulig ut naken (det greier hun fint), men samtidig må damen ha satt seg ganske godt inn i hva det gjør med et menneske å få en alvorlig sykdom. Maggie har bygd en høy og sterk mur rundt seg, for å stenge av for smerten hun er sikker på at hun vil kjenne om hun lar noen komme for nær. Redselen for avvisning, frykten for å bli avhengig av noen, det å vite at hun vil være den som trenger en annen mest om hun går inn i et ordentlig forhold.

Jeg skulle ønske filmen hadde fokusert litt mer på det Maggie Murdoch og det hun lever med, men stort sett består filmen av humor og sex. Den reddes av de to hovedpersonene, som jeg synes er svært så sjarmerende begge to. Jeg likte filmen, på tross av den viser et ganske klisjeaktig bilde av «bare du er pen og sexy nok, så får du en partner uansett». Dette er en feelgood-film.

Link til filmens trailer

Tilfeldigheter gjorde at jeg like etter å ha sett filmen, gikk inn på nrk.no sine sider og fant en sak om Tim Andrews (59), som fikk Parkinson i 2005. Han har siden stilt opp som fotomodell for en rekke fotografer, der han gir sykdommen et ansikt (og en kropp som er mer troverdig enn dem vi ser på film). Det er ganske sterke bilder, og spesielt videoen som ligger nederst i artikkelen gjorde inntrykk på meg.

Film-film-FILM!

Inntil nylig hadde vi en gammel tv her i huset, av den typen som var veldig langt unna flat. Alt er relativt, når jeg skriver «gammel» snakker vi om en tv kjøpt i 2003. Ikke så mange årene, men likevel akk så utdatert. Jeg slet med å lese undertekster, og bildekvaliteten var ikke mye å skrive hjem om.

Heldigvis fikk jeg omsider skrapt sammen penger til en ny tv, etter at jeg fikk noen generøse bidrag til 40-årsdagen min. Takket være Trips som nok en gang lånte meg bilen sin, fikk Tenåringen og jeg hentet den nye tv’en hjem.

Det har åpnet seg en helt ny verden for oss nå, vi kan jo både lese tekst på tv samt få utbytte av film – også når det er filmet i mørket. Hurra!

Litt laber helse kombinert med vinterferie, førte til at vi i det siste har valgt å ta det helt kuli og stort sett sløve i sofaen med film. Vi har sett mye bra, og både Tenåringen og jeg fikk se noen av favorittskuespillerne våre. Her er en liten gjennomgang av det vi har sett:

The Changeling (Angelina Jolie) Ikke helt typisk Jolie-film, her er det ikke actionscener av det slaget jeg vanligvis forbinder med henne. Derimot får vi se henne spille, og det synes jeg hun gjør bra! Filmen baserer seg på reelle hendelser i California i 1928, der en mor kommer hjem fra jobb og finner ut at sønnen hennes er borte. Etter måneder med leting, får hun vite at politiet har funnet sønnen hennes og at han skal komme hjem. Lykken snur til sjokk, da hun får hjem en totalt ukjent gutt. Hun protesterer selvfølgelig og sier at barnet ikke er hennes, men politiet mener hun er i fornektelse og gjør det de kan for å overbevise henne om at det er sønnen sin hun har fått hjem. Moren gir seg ikke, og blir blant annet tvangsinnlagt på mentalsykehus.

Jeg skal ikke røpe mer om hendelsene, men jeg synes det er interessant å se hvor lett man kan vende alt et menneske sier og gjør mot det, og hevde det er bevis for sinnsykdom. Det er mer enn 80 år siden dette skjedde, men har ting egentlig endret seg noe særlig? (Bare se hvor iherdig enkelte jobber for å få ME-syke til å fremstå som innbilte syke.)

John Malkovich spiller også glitrende, og filmen er regissert av Clint Eastwood. Denne filmen anbefales! Link til trailer.

Salt (Angelina Jolie)
Nok en Jolie-film, og her ser vi damen i en type actionfilm jeg mer forbinder med henne. Dama er ganske rå, hun insisterer på å gjøre stuntene sine selv – og her får vi tøffe scener på rekke og rad. Historien er litt forvirrende å følge med på, man tror man får noen svar, men så er det visst ikke slik likevel. Først mot slutten vet vi egentlig hva det hele har handlet om.

Evelyn Salt er CIA-agent og lykkelig gift. En dag får de inn en russisk avhopper som hun avhører. Han røper at de har en dobbeltagent blant seg; en russisk spion. Navnet på spionen… Evelyn Salt. Dermed må vår heltinne stikke av og får hele byrået, samt politiet etter seg. Action, action, action!

En spennende film, men jeg sliter litt med å følge med på denne type historier. Link til trailer.

Wanted (Angelina Jolie, Morgan Freeman)
Nok en actionfilm i høyt tempo. Wesley er en litt puslete fyr, som blir overkjørt av de fleste rundt seg. Han er avhengig av angstmedisiner og greier ikke ta igjen med dem som tråkker på ham. Det endrer seg den dagen han blir hentet inn til The Fraternity, som forteller ham at faren hans var en særdeles dyktig snikmorder og nylig ble drept av sin overmann. Nå skal Wesley følge i farens fotspor.

Masse action, vold og heftige scener her. Anbefales til dem som liker sånt! Link til trailer.

The Tourist (A. Jolie, Johnny Depp)
Enda mer action, samt flotte scener fra Venezia. Jolie spiller dama til en fyr som er etterlyst av blant annet Scotland Yard. For å avlede politiet, velger Jolie seg ut en mann på toget som ligner den etterlyste, og slår seg ned sammen med ham. Depp spiller turisten, Frank, som dermed blir dratt inn i en heftig historie, der ikke bare politiet er interessert i ham, men også den russiske mafiaen.

Denne likte jeg! Link til trailer.

Virtuosity (Denzel Washington, Russel Crowe)
Sci-fi-film fra 1995. Denne valgte jeg kun fordi Denzel er med. (Denzel!!! ♥) Jeg må innrømme at vi holdt på å slå av hele greia etter de første minuttene, men holdt ut videre og angrer ikke på det.

Historien går som følger: En dataanimert fyr (SID), satt sammen av personlighetene til drøssevis av seriemordere, er ment brukt til virtuell opptrening av politifolk. Dessverre klarer monsteret å komme seg ut i den virkelige verden. Her skaper han selvsagt kaos, mord og faenskap. Denzel spiller en tidligere politimann, som blir satt inn i jakten på SID (R. Crowe). Masse action, men det blir til tider ganske latterlig ettersom filmen er såpass «gammel». For Denzel-fans er den jo grei å ha med seg, ellers ingen stor film.

Link til trailer.

The Great Debaters (Denzel Washington, Forest Whitaker)
Etter stor dose med action-extravaganza, var det på tide med en litt roligere film. Historien er basert på virkelige hendelser, tilbake i 1935. Professor Tolson ved Wiley College Texas, inspirerer studentene sine til å danne skolens første debattklubb. De deltar i en rekke konkurranser, og er det første svarte debattlaget som konkurrerer mot hvite. Ikke bare er de svarte, men de har også en jente med på laget. Etter å ha vunnet nesten alt de har deltatt i, blir de invitert til å debattere mot nasjonens beste lag, ved Harvard Universitet. Her får vi et bilde av den mørke tida der svarte kunne risikere å bli lynsjet bare fordi de hadde feil hudfarge.

En meget god film som ga meg to av storfavorittene mine på en gang. Denzel spiller best når han deltar i disse «hentet fra virkeligheten»-filmene, synes jeg. (Vil sterkt anbefale å se «Remember the Titans» om du ikke har fått den med deg. Det er en av mine aller største favoritter.)

Link til trailer.

Unstoppable (Denzel Washington, Ethan Suplee)
Denzel igjen, denne gangen i et tog-drama! Et digert frakttog, med flere vogner fylt av giftige og eksplosive kjemikalier, blir ved et uhell sendt ut på tur uten fører. Flere forsøk blir gjort for å stoppe toget, uten hell, og nå er toget på vei mot en storby som vil bli utslettet om ingen gjør noe. Denzel spiller en lokfører med lang erfaring, med seg har han en ung «jypling» – og sammen jakter de på det løpske toget i håp om å redde dagen.

Joda, ikke verst denne her – selv om vi jo har sett denne type historie noen ganger før. Anbefales til dem som liker høy fart og spenning. Og Denzel!!! ♥

Link til trailer.

The Dark Knight (Christian Bale, Heath Ledger, Michael Caine)
Altså, det må bare sies… Batman og lignende filmer er ikke noe for meg. Jeg greier virkelig ikke å leve meg inn i den type historier, uansett hvor bra det må være laget. Men jeg så da filmen likevel, mest fordi jeg ble anbefalt den på grunn av flotte bilder tatt fra helikopter, som ville komme godt fram på min nye tv-skjerm.

Og joda, masse flott filming – og dessuten gjør det jo aldri vondt å se Michael Caine i en film. Heath Ledger som Joker er ganske fascinerende, så filmen var helt grei å se.

Link til trailer.

Zombieland (Jesse Eisenberg, Emma Stone, Woody Harrelson)
Denne filmen har jeg sett før, men etter sterkt ønske fra min sønn, gikk jeg med på å se den igjen. Hu hei. Masse gufne scener med gnafsing på mennesker, men filmen er faktisk ganske morsom! Jeg foretrekker komedie-zombier framfor vanlige zombie-filmer, anyday.

Zombiene har mer eller mindre tatt over verden, men det finnes heldigvis stadig noen mennesker igjen. Fire av disse følger vi i filmen. Det er ikke stort å si om historien, egentlig. Det er masse pang-pang, ekkelt sminkede zombier, blod og gørr – og heldigvis mye humor. Se den om du orker. Kanskje det holder med traileren?

Link til trailer.

Nei og nei, jeg glemte nesten den siste og 10. filmen vi har sett:

The Social Network (Jesse Eisenberg, Justin Timberlake)
Filmen handler om mannen bak Facebook, Mark Zuckerberg, og hvordan han fikk ideen til et av de mest populære nettstedene i verden. Stjal han egentlig ideen fra noen andre?

Ganske interessant film å se, jeg kjente ikke til bakgrunnen for dette nettstedet jeg bruker så mye tid på. Zuckerberg virker som en lite trivelig fyr med autistiske trekk, men jeg fikk etterhvert sansen for ham likevel. Fyren er verdens yngste milliardær – og det må da være verdt å lage en film om.

Link til trailer.

Ro deg ned med Bjarne & co.

Jeg må bare legge ut en anbefaling til dere, om å se denne vakre undervannsvideoen. Det er behagelig musikk til også, så ha gjerne litt lyd på – len deg tilbake og nyt.

As the water… by Philip Bloom.

Nederst til høyre i videovinduet er det mulig å velge å vise i fullskjerm. Det anbefales! Klikk på symbolet ved siden av HD, det med fire piler som peker utover. Når videoen er ferdig kan du bare klikke på Esc-knappen, så kommer du tilbake til normalvisning, eventuelt klikke på samme symbolet på nytt – bare at nå peker pilene innover.

Og så en liten forklaring til overskriften. Den gule fisken du ser i videoen, så vidt jeg kan huske kalles den Kirurgfisk, men i min verden heter slike fisker bare Bjarne. Det henspeiler på den gangen faren min satte opp saltvannsakvarie hjemme, og jeg leste en artikkel i en avis om en journalist som hadde gjort det samme. Journalisten kjøpte flere fisker, blant annet en liten Kirurg-unge som fikk navnet Bjarne. Plutselig en dag var Bjarne borte, og journalisten lette fortvilet rundt i karet – uten hell. H*n ga etter hvert opp håpet om at Bjarne var i live, men mange uker senere kom plutselig Bjarne svømmende fram fra steinene. Det var en historie med en svært lykkelig slutt. 🙂 Etter det ble fisketypen bare hetende Bjarne for meg.

Så… la Bjarne og vennene hans ta deg inn i deres verden, det her må være den perfekte måten å avslutte kvelden på?! 🙂

Nobody puts Baby in a corner

Året var 1987, jeg gikk første året på videregående og hadde foto som valgfag. Det var en fin ting, ettersom mitt eget kamera var gått istykker og selveste Patrick Swayze skulle komme til byen. Fotolærer lånte meg et kamera, gikk kjapt gjennom hvordan det virket og jeg dro til byen for å hilse på min store helt.

dirty d

En stund før hadde jeg sett Filmen over alle filmer, og trolig den jeg har sett flest ganger i mitt liv; Dirty dancing. Det var så mye med den filmen som gjorde at jeg elsket den. Patrick selv, så klart, i rollen som flotte Johnny Castle, men også dansingen, musikken, romantikken, det å stå opp mot urettferdighet og forskjellsbehandling… og til slutt: happy ending!

patrick s

Aller første gang jeg så Patrick, var i tv-serien Nord og sør, en miniserie om borgerkrigen i USA og vennskapet mellom to menn som er på hver sin side av krigen. Jeg falt pladask for den kjekke sørstatsmannen.

north_south

På Tanum var det kø. Lang kø. Langt der framme, inne i butikken, satt Patrick sammen med kona si, Lisa Niemi. Vi var mange som ville hilse på ham, men for å få lov måtte vi kjøpe LP’en med musikken fra filmen. Jeg husker jeg leste i et intervju etterpå at Patrick reagerte på dette og ønsket han kunne tatt med alle sammen utenfor og skrevet autografer uten at de behøvde kjøpe noe som helst. Det spilte ingen rolle, jeg er glad jeg kjøpte LP-platen. Den er et fint minne.

Køen beveget seg langsomt framover. Jeg kom stadig nærmere helten min og begynte å fikle med det lånte kameraet for å ta et bilde av ham. Jeg syntes ikke så mye om at kona hans var der, ville jo helst beholde de rosa ungpikedrømmene mine og der passet kona hans dårlig inn.

Plutselig var jeg framme. Jeg fikk levert den nyinnkjøpte platen så Patrick kunne signere og selv gikk jeg et skritt unna for å ta bilde. Jeg trykket på knappen. Ingenting skjedde. Jeg trykket igjen, stresset og med begynnende panikk. Ingenting.

Slukøret måtte jeg forlate helten min, uten bilde, men med den signerte platen under armen.

ghost

Det begynner å bli en god del år siden dette skjedde. Heldigvis gikk forelskelsen over og senere filmer jeg så med Patrick gjorde ikke helt samme inntrykk, selv om Ghost var fin. Men Dirty Dancing er en film jeg kan ta fram med jevne mellomrom og kose meg med. Det må være den filmen som minner meg aller mest om ungdomstida mi og har dermed fått en helt spesiell plass.

På valgnatten leste jeg plutselig at Patrick Swayze var død, bare 57 år gammel. Det er trist å tenke på at han ikke fikk leve lenger, men kreft i bukspyttkjertelen er ikke akkurat en diagnose å kimse av. Så – i kveld tar jeg nok en gang fram ‘Dirty dancing’ fra videohylla og mimrer litt fra en svunnen tid. Når han kommer med den berømte replikken, sier jeg den sammen med ham; «Nobody puts Baby in a corner.«

I’m not dead yet

Et lite livstegn. Ikke at det er så mye å si, det meste egner seg best i lukkede fora. Formen er heller laber, så jeg har brukt helgen så langt på hvile, et par telefonsamtaler, soving, litt skippertak i heimen og ikke stort annet. I går så jeg partilederdebatten, men det burde jeg visst ikke gjort. Krangling og gneldring; «Nå er det jeg som snakker!» og lignende… nei, det er’kke noe for meg. Den eneste valgsendingen jeg har likt var den Tellus tv hadde, der brukte de god tid, folk fikk snakke ut og partilederne ble til og med bedt om å si noe pent om hverandre! Herlig! 😀 Det beste med debatten i går kveld, var igrunn å følge med på Twitter-kommentarer samtidig.

Forrige uke rydda Tenåringen og jeg i filmene våre, så i kveld har vi sett på en av de gamle vhs-filmene jeg har i samlingen. Noen som husker Made in America fra 1993? Egentlig ikke stor kunst, men det var absolutt artig å se den igjen. Whoopi Goldberg, Ted Danson – og en ganske ung Will Smith, er morsomme folk, synes jeg.

Resten av helga skal benyttes til lekselesing med Tenåringen, mer hvile, samt familietreff. Koselig. 🙂

Siden jeg ikke har så mye å si selv, vil jeg heller komme med noen anbefalinger.

  • SerendipitCat svarer på spørsmålet; «Hva gjør du egentlig om dagen?»
  • Etter noe sånt passer det godt å puste ut til Britt Åses koselige blogg; Hagen på Hytta. Se for eksempel «Sommerfuglmagnet«, en sånn ønsker jeg meg til sommeren. (Tviler egentlig på at vi får noen sommerfugler opp hit i høyden, men man kan jo håpe.)
  • I disse valgtider synes jeg «Det elendighetsforklarte folket» av Iskwew er god lesing! Egentlig har vi det innmari godt i dette landet. Det kan være greit å få en påminnelse om innimellom, i hvert fall synes jeg det selv.
  • Litt mer feelgood, kanskje? Stjernesøkeren er en utrolig hyggelig blogger, som jeg egentlig besøker altfor sjelden. Jeg ser hun går med bryllupsplaner, det er visst en del som gjør det for tiden i Bloggeland. Hyggelig! I bloggen hennes, Stjernesøkerens bloggsmutthull, finner du en passe blanding katteblogging, gode øyeblikk og glimt fra livet som bibliotekar.
  • Delirium er tilbake i bloggen sin, og det er skikkelig fint! Jeg ble litt lei meg da hun tidligere skrev at hun ga opp bloggingen, men heldigvis fant hun veien tilbake etter en liten pause. Her finner du oppskrifter (for eksempel på japansk mat!), neglelakk, artige linker og ellers det hun føler for å skrive om. Det er vel verdt å besøke «Frem fra skyggene«!
  • Da tenker jeg det kan passe med litt humoristisk feministblogging, der Mihoe er ei dame med ordene i sin makt. Tidligere lo jeg godt av hennes serie «Datehælvete«, som virkelig bør kikkes på om du ikke har fått det med deg før. Ellers anbefales for eksempel «Den feministiske truseindeksen«, en strålende kommentar til «Glitterfitter».
  • Tida har vel igrunn kommet for å finne senga nå, og da passer det godt å avslutte med et besøk hos Corvus Corax. Blant de nydelige bildene hennes finner jeg roen igjen – og et håp om å sove godt til natten.

God natt, bloggevenner! 🙂 Må dagen i morgen bli god…

August-september 2009 007

Kjapp filmgjennomgang

Biblioteket har et ganske stort utvalg av dvd-filmer, og sist gang jeg var innom rasket jeg med meg seks stykker. Så langt har jeg sett fire, nemlig disse:

Varg Veum – Falne engler
Wow, sier jeg bare! Jeg har tidligere kun sett én av Veum-filmene (kvinnen i kjøleskapet) og syntes den var grei nok. Men denne var jo virkelig spennende, helt klart noe av det bedre jeg har sett av norsk krim på veldig lenge. Terningkast 4 (og en halv)

The Fisher King
God, gammel Robin Williams-film. Rørende, morsom, oppløftende. Jeg liker sånne historier der det sakte, men sikkert rulles opp en forhistorie som nesten blåser sokkene av meg. Absolutt verdt et gjensyn. Terningkast 5

The Player
Åhfyttikattasåvanvittigkjedelig! Urk. Var så vidt jeg gadd se ferdig, for dette var labre greier. Også fine Tim Robbins, da… du vet, han fra Shawshank Redemption. Her spiller’n en skikkelig drittsekk av en Hollywood-filmmaker, som dreper en fyr, for så å sjekke opp avdødes kjæreste. Whoopi Goldberg spiller politi, men hun er langt fra så gal og morsom som hun pleier være. Næsj, denne er jeg glad jeg ikke har kjøpt. Det står på Wikipedia at filmen er satirisk, dessuten inneholder den drøssevis av kjente filmfolk, men det hjelper ikke… Terningkast 1

Gymnaslærer Pedersen
Jeg vokste jo opp blant AKP ml’ere, uten at jeg egentlig skjønte så mye av det den gangen. Ved å se filmen håpet jeg å få et visst innsyn i hva som egentlig foregikk på 70-tallet, men jeg vet jo ikke hvor troverdig den er. Kristoffer Joner er med, Ane Dahl Torp også. Joner er jo en favoritt for meg, men jeg må innrømme at jeg synes de to er ganske oppbrukt på film for en god stund framover. Når man i tillegg får med seg det meste av Torps anatomi i filmen, følte jeg det ble litt for påtrengende. (Sex på film er omtrent like kjedelig som sex i bøker.) Bortsett fra det sitter jeg igjen med et ganske latterlig bilde av de gamle kommunistene, og det var kanskje poenget med filmen også? (Jeg har ikke lest boka til Dag Solstad.) For mimringens del kan jeg gjerne gi noen poeng, men noen uforglemmlig perle er dette ikke. Terningkast 2 (og en halv)

Takk til Deichmanske bibliotek, for utlån av filmer! (De lar deg dessuten se mappa di.)