Stikkordarkiv: roadtrip

Ferieprat del 1: Høsten er visst her…

I hvert fall hvis man skal dømme etter været. Det regner og blåser, og den deilige sommertemperaturen har forlatt oss, bare en ti-tolv etternølere er igjen.

Det er jo sånt som gjør at man kan bli litt molefonken, men siden sommeren har vært så fin, skal jeg heller tenke på den. Jeg har satt meg et mål om å få bloggen i gang igjen, og da er det vel greit å dele noen sommerminner med den som stadig er innom her (om det er noen). Det er merkelig hvor vanskelig det har vært å sette av tid til blogging etter at vi fikk hund i huset. Det har kanskje også en sammenheng med at det meste virker å skje på Facebook? Likevel, jeg gir bloggingen en sjanse likevel, denne siden er ikke død, selv om den har ligget i koma en god stund. 🙂

Det var ytterst deilig da sommerferien var i gang, for siste del av vårsemesteret ble tøff for både Tenåringen og meg. Vi blir ofte sjukere om våren, så også i år.

Tenåringen tok forkjølelsen sin og dro avgårde til Spania, for å besøke besteforeldre, mens Teemo og jeg ble igjen hjemme og passet huset. Det blir alltid litt stille og rart når Tenåringen reiser bort, og det skjer jo også ganske sjeldent, men det gikk da greit. Nå som han begynner å bli voksen, kjenner jeg en del på hvor rart det blir når han en dag flytter hjemmefra. Det ligger ennå noen år frem i tid (håper jeg).

Jeg møtte Tenåringen da han kom tilbake fra utenlandsturen, og neste morgen fløy vi sammen til Stavanger, hvor vi feiret diverse fødselsdager – blant annet min fars 70-årsdag. Stor stas! Teemo hadde også «ferie», og det var ganske tøft for meg å levere han fra meg. Heldigvis slapp han kennel (det er vel også litt tidlig for en liten valp), han fikk bo privat hos en veldig grei dame med flere egne pudler. Gjett om det var koselig å hente han igjen!

Etter litt tid hjemme, dro vi avgårde på årets familietur, Teemo inkludert. Det ble en skikkelig roadtrip!

Dovrefjell
Dovrefjell

Først kjørte vi over vakre og ville Dovrefjell, til Oppdal der vi bodde en natt på Rica Skifer hotell. Det er et flott hotell, synes jeg. Det var tunge, gode dører, som lydisolerte godt. Jeg tror knapt jeg hørte noen lyder fra andre gjester, noe som er ganske uvanlig på hoteller. Rommet var veldig ok, maten var også bra. I resepsjonen står en utstoppet moskus, og denne måtte Teemo bjeffe på hver gang vi passerte. Sånne skumlinger må jo skremmes bort! (Selv synes jeg det er ganske pinlig med den bjeffinga, og ikke er det lett å få han til å slutte med det heller.)

En moskus til besvær
En moskus til besvær

Dagen etter kjørte vi videre til Trondheim, en by jeg ikke har besøkt på over 20 år. Vi fikk med oss Nidarosdomen, og Tenåringen fikk oppfylt ønsket sitt om å klatre opp alle trappene til toppen av katedralen. Der tok han mange, flotte utsiktsbilder, så jeg også fikk sett. 🙂

Et av Tenåringens mange utsiktsbilder.
Et av Tenåringens mange utsiktsbilder.

Planen var at vi skulle ha to overnattinger i Trondheim, men jeg kjente fort at det ikke gikk særlig bra. Jeg blir ufattelig sliten av å være i «store» byer, og av å gå på asfalt. Etter en prat med resten av familien, samt avklaring med hotellet om at det gikk bra å kansellere den siste natten uten at det kostet noe, fant Tenåringe, Teemo og jeg oss et sted å overnatte i Møre og Romsdal. Neste stopp for hele familien var nemlig Kristiansund, så vi leide oss inn på en gård i nærheten av fergeleiet i Halsa kommune. Det var en lise for sjelen å komme seg ut av byen, og ut på landet igjen. Det har blitt så merkbart for meg etter flyttingen, at jeg ikke tåler byer lenger.

Gøy på landet!
Gøy på landet!

Neste morgen møtte vi resten av familien på fergeleiet, og kom oss videre på turen slik den var planlagt.

Det er jo ingen hemmelighet at det er mye tunneler på det norske Vestlandet. Da vi nærmet oss Kristiansund, bar det nok en gang inn i en tunnel. Imidlertid var det noe ved denne tunnelen, som skilte den fra de andre jeg hadde kjørt gjennom. Denne gikk bratt nedover! Jeg fikk fullstendig panikk da jeg forsto at det var en undersjøisk tunnel, noe jeg har sverget på at jeg skal holde meg langt unna. Jeg har ikke særlig problemer med vanlige tunneler (selv om jeg ikke er spesielt glad for å bli stående stille i dem), men en tunnel under vann..! Nei, fytti – der går grensa!

I og med at jeg kjørte bilen, måtte jeg bare forsøke å komme meg gjennom dette på en tryggest mulig måte. Det skjedde imidlertid med angst, tårer og heftig hyperventilering, og med en gang vi kom oss ut, ble det stopp på første og beste sted. Resten av familien så på i undring, mens jeg grein og styrte litt. Faren min trøstet, så det gikk da over etter hvert, og vi kom oss videre.

Kristiansund fikk jeg ikke sett særlig mye av, ettersom jeg var skikkelig sliten og ikke orket å tråkke meg rundt for å finne et spisested. Jeg ble heller igjen på hotellet mens de andre gikk ut. Det var egentlig for tidlig med roomservice, men Rica Hotel Kristiansund ordnet likevel så jeg fikk meg mat. Og for en snadder lunsj jeg fikk! Dette hotellet anbefales til alle som er innom byen, for der har de virkelig en fantastisk bra restaurant. Vi spiste middag her senere på kvelden, og da fikk jeg smake den prisbelønte  bacalaoen deres. Herreman, så godt!

Om kvelden ble jeg liggende og bekymre meg for veien videre neste dag. Vi måtte nok en gang gjennom en undervannstunnel, fikk jeg vite. Det var ikke tid for å gå flere måneder i terapi, så her var gode råd dyre. Jeg kom fram til at jeg måtte lure hjernen min, og klekket ut en liten plan.

Den skal jeg fortelle mer om senere, i Ferieprat del 2. 🙂

Eksempel på tunnel (ikke undervanns-), men er det lys i enden av den..?
Eksempel på tunnel (ikke undervanns-), men er det lys i enden av den..?
Reklamer

Den lange reisen – del 2

Atlanta… med trafikken som vår voksne menn til å gråte. Neida. Joda.

Vi har akkurat ankommet hotellet vårt her i Atlanta, bare 35 minutter på overtid. Hvorfor? Selv med GPS og medhjelper greide jeg å rote meg i feil fil, gang på gang. Jeg kom ut av telling på hvor mange ganger damen i boksen sa «recalculating», for å få oss på rett vei igjen. Puh, jeg ble varm og svett, bannet sikkert tre ganger – og forbannet byen circa fire. Herregud!!!

Nå er vi framme, og herfra kommer vi til å holde oss til taxi så lenge vi skal rundt i denne byen. Men for et sted! Skyline med høøøøyyyye hus og haugevis av motorveier på kryss og tvers.

Til tross for at jeg rotet fælt en stund, så opplevde jeg ikke at en eneste bil tutet på oss. I det hele tatt har ingen tutet på oss hele turen, bortsett fra en gang jeg skulle svinge til høyre og det var rødt lys… Jeg glemte at det gikk an å svinge likevel, men et ørlite «tut» minnet meg på det. Folk er så høflige og greie, og rimelig laidback selv her i storbytrafikken.

De siste par dagene har vi vært ca 3 timer sør for Atlanta, i en liten by som heter Americus. Der bor det omtrent 18.000 sjeler, og veisystemet besto stort sett av enveiskjørte gater.

Vi bodde på nydelige, ærverdige Windsor hotel (sjekk bildene på siden der). Om du noen gang finner veien til disse kanter, så bo der! Det koster ikke særlig mer enn andre hoteller, og du får deg en tur tilbake til 1800-tallet. Rommet vårt var digert, vi fikk hver vår store dobbeltseng og masse gulvplass, samt et romslig bad med alt vi trengte.

Hotellrommene vi har hatt har stort sett vært romslige overalt, bortsett fra på Delta Queen, men det er jo en båt så det regnes ikke.

I Americus besøkte vi Andersonville National Park, der det lå en fangeleir under den amerikanske borgerkrigen. Nå har de laget et museum der, som omhandlet både borgerkrigen, men også POW (prisoner of war)-museet. I alle kriger blir soldater tatt til fange, og selv om vi har Genevekonvensjonen, blir fangene behandlet rimelig grusomt.

Vi var i Andersonville to ganger, det er et sted verdt å besøke.

Kirkegården i Andersonville; her ligger ca 14.000 krigsfanger og veteraner begravet.

Her i Atlanta er det shopping som er planen, samt et besøk på Georgia Aquarium. Vi har allerede bestemt oss for å ta kostnaden med å frakte med oss ekstra bag/koffert hjem. 🙂

En liten filmsnutt Tenåringen lagde mens jeg svetta på forrige tur gjennom Atlanta: