Ettersom det har gått flere måneder siden siste blogginnlegg, tenkte jeg ta en kjapp oppsummering ved hjelp av bilder (og litt tekst). På tide å komme i rute igjen! Her er første ladning.
En oppsummering i bilder – vinteren 2013
Kategoriarkiv: vinter
Snømåkingen har blitt lek!
Jeg er ikke sikker på hvor mange kvadratmeter veranda vi har, men det er relativt god plass der ute. Ettersom vi bor i innlandet, har det også falt ned en god del snø denne vinteren. Mye av det har landet på verandaen, ja faktisk tror jeg det meste har landet der. Det har etter hvert blitt så mye at jeg har fryktet at hele greia skal kollapse, så jeg gikk i gang med spade og snøskuffe. Det gikk heller dårlig, og formkurven gikk brått nedover.
Ettersom det fortsatt er vinter, og det stadig kommer mer hvitt dalende ned fra himmelen, fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe. Jeg vurderte å finne noen å betale for å måke der ute, men så fikk jeg vite at det går an å bruke snøfreser på verandaer også. Jeg trodde det ville ødelegge gulvet, men etter å ha sjekket med fagfolk (og det skal man alltid gjøre), skjønte jeg at en snøfreser er løsningen for meg. Imidlertid koster de jeg har sett skjorta, og enda litt til. Så leste jeg på nett at det finnes rimeligere snøfresere, hvorav noen er elektrisk drevne. Jeg tok diverse telefoner rundt om til lokale bedrifter, men fant ingen som solgte en slik jeg ønsket.
Etter litt mer googling fant jeg denne snasne saken!
Så jeg bestilte den på tirsdag og allerede i går fikk jeg melding om at den hadde ankommet postkontoret. Snakker om kjapp service!
I dag dro Tenåringen og jeg for å hente vidunderet. Den kom i en diger eske, som vi fikk baksert inn i baksetet på den bittelille bilen vår. (Den er bare ørlite granne større en snøfreseren, egentlig.)
Her er freser’n pakket ut og klar til å monteres:
Bruksanvisningen var et lite helvete, det må jeg si. Man burde helst hatt lupe, for å tyde de stusselige tegningene. Det ble litt fresing på meg og, for å si det sånn, men omsider var den ferdig og klar til bruk. Da var det imidlertid godt over middagstid, så jeg måtte utsette testkjøringen. Vi spiste hjemmelagde (glutenfrie) seibiffer og slappet av med en episode Graham Norton show (en favoritt i vår familie). Men så var det tid for å frese litt utendørs!
Motoren startet, men den gjorde jo ingenting. Pokker, tenkte jeg, er den ødelagt alt? Det viste seg at jeg hadde glemt å fjerne noen plastdingser, som holdt rotorbladene fast… Okay, jeg bomma litt der, men jeg skylder på den elendige bruksanvisningen. Jeg fjernet plastdingsene (etter å ha koblet fra strømmen, selvfølgelig), og så prøvde jeg den igjen. Hallelujah, den virket!
Maskinen har begrensninger på hvor høy snøen kan være, og snøen på vår veranda er definitivt høyere enn de 20 cm den skal klare. Jeg vippet den opp og startet fra toppen, og selv om den da blåste mye av snøen bakover mot mine bukseben, så jeg at den blåste masse snø ut av «pustehullet» på toppen også. Hurra hurra! Jeg er ikke helt imponert over hvor langt den blåser snøen, men det er uansett ikke noe problem å fjerne det som lander på verandaen etterpå. Det kommer til å ta tid, men en dag er det snøfritt der ute. Og det før våren kommer, banna bein!
Dette kan virkelig anbefales! Det er jo faktisk moro, det her. 🙂
Vinterlek
Det er en kald, men så langt fin dag i mitt hjørne av byen. Se bare her:
(Dette er trolig belønningen for at jeg måtte opp grytidlig i dag. Det, pluss at jeg får ny do.)
Da jeg var barn, tror jeg at jeg syntes snø var gøy. Jeg minnes i hvert fall vagt noen runder i akebakken, snøhulebygging i brøytehaugene og ellers knirkelyder fra turer på snødekte veier. Nå er jeg ikke så glad i snøen lenger, i hvert fall ikke når det blir mye av den. Det er pent på avstand, og mer problematisk når jeg skal ut og bevege meg i den.
Det er imidlertid ikke bare unger som liker å leke i snøen! Se bare på denne kråka, som har funnet ut en artig måte å underholde seg selv på:
Julekalender – 18. luke smelter vekk
Et eller annet sted leste jeg nylig at det ikke er i skuffer og skap vi skal feire jul, så der trenger vi ikke gjøre rent til høytiden.
Det er jo et godt poeng – ingen vits i å slite seg ut på å vaske der ingen skal se, men noen ganger må man likevel.
Kjøleskapet mitt (kjøl/frys) er ganske gammelt, og av en eller annen grunn fyller det seg ganske fort opp med is i det. Noen ganger i året må jeg avise, men det utsetter jeg helst så lenge det går. Ganske dumt, men sånn er jeg nå. I det siste har jeg skjønt at det ikke går an å vente lenger – isen tar så stor plass at døren ikke vil lukkes mer. Den spretter opp igjen, uansett hvor hardt jeg presser. En stund forsøkte jeg meg med å ta ut en av skuffene, der det var mest is. Det hjalp en stund, men da hevnet skapet seg med å lage noen lyder som er så plagsomme at gjester har lurt på hva i all verden dette bråket kommer fra?!
I dag har jeg tatt steget. Det som må reddes av matvarer er flyttet over i Tenåringens kjøleskap. Det har heldigvis en liten fryseboks også.
Skapet er slått av, og døra står åpen. Nå er det bare å vente på at all isen skal smelte vekk. Jeg hjelper til med varme kluter og hender innpakket i gummihansker. Om jeg ville kunne jeg ha hatt snøballkrig i stua, men det står jeg over. I stedet hiver jeg is og snølignende substans over i kjøkkenvasken og lar det renne vekk der.
Jeg gleder meg til dette er over, til alt er smeltet bort og jeg kan tørke godt av frysedelen, før jeg setter skuffene og all maten på plass. Jeg håper ulydene er borte når jeg slår på kjøleskapet igjen. Det hadde vært deilig med skikkelig julefred når vi skal tenne det fjerde lyset i kveld.
En riktig god søndag til alle sammen! ♥
Morgenstemning på avstand
Det er godt med morgenstunder kun i eget selskap, gjerne med øreproppene dyttet godt inn i ørene for å stoppe bråket fra byggeplassen utenfor. I disse timene, mens jeg langsomt våkner til, kjenner jeg at noe som minner om lykke strømmer gjennom kroppen, spesielt når lyset er så fantastisk som det har vært den siste tiden.
Jeg er ikke spesielt glad i vinter og kulde, men det er noe eget med lyset nå etter nyttår. Noe som ikke vi ser tilsvarende til om sommeren, eller i land som ikke har vinter. Det gjør at jeg er ganske glad for å bo akkurat her, spesielt når jeg kan skue utover byen (nesten) fra toppen av dette Rapunzel-tårnet jeg befinner meg i.
Oslo våkner til liv, bygningene trer fram og noen leker seg med et pastellfarget skjerf over Oslofjorden.
Det er ikke skjønnhet jeg først og fremst fokuserer på når jeg må bevege meg ned til bakkeplan og stavre som en 90-åring over islagt asfalt, men det trenger jeg ikke tenke på nå, her jeg sitter med kaffekoppen innen håndsrekke og tenker på hvor vakkert alt er på avstand.
I dag våknet jeg til et lett melisdryss som dekket balkongen min; himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer.
Eller kanskje «over feilstavet liv», men det høres så negativt ut.
For jeg hadde neppe kunnet få med meg disse morgenstundene om jeg måtte stresse avgårde til et daglig yrkesliv. En aldri så liten trøstepremie, altså. Lurer på om Stoltenberg har tid til å nyte utsikten på samme måte fra sitt kontor?
Pastellskjerfet har blitt til et skjerf i svake rosatoner. Øyene innerst i Oslofjorden trer tydeligere fram og jeg kan nesten kjenne hvor kaldt og rått det er der nede ved sjøen. Men bare nesten. Der ute er det vinter, her inne nesten vår.
Der nede i sentrum yrer det sikkert av folk på vei til jobb og skole. Herfra virker Oslo som verdens fredeligste plett. Avstand visker ut lyder, mas og kjas.
Jeg lever kanskje best når jeg lever på avstand..?
God morgen, må dagen din bli god, uansett om du er midt i der alt skjer – eller om du opplever livet litt på avstand, slik som meg.
Gyllen desember
1. desember kom så brått på meg at jeg trodde pc’en min viste feil. Men nei… det var slett ikke feil, desember has arriveth og julestresset kjennes litt nederst i magen hvis jeg lar meg selv få lov til å tenke på det. Jeg er i gang. Ikke godt i gang, kanskje, men i hvert fall litt. I går bestilte jeg en drøss med ting på nettet, og på lista mi står det flere ting som skal bestilles. Kredittkortet får lov til å komme fram og riste litt på pelsen, noe som sikkert kjennes godt etter å ha støvet ned i lengre tid.
November må være årets tøffeste måned, i hvert fall synes jeg det er tungt når gråvær og mørke ligger over byen døgnet rundt. November er over, good riddance! Desember har ankommet med frost og klarvær, og ei sol som farger byen gyllen omtrent på den tida jeg står opp. Det er en ganske vakker og beroligende start på dagen, spesielt ifølge med en stor kopp kaffe med fløte.
I går ble jeg lokket med på tur gjennom en stor park, helt fram til kafeen der vi får kjøpt god kaffe vi tar med oss, vekk fra barnevognmafia og rundkjøringstrafikk. I parken finnes nemlig benker der man kan sitte og nyte desembersola som snart er på vei ned bak hustakene. Det er frost i gresset og lufta er kald. Det gjør ingenting. Kaffen varmer. Vennskap varmer. Jeg lurer på om andre kan se avtrykkene fra sommerpikniker som stadig sitter i gresset? Jeg kan i hvert fall føle de er der… og ta bildene fra en glad forsommer fram fra mitt indre fotoalbum.
Hjemme kjøres digitale minner fra nær fortid i loop på fotoramma, slik at jeg alltid kjenner blikkene fra kjente og kjære på meg her jeg sitter og gradvis våkner foran skjermen. Det gir også en gyllen følelse.
Jeg må sette meg ut, selv om gradestokken viser flere minusgrader. Med ulljakke og pledd sitter jeg ganske komfortabelt og bader i alt det gylne. Noen ganger er Oslo riktig vakker, i hvert fall sett ovenfra. Akkurat her og nå ønsker jeg meg ingen andre steder, jeg vil bare sitte her og kjenne meg rolig. Kameraet får lov til å forsøke fange stemningen, selv om jeg vet det ikke er mulig. Ikke helt.
Etterpå er det Photoshop sin tur til å leke med farger og lys. I dag kjører jeg kontrasten ganske hardt opp, gjør det gylne enda mer gyllent, får tretoppene til å stå enda klarere fram. Sånn må det være i dag. Livet er stort sett ikke annet enn kontraster, kjennes det ut som.
Det gylne forsvinner så altfor fort, overlater plassen til det bleke og kjølige. Det gjør ingenting. Jeg fikk oppleve det, fikk fanget litt av det og kan dele det med andre.
En riktig fin og gyllen desemberdag ønskes dere alle!
Phanden i inderste, gloheite helhvete!
Det snør..!
Nå som det var så fint og mildt og vårlig i byen, det har dryppet lystig fra hustak og snøfonnene har minsket betraktelig. Endelig, lissom.
Men mars er lunefull og nå detter det altså mer hvitt ned fra himmel’n, som om noen i det hele tatt trenger mer av det stoffet nå.
Det hadde vel igrunn ikke gjort så mye hvis jeg bare kunne gå i hi og bli her til våren. Snart skal jeg ut og reise og greier – hvilken rolle spiller vel snøfonnenes høyde og tykkelse da? Men – det er viktige ting som står på spill.
På lørdag om en uke feires nemlig St. Patrick’s Day i Oslo og det eminente bandet mitt, Oslo Caledonian Pipe Band, skal ut og marsjere. Det gjør vi ikke spesielt ofte, kan jeg røpe, så jeg tror det kan bli underholdende nok i seg selv – men i tillegg kan man skue en del mennesker paraderende etter oss, noen av dem til og med kledd i grønt. Som min fabelaktige trommelærer sier; det ser ut som noen gikk på Karl Johan og ropte «parade!» og så kom det noen tilfeldige interesserte forbi og ble med.
Borti Nord-Amerika gjør de parader på en litt annen måte enn her, de driver til og med og blander inn noen gamle biler og kler seg ut og kaster godis til tilskuerne, og andre sære ting. Jøssenam, som om ikke vi kan dette med parader her i Norge, lissom! Vi som har verdens beste 17. mai-tog og alt mulig, og kan vifte med flagg så enhver utlending blir misunnelig. Nemlig.
Nøysomme som vi er så tar vi til takke med noen grønne hatter og en kar i grønn kappe som får kjøre hestevogn foran i toget… eh paraden. Sånt no’ er ikke hverdagskost!
Det er én ting som går innmari dårlig sammen med kulde og vinter. Vel – når jeg tenker meg om så er det veldig mange ting som går dårlig sammen med kulde og vinter, men her skal jeg altså fram til en helt bestemt ting, nemlig sekkepipen. Sekkepiper er lagd blant annet av tre. Ikke selve sekken da, det skulle tatt seg ut. Tre reagerer av en eller annen snodig grunn på været. Har man stemt opp sekkepipen sin og så tar den ut i kuldegrader, vil den garantert låte ganske grusomt – hvis du i det hele tatt får lyd ut av den. (Og her vil ganske sikkert noen festlige sjeler kunne finne på å påpeke at det er mange som ville vært glade for tyste sekkepiper, men de slettes selvsagt fra kommentarfeltet – rått og brutalt.)
Nå finnes det jo mye fint i plastikk, men jeg tror neppe de noen gang kan erstatte treflisa (reed’en) med noe i plast, dermed er det vanskelig å finne en løsning på dette vinterproblemet – annet enn plussgrader og sol og masse smelting. Værsåsnill, det er vel ikke så mye å be om?
Tenortrommegjengen, eller drillpikene som jeg kaller oss, har ikke det samme problemet. Så lenge det ikke er altfor glatt skal vi vel greie å marsjere oss opp Karl Johan og svinge litt på trommestikkeklubbene våre samtidig. Det er bare så kjedelig uten musikk til, og med tanke på hvor mye jeg har øvd i det siste så synes jeg det er dårlig gjort om det ikke blir noe av vår deltakelse i paraden. Kanskje vi kan ta med en ghettoblaster og spille sekkepipemusikk på full guffe i stedet, og så kan vi marsjere så fint vi kan og svinge litt på kiltene våre i takt med musikken. Ikke..?
Skal vi snakke om snøen som falt ifjor..?
Nei, la oss heller snakke om den som har falt nå. Om du ikke har fått det med deg så har det snødd litt, liksom. Oslo i går var hvit og grå. Grå fordi det var tåkete hele dagen, hvit fordi snøen var ny. I dag ser ut som det blir omtrent likedan, selv om jeg tror jeg kan se litt lenger i tåkeheimen. Når jeg ser Rådhuset er det ikke så gærn’t.
Jeg holdt meg inne i hele går og fikk innimellom med meg lydene av biler som sto fast. En gang hørte jeg faktisk brøytebilen, og det er ikke noen selvfølge her jeg bor. Forhåpentligvis fikk de måkt godt nok i går og i natt, så trafikken gikk noenlunde greit i dag. Trafikken her i byen er stort sett rimelig tett selv når det er bart på veiene, så når det detter 25-30 cm snø på noen timer er det ikke så merkelig at det blir dårligere fremkommelighet. Jeg håper mange hadde vett på å la bilen stå i dag. Ikke for det, av en eller annen grunn får t-banen store problemer med å kjøre når det kommer snø. Og løvfall. Da blir det straks litt kronglete å komme seg på jobb.
Når det snør i Oslo er det enkelte som får blod på tann. Oslofolk er visst idioter som ikke kan kjøre bil og som klager over ingenting. Jeg vet om folk som klager over ingenting og jeg vet om folk som ikke klager uansett hva som skjer, så selv om jeg har bodd her siden 1970-tallet har jeg ennå ikke funnet noe som er felles for alle som bor i byen.
Jeg leste hos Mannfolkprat og fant via ham link til en post om hvor elendige sjåfører Oslofolk er. Ikke forfatteren selv, så klart, han er jo nordfra og kan kjøre bil. Lurer på om han ser forskjell på innfødte Oslofolk og innflyttere? Det er jo en ganske stor andel av innbyggerne her som ikke er født her. Kommentarfeltet inneholder så langt rundt 60 kommentarer, blant annet et knippe uintelligente betraktninger av hvordan folk i Oslo/på Østlandet er.
Litt hets fikk man også plass til:
Oslo-folk er bare parasitter som lever av de verdiene som skapes andre steder i Norge.
Dere kan sikkert leve av å intervjue hverandre og drive med finkultur, filosofi og synes synd på hverandre.
Jeg satt her og fniste litt underveis. Det imponerer ikke akkurat når de ikke greier tenke seg fram til at det er forskjell på trafikkbildet i Oslo og på andre (mindre) steder. Heldigvis var det noen gullkorn innimellom også, diskusjonen er vel verdt å pløye gjennom. Nuvel, Mannfolkprat har i hvert fall en fin kommentar til dette, les gjerne hos ham. (Bloggen hans ellers er også verdt å bruke tid på.)
Og nå har tåka letnet enda litt mer og jeg kan se utover byen igjen. Rundt 0 grader er det akkurat nå, det kan tyde på at det er glatt ute. Kjør forsiktig!
Nattbilder fra asylet
Jeg har funnet et slags midlertidig asyl og unnsluppet langvarig heisstans og andre frustrasjoner for noen dager. Og se, her er det vinter! Det kan jeg ikke huske sist jeg opplevde i Stavanger.
In the vicinity of Vålandstårnet ser du her en ørliten bit av den vakre bøkeskogen, nå pent dekket av hvitt stoff.
Jeg burde lagt meg klokka ti, for da var jeg kjempetrøtt. Lang togtur tok på, men det var innmari koselig å være på reise spesielt siden jeg hadde så hyggelig følge.
Men altså… Vinter! Også her da, det hadde jeg ikke trodd jeg skulle oppleve. Det er jo ikke sikkert det varer så lenge, i morgen tidlig er det kanskje smeltet bort og snødrevet erstattet med det sedvanlige høstregnet? Jeg ønsker den blir litt så jeg kan ta dagslysbilder av en hvit bøkeskog.
Selv om vinteren ikke akkurat er min favoritt, så synes jeg det er noe ganske vakkert med denne snødekte byen. Og ennå snør det utenfor vinduet på soverommet jeg låner.
white horizon
. . . another snowflake
makes a home in my hair(lånt herfra)
Her kommer vinteren
I anledning at den første snøen har falt i Oslo i natt:
Ingrid Olava «Her kommer vinteren»
Som Jokke-fan vil jeg si at dette er en nydelig versjon av sangen. Skjønner ikke hissigproppene som skjellet henne ut. 🙂
Under stjernene 