Vaktfugler

I gårsdagens kalenderpost fortalte jeg om filmen «Legenden om vaktfuglene«, der ugler kjemper med nebb og klør (bokstavelig talt) i kampen mellom det gode og det onde. Dr. Borg stiller seg litt tvilende til dette konseptet, og kom med følgende kommentar:

Du som er oppsatt med vaktundulat synes vel sikkert at vaktugler er en helt naturlig sak, men jeg som er vant til schæfer og dobrawailer må nok se denne filmen før jeg tror på det. For meg blir det litt sånn “vakthamster” liksom. Men hva vet jeg om fugler. Fint fint fint lite. Best å utdanne seg litt, kjør Legenden Om Vaktuglene. Takk for tips.

Dr. Borg… Jeg tar selvfølgelig din uvitenhet på ramme alvor og vil gjerne være med og opplyse deg en smule. Du har sikkert hørt om hubroen, en ugleart vi har her i Norge? Det er den aller største fuglen i Europa. Hannen kan bli ca 75 cm høy. Vingespennet er mellom 1,5 og 1,8 meter. Hubroen har et ganske morsomt latinsk navn: Bubo bubo, og navnet virker ikke veldig skremmende. Gjør man derimot et lite googlesøk på «Angrepet av Hubro«, vil du muligens få et mer sobert syn på saken. I et forum jeg fant der, sto det om en hund som hadde blitt løftet opp 5-10 meter av en hubro, før den ble sluppet ned igjen. Man kødder altså ikke med en hubro.

Jeg er derimot ganske sikker på at dere er trygge i Bergskogen.

Mann etter hubro-angrep

Ellers kan jeg tipse deg om min gamle bloggpost «Spennende møte i HubbaBubbaland«, der jeg forteller om mitt nærkontaktmøte med en gal tiur. Jeg tror Dobrawaileren din ville løpt ganske fort om den hadde truffet min gamle «venn», i hvert fall håper jeg for hennes skyld at hun hadde gjort det. Tiuren var en tikkende bombe, som angrep alt og alle: Turgåere, syklister – ja, selv bilister. Jeg overlevde og kan fortelle… Andre var muligens ikke like heldige.

Fugler kan altså være nokså skumle. Undulatene mine ikke medregnet. De er dårlige på vakthold, faktisk ganske elendige. De varsler jo om noen nærmer seg, men det er mer med rop om «kom hiiiiit, kom hiiiit!» og ikke «stikk av, ellers tar vi deg!». De vil nok fungere til en viss grad om det kommer noen innom med fuglefobi, men ellers.. nei, ikke særlig egnet som voktere. Det er derfor vi har alarm.

Når det gjelder filmen jeg så i går, så har den ugler i alle hovedroller. Filmen er totalt fri for mennesker, men et og annet dyr av ikke-uglesorten har fått sneket seg med: Noen rotter, en drøss med flaggermus og en slange. Uglene i «Legenden om..» vokter altså ikke annet enn andre ugler, og det hele virket helt naturlig etter noen  minutters filmtitting.

Når kommer forresten filmen «Legenden om vaktdobrawailerne»? 🙂

Reklame

Hva kan være søtere enn en kattunge?

Jo, en kattunge og en undulat!

Sjekk bare her:

Alle sammen i kor nå: Ååååååååååh! ♥

Og med dette ønsker jeg dere en riktig flott helg, spesielt til mamma som sendte meg disse bildene på epost. 🙂

Det kan se ut som bildene stammer herfra.

Dagens trygdeoutfit – og en bursdag

Jeg skal ikke noe spesielt i dag, så da går det an å ha på seg den svarte, høyhalsede, myke, gode genseren, som egentlig er den eneste varme genseren jeg har som jeg liker å ha på meg. Typisk nok har den dermed krympet i lengden, slik at jeg ser helt åns ut når jeg går med den. Grrrr.

Da blir jeg litt sur:

Svart, høyhalset genser (ukjent butikk). Tilbehør: Undulatsmykke (gave fra Lillesos)

Undulatsmykket har jeg i anledning den store dagen – det er nemlig Pablos 1-årsdag. Hurra!

Han synes selvsagt smykket er dritskummelt og flyr skrikende vekk når jeg prøver få ham til å «hilse på» det. Det gikk greit å ta noen portretter, heldigvis.

 

Pablo, 1 år

Grunnen til den lekre Bjartmar Gjerde-sveisen er at Pablo nylig har mytet (mistet fjær), og holder på å gro nye. Dette skjer med jevne mellomrom. Snart ser han nok glattgredd og kjekk ut igjen.

Pablos beste venner er bjellene. Spesielt den store, for den kan han stikke huet inn i:

Bjelleklang

Mayra ville også bli tatt bilder av. Jeg ba henne trekke inn maga’n, men da ble hun dødssur:

Så ble vi venner igjen og hun poserte så vakkert, atte!

Etterpå fikk hun leke med undulatsmykket mitt, og da ble hun så glad at vi ble helt uskarpe:

Mayra biter den lille undulaten i halen

Danser med undulater

Det (peker opp på overskriften) må bli mitt nye kallenavn. (Som han fyren i ‘Danser med ulver’, om noen husker den?)

Jeg savner noen ganger så intenst å trene, men på grunn av denne drittsjukdommen er det ikke stort jeg kan gjøre. Men danse The Slosh går an, det er ikke spesielt krevende og kan styres greit utfra formen. Dessuten gjør det meg glad!

Så jeg starter dagen med Tones «Butterflies» og sloshing… og vips har jeg fuglene med meg. De tenkte kanskje de skulle være et par ekstra vekter? Der satt de da, på hver sin hånd, noe som kompliserer sloshinga en smule, men kneløftene går jo an å gjennomføre uansett. Fotklask og klapping ble utelatt av naturlige årsaker.

Og dette her, det er virkelig noe som aldri skal dokumenteres med hverken bilde eller film. 😀

Musikalske småttiser

Når man er circa tre år kan det vel ikke forventes at man har lært så mye sangtekster, men jaggu har han grepene inne, denne lille tassen. Ukulele er kult!

Her er en annen liten småttis som ikke har slutta med bleier ennå, men rytmesansen har han fått i stort monn!

Og så over til noe helt, helt annet – men jeg greier ikke dy meg, undisfrelst som jeg er. Noen som skjønner hva denne lille fuggær’n sier, sånn rent bortsett fra at han har en lei hoste? 🙂

Nærhet

Små fugler liker også nærhet.

Pablo, vår unge undulat, fant i går ut at det var fint å krabbe inn i håret mitt og gjemme seg der. Han lagde godknirkekvitrelyder og så ut til å trives alldeles utmerket med sitt nye gjemmested. I dag morges gjentok det samme seg. Han er tydeligvis en ordentlig liten kosefugl.

Jeg kjenner jeg smelter litt. 🙂

Birdie nam-nam

Fy for skam, nå har jeg jammen vært treg med blogginga. Jeg lurer på om det faktisk er mulig å komme til et punkt der det ikke er mer å si? Vel, det vil jo vise seg. 😉

Etter Lillehammer-reveljen har dagene stort sett gått til å hvile mest mulig innimellom matlaging og oppvask. Ikke så mye spennende å fortelle om, altså. Det skjer jo litt på hjemmebane likevel, jeg har jo et par fjærballer som holder meg med selskap – og de er helt på styr for tida. Jeg vet ikke hva som har skjedd, kanskje de er våryre og har blitt like glade som jeg fordi sola skinner? Eventuelt er det askeskyens skumle innhold som påvirker? I hvert fall kan jeg ikke gjøre noe uten at jeg plutselig har to fugler hengende på meg. Skjære opp brød? Åh, så spennende, da må vi være med. Helst innunder. (Ganske skummelt når de ikke skjønner at en brødkniv er skarp.) Tar jeg oppvaska har jeg nesteulykker med undulat som vil lande på såpeskummet. Mayra har visst ikke lært etter sin traumatiske badeopplevelse i ungdommen.

Det nyeste nå er at de helst vil gå rundt på gulvet. Det virker litt naturstridig på meg, har de først fått disse vingene må det da være mest stas å holde seg i høyden? Men neida, gulvet er fint – og deres naive syn på verden er jo at ingenting er farlig, så vi må passe veldig godt på. Kanskje jeg bør ta gulvgåingen som et hint om at det trengs å støvsuges? Mulig svaret er der.

I helgen skulle jeg bake brød, og som kjøkkenhjelp meldte Mayra seg frivillig.

Her har hun full oversikt og passer på at jeg har tatt fram alt vi trenger til lavkarbobaksten.

Disse nekter jeg å vedkjenne meg!

Det ble litt skummelt å ha henne med på bakinga, så etter en kjapp runde på vekta fikk Mayra værsågod sette seg i buret igjen.

Tenåringen elsker frukt og hadde bedt om å få lov å handle inn til sin spesialfruktsalat. Den består av en honningmelon som egentlig skal deles i to halvdeler, for så å grave ut fruktkjøttet. Ettersom jeg ikke spiser noe særlig frukt, fant han ut at han ville skjære av toppen og hule ut hele – så da gjorde han det. Ellers blandet han med litt vannmelon, en bærblanding, litt appelsinjuice og litt sprite zero. En slags fruktsalatpunsj, altså. Han var meget fornøyd med smaken på denne. Etterpå fikk småtassene smake på restene.

I bakgrunnen skimtes badeskåla med litt salatblader oppi. Det er nemlig trikset for å få enkelte skeptiske undulater til å bade. Pablo plasket rundt i denne, glad og fornøyd. Mayra holder seg på utsiden, men smaker gjerne på salaten. Hun foretrekker en dusj i kjøkkenvasken, så her får alle det som de vil.

(The Daily Show står på i bakgrunnen om noen lurer.)

Nå har jeg endelig fått lurt småttisene tilbake i buret, så da tenker jeg få tatt oppvaska og forberede litt middag. En glad dag ønskes dere alle! 🙂

Drama i fuglehuset

Forhistorie
For å være snill og grei, og ikke en egoistisk dyremishandler, valgte jeg å kjøpe en undulat til – slik at Mayra, vår stakkars singel-pipp, ikke skulle behøve å leve helt alene lenger. (Okay, jeg kjøpte en undulat til litt for min egen del også, da.)

Men akk, jeg som så for meg fuglekvitrende lykke og flørtende flaks, har fått oppleve omtrent det helt motsatte.

Mayra ble slett ikke glad for ny fugl i huset. Slett. Ikke. (Spesielt ikke etter at han gjentatte ganger kom flyvende og forsøkte lande på henne. Og da mener jeg på.

Pablo, nå helst kalt Pøblo (eventuelt Bølla), er strålende fornøyd med det meste og sitter i trehuska si og glipper med øynene, mens han blåser opp kosebartene sine og skravler for seg selv. Får han sjansen vil han stadig helst være akkurat der Mayra er. Egentlig burde vi døpt ham om til Skyggen.

Etter en uke med to fugler i hver sin bolig, fulgte jeg rådet om å flytte dem inn i samme bur (etter en kjapp ominnredning slik at det skulle bli nytt for begge). Med håp om fortgang i relasjonsbyggingen, fulgte jeg spent med på utviklingen dem imellom. Det viste seg å ikke gå helt etter planen:

Inne i buret
Pablo forsøker fly/hoppe/klatre dit Mayra er. Hun sitter anspent og på vakt og flytter på seg det forteste hun kan når han trør for nære. Ingen av dem spiser noe særlig, det er det ingen som har tid til. Mayra har sluttet å lage lyder, kanskje for å unngå å tiltrekke seg (enda mer) oppmerksomhet fra småtten.

Utenfor buret
Når jeg åpner opp for dem, fyker Mayra ut med en imponerende fart. Pablo følger etter, minst like kjapp som henne. Tenåringen og jeg tør nesten ikke røre på oss, der de to fjærballene fyker rundt og nesten-sneier oss. Mayra forsøker innimellom å lande på en av oss i håp om beskyttelse. Pablo lærer fort og lander akkurat på samme sted. (Som oftest mitt hode.) Dermed flyr Mayra videre, med det gule lynet etter seg. Han gir virkelig ikke opp, den gutten. Skulle jeg ha en ørliten røykepause på balkongen, var det virkelig klin i h…. umulig å få dem inn i buret. Mayra nektet plent, så jeg måtte lokke med godsaker og yndlingsleke. Det gikk litt i røyketyggis, for å si det sånn. (Ikke til fuglene, men til meg.)

Ett skritt frem og to tilbake
Nå er de to adskilt igjen. I hvert sitt bur har de begge roet seg veldig, noe de sikkert trengte etter all heseblesinga. Til min lettelse har begge spist godt; en fordel for små dyr med hurtig forbrenning. Mayra nekter å komme ut av buret og biter hardt når jeg forsøker å overtale henne. Jeg tror hun er sint på meg for å ha utsatt henne for disse grusomhetene. Forhåpentligvis vil hun tilgi meg, men jeg er slett ikke sikker. Jeg har hørt noen smålyder fra henne, men hun er virkelig ikke seg selv. Det er ganske trist.

Pablo er like blid og kommer stadig ut av buret, om han får sjansen. Da flakser han bort på buret til Mayra og leter etter en åpning inn. Når han ikke finner den tyr han til oss. Kose i halsgrop er godt, krabbe inn under håret mitt er gøy. Ingenting er skummelt, og livet er en fest!

Og sånn går no dagan…

Stemmeprakt

Video fra i går kveld. Pablo lengter hjem og Mayra lurer på hva den gule fyren bråker sånn for. Det er kraftig stemme på småtassen, altså!

Og så en videosnutt fra i dag morges. De første tilnærmelsene mellom de to. Mayra tøffer seg på toppen av buret, men blir mer usikker når Pablo begynner å flakse litt rundt.

Møt Pablo

«Hei, jeg heter Pablo og har akkurat flyttet inn.»

Pablo har kjørt bil helt fra det blide Sørlandet i dag, men virker ikke spesielt berørt av det. Han er helt rolig, bare sitter her og kikker på oss. Han har allerede sittet på fingeren til Tenåringen, og så på min. Vi har til og med fått lov å stryke ham forsiktig på magen og på ryggen. Utrolig tillitsfull, virker jo ikke redd i det hele tatt. 🙂