Stikkordarkiv: undervannstunnel

Ferieprat del 2: Ned i dypet

Jeg fortsetter der jeg sluttet sist; i en hotellseng i Kristiansund, omringet av undervannstunneler, og med et stort spørsmål. Hvordan lure hjernen til å glemme igangsetting av panikkanfall?

Hjernen min kan være ganske slitsom. Den jobber og styrer, skravler uavbrutt og kommer ofte opp med de verste scenarioer, gjerne helt uoppfordret og i ganske upassende settinger. Det har til tider forstyrret såpass at det har vært vanskelig å sovne, så jeg har måttet finne metoder for å skaffe meg nattero inni min egen hjerne. I årenes løp har jeg lært meg flere metoder; for eksempel å telle baklengs fra 1000, ulike pusteteknikker og avslappingsøvelser med Andrew Johnson, for å nevne noen. Kunne jeg kanskje bruke noe av dette?

Når man er på biltur med andre, snakker man gjerne om løst og fast, og i løpet av de siste dagene hadde vi blant annet vært innom det fonetiske alfabetet. For lenge, lenge siden var jeg med i et av landets hjelpekorps, og der måtte vi pugge dette alfabetet utenat slik at vi enklere kunne kommunisere via radio. At det også kunne brukes til andre formål var ikke i mine tanker den gangen, men nå slo det meg at det var verdt et forsøk. Neste morgen googlet jeg alfabetet fram på min smarte telefon, og fikk frisket opp de bokstavene jeg hadde glemt siden tidlig 90-tall.

På vei mot undervannstunnelen innlemmet jeg Tenåringen i planen min, og han forberedte seg på å være støttende suflør fra nabosetet. Idet vi kjørte ned i dypet, begynte jeg med oppramsingen; Alfa, bravo, charlie, delta, ekko, foxtrot… og så videre. Stoppet jeg opp et øyeblikk, ble jeg straks pisket videre av sidemannen. Da jeg avsluttet med «Ærlig, Østen, Åse», var det bare å begynne forfra igjen… og slik fortsatte det til vi igjen kunne se dagslys. Det funka! Ikke helt uten at jeg kjente på panikken, men den fikk ikke tatt overhånd.

Senere måtte vi faktisk gjennom enda en slik undersjøisk skrekkhule, men da var det ikke like skremmende. Jeg ga blaffen i radioalfabetet og sang heller med på Bare Egils «E39» av full hals. Eksponeringsterapi kan altså ha noe for seg, og metoden anbefales derfor videre, om det er noen andre som skulle ha behov for det.

Denne dagens etappe var lang. Vi kjørte blant annet et stykke på Atlanterhavsveien, noe jeg har hatt ønske om lenge. Det var en flott opplevelse!

Atlanterhavsveien
Atlanterhavsveien

Det ble noen stopp, og et ukjent antall megabytes med bilder, før vi forlot kystlandskapet og reiste mot Åndalsnes. Nok en vakker plass jeg ikke hadde besøkt før! Etter en god lunsj, kjørte vi mot det som (for meg) var turens høydepunkt: Trollstigen.

Vi tok en kjapp stopp i bunnen, for å ta innover oss hva vi skulle gjennom. Plutselig kom det to mannfolk dalende fra himmelen! Det vil si, de hadde hoppet fra en 1250 meter høy fjelltopp over oss. En av dem landet i et tre, bare noen meter fra oss. Det gikk bra med begge to, og de virket særdeles fornøyde med gjennomføringen. Det viste seg at de var fra Frankrike, og hadde hoppet her flere ganger før. Jeg lot meg imponere.

"It's raining men"
«It’s raining men»
Vellykket landing på veien.
Vellykket landing på veien.
Ikke like vellykket landing i et tre, men fornøyd likevel!
Ikke like vellykket landing i et tre, men fornøyd likevel!

Så satte vi i gang; de 11 hårnålssvingene skulle forseres, og det hele måtte selvfølgelig filmes. NB: Kan føre til svimmelhet:

Resten av turen får komme i egen post, for nå er jaggu denne blitt lang nok. 🙂

Reklamer

Ferieprat del 1: Høsten er visst her…

I hvert fall hvis man skal dømme etter været. Det regner og blåser, og den deilige sommertemperaturen har forlatt oss, bare en ti-tolv etternølere er igjen.

Det er jo sånt som gjør at man kan bli litt molefonken, men siden sommeren har vært så fin, skal jeg heller tenke på den. Jeg har satt meg et mål om å få bloggen i gang igjen, og da er det vel greit å dele noen sommerminner med den som stadig er innom her (om det er noen). Det er merkelig hvor vanskelig det har vært å sette av tid til blogging etter at vi fikk hund i huset. Det har kanskje også en sammenheng med at det meste virker å skje på Facebook? Likevel, jeg gir bloggingen en sjanse likevel, denne siden er ikke død, selv om den har ligget i koma en god stund. 🙂

Det var ytterst deilig da sommerferien var i gang, for siste del av vårsemesteret ble tøff for både Tenåringen og meg. Vi blir ofte sjukere om våren, så også i år.

Tenåringen tok forkjølelsen sin og dro avgårde til Spania, for å besøke besteforeldre, mens Teemo og jeg ble igjen hjemme og passet huset. Det blir alltid litt stille og rart når Tenåringen reiser bort, og det skjer jo også ganske sjeldent, men det gikk da greit. Nå som han begynner å bli voksen, kjenner jeg en del på hvor rart det blir når han en dag flytter hjemmefra. Det ligger ennå noen år frem i tid (håper jeg).

Jeg møtte Tenåringen da han kom tilbake fra utenlandsturen, og neste morgen fløy vi sammen til Stavanger, hvor vi feiret diverse fødselsdager – blant annet min fars 70-årsdag. Stor stas! Teemo hadde også «ferie», og det var ganske tøft for meg å levere han fra meg. Heldigvis slapp han kennel (det er vel også litt tidlig for en liten valp), han fikk bo privat hos en veldig grei dame med flere egne pudler. Gjett om det var koselig å hente han igjen!

Etter litt tid hjemme, dro vi avgårde på årets familietur, Teemo inkludert. Det ble en skikkelig roadtrip!

Dovrefjell
Dovrefjell

Først kjørte vi over vakre og ville Dovrefjell, til Oppdal der vi bodde en natt på Rica Skifer hotell. Det er et flott hotell, synes jeg. Det var tunge, gode dører, som lydisolerte godt. Jeg tror knapt jeg hørte noen lyder fra andre gjester, noe som er ganske uvanlig på hoteller. Rommet var veldig ok, maten var også bra. I resepsjonen står en utstoppet moskus, og denne måtte Teemo bjeffe på hver gang vi passerte. Sånne skumlinger må jo skremmes bort! (Selv synes jeg det er ganske pinlig med den bjeffinga, og ikke er det lett å få han til å slutte med det heller.)

En moskus til besvær
En moskus til besvær

Dagen etter kjørte vi videre til Trondheim, en by jeg ikke har besøkt på over 20 år. Vi fikk med oss Nidarosdomen, og Tenåringen fikk oppfylt ønsket sitt om å klatre opp alle trappene til toppen av katedralen. Der tok han mange, flotte utsiktsbilder, så jeg også fikk sett. 🙂

Et av Tenåringens mange utsiktsbilder.
Et av Tenåringens mange utsiktsbilder.

Planen var at vi skulle ha to overnattinger i Trondheim, men jeg kjente fort at det ikke gikk særlig bra. Jeg blir ufattelig sliten av å være i «store» byer, og av å gå på asfalt. Etter en prat med resten av familien, samt avklaring med hotellet om at det gikk bra å kansellere den siste natten uten at det kostet noe, fant Tenåringe, Teemo og jeg oss et sted å overnatte i Møre og Romsdal. Neste stopp for hele familien var nemlig Kristiansund, så vi leide oss inn på en gård i nærheten av fergeleiet i Halsa kommune. Det var en lise for sjelen å komme seg ut av byen, og ut på landet igjen. Det har blitt så merkbart for meg etter flyttingen, at jeg ikke tåler byer lenger.

Gøy på landet!
Gøy på landet!

Neste morgen møtte vi resten av familien på fergeleiet, og kom oss videre på turen slik den var planlagt.

Det er jo ingen hemmelighet at det er mye tunneler på det norske Vestlandet. Da vi nærmet oss Kristiansund, bar det nok en gang inn i en tunnel. Imidlertid var det noe ved denne tunnelen, som skilte den fra de andre jeg hadde kjørt gjennom. Denne gikk bratt nedover! Jeg fikk fullstendig panikk da jeg forsto at det var en undersjøisk tunnel, noe jeg har sverget på at jeg skal holde meg langt unna. Jeg har ikke særlig problemer med vanlige tunneler (selv om jeg ikke er spesielt glad for å bli stående stille i dem), men en tunnel under vann..! Nei, fytti – der går grensa!

I og med at jeg kjørte bilen, måtte jeg bare forsøke å komme meg gjennom dette på en tryggest mulig måte. Det skjedde imidlertid med angst, tårer og heftig hyperventilering, og med en gang vi kom oss ut, ble det stopp på første og beste sted. Resten av familien så på i undring, mens jeg grein og styrte litt. Faren min trøstet, så det gikk da over etter hvert, og vi kom oss videre.

Kristiansund fikk jeg ikke sett særlig mye av, ettersom jeg var skikkelig sliten og ikke orket å tråkke meg rundt for å finne et spisested. Jeg ble heller igjen på hotellet mens de andre gikk ut. Det var egentlig for tidlig med roomservice, men Rica Hotel Kristiansund ordnet likevel så jeg fikk meg mat. Og for en snadder lunsj jeg fikk! Dette hotellet anbefales til alle som er innom byen, for der har de virkelig en fantastisk bra restaurant. Vi spiste middag her senere på kvelden, og da fikk jeg smake den prisbelønte  bacalaoen deres. Herreman, så godt!

Om kvelden ble jeg liggende og bekymre meg for veien videre neste dag. Vi måtte nok en gang gjennom en undervannstunnel, fikk jeg vite. Det var ikke tid for å gå flere måneder i terapi, så her var gode råd dyre. Jeg kom fram til at jeg måtte lure hjernen min, og klekket ut en liten plan.

Den skal jeg fortelle mer om senere, i Ferieprat del 2. 🙂

Eksempel på tunnel (ikke undervanns-), men er det lys i enden av den..?
Eksempel på tunnel (ikke undervanns-), men er det lys i enden av den..?