Steng kommentarfeltene

Jakob Arvola er en oppegående blogger, om du ikke leser postene hans allerede så ta en tur innom og les Det skulle tatt seg ut.

I dag har han skrevet «Kommentarer er overflødige«, en post om de problematiske kommentarfeltene vi finner under artikler hos de ulike nettavisene.

Flere redaktører og vaktsjefer stenger kommentarfeltene om natten. Det er forståelig. For når norske familefedre og -mødre har lagt ungene for kvelden setter de seg selvtilfredse ned ved maskinen i sofakroken, tar på seg kallenavn som BGirl eller Superboy og begir seg ut på nettet på jakt etter noen å banke opp. De invaderer kommentarfelter, setter nyheter på hodet, avsporer debatter og sprer bygdesladderen sin spaltelangs.

Jeg vil tro vi etter hvert er mange som unngår å lese kommentarfeltene på slike steder. Jeg blir i dårlig humør hver gang jeg blar nedover for eksempel en dagbladet.no-side og får med meg noen av de surmaga kommentarene der, spesielt på artikler som handler om innvandring- og asylpolitikk. Det er en merkelig følelse å vite at rundt om i dette landet sitter det folk som synes det er helt greit å skjelle hverandre ut på nett, skrive de styggeste ting om andre mennesker, eller til og med komme med drapstrusler/-ønsker om folk de ikke kjenner en gang.

Ytringsfrihet er jo noe vi skal være stolte av å ha, men da må det vel tilføre oss noe mer enn at vi har lov til å skrive stygge ting anonymt?

Jeg tenker at om media-Norge bestemmer seg for å stenge alle kommentarfelt på nettavisene… hvilken forskjell vil det egentlig gjøre? Blir ytringsfriheten skadet av dette? Jeg mener nei; det gjør bare oss andre i bedre stand til å unngå møkka, for de av oss som ikke orker lese sånt grums kan da lett slette/blokke/sky vedkommendes side(r).

Så vær så snill, nettaviser… steng kommentarfeltene!

Reklame

Gratulerer!

Det er på sin plass med gratulasjoner til regjeringen og media for en særdeles vellykket holdningskampanje. Jeg tenker på denne gradvise påvirkningen der folket har blitt fortalt gjentatte ganger om hvor dyre trygdeordningene er, hvor mange syke vi har, hvor late norske arbeidstakere er og om alle juksemakerne som grafser til seg hardt arbeidende folks skattepenger.

De har oppnådd det de ønsket; en undersøkelse viser at 63 % mener at reglene må skjerpes og hele 83 % mener at mange av de som i dag mottar trygd, egentlig kunne vært i jobb. (Hvordan man definerer «mange» er usikkert, også hvordan noen kan «vite» at andre er friske nok til å arbeide. Dem om det.)

Godt hjulpet av folk som for eksempel dr. Skavlan og Kristin Clemet, har media servert oss den ene artikkelen etter den andre om hvor elendige det norske folk er til å «stå opp om morran».

Heldigvis finnes det unntak. Gode unntak. Folk med vett i toppen og beina godt plantet på jorda, som kan fortelle oss at folk slett ikke er latere enn før og at sykefraværet ikke er høyere enn det var for noen tiår siden.

Takk og lov for det.

SSB kan, ifølge kronikken jeg lenker til litt lenger ned, fortelle at sykefraværet er omtrent det samme nå som på 70-tallet. Hvorfor blir vi pepret med info om at det er motsatt; at det er så fryktelig høyt nå?

Hvem sammenligner vi oss egentlig med? Tar man med i beregninger at Norge har en større andel kvinnelige arbeidstakere enn svært mange andre land? At vi i hvert fall forsøker å ha et inkluderende arbeidsliv, altså der det skal være plass også til folk som har ulike handikap og sykdommer? Kvinner blir gravide, kvinner er fortsatt dobbelt- og trippeltarbeidende og blir dermed utslitt fortere. I tillegg til å ta seg av barna og kanskje noen pleietrengende eldre, har de gjerne pleie- og omsorgsoppgaver i jobben sin også. Handikappede og syke mennesker som har fått en plass i arbeidslivet, er oftere borte fra jobben – nettopp fordi de ikke er helt friske. Det sier seg selv at jo større andel «ikke helt arbeidsdyktige» vi tar med i arbeidslivet, jo større andel vil vi ha som innimellom er borte på grunn av sykdom.

Et annet godt poeng kan du lese i kronikken av Håkon Lasse Leira, overlege ved Arbeidsmedisinsk avdeling ved St. Olavs Hospital. Denne kronikken er vel verdt å lese om du har interesse for temaet. Han nevner for eksempel dette:

Jeg har sett endringene som stilles til folk i arbeidslivet i denne perioden. De fleste arbeidstakerne har fått det bedre, men et mindretall har fått det verre. Det kan være noe av forklaringen på at fem prosent av arbeidstakerne står for hele 80 prosent av sykefraværet. Å øke kravene og stramme inn på
rettighetene blir som å piske en trøtt hest. Det er ikke mer å hente.

og…

Å peke på Sverige og andre land blir forvirrende om en ikke ser sykefravær og arbeidsløshet i sammenheng. Om vi reduserer rettighetene til sykepenger får vi økte utgifter til arbeidsløshet og til sosialhjelp i stedet. Syke personer som ikke får sykepenger forsvinner ikke, de dukker opp i en annen statistikk. Både EU og Nordisk Ministerråd har påpekt at om en tar hensyn til at ulike land har ulike ordninger, viser det seg at sykefraværet er omtrent på lik linje i Vest-Europa.

For litt siden kjørte jeg med en drosjesjåfør, som visst hadde svarene på alt som var galt med Norge. En av tingene han nevnte var at det for en del tiår siden var veldig mye lettere å få uføretrygd, fordi det på denne tiden var så høy arbeidsløshetstrygd i Norge. For å «hjelpe på» statistikken, ble leger oppfordret til å heller få dem over på uføretrygd. Jeg aner ikke om dette stemmer, men jeg tviler ikke på at det er mange grep som blir gjort for å trikse med statistikk. Dersom man da skal legge «skylden» på de som er utslitte, syke og ikke helt greier følge med i dagens arbeidsliv, er det rimelig elendig menneskebehandling. Kanskje byrden heller bør legges et annet sted?

Edit: Vil sterkt anbefale å lese Velferd under press (av frr) og Much ado about nothing (av Helge Samuelsen).

Kvakksalvere

– Tenk om media kunne slutte å slå opp krigsoverskrifter hvis tre personer påstår de er kurert av en eller annen snodig kur/metode. Det er lov å stille kritiske spørsmål.

– Tenk om helsevesenet kunne bli bedre på å møte pasienter som ikke lar seg kurere med en 5-minutters overfladisk samtale og en resept på lykkepiller.

– Tenk om alternative behandlere av kvakksalvertypen hadde vært utstyrt med omtanke og samvittighet i stedet for overutviklet grådighet.

Det hadde vært ganske fint…

Norge har et kvakksalverproblem.

Flere pårørende forteller til TV 2 at kreftsyke i deres familier ble rådet til å avslutte behandling fordi de heller kunne tenke seg friske. Dersom slik rådgivning får preg av behandling, er det klart ulovlig.

Behandlere som gir slike råd burde bli tiltalt for overlagt mord… 😦

Om du ikke har lest det alt, les Arachnes poster fra den gang mannen hennes lå for døden og de ble nedringt av «behandlere» som påsto de kunne kurere ham. Her er en post til med noen avsløringer. Det er nesten ufattelig hva enkelte kan få seg til å gjøre. Takk til Arachne og andre som står fram og setter ord på dette problemet. Jeg skulle gjerne sett at man fikk strengere lovgivning, kanskje også en lov som sa at behandlere som påstår de kan fikse sykdommen din, men ikke greier det, må betale deg tilbake alle de tusenlappene du har brukt på behandlingen. Det kunne ført til ganske stor prosentvis økning på min bankkonto, i hvert fall.

Når du tror du ikke kan komme lenger ned…

Uten at jeg helt har fått med meg når og hvordan det skjedde, virker det som det nå er fullt ut bestemt at det fra 1. mars 2010 innføres en ny ordning hos NAV; arbeidsavklaringspenger.  Stønaden skal erstatte en rekke andre ordninger, som dagpenger, attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uføretrygd. Dermed må jeg som syk omstille meg til en ganske annen tilværelse. Hver fjortende dag må jeg levere meldekort via nett til NAV, for at jeg skal få en utbetaling fra dem. På meldekortet skal man fylle ut om man har vært på kurs, jobbet, eller hatt ferie. Slike aktiviteter fører til kutt i utbetalingen.

I tillegg fjernes barnetillegget og uførefradraget på selvangivelsen. Det siste skal kompenseres med en økt dagsats.

Flere har skrevet bra poster om dette, jeg anbefaler lesing hos Tornerose, SerendipityCat og Mariasmetode (se kommentarfeltet).

Jeg har vært syk i godt over 10 år, og det som slår meg med den nye ordningen er først og fremst hvor ufattelig ydmykende det føles å måtte «forsvare» at jeg er syk hver fjortende dag. I tillegg har jeg altså ikke lenger rett på ferie. (Edit: Man nektes ikke ferie, men må søke om å få lov til å reise bort. Med tanke på hvor lang behandlingstid det allerede er i nav-systemet bør man sette i gang søknad ca 1 år før man skal reise noe sted. Det blir for meg det samme som å si at jeg ikke har rett til ferie – uten at jeg blir trukket i dagpengene mine.)

Når ordningen begynner å gjelde for meg har jeg vært syk i 11 år, de siste årene som 100 % ufør. Jeg er til tider så dårlig at jeg knapt orker å gå utenfor døra mi, og er jeg med på en aktivitet utenfor hjemmet blir jeg alltid dårligere etterpå og havner på sofaen. Der tar jeg «strafferunden» min med varierende humør, alt ettersom. Det skal innrømmes at det ikke er helt sjelden jeg forbanner urettferdigheten i at jeg f.eks. ikke engang skal kunne sitte 1,5 time på kafè med venninner uten å betale for det i form av smerter i muskler og ledd, sår hals og influensasymptomer og et hode som ikke fungerer til å følge med på det sønnen min forsøker fortelle meg fra sitt dagligliv.

For å si det mildt er jeg til tider så brakkesjuk at jeg drømmer om å kunne rømme fra alt. Bare sette meg på et fly til et eller annet sted, samme hvor, bare det er langt unna de fire kjedelige veggene jeg studerer hver pokkers dag her hjemme. Det hender jeg er så heldig at jeg kan få det til også i de periodene formen er sånn noenlunde. Noen ganger fordi jeg har familie som bidrar økonomisk, andre ganger fordi jeg får kredittkortet mitt til å gråte blod. Og en sjelden gang; når jeg har klart å spare opp nok penger til å komme meg bort og oppleve noe helt annet.

Men ferie er tydeligvis et gode man ikke har rett på når man er syk.

Jeg forstår at om man er midlertidig ute av arbeid, som arbeidsledig – eller om man får en skade eller sykdom som man vet vil gå over i løpet av relativt kort tid – vil den nye ordningen helt sikkert være god. Det blir lettere å forholde seg til systemet på denne måten. Men har man en kronisk sykdom føles ikke dette som en god ordning, det føles rett og slett som enda en spiker i den kista jeg mistenker at staten ønsker meg opp i fortest mulig.

For det kjennes ikke lenger som jeg er et ønsket individ av staten Norge. Det føles som jeg er en rusten, ødelagt og ubrukelig del i det store maskineriet vi alle er en del av. Det har jeg gang på gang blitt servert som budskap i avisartikler, fra politikeres taler, i kommentarfelt på internett og fra kjente og ukjente i ulike sosiale sammenkomster.

At jeg står på det jeg orker og kan (og ofte mye mer enn jeg orker, men mer fordi jeg må) for å holde hjemmet mitt noenlunde i stand, for å ha sunn og god mat på bordet, for å sørge for at sønnen min vokser opp til et skikkelig menneske som kan bidra med sine evner i samfunnet – det virker ikke som det teller det aller minste. Det eneste som teller er hva jeg gjør i arbeidslivet. Deltar jeg ikke der, er jeg ikke verdt en skit. Det er dette dere forteller meg, dere som sitter på Stortinget med feite lønninger og trygge framtidsutsikter, dere journalister som ikke kommer med en eneste innvending når det bestemmes at syke menneskers liv nok en gang skal bli enda vanskeligere, dere som uttaler dere med slik skråsikkerhet om late og udugelige trygdede som lever fett på De Hellige Skattebetalernes penger.

Takk skal dere faen meg ha…

Tillegg:

• Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon er kritisk til meldekort.
• Høringsuttalelse fra Den norske legeforening.

Sitat Legeforeningen:

Også de aller sykeste, uten muligheter i arbeidslivet, må gå veien om midlertidig ytelse/arbeidsavklaringspenger. Legeforeningen vil peke på den belastning det vil være for disse grupper å gjennomgå arbeidsevnevurderinger, og på betydningen av at svært syke får et skånsomt møte med forvalterne av de økonomiske ytelsene.

Legeforeningen vil innledningsvis også bemerke at høringsnotatet er innholdsrikt når det gjelder detaljbeskrivelse av lovbestemmelser og mindre informativt når det gjelder de mer overordnede konsekvenser av lovforslaget. Dette gjør at det bl.a. er vanskelig å lese ut fra høringsnotatet hvilke virkninger lovforslaget i praksis vil få for dem det rammer.

Legeforeningen mener at «arbeidsavklaringspenger» kan være et hensiktsmessig navn for å legge fokus på aktivitet, men vil påpeke at navnet vil kunne virke krenkende i enkelte tilfeller, f.eks for personer som har uhelbredelig kreft e.l. Legeforeningen foreslår at ytelsen kalles «avklaringspenger» eller «avklaringsstønad».

 

 

Du milde…

Det er meget man kan la seg underholde av på nett, for eksempel når man blir beskyldt for å være medlem av en helt spesiell menighet som bedriver konspiratorisk arbeid for å lure alle Norges ME-syke og ødelegge livet for dem. Tenk det. Ikke bare har jeg feil kjønn, jeg var også med og «overfylte» kontoret til selveste helseministeren. Dessuten er vi visst godvenner med journalisten og har lurt ham også, så han skal bli vår lydige slave og skrive akkurat det vi ønsker.

Det er en svært alvorlig sak det her, altså, det skal dere bare vite. Det er ikke mindre enn «det største tillitsbruddet» – og nå er ME-saken ødelagt for all tid framover. Sorry mac, og det er altså blant annet min feil.

…

For dere mentalt friske der ute kan jeg berolige med at jeg stadig er skeptisk til LP som behandling/kur for ME (men åpen for at det er teknikker som kan være greie å lære for både friske og syke). Hos helseministeren ble ikke LP nevnt med et ord. Kontoret hans var slett ikke overfylt, det var god plass rundt bordet og kunne fint ha rommet enda noen til. 😉 Det var aldri planlagt at vi kun skulle være kvinner på møtet, og jo – jeg synes faktisk det var supert at det var ME-syke selv som deltok på møtet. Leger og professorer har pratet masse før og vil fortsette å prate masse senere, men nå var det altså vi som selv har sykdommen som slapp til, blant annet for å kunne fortelle hvordan det er å ikke få adekvat behandling.

(Om du leser dette og ikke fatter bæret, så er dette en kommentar til en hysterisk post jeg ikke ønsker linke til, ettersom jeg blir moderert vekk fra kommentarfeltet der.)

Nøtteliten…

Hos FruJones leser jeg at VG har en artikkel om p-piller for menn. Et norsk firma satser nemlig på å komme med de første p-pillene for menn innen fem år, muligens som de første i verden. Jeg vil tro det er en del kvinner som synes det er på tide. Veien fram til en egnet pille er dessverre ikke så enkel, så langt har det vært bivirkninger – for eksempel økt aggressivitet og krympende testikler. Det frister visst ikke, så firmaet satser på å fremstille bivirkningsfrie piller så menn skal ville bruke dem.

Bivirkningsfrie p-piller for kvinner er ennå ikke kommet, selv om pillene vi har i dag er mye snillere for kroppen enn de som ble fremstilt på 50-tallet. Ifølge en bok jeg har lest (Den bitre pillen av Ellen Grant), var det en rekke alvorlige bivirkninger – samt flere dødsfall – med disse første pillene. Det ble forsøkt fremstilt piller for menn og, men forsøkene ble stoppet da en mann døde. Jeg kjenner ikke omstendighetene rundt det, men uansett virker det som aksepten er større for at kvinner skal utsette seg for bivirkninger enn at menn skal det.

For – i en annen artikkel hos VG blir kvinner fremstilt som «kravstore» fordi de ønsker seg p-piller som gir færre bivirkninger. Nei, tenk det da! At menn ikke ønsker bivirkninger blir ikke regnet som «kravstort», men at kvinner ikke ønsker hormontull i kroppen er altså ikke like akseptert. Dessuten er det visst mest myter at kvinner får plager av p-piller, hevdes det. Nuvel.

Du er ganske ålreit! (Note to self)

Greit med en påminnelse innimellom.

Jeg hører hjemme i fengsel

For et par år siden fikk jeg utbetalt noen kroner for mye fra trygdeetaten, nærmere bestemt de som gir meg penger fordi min eksmann ikke betaler stort. Jeg merket ikke selv at jeg fikk betalt for mye, det skjedde på et tidspunkt der jeg trodde det handlet om at de hadde rettet opp en feil. En stund senere fikk jeg et brev i posten fra NAV, der det sto at jeg hadde fått utbetalt noen hundrelapper mer enn jeg skulle og at jeg måtte komme med en uttalelse på hvorfor jeg ikke hadde meldt ifra om feilen. Jeg skrev som sant var at jeg ikke visste det var feil, men at årsak x og y gjorde at jeg trodde det var riktig. Det tok lang tid, faktisk flere måneder, før jeg igjen fikk et brev der de hadde studert saken nøye og funnet ut at de skulle la nåde gå for rett. Jeg slapp både straff og tilbakebetaling.

Ikke alle er like heldige. Kvinnen som Dagbladet skriver om sa selv fra om feil trygdeutbetaling, men ble straffet med fengsel. Det høres jo helt merkelig ut. Kjenner jeg Dagbladet rett har de vel smurt litt tykkere på enn de kanskje trengte, det må vel ligge noe mer bak enn at hun fikk feil utbetaling og sa fra? Samtidig har Tingretten kommet fram til at kvinnen ikke hadde til hensikt å svindle NAV. Likevel fikk hun 30 dager i fengsel, selv om hun altså både meldte fra og betalte tilbake pengene. Det er en rar verden…

Hvilken straff får NAV-ansatte når de ikke behandler saker innen behandlingstidens utløp? Hva når de betaler ut for lite? Hva når de somler bort papirer og ikke tar seg tid til å si fra en gang?

Hvorfor blir noen forbanna av dette?

Det er enkelte som klarer å føle hat når de ser kjærlighet. Det har jeg aldri forstått. Ken Starr har kommet med et lovforslag som i praksis vil si at 18.000 homofile par som giftet seg i California i fjor, blir skilt fra hverandre. Courage Campaign svarer med blant annet denne videoen som ligger på YouTube. Se den og bli glad, er det ikke bra det finnes folk som elsker hverandre!? 🙂 Videoen fant jeg via Hannes hjørne, som igjen fant den via Psykolade. Begge bloggene er verdt minst et (langt) besøk, for de har begge mye bra å by på. Løp og les. 🙂

«NAV: Vår alles store fæle mor»

Jeg har oppdaget noen gode kommentarer rundt NAV-krisen. Det er Elin Ørjasæter hos E24 som står bak tre kommentarer jeg har lest gjennom i dag. Det er klar og velbegrunnet kritikk. Anbefaler å lese gjennom for interesserte.

Andersen fikser ikke NAV. 230209

Hele Nav-reformen er gjennomsyret av gode hensikter fra en formynderstat som er blitt et monster. Nav vet best hva som skal komponeres for deg. Du har ikke rettigheter. De har behov. Som en tilfeldig person i Nav skal definere.

Monster-Nav vokser videre. 170209

Tenk deg følgende: Når banker fusjonerer, går det flere måneder til folk kan ta ut sparepengene sine. Lønnskontoen fungerer heller ikke, så folk må leve på venner og kjente i et halvt års tid, til de bankansatte har klart å fusjonere så vel IT-systemer som bedriftskultur.

NAV: Vår alles store fæle mor. 070708

Dette handler ikke om slemme saksbehandlere. Det handler om at selve grunnmuren, regelverket for disse tre etatene er for komplisert, og at regelverkene er delvis motstridende. Og at de politiske målene er alt for ambisiøse.