Kategoriarkiv: tv-serier

Gyllen tale

Om du har levd omtrent like lenge som meg (eller lenger), så husker du muligens en morsom tv-serie med det snodige navnet «Pantertanter«? Originalnavnet er The Golden Girls, og serien handler om fire nokså voksne kvinner og deres liv. Serien gikk på TV i USA fra -84 til -92. I Norge var det TV3 som viste den fra -89 til -97.

goldengirls

For en god stund siden så jeg et klipp fra serien, og ble veldig overrasket over at M.E. blir nevnt. Det vil si, det kalles Chronic Fatigue Syndrome i USA, så det er CFS-navnet som blir brukt.

I dag så jeg klippet på nytt. Jeg bestemte meg for å sjekke litt, for jeg tenker at det neppe er helt tilfeldig at en av hovedpersonene har ME. Og ganske riktig, Susan Harris, en av skaperne av tv-serien, er selv ME-syk og skrev det inn i serien hos en av hovedpersonene.

Ettersom jeg synes dette klippet er så bra, og at jeg tenker at det faktisk kan være allmenngyldig, for det er mange som har dårlige møter med sine leger, der de ikke blir lyttet til eller tatt på alvor, så deler jeg klippet med dere her. Og siden teksten er viktig og jeg ikke fant den gjengitt i tekst noe sted på nett, så har jeg skrevet den ned for dere. 🙂

Dorothy: -Doctor Budd?

Doctor: -Yes..?

Dorothy: -You probably don’t remember me, but you told me I wasn’t sick. You remember? You told me I was just getting old.

Doctor: -Sorry, I really don’t…

Dorothy: -Remember. Maybe you’re getting old?  That’s a little joke.

Well, I’ll tell you, dr. Budd, I really am sick. I have Chronic Fatigue Syndrome, that is a real illness, you can check with the Center for Disease Control.

Doctor: -Oh. Well, I’m sorry about that.

Dorothy: -Well, I’m glad! At least I know I have something.

Doctor: -I’m sure. Well, nice seeing you.

Dorothy: -Not so fast. There are some things I have to say. There are a lot of things I have to say. Words can’t express what I have to say! What I went through, what YOU put me through… I can’t do this in a restaurant.

Doctor: -Good.

Dorothy: -But I will!

Woman: -Louis, who is this person?

Doctor: -Look, miss…

Dorothy: -Sit! I sat for you long enough. Doctor Budd, I came to you sick. Sick and scared. And you dismissed me. You didn’t have the answer, and instead of saying I’m sorry, I don’t know what’s wrong with you, you made me feel crazy like I had made it all up. You dismissed me! You made me feel like a child, a fool, a neurotic who was wasting your precious time. Is that your caring profession? Is that healing? No one deserves that kind of treatment, doctor Budd, no one!

I suspect had I been a man I’d be taken a little bit more serious, and not told to go to a hair dresser.

Doctor: -Look, I’m not going to sit here anymore…

Woman: -Shut up, Louis!

Dorothy: -I don’t know where you doctors lose your humanity, but you lose it. You know, if all of you at the beginning of your careers could get very sick and very scared for a while, you’d probably learn more from that than anything else. You better start listening to your patients. They need to be heard. They need caring. They need compassion. They need attending to. You know, someday doctor Budd, you’re going to be on the other side of the table, and as angry as I am and as ANGRY as I always will be, I still wish you a better doctor than you were to me.

Reklamer

‘Hver gang vi møtes’ gjør meg så glad!

Inntil for noen få uker siden hadde jeg bare et fjern forhold til Jan Eggum, Elvira Nikolaisen, Bertine Zetlitz og Anne Grete Preus. Øystein Dolmen (fra Knutsen og Ludvigsen) og Halvdan Sivertsen var artister jeg har satt stor pris på gjennom mange år, mens Vinni (Øyvind Sauvik) ante jeg ikke engang hvem var.

Etter 5 lørdagskvelder i selskap med disse vidt forskjellige artistene, føler jeg at jeg har fått lov til å bli litt kjent med hvordan de er – ikke bare som artister – men som privatpersoner. Og det uten at det blir klamt, synes jeg.

Om du ikke kjenner til programmet, så har tv2 plassert 7 artister på en herregård på Hvaler. De får én dag hver, der de selv bestemmer aktiviteter, og hvor de seks andre har valgt ut hver sin sang av hovedpersonens repertoar, som de fremfører sin egen, personlige versjon av.

Det utføres med ærefrykt og en stor dose respekt. Det er tøft å stå foran en annen artist og spille hans eller hennes sang. Det er tydelig at det er minst like tøft å møte sine egne personlige tekster og musikkstykker, gjennom en kollegas tolkning. Alle de fem som har hatt sine programmer, viser at de blir både rørte og imponerte. Og for noen fremføringer! Kan du tenke deg Jan Eggum som rapper? Eller Halvdan Sivertsen som synger Bertine Z.’s Twisted Little Star? Det ligger noen perler av låter på tv2s sider.

Jeg synes alle sju artistene virker som varme, fine og interessante mennesker. Mest av alt har jeg nok blitt imponert over Vinni, som tidligere sang i Paperboys. Jeg er nesten glad jeg ikke visste hvem han var fra før, for nå har jeg kunnet danne meg et bilde av ham som menneske her og nå. Han legger ikke skjul på at han har levd hardt og tøft, med rus og vill festing. Jeg tror ikke jeg hadde syntes så mye om han for 10 år siden, men nå har han blitt voksen og lagt det ville livet bak seg. I samtalene i programmet (som jeg gjerne skulle hørt mer av), er han så åpen og ærlig om seg selv at jeg kjenner en veldig varme for ham. Det er tydelig at dette gjelder de andre artistene også, for flere av dem kjente ikke Vinni fra før, og kom til innspillingen med en god dose fordommer. Disse ble kjapt borte.

Jeg har stor sans for Vinnis fantastiske tolkninger av de andres musikk, der han har skrevet sine egne rappetekster inspirert av originallåtene. Dette er en artist jeg neppe hadde blitt klar over, om det ikke var for tv-programmet.

Jeg håper tv2 fortsetter denne tv-serien med flere norske artister. Det er tv som jeg har inntrykk av passer for flere generasjoner, i hvert fall har 16-åringen min blitt sittende og se det med meg. Vi ser vanligvis svært lite på tv, spesielt når det gjelder de reklamefinansierte kanalene. Reklameavbrudd er noe av det verste jeg vet, da lar jeg heller være å se. ‘Hver gang vi møtes’ er unntaket; dette er særdeles bra tv, til tross for «melkingen» tv2 bedriver med ørten reklampauser samt nyheter og været som er dyttet inn midtveis. Jeg håper virkelig programserien blir gitt ut på dvd, for jeg vil gjerne se programmene om igjen – uten avbrudd.

Dette er tv å bli glad av!

Intet nytt fra sofaen

Dagene går fort – men livet står ganske stille. I hvert fall føles det sånn her jeg ligger på sofaen mesteparten av dagen.

Det er ikke stort å bidra med herfra. Det mest spennende som skjer hos meg er når jeg kommer meg på butikken som ligger tre minutter unna. De cirka 20 minuttene jeg er ute for å handle er ikke akkurat noe å blogge om. Ikke oppvaska jeg tok i går heller. Eller den første dusjen jeg orket å ta på fire dager.

Likevel, det er som det må være akkurat nå. Det er ikke rom for mer hos meg, selv ikke savnet etter liv og røre. Det er vanskelig å savne noe jeg ikke orker, om det er forståelig? Jeg skulle ønske jeg ikke var syk, virkelig.. av hele mitt hjerte skulle jeg ønske det. Men nå er det sånn det er, og da er jeg takknemlig for å greie å finne en viss ro og et tempo som jeg kan takle. Noe som altså betyr at jeg stort sett befinner meg i horisontalen. Heldigvis orker jeg å få med meg litt underholdning her jeg ligger.

Jeg har rukket å se hele første sesong av den dansk-svenske tv-serien Broen (Bron). Wow, så spennende! Jeg er veldig glad i krim som har litt mer innhold enn «pang-pang», og denne serien har mye mer enn det. Dessuten strålende skuespillere, som både Sverige og Danmark har mange av. Er det noen som får til gode serier/filmer, så er det våre kjære naboland. Jeg krysser fingre for at det kommer minst en sesong til med de samme folkene.

Den nye serien Lilyhammer er ikke helt i samme gate, men den er grei og underholdende på sin klumsete måte. Jeg digger Steven Van Zandt, det har jeg gjort helt siden jeg ble Springsteen-fan på 80-tallet en gang. Jeg var ganske skeptisk da jeg tok fatt NRKs nett-tv i dag, men etter to episoder kjenner jeg at dette er en artig serie. Kanskje jeg må tvinge meg gjennom Sopranos likevel? (Jeg forsøkte en gang, men ble ikke grepet.)

Grepet har jeg imidlertid blitt av lydboka «Shantaram» av Gregory David Roberts. Det er en murstein av en bok (over 900 sider), så selv om jeg har lyttet til den i ukesvis har jeg ennå langt igjen før den er slutt. Det gjør ikke så mye, det er igrunn ingen hast å bli ferdig, jeg nyter den heller i mindre porsjoner. Lydbokutgaven er nemlig helt fantastisk innlest av den australske skuespilleren Humphrey Bower, som gir liv til alle personene i boka på en unik måte. Er det en bok jeg virkelig anbefaler lydbokutgaven av, så er det denne. Men Mumbai får jeg ikke lyst til å besøke, det skal innrømmes. India frister meg lite, selv om det er fascinerende å få et innblikk i kulturen og folket gjennom denne boka.

En tanke som stadig slår meg, når jeg leser bøker, eller ser filmer, er hvor ufattelig fjernt det har blitt for meg at folk gjør så mye. Det er helt utrolig hvor mye et friskt menneske greier å gjøre i løpet av en dag. Du vil neppe noen gang få se en tv-serie med Lars Monsen og en gruppe ME-syke på tur, liksom. (Kanskje jeg skulle røsket liv i MEkspedisjonen, som ble planlagt – for så å havne på is – en gang i slutten av 2009? Tripsandtics, føler du deg kallet? 🙂 )

Nå skal jeg rusle fra sofaen over til sengen og få meg noen timer i drømmeland. Der kan jeg også leve «normalt», bortsett fra at drømmene mine virker som de går konstant på syre. 😉

Takk til de skallede menn

Jeg er veldig glad i et britisk tv-program som heter QI (Quite Interesting). Programmet er en blanding av humor og fakta, man blir faktisk både mer kunnskapsrik og glad av å se på!

Som oftest går informasjonen fort inn og fort ut igjen, jeg er ikke så god på å huske ting. Likevel er det enkelte ting som hjernen min klamrer seg fast i, noe av det har faktisk vist seg å være nyttig!

En slik nyttig informasjonsbit gjelder hikke. Jeg vet ikke hvor plaget andre er med hikke, men jeg får innimellom noen voldsomme hikkeanfall med så høy lyd at undulatene mine kvitrer glade tilbake og tror jeg forsøker å snakke fuglsk.

Det finnes mange kjerringråd mot hikke… Holde pusten, drikke vann opp-ned og sikkert en rekke andre tips jeg ikke kommer på akkurat nå. Som oftest lar jeg det bare gå over av seg selv, for jeg gidder ikke styre så veldig. Inntil jeg nylig så en episode av QI der de tok opp akkurat dette temaet.

Ifølge programmet er den eneste vitenskapelige metoden mot hikke «digital rectal massage». Altså, man stikker en finger opp bak … og så skal hikken stoppe. Den metoden har jeg ingen planer om å teste ut, da skal jeg bli passe desperat først. (Dessuten er den ikke så enkel å benytte om man skulle befinne seg ute i offentligheten.) Men – heldigvis kom Stephen Fry med en annen interessant metode, som jeg øyeblikkelig bestemte meg for å benytte ved første og beste hikkesjanse.

Cluet er å tenke på skallede menn, helst skal man hente fram 7 stykker. Ved å ramse dem opp for seg selv, skal hikken stoppes, visstnok fordi man benytter samme del av hjernen som har med hikkingen å gjøre (eller noe sånt).

Eksempler på kjente, skallede menn

Dette hørtes jo nesten for godt ut til å være sant, så jeg bestemte meg for å teste det ut. Siden jeg så programmet har jeg hatt to hikke to ganger. Begge gangene tenkte jeg på skallede menn. Jeg greide ikke komme på så mange hårløse kjendiser, men det kan da ikke spille noen rolle hvilken yrkesgruppe de har? Jeg hentet i hvert fall fram de skallede mennene jeg kunne komme på og før jeg hadde greid å tenke på 3 så var hikken over. Begge gangene!

Denne fantastiske kunnskapen er for god til å ikke deles, derfor denne posten. Nå håper jeg det blir hjelp å få for alle landets hikkere!

Et knippe hårløse kvinner virker kanskje også mot hikke?

Metoden er helt gratis og veldig enkel. Skallede menn kan du tenke på uten at det koster deg en krone og helt uten å søle til gulvet (hvis du ikke har en fetisj på skallede menn og begynner å sikle, men det kan ikke jeg gjøre noe med). Det er altså så enkelt at selv mor kan greie det!

Hvis du får sjansen, test det ut og gi meg gjerne tilbakemelding om det funker for deg og. Det kan være en idé å studere denne siden på forhånd, så blir det lettere å komme på noen hvis hikken først slår til.

Avslutningsvis vil jeg sende ut en stor takk til alle hårløse menn! Dere er gratis medisin, totalt uten bivirkninger. Det burde la seg gjøre å skrive av på skatten, synes jeg.

P.S. Jeg har ikke hikket en eneste gang mens jeg jobbet med denne bloggposten.

Her er klippet fra QI:

Lykkepilla Glee!

Jeg har nylig oppdaget tv-serien Glee, en blanding av drama og musikal, ispedd en drøss med gode skuespillere og en humor som til tider får meg til å brøle av latter. For hver episode jeg har sett, har jeg lyst til å sitere ALT! Jeg har behersket meg, heldigvis for dere.

Da jeg var tenåring, var tv-serien Fame det store og hotte. Glee er litt på samme måten, men samtidig ikke. Det er noe med humoren og de noe snodige hovedpersonene, som gjør dette til et fantastisk muntrasjonsråd for meg. Artie i rullestol, nevrotiske, men åh-så-skjønne Emma, sympatiske Will med den sprø kona som faker graviditet, de overlegne, men vakre og spretne cheerleaderne, fotballidiotene som herjer som de vil med dem som er lenger ned på rangstigen, og – ikke minst, lederen for sportsgjengen; Sue Sylvester, fantastisk slemt spilt av Jane Lynch. Åh, som jeg digger den dama!

Imidlertid er det ikke kun humoren i serien som gjør at jeg liker den så godt. Herremin, så moro det er å se dem showe, danse og synge! Det er stort sett svært fengende, og noen ganger ganske rørende. For eksempel da Glee-gjengen møter en Glee-gjeng fra en skole for døve. Se bare her:

For serien handler også om aksept av dem som faller utenfor på en eller annen måte, være seg på grunn av handicap, homofili, eller rett og slett særhet. Det gjør det så ekstra deilig å se på, her kan alle og enhver føle seg «normale».

Serien begynte i 2009, og så langt er de godt i gang med sesong 2. Med sine fire Emmy’er i 2010, er det vel stort håp om at serien bare vil fortsette og fortsette. Det må den bare!

Dette er en serie som jeg er ganske sikker på vil kunne minske salget av antidepressiva, men bør vel helst tas profylaktisk. Anbefalt dose: 1 episode morgen, 2 på kvelden. 😉 (Selv har jeg ikke greid å følge dette, her går det ned på høykant og sesong 1 er snart slutt. *Hulk*)

Musikken fra Glee selger som hakka møkk over hele verden og har for lengst banka Elvis ned i støvlene når det gjelder salgstall. Så vidt jeg har forstått har serien gått på norsk TV2, men om den går nå er jeg mer usikker på. Noen som vet?

Følg Glee på Twitter og på Facebook.

Her er traileren til sesong 1:

Nord og sør – et gjensyn

På midten av 80-tallet ble det laget en tv-serie, North and South, etter tre bøker av John Jakes. Serien ble sendt på norsk tv, og jeg var helt hekta. Det hang nok mest sammen med at en av hovedpersonene, Orry Main, ble spilt av superkjekke Patrick Swayze. Mitt unge hjerte smeltet av denne helten, som senere spilte hovedrollen i ‘Dirty Dancing’, og dermed førte ham til en bokhandel på Karl Johan mot slutten av 80-tallet, der jeg fikk autografen av kjekken selv.

Min tenåringssønn er svært interessert i den amerikanske borgerkrigen, og fikk derfor første sesong av «North and South» på dvd i julegave. Da vi hadde sett denne ferdig, måtte jeg ut på handletur på nettet, slik at vi kunne sikre oss fortsettelsen. Sesong 2 og 3 kom i posten like etter, og vi fortsatte tittingen. I dag avsluttet vi sesong 3, gudskjelov-og-takk-for-det.

Den første sesongen er fra årene før borgerkrigen og handler om vennskapet mellom George Hazard fra nordstatene og Orry main fra sørstatene. De blir kjent på West Point militærakademi, og kjemper senere sammen i krigen i Mexico. Deres familier møtes også, og bortsett fra at de har hver sin gale søster, er det meste fryd og gammen. Ja, i hvert fall hvis vi ser bort fra intriger, krangler, psykopatiske drittsekker, utroskap og svik.

Så har vi stakkars Orry, som er ulykkelig forelsket i Madeleine. Hun blir giftet bort til sleske-slemme Justin, som banker henne opp og stenger henne inne når han føler for det. Det gjør han stadig vekk. Når hun ikke er stengt inne, pleier hun å ha kjærlighetsmøter med Orry i en gammel kirkeruin.Vi må lide oss gjennom en rekke såkalte romantiske scener, det er til tider nesten uutholdelig.

Det bygger seg opp konflikter mellom nord og sør, og de to kameratene skjønner at dette kan føre til at de havner på hver sin side av en borgerkrig. Ingen av dem er særlig happy for det, men de er selvsagt lojale mot sine ledere likevel.

I sesong 2 handler det mest om borgerkrigen, noe som gjør at vi ikke behøver lide oss gjennom fullt så mye pulings, men noe blir det her og. Dessuten har de plutselig byttet ut noen av skuespillerne, litt som Dynastiet – om noen husker det. Kvaliteten har gått ned fra første sesong, kanskje de brukte opp budsjettet på alle kjolene? De er jo et kapittel for seg, men jeg er veldig glad for at jeg slipper å gå kledd slik som damene gjorde på den tida. Korsetter og overdådige kjoler er virkelig ikke helt min greie.

Så var vi endelig ved sesong 3… Sukk. Vel, det handler om tida etter borgerkrigen, hovedsakelig fra et sørstatssynspunkt. Gjenoppbyggingen, slaver som ikke lenger er slaver, men ikke har det stort bedre likevel, Ku Klux Klan som brenner og bråker. Og siden sist har de byttet ut enda noen skuespillere, samt sørget for at skuespillerne spiller enda dårligere enn de gjorde i sesong 2. (Det er vanskelig å tro det er mulig…) Kjolebudsjettet er tydeligvis tonet en del ned, derimot har de brukt litt mer på indianerkostymer. De gale blir galere, de snille må bli slemmere for å greie seg – og i det hele tatt er det nokså tragisk det hele. Akk.

Jeg tror ikke jeg så sesong 3 på tv på 80-tallet, kanskje den ikke ble sendt – eller kanskje jeg rett og slett har fortrengt det. For Tenåringen og meg var det aldri tvil om at vi skulle fullføre – vi måtte jo se hvordan det gikk. Men – det skal sies at det til tider var ganske ulidelig og smertefullt å se på. Det sier jo litt når sønnen min utbrøt flere ganger underveis: «Skyt meg nå, jeg orker ikke mer!»

Men vi orket! Litt av en prestasjon, igrunn. 🙂 Nå trenger vi en skikkelig vampyrserie, for å gjenopprettholde balansen.

Illusjonene som brast

I går var Trips & Tics og jeg med som publikum i Norske Talenter på TV2. Det var en interessant opplevelse. Fra før av er min erfaring som publikum i offentlige medier da jeg var med et par-tre ganger på 10 i skuddet (dere småtasser husker sikkert ikke dette, men det var Det Største På Radio den gang jeg var ung). Der satt vi med mentometerknappene våre og stemte som gale på de sangene vi ville ha med videre. Stor stas. Ellers var jeg med en gang i NRK og var publikum da de tok opp et program der Skavlan var programleder. Det var ikke det store fredagsprogrammet hans, altså. Husker ikke hva det het, men han dro fram gamle klipp fra NRK-programmer.

I går var vi med på noe større, for å si det sånn. Likevel var jeg mest overrasket over at studioet ikke var større da jeg kom inn der. På TV ser det så gedigent ut, de er vel flinke til å bruke vidvinkelen.

Vi var på plass over en time før showet startet og ble godt oppvarmet av en moroklump som sikkert fint kunne egnet seg på TV. Jobben hans var å gå gjennom alt som skulle skje og øve på klapping og heiing med oss. For er det en ting som er sikkert, så er det at slike TV-show er iscenesatt fra begynnelse til slutt – og sånn må det vel være. Vi skulle klappe hver gang vi fikk beskjed om det, vi skulle klappe når artistene opptrådte (underveis og selvsagt når de var ferdige), uansett om de var favoritter eller ei. Vi skulle kline til og heie oss blå i trynet helst, og enda litt til. Og når dommerne sa noe negativt skulle vi bue, helst til vi ble hysjet på.

Hver artist hadde fått et visst antall plasser som de kunne tildele sine venner, så der satt vi med en gjeng Marikatilhengere og klappet alt vi orket. Stor stas, men det var rimelig høylydt det hele. Dessuten gjorde det litt vondt i viljen min da jeg måtte sitte og klappe for et par utøvere jeg så absolutt ikke synes noe om. Nuvel, jeg gjorde selvsagt som jeg ble fortalt. Vi fikk jo goodie-bag og alt mulig.

Det var ganske skummelt med han kameramannen som føyk rundt med kamera på skulderen og en «kabelslusk» bak. Spreke var de, de pilte som mus når de fikk klarsignal og kastet seg ned på huk når de sto i «skuddlinjen» for et av de andre kameraene. Sikkert mye å holde styr på. Trips og jeg fant fort ut at vi satt utsatt til, ettersom denne kameramannen ofte stilte seg opp og filmet akkurat der vi satt. Smilet ble litt stivt da jeg fikk kameraet trykket opp i ansiktet flere ganger. Jeg gjorde mitt beste for å ikke se inn i kameraet og forsøkte late som ingenting. Ikke ante vi når vi ble filmet heller, for vi fikk ikke se det som skjedde på tv. (I ettertid har jeg sett programmet i reprise og talte meg selv hele 7 ganger på tv. Jeg er SÅ glad jeg ikke er kjendis og må leve med sånt til daglig.)

Marika traff vi på før showet og i pausen. Det var artig å se hvor godt hun kledde å ha en drøss med autografjegere rundt seg. Trips spådde at det snart kommer til å være en del småjenter med knallrødt hår rundtomkring. Det hadde vært morsomt om hun får rett.

Trips tok forresten bilder underveis. Skal bli moro å se om det ble noe ut av det. Følg med i bloggen hennes! Selv fikk jeg bare noen helt elendige opptak med videokameraet på mobilen. Noen som vet om det går an å snu film 90 grader?

Marika gikk dessverre ikke videre til finalen og det synes jeg er veldig synd. Det er stadig en mulighet for at hun kan få en siste sjanse, har jeg hørt. Dersom du har lyst å bidra til det kan du besøke denne siden og legge igjen en hilsen i kommentarfeltet der og si du ønsker Marika videre.

Jeg har forresten litt lyst på kjolen Mia Gundersen hadde på seg i går kveld…