Michael Bublé i Oslo Spektrum

I går var Tenåringen og jeg i Spektrum, for å høre og se den kanadiske artisten Michael Bublé. Han blir ofte kalt «den nye Sinatra», men jeg tenker heller jeg kaller Sinatra for «den forrige Bublé».

Det er ganske kult å komme inn i Oslo Spektrum og høre lyden av alle menneskene. På vår vandring mot riktig område, fikk jeg et første, imponerende syn av salen. Omtrent i midten der, under et svart felt, tror jeg det var vi hadde setene våre.

Det var Tenåringens første konsert, så da vi hadde funnet plassene våre og satt oss ned, fikk jeg et øyeblikk av intens rørthet (snufs, snufs), fordi jeg synes det var så stor stas å være der sammen med 16-åringen min. (Jada, jeg er litt rar sånn, men bær over med meg, det er ikke så ofte vi er ute i verden.)

Oppvarmingsbandet var Naturally 7, en a capella-gruppe fra New York. De var både dyktige og morsomme, og etter konserten sto de klare til å signere plater. Jeg tok noen bilder med mobilen min, de ble dødsdårlige, men jeg har i hvert fall bilde!

Han unge i den lyse genseren hadde en ufattelig mørk stemme; det var han som sang bassgitar. 🙂 Naturally 7 var veldig glade for å være i Oslo, og kunne fortelle at de snart kommer tilbake (i juni, mener jeg det var) og da skal de spille i Harstad. Så alle som er i området kan glede seg!

Etter oppvarmingen ble det litt venting før selveste Michael Bublé kom på scenen, men det er jo sånn det skal være på konsert. Jeg hadde satt i ørepropper under oppvarmingen, og det gjorde at hele opplevelsen ble behagelig dempet. Tenåringen syntes Spektrums gratis-ørepropper var de beste han hadde prøvd, og det var jo bra.

Under de første sangene var det ganske rolig i salen. Jeg tenkte for meg selv at det var andre tider den gang jeg var frisk og var på rockekonserter. Egentlig er det helt ålreit å kunne sitte og høre på musikk, bortsett fra at ryggmusklene mine ikke var særlig happy. Det fikk vi en endring på senere! Men først dro Michael igjennom en presentasjon av bandet han hadde med seg. Dette er menn han har jobbet med lenge, noen i 10 år. Det er tydelig de har en intern humorgreie på gang, for presentasjonen av de enkelte stemte neppe med virkeligheten. Det var morsomt, men helt umulig å gjenfortelle. Du skulle ha vært der!

Etter en rolig låt jeg ikke kjente fra før, sier Michael; «just admit it, you don’t know half the shit I’m playing. So I decided to share some native shit with you», eller noe i den duren. Og vips strøymet det på med bunadskledde småjenter og ungjenter. Bublé greide til og med å uttale navnet ganske bra: Trefoldighet Jentekor, et kor med ca. 20 jenter i alderen 10 til 18, ifølge denne siden. De fikk trampeklapp fra salen og sang et par typisk nasjonalromantiske sanger. Jeg vet ikke hva det var, men de sang mye «dam-dira-dam-dira-du» og det syntes Michael var et bevis på at norsk er et kjempeenkelt språk.

Ikke så lett å se koret, men de synes på storskjermene

Michael påsto at han og pianisten pleide å varme opp før konserter på en litt spesiell måte; De spiller og synger «badass»-sanger sammen. Nå skulle vi få lov til å høre litt hvordan det var. De dro i gang starten på Journeys ‘Don’t stop believing’, men i mer Glee-stil for dem som kjenner det programmet. Ikke så veldig badass, liksom. Videre sang de starten på flere kjente, og veldig lite badass-aktige låter, alt til mye latter fra oss i salen. «Men jeg er veldig macho, altså», påsto Bublé-mannen, og vi trodde ham så klart.

Et stykke ut i showet, gikk plutselig Michael ut blant publikum. Mange fikk tatt ham i hånda, og vi sto der oppe på område 109 og var litt misunnelige (selv om jeg er ganske sikker på at vi hadde bedre stoler). Men – jaggu gikk mannen opp på en liten scene (tror jeg) rett nedenfor område 109. Ungjentene strøymet på og stilte seg opp for å filme og ta bilder. Vi så ikke så veldig mye til mannen, selv om han altså befant seg kun noen få metere fra der vi satt. Samtidig ble det sendt ut gigantiske, hvite «badeballer» som publikum dyttet opp i luften. Michael Bublé forsøkte å få en av dem opp til oss som satt oppe i høyden, men den ble dessverre fort dyttet ned igjen. Så fikk han med seg Naturally 7 (tror jeg) på å synge en låt til bestefaren hans, som visstnok så hele konserten via Skype. Noe av dette fikk jeg filmet, men dessverre er mobiltelefonen min skikkelig dust og opptakene gjort med den er helt borte. Jeg hadde iPoden min med meg og filmet heldigvis litt med den og. Du ser ham som en lysende, omvendt silhuett midt inni alt menneskekaoset. (Og litt på skjermen bak.)

Så nærmet det seg slutten, Michael takket for seg og vi klappet og trampet for å få ham tilbake. Det gjorde han så klart, for han hadde ikke sunget ‘Feeling good’ ennå, og det måtte han jo! Det ble helt mørkt og vips satte han i gang med nettopp denne låta, og jubelen sto i taket. Det er forresten et veldig rart uttrykk, at den står i taket. Jubelen, altså. Jeg er litt usikker på om det egentlig stemmer, men folk ble i hvert fall hørbart glade.

En låt eller to til, og så var det slutt på en fantastisk, flott kveld. Tusen takk til Michael Bublé, må han leve lenge og vel og beholde både humøret og stemmen!

Ettersom mine amatøropptak ikke er særlig gode, legger jeg inn en skikkelig konsertvideo hentet direkte fra YouTube. Her får du nok et bedre inntrykk av mannen.

Reklame

Hjernen er alene – i Operaen

Som Oslo-boer gjennom noen og tredve år har jeg selvfølgelig fått med meg musikken til deLillos, men det var faktisk først for et par-tre måneder siden at de virkelig nådde inn hos meg. (Er nok litt treig.) Før det syntes jeg de hadde noen kule låter, men stort sett at tekstene var noen snodige greier og hva i alle dager var poenget med falsettstemmen til Lars Lillo? Etter en anbefaling om å lytte til ‘Fullstendig oppslukt av frykt‘, skjønte jeg plutselig at jeg måtte gi deLillos en ny sjanse. Jeg kjøpte ‘Festen er ikke over… Det er kake igjen‘ og spilte den om og om igjen. Snart hadde jeg flere favoritter jeg ikke kunne greie meg en dag uten, for eksempel ‘Den feite mannen’, ‘Nitten åttifire’ og ‘Finnes det en kvinne’.

Som ny-fan hadde jeg ikke sett deLillos live før. Da passet det flott at deLillos skulle feire 20-årsjubileet for ‘Hjernen er alene’ med en festopptreden i Operaen. Jeg fikk tak i to billetter i siste liten, kjøpte inn cd med ‘Hjernen er alene’ samt konsert-dvd’en ‘Enda mere’. Her var det bare å sette av tid til å forberede seg!

‘Hjernen er alene’ er, såvidt jeg har skjønt, det tredje albumet deLillos ga ut. Det skal innrømmes at dette materialet var litt vanskeligere tilgjengelig for meg ved de første spillingene enn storfavorittene mine fra ‘Festen er ikke over…’, men absolutt fengende.

6. desember møtte jeg spent opp i Operaen, ifølge med en som har vært blodfan i mange år. (Man skal ikke legge ut på slike ekspedisjoner uten erfarne folk, vettu.) Dette ble en dobbelt-premiere for meg: første konsertopplevelse i det nye operahuset, samt første gang jeg skulle høre deLillos live. Litt merkelig å skulle sitte stille på en rockekonsert, men det var nok egentlig det beste for min del, med tanke på at konserten varte i to og en halv time.

Foto: Mimsy Møller. Lånt fra Dagsavisen: http://www.dagsavisen.no/kultur/musikk/article456914.ece

Da sceneteppet ble trukket vekk, åpenbarte det seg et slags coctailselskap fra beste vestkant på scenen. I tillegg til musikkinstrumenter, sto det sofaer og stoler fordelt utover et stort, gulmalt «rom» og det var folk overalt. Litt forvirrende, men det viste seg snart at dette var musikerne som bidro i tillegg til deLillos selv. Og for en gjeng – for et lydbilde! Arrangementene var til tider langt bedre enn plata (men det kan strengt tatt skyldes at jeg ikke har godt nok anlegg hjemme). Spesielt ‘Hjernen alene’ ga meg en sterk gåsehudopplevelse av det positive slaget. Mørk og dyster og ettertenksom.

Musikerne byttet litt på, og når de ikke spilte satt de i sofaen og koste seg med et glass (vann?). Vi var riktig heldige og fikk Ingrid Olava som «bonus», hun var med og koret samt spilte piano på noen av sangene. Ingeborg Mohn må også nevnes. Hun både koret, spilte fiolin, samt kontrabass på noen låter. Fantastisk bra, fy søren som det svingte av den lille dama med det digre instrumentet!

Lars Lillo hadde visst glemt et vers av ‘Hjernen er alene’ på ettermiddags-forestillingen. Det tror jeg ikke han gjentok på kveldsforestillingen. Derimot stoppet han seg selv da de spilte låta som i sin tid ble skrevet av en tidligere kjæreste, nemlig ‘Snill og smart‘. Ettersom dette ikke er en sang han regnet med de kom til å spille live igjen, måtte de pent begynne på nytt slik at han kunne synge den riktig. Det var bare morsomt og gjorde slett ingenting. (Det bør vel forresten nevnes at Lars Lillo nå liker oliven, det ble nemlig poengtert før ‘Soppesmørbrød‘.)

Det var også kult å få med både «gammel» og «ny» trommeslager. Rune Lindstrøm (som forlot bandet til fordel for Hare Krishna for mange år siden) var der, han sang blant annet Hare Krishna-mantra for oss sammen med sin 11 år gamle datter. Han byttet på å spille trommer med Øystein Paasche – på noen låter spilte de også samtidig. Jeg er veldig fornøyd med å ha fått oppleve dem begge to.

Jeg kunne bare fortsatt her, men hva skal jeg egentlig si for å formidle hvor bra jeg syntes dette var? Ordene mangler, dessverre. Jeg er bare innmari glad for å ha oppdaget dette bandet og for at jeg fikk med meg konserten i Operaen. Det var folk som filmet konserten for NRK, så håpet mitt er at dette kommer ut på dvd etter hvert. Den skal i så fall rett i hylla mi. Festen er definitivt ikke over!

—

Andre som har skrevet om konserten:

• Anmeldelse i Dagsavisen
• Åfyttikatta! er Alt godts reaksjon.
• Bach og Bee Gees (Glamourbibliotekaren) omtale av konserten.

deLillos.no

Forhåndsomtale av konserten og intervju med bandet

Lothiane hører Bellmann

Etter å ha samlet opp stjernestøvet mitt og pusset meg blank igjen, samlet jeg nok krefter utover kvelden til å karre meg ned til Café Frölich i Henrik Ibsensgate. Der spilte nemlig Fru Eriksen Trio Bellmann-musikk. Hvem er Bellmann, spør du kanskje? Jeg limer inn fra artikkelen i lenken:

– Carl Michael Bellmann er den svenske, sagnomsuste skalden fra 1700-tallets Stockholm. Kjærlighet, erotikk og død, alkohol og beruselse, naturlyrikk og bibelparodi er temaer i Bellmans verden, omkranset av et mangfoldig persongalleri av glade spillemenn, damer av det lettere slaget, drankere og fanter, forteller Eriksen, som er bosatt på Skøyenåsen.

Du har forresten garantert hørt/sunget en Bellmann-sang. Gubben Noa var en av hans sanger, men den gang het den Gubben Noach og var et harselas over kristendommen. Gubben Noach går av arken og planter vin. Gumman Noach er ei grepa dame som synes det er helt ålreit at gubben stadig er beruset. Altså en litt annen versjon enn den vi har om han som beit seg i tåa.

Nå er ikke 1700-tallsmusikk det som ligger øverst på hitlistene. Ei heller det som blir spilt mest her i heimen. Likevel dro jeg altså ut i den mørke høstkvelden for å få med meg konserten. Årsaken er at jeg kjenner gitaristen i trioen, og man støtter jo sine venner. Det er jeg glad for nå, for det var virkelig flott! Anna-Lena Eriksen (fru Eriksen, altså) synger så vakkert og de to som spiller er også utrolig dyktige. Jeg satt med tårer i øynene mye av tiden, for det var gripende vakkert å høre.

I tillegg til at vi fikk høre en rekke av Bellmanns fineste sanger, ga Anna-Lena oss et innblikk i 1700-tallets Stockholmsliv. Det var jaggu ikke småtterier! For å si det sånn, jeg er sjeleglad jeg ikke var kvinne på 1700-tallet. Bellmanns mor fødte for eksempel 21 barn, hvorav seks var dødfødte. Bare åtte levde opp til voksen alder. Hårda bud. Det ga meg litt å tenke på, ettersom jeg har hatt en dødfødsel selv. Det er jo helt utenkelig å skulle gå gjennom det gang på gang.

Kvinner som ble gift gikk altså stort sett kronisk gravide, om de da ikke døde i barselseng. Ugifte kvinner fikk ikke arbeide og mange endte opp som prostituerte. Ble de tatt havnet de i tvangsarbeid der bare de færreste slapp fra det med livet. Tvangsarbeid kunne være i et spinneri, eller den tøffe jobben med å omdanne kloakk til salpetersyre, om jeg ikke husker helt feil. Isj.

Men vi fikk også høre om drikkfeldige menn på krogen som styrtet ned vin og raserte lokalet. Blant annet. Vil du høre mer er det bare å møte opp neste gang Fru Eriksen Trio har konsert.

Min favorittsang av Bellmann er «Märk hur vår skugga» som blant annet Imperiet spiller. Her er en annen, og riktigere, versjon:

Konsertanbefaling

På lørdag 17. november kl. 20 spiller Ila Auto på John DEE (ved Rockefeller). Jeg har opplevd bandet live en gang før og det kan virkelig anbefales å få med seg en konsert med denne glade gjengen.

For de som ikke kjenner bandet siterer jeg fra Wikipedia:

Ila Auto er et bluegrassband fra Oslo startet i august 2005. Bandet spiller bluegrass inspirert av Flatt & Scruggs og Bill Monroe med elementer av pop og rock’n’roll.

I 2006 ga de ut sitt første album If You Keep Pickin’ it Might Never Heal på Auto Records. For albumet fikk bandet Spellemannprisen 2006 i klassen country. Ila Auto var et av bandene som ble tatt ut til å spille på by:Larm 2007 i Trondheim.

På Facebook-gruppa forteller bandet at det blir singelslipp denne kvelden:

Ila Auto spiller på John DEE i Oslo. Denne kvelden blir det en aldri så liten slippefest på vår nye singel «Little Honey».

Dette er samme kvelden som Norge-Tyrkia i EM-kvalifiseringen, og for dere som skal se denne så spiller vi derfor etter kampen. «If we win we get drunk, if we lose we get drunk…»

Billetter kan kjøpes i døra fra kl 21.00 17. nov eller bestilles på:
http://www.billettservice.no
tlf: 815 33 133

Jeg kan dessverre ikke få med meg konserten selv, men neste gang..!

Konsertprat

Jeg lovte å skrive noe om Fish-konserten, men det skle liksom bare bort. Jeg tror jeg får nøye meg med å si at det var en fantastisk kveld. Av de fire Fish-konsertene jeg har fått med meg var denne min største opplevelse, selv om lyden ikke var helt optimal denne gangen heller. Men bandet spilte med skikkelig trøkk, Fish var i godt humør og fikk folket med seg – og han sang flere av mine største favoritter. Jeg var gjennom hele følelsesregisteret i løpet av konserten, i hvert fall føltes det sånn. Det hele ble forsterket av at jeg hadde så veldig hyggelig selskap med meg.

Jeg har oppdaget at Fish-fans er en veldig fin «rase». En hyggelig mann som sto ved siden av meg spanderte et par øl på meg: «vi Fish-fans må jo holde sammen«. Trivelig! Hvis du leser her, så takk!

For å gi et lite innblikk i hvordan det er å være på konsert med Onkel Fish, legger jeg inn en YouTube-video fra en av de andre konsertene på denne turneen.

Inn for landing

Tenk deg den musikken som betyr aller mest for deg. Sanger som du har lyttet til i årevis. Sanger du aldri blir lei. Sanger som har fulgt deg gjennom opp- og nedturer, gjennom sorger, gleder – ja, hele følelsesregisteret ditt. Du har en slik favorittartist eller -gruppe, ikke sant?

Tenk deg så at din favoritt skal ha konsert i nærheten av deg. Du kjøper billett og gleder deg i ukesvis. Gleder deg så du nesten ikke vet hvordan du skal greie å vente.

Tenk deg at den store dagen kommer og du våkner med en følelse av julaften og bursdag på en gang.

Er du med?

Tenk deg så at dagen ikke blir som du ventet i det hele tatt. Den blir enda bedre!

Der har du lørdagen min!

La oss ta det fra starten.

Etter å ha varmet opp med musikkmimring gjennom mesteparten av dagen, møtte jeg opp på puben Andy’s litt før 19.00, klar for det årlige vorspielet før Fish-konserten. Oslo Caledonian Pipe Band skulle være med på oppvarminga, før de skulle lede an paraden gjennom byen til Rockefeller.

Jeg skulle ikke være med å spille selv, men jeg var selvsagt med yndlingsgjengen min. Nervene kom litt på høykant da det viste seg at bandlederen (Pipe Major) ikke rakk komme i tide. Han var på annet oppdrag som ble forsinket. Allerede var bandet litt amputert, ettersom det ikke var så mange som hadde kunnet være med i utgangspunktet. Men gjengen er sporty, de spilte selvsagt likevel. Folk stoppet opp i Stortingsgata for å få med seg det noe uvanlige synet av kiltkledte pipere i Oslo. Lyden var ikke helt som den skulle, men det gikk da greit og folk så ut til å kose seg uansett.

Vi ble varslet om at Fish skulle komme og være med i paraden, men at han kom litt senere enn vi først hadde trodd. Glade var vi for det, da hadde vi håp om å få med Pipe Majoren på marsjeringa.

Fish og gjengen ankom i taxi fra restauranten der de hadde inntatt middagen sin. Mannen så fornøyd ut. Ikke rart, ettersom Skottland hadde vunnet 3-1 over Ukraina i en fotballkamp tidligere på dagen. Han håndhilste på pipebandet og jeg fikk en klem. Hurra!

Klokka tikket avgårde og vi så ikke snurten av noen P/M. Endelig fikk vi telefon fra ham, han satt på trikken på vei til sentrum. Det ville ta ca 10 minutter. Da var vi allerede litt på ettertid av hva som var planlagt, men Fish tok det sporty da jeg forklarte saken. Klart han kunne vente ti minutter!

P/M Robertson ankom, fikk en kjempeklem av Fish, før bandet varmet opp og paraden vandret avgårde. En riktig artig seanse å gå der, med sekkepiper foran og Fish ved siden av meg. Surrealistisk, igrunn. Vel, det skulle bli bedre!

På Rockefeller fikk bandet komme backstage, for å legge fra seg instrumentene. Heldigvis var det en som dro meg med også. Han visste hva dette betød for meg. Så sto jeg der da… backstage, med et VIP-pass hengende rundt halsen. Jeg trodde nesten ikke det som skjedde.

Og der var de jo, disse folkene som jeg bare har lest om: Yatta, tour og production manager for Fish. Mannen som blir nevnt i omtrent alt Fish skriver om fra turneer og konserter. Der var også Mo, ei tøff dame som står bak websiden hans. Så vidt jeg kan huske var det hun som drev fanklubben tilbake på tidlig 90-tall. Ja, også mannen selv da; Fish som hadde skiftet til sine brand new tartan trousers og tok seg en røyk med oss.

Konserten får komme i neste kapittel. Den fortjener en egen post.

Og jeg har ennå ikke landet.

Kvelden før kvelden

I morgen blir et av årets store høydepunkter for meg. Det begynner å bli en god tradisjon å dra på Fish-konsert et lite stykke utpå høsten, og så også i år: Det blir tredje konsert på rad for meg, og fjerde gang jeg ser kjempen, alt i alt.

Som jeg tidligere skrev om er det nyeste albumet til Fish ute og det er fantastisk bra. 13th Star har fått en 4’er i Dagbladet og i Aftenposten. ABC Nyheter gir plata 7 av 10 mulige og Chris High (hvem nå han er, men han må jo være en fin fyr!) gir den 9 av 10. Kan det være at Fish endelig begynner å få den anerkjennelse han fortjener etter nesten 20 år som soloartist med en rekke gode plateutgivelser? Jeg håper det. CD’en kan bestilles fra The Company – Fish’ offisielle webside. Albumet i seg selv er en nytelse med det vakre omslaget av Mark Wilkinson som var på Oslo-sendingene til TVNorge i dag. Han har laget omslag for Judas Priest, Iron Maiden, Marillion og flere andre. Mark selv kommer til å være på Rockefeller for å vise fram – og selge – tegningene sine. Skulle ønske jeg hadde mer penger…

På Rockefellers sider står det at det kun er få billetter igjen til konserten i morgen, så er du interessert: Skynd deg! Det blir vorspiel fra ca. 19-20 på Andy’s som vanlig. Oslo Caledonian Pipe Band spiller og det blir parade til Rockefeller. Er vi riktig heldige er Fish med på moroa, slik han gjorde i 2005.

Gratiskonsert

Takket være en blogger som bor på andre kanten av byen for meg, fikk jeg vite at det skulle være gratiskonsert i min egen bydel. Godt noen følger med.

Været var strålende, men det blåste relativt heftig. Gratis Carola-vind i håret, som sangeren i Nullskattesnylterne sa. Og dette bandet var også det beste av de jeg fikk med meg. Skikkelig trøkk og ganske så scenevante i forhold til enkelte av de andre bandene som spilte.

Dessverre var det ikke så mye folk som møtte opp for å høre, men vi som var der koste oss i hvert fall. Jeg fikk med meg 4 band og litt danseoppvisning, før jeg tok med poden og naboen og tuslet hjem til pizza.

Her er noen bilder fra Nullskattesnylterne. Klikk på bildene for full størrelse.