Kategoriarkiv: gruff

Oslo, vi må snakke sammen!

Jeg veit jeg bare stakk… at jeg bare tok med meg tinga mine og forsvant etter mer enn 35 år sammen. Jeg burde sikkert ha tatt meg tid til å prate ut om alt, få til en skikkelig avslutning på ting. Det gikk bare ikke, strikken var strukket så langt at den snart ville ryke helt – og det kunne blitt stygt.

Selv om jeg ikke ser noen mulighet for at du og jeg kan bo sammen igjen, til det er verdiene våre for ulike, så skal du vite at jeg ikke bare tenker vondt om deg. Det hender jeg forsvarer deg til og med, selv om det ofte bare skjer i tankene mine. Jeg møter innimellom folk som kun har vært på besøk hos deg, og som har gjort seg opp meninger om at det ikke er mulig å bo hos deg. Ja, noen vil til og med ha det til at det er barnemishandling å la barna sine vokse opp hos deg. Det blir for teit, men for enkelte er det vanskelig å forstå at Oslo er noe mer enn bare sentrum, at det finnes massevis av flotte områder med grønn skog og villdyr på besøk. Det er ikke bare her i Hedmark det finnes elg og rådyr, lissom.

Om det er noen trøst, Oslo, så er ikke ting alltid perfekte her jeg bor nå heller. Det ble ikke helt som jeg håpet, selv om det reddet både nattesøvn og sjelefred da jeg forlot deg. Nattesøvnen er fortsatt ganske bra, men sjela mi har litt gnagsår for tida, uten at jeg helt får satt ord på hvorfor. Det er vel en blanding av flere ting. Aller mest av at jeg føler meg så fanget i en situasjon som krever tålmodighet og venting, ikke handling. Jeg liker å handle. Jeg vil helst handle og fikse og løse ting, med en gang! Tålmodighet er muligens en dyd, men det skal vel ikke overdrives, heller? Det fører bare til lidelse, og det er det jeg så smått får signaler om fra mitt indre. «Gjør noe!», skriker Solar Plexus, og er det noen man skal lytte til så er det henne, det sier jo alle.

Det føles som det meste er litt rotete nå, og selv om jeg rydder det jeg kan, så blir det aldri bra nok. Men tro ikke at jeg kommer krypende tilbake igjen, Oslo. Det er ikke deg jeg savner, selv om du har pyntet deg med mange av vennene mine. Det er dem jeg kommer tilbake til. På besøk. Deg må jeg bare holde ut med, for å få til noen korte møter. Samtidig har vi en lang historie, du og jeg. Det er ikke til å komme bort fra. Vi har delt mange gleder, og noen sorger – og det skal vi ikke kimse av. Det er sånt som skaper bånd det ikke er mulig å rive helt over.

Det er vanskelig å ikke sammenligne, selv om det kanskje ikke er særlig rettferdig mot noen av dere. Hedemarken har så mange gode sider, men det hender at jeg ikke greier å se bort fra de dårlige selv om jeg vil. Noen ganger blir mine indre greier lettere å takle når jeg kan trekke sammenligninger, der du, Oslo, kommer vinnende ut. (Det hadde du vel aldri trodd jeg skulle sagt?) De kan ikke kjøre bil her, vettu… Hadde de prøvd seg med så elendig kjøring hos deg, ville de blitt satt grundig på plass med en gang. Trafikkregler betyr null, og hvordan de kjører i rundkjøringer er til å grine av! På landeveien kjører de grisete og gir faen i at det er massevis av småunger som tusler i veikanten på vei til og fra skolen. For gangveier er så nedprioritert at de vet knapt hva det er her ute på landsbygda. Jeg hevner meg med å kjøre ekstra sakte og forsiktig når jeg får en av tullingene opp i rumpa. Kom ikke her og kødd med meg, du har vel ikke så dårlig tid at det er verdt å ofre noen liv for det?!

Så barnslig har jeg altså blitt, Oslo, at jeg skjærer alle over samme kam så tennene spretter veggimellom. Som om trafikken er noe å trakte etter hos deg! Det er jo til å grine og le av på en gang. Er det noe jeg virkelig ikke savner når det gjelder deg, så er det trafikken. Her jeg bor nå finnes det knapt rushtrafikk. Det høres vel ut som utopi, for deg?

Aner du hvor schizofren jeg føler meg når jeg skriver til deg nå? Jeg håper du ikke ler av meg, i hvert fall ikke med en altfor ond latter. Det er ikke så lenge til vi ses igjen, så jeg håper du kan møte meg med et lite smil om munnen og noen beroligende ord. Jeg veit det er altfor mye å håpe på, men jeg sier det likevel. For selv om jeg en gang tviholdt på at jeg aldri skulle forlate deg, at du og jeg hørte sammen for alltid, så veit vi begge to at dette vennskapet er over. Nå er det tid for å holde ut med hverandre de gangene det trengs, så kan vi heller puste lettet ut når det er over. Så… peace, Oslo..? Tar du meg i hånda på det?

 

Reklamer

Fett nok, fett nok…

Så har man vært på slanker’n siden steinalderen omtrent (i hvert fall siden jeg var 16-17 år), til og fra, med litt varierende resultat. Akkurat slik jojo-slanking det blir advart mot, vettu. And here we go again…

Det er ikke det at jeg går så himla fort opp, men etter at jeg begynte å leve uten melk, gluten og egg har det krøpet på en 8-10 kilo i løpet av de siste to årene. De alternative produktene, spesielt de glutenfrie, inneholder nemlig himla mye karbohydrater. Jeg har nådd det «gjeve» punktet der min BMI er på 31, altså fedme. Hu hei, og alle hjerter gleder seg. (Sikkert ikke mitt.)

Jeg leste en «artikkel» om ei dame som hadde testa det fantastiske middelet CLA, og gått ned noe sånt som 16 kilo på en måned, helt uten å gjøre noen andre omlegginger. Ja jøss. Det var liksom ingen tvil om at det var en sponset lenke, og slett ingen artikkel. Dessverre er denne fjernet fra nettet nå, faktisk er hele nettstedet borte, kanskje det har blitt klaget inn? I hvert fall… jeg bestemte meg for å teste produktet, siden man kunne «få» det helt gratis. Nesten. Man betalte bare porto og omkostninger.

Nå har jeg testet produktet i ca 1 måned, og det gjør absolutt ingenting. Overrasket? Neppe.

Etter omtrent to uker, tenkte jeg at nå får det hæren fløtte meg være nok tull, jeg må gjøre noe aktivt. Piller fikser sjelden noe som helst, i hvert fall ikke uten egeninnsats. Siden jeg ikke orka tanken på å sette meg inn i noe nymotens slankeopplegg, kjøpte jeg inn pulver og bars på apoteket. Etter dette har jeg bytta ut flere måltider, men ikke alle. Jeg har spist mindre enn vanlig. Jeg har spist sunnere, grønnere og kuttet ut søtt, noe som ikke var så dumt etter en sommer full av utskeielser. Jeg er så aktiv som jeg kan være, innenfor mine rammer. Så langt har jeg altså gjort dette, samt tatt CLA og et eller annet de kaller Powerburn. Og resultatet etter to uker, med masse sultfølelse og oppofrelser..? Jeg har gått ned 800 gram! Resultatet er til å grine av, men det hjelper jo ingenting.

De som sier at alt handler om kalorier, aner ikke hvordan det er å leve i en kropp som ikke fungerer som den skal. Min kropp vet i hvert fall ikke hvordan den skal benytte seg av fettet på kroppen. Den vil bare ha mer mat. NÅÅ! Og får den ikke det, blir jeg kvalm, svimmel, ufattelig grinete og sur, og fungerer rett og slett ikke i det hele tatt.

Nå har jeg en i nær familie, som har gått på Eurodietten en stund, og resultatet er både synlig og positivt. Her snakker vi noe sånt som 12 kilo ned på en måned (helt uten CLA!). Det er ganske dyrt å gå på Eurodietten, så jeg slo det først fra meg og ville prøve på egenhånd, men det går jo ikke spesielt bra. Det lavkarbo-opplegget jeg fulgte før jeg fikk påvist matintoleransene, er helt uaktuelt. Jeg gikk ned 5-6 kilo på to år, og det er jo ingenting. Dessuten orker jeg ikke tanken på å spise så mye fett resten av livet.

Egentlig hadde jeg slått meg til ro med at ting er som de er, men så er det denne operasjonen da, som har ønsket meg noen år. Jeg var så innstilt på dette i 2010, men det gikk jo ikke særlig bra…

Eurodietten får man ikke kjøpt uten videre, man må gjennom grundig helsesjekk og samtale med både lege og sykepleier, noe som selvsagt foregår på et privat legesenter der det koster skjorta og enda litt til. Det får bare være – jeg synes det er verdt å prøve. Hvis ikke dette funker, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Kanskje noen kan legge meg i koma et års tid, og kun gi meg intravenøs ernæring? Eller så får jeg vente på at de forsker seg ferdig på avføringstransplantasjon.

Det er IKEAs skyld

Jeg har et ambivalent forhold til IKEA. Det er jeg muligens ikke helt alene om? Jeg liker at det er et stort utvalg til overkommelige priser. Jeg liker at de har kredittkort der, ellers hadde jeg aldri klart å få til prosjektene jeg har hatt de siste årene. Jeg liker at de har ideer og forslag som passer for folk som bor trangt, slik som jeg gjør.

Derimot liker jeg ikke at det alltid er helsikes mye folk der, uansett når man kommer. Jeg liker ikke at det er langt å gå på harde gulv. Jeg liker ikke at man må løfte og ordne alt selv, spesielt ikke når det man skal ha kommer i pakker som veier opp mot 50 kg. Og jeg liker virkelig IKKE når jeg møter på ansatte som gjør handlingen ekstra vanskelig.

Tenåringen og jeg brukte høstferien på å pusse opp og innrede hans nye «hule». I den forbindelse ble det to turer på IKEA. Den første turen brukte vi til å kikke på det vi hadde planer om å kjøpe, for å se om vi var fornøyde med produktene. Etterpå gikk vi runden i 1. etasje og plukket med oss alle de varene som vi kunne få med oss selv. Planen var å komme tilbake med bærehjelp en annen dag, for å kjøpe de store, tunge varene som jeg hadde planlagt å betale hjemkjøring for.

Første tur gikk ganske greit, vi kom levende fra det og endatil med de fleste varene vi hadde på handlelista. Det gjensto noen store/lange møbelpakker – og noen dager senere dro jeg dit igjen, denne gang med faren min. Etter å ha brøytet oss vei gjennom folkemengdene kom vi endelig til lageret, der vi skulle finne varene og få lagt dem på tralle. Jeg visste fra før av at noen av varene ikke befant seg på hovedlageret. IKEA Furuset har nemlig to lagerbygninger, som ligger et lite stykke fra hverandre. Det skulle ikke være noe problem, tenkte jeg. Jeg har vært der flere ganger før, og det jeg da har gjort er å henvende meg i info-disken på hovedlageret og vist dem lista mi – og så har de ordnet en bestilling fra det andre lageret. Etterpå har jeg betalt i kassa, både for varene jeg fysisk har hatt på tralla mi, samt for de jeg har på bestillingsarket. Etter at alt det er i orden, har jeg dytta tralla bort til hjemkjøringsdisken, fortalt dem hvem jeg er, hvor jeg bor og overlevert varer + bestillingsliste til dem. De har sett på kvitteringen at jeg har betalt, så trekker jeg kortet og betaler for hjemkjøringen… og vips får jeg en dato og en klokkeslett da varene skal bli levert hjemme hos meg. Slitsom prosess, men det har funka fint. Helt til nå.

For i info-disken fikk jeg denne gang beskjed om at jeg måtte gå hele veien tilbake gjennom første etasje, ta trappen opp en etasje og finne en kundebehandler som kunne legge inn bestillingen min. Så skulle jeg gå samme løypa en gang til, ut til lageret, hente varer, betale i kassen og så videre. Jeg påpekte det urimelige i at jeg skulle gjøre dette, ettersom de alltid har hjulpet meg med dette på lageret tidligere. Fyren trakk bare på skuldrene og sa at det ikke passet, han hadde nemlig en på opplæring. (Enda bedre grunn til å gjøre det, tenker jeg – opplæringspersonen burde vel også lære dette?) At han ikke hadde tid virket helt usannsynlig, for det var bare meg og en til som sto ved disken. Det hadde sikkert tatt ham 2 minutter å legge inn bestilling på de to varene som befant seg på det andre lageret, men niks.

Når jeg allerede er utslitt og så møter på slike urimeligheter, blir jeg skikkelig møkksur. Så sur faktisk, at jeg lot tralla med varene stå igjen. Halvparten av varene jeg trengte hjemkjøring på, var på det andre lageret – og så himla god råd har jeg ikke at jeg betaler hjemkjøring to ganger. ME-kroppen min orka ikke gå den lange veien tilbake og stå i kø et sted i annen etasje for å få hjelp der. Så da dro vi da, uten de varene jeg hadde planlagt å kjøpe. IKEA merket sikkert ikke noe til at de mista kjøpet, dermed spiller vel ikke kundetilfredsheten særlig rolle?

Faren min tok meg i stedet med på A-møbler, der vi fant en av tingene som sto på lista mi: et garderobeskap. Jeg bestilte det hjemkjørt (til en ganske vanvittig pris), og noen dager senere kom det på døra.

Tenåringen og jeg har satt sammen mange møbler, det meste har vi fått til på egenhånd. Garderobeskapet fra A-møbler derimot… det var ikke like enkelt. Vi var rimelig slitne begge to, etter å ha holdt på med oppussingsarbeid en stund. Vi burde sikkert ha ventet på at noen hadde tid til å hjelpe oss med det, men jeg orka ikke ha to store pakker liggende midt på stuegulvet på ubestemt tid. Så – da satte vi i gang selv. Det var ingen spesielt god idè.

Delene var mange. Bruksanvisningen var rimelig grei å følge. Det sto at det var nødvendig med 2 personer for å bygge skapet, men det stemte ikke. Da måtte vi har vært to blekkspruter. På et punkt hadde vi satt sammen det som skulle være bunnen, samt midtveggen og en hylle. Før vi skulle sette på den ene sideveggen, var det meningen at vi skulle skyve inn en tynn plate som var bakveggen. Problemet var at hver gang vi slapp taket for å sette på sideveggen, så skle bakveggen ut. Det er jo ikke særlig bra, siden bakveggen er med på å stabilisere skapet. Samme hva vi gjorde, var det ikke mulig å holde veggen på plass og samtidig sette på sideveggen. Vi hadde ikke nok armer.

Så der sto vi da, med et halvbygget skap vi ikke fikk gjort noe mer med. Jeg var rasende sint og fortvilet på en gang og ringte A-møbler for å beklage meg/be om råd. Det eneste fyren der kunne tilby var nummeret til en privat montør som kunne påta seg jobben for oss. Det var helt uaktuelt, jeg hadde ikke råd til denne kostnaden, samt at da måtte jo skapdelene bli liggende på gulvet inntil montøren hadde tid til å komme hit. Ikke f*n, jeg er ikke utstyrt med slike mengder tålmodighet. Det toppet seg virkelig da mannen på telefonen sa «ingen andre kunder har klaget på dette skapet». Altså: «det er du som er idiot». Aarrrghhh!

Når jeg blir sint og såret på en gang begynner jeg alltid å grine. Skikkelig plagsomt og til veldig liten hjelp. Det er sikkert noe jeg burde oppsøkt psykolog for, men hvem har tid til sånt når man har skap som skal bygges?! Jeg gjorde heller noe som var mye mer fornuftig. Jeg ringte på hos naboen og ba om hjelp. Og da ordnet det seg. Med to snille og praktiske naboer, i tillegg til de to opprinnelige montørene (altså Tenåringen og meg), ble det endelig garderobeskap på oss!

De resterende varene på handlelista har vi ennå ikke fått kjøpt. Det blir ganske sikkert ikke IKEA Furuset som skal selge oss disse, men jeg skal gi IKEA Slependen en sjanse i stedet. Der har de så vidt jeg vet hele lageret på et sted, så da slipper jeg å prate med vrange kundekonsulenter.

Et lite P.S.
Jeg forsøkte å finne en epostadresse på ikea.no, slik at jeg kunne klage på dårlig service, men det fant jeg ikke… så da ble det en bloggpost i stedet.

Fem på gata

Det er egentlig merkelig at folk gidder å bruke tid og penger på å gå til legen. Spesielt merkelig at noen går videre til spesialister de må vente på i måneder og år, eller til private klinikker der de må betale tusenvis av kroner for å få helsehjelp.

Alt dette er helt unødvendig. De egentlige ekspertene har ikke hvite frakker, eller tiår med medisinsk utdanning. Ikke bruker de stetoskop, blodtrykksapparat eller annet teknisk utstyr heller. De trenger ikke ta blodprøver en gang. Likevel har de alle svarene.

Er det beinbrudd det er snakk om, vil du neppe få annet råd enn å ringe sykebilen – som jo er et greit hjelpemiddel i slike situasjoner. Det er når vi beveger oss over i de mer diffuse sykdomsområdene at De Allvitende får blod på tann og virkelig glimter til med drypp fra sin O’ så dype kunnskapsbrønn. «Migrene, sier du? Jo, nå skal du høre her… kusina til faren spiste brønnkarse dyrket i viet jord, og ble mirakuløst frisk. Det MÅ du prøve!»

Graver du litt i De Allvitendes egne livssituasjoner, er det mulig du vil finne ut at de ikke har helt kontroll på egne problemer, men andres problemer har alltid en særdeles enkel løsning. Knips, ferdig. Neste, takk!

Ofte finner du De Allvitende i din nære omgangskrets og familie. De har kjent deg lengst og har dermed hatt god tid til å stille diagnoser, finne årsaker og … selvsagt; løsninger. (Det fine her er at du har hatt omtrent like lang tid på å merke deg deres problemer, samt finne enkle løsninger for dem. Glem ikke det.)

De Allvitende finnes også i din mer perifere omgangskrets. Det kan være naboen din, som forteller deg om akupunktøren som kan kurere ALT. Eller moren til en i klassen til ungen din som ringer deg for å fortelle om kurset i England du burde ta, fordi det hjalp datteren til fetteren til kameraten til broren hans igjen. Og dessuten er det nok fordi guttungen din får for lite frisk luft at han er syk. Bare han kommer seg ut i skogen på tur, så blir alt så bra så. (At legens lab-tester viser at han har hatt en rekke infeksjoner er i denne sammenheng helt uinteressant. Ut på tur!)

Jeg har funnet ut at det er litt vanskeligere å si noe til vilt fremmede mennesker som har tatt seg bryet med å finne Spørsmålet om livet, universet og alt mulig – bare for meg. Skal jeg si tusen takk, eller skjelle dem ut, liksom?

If you can’t beat them, join them… Mitt forslag er derfor: Neste gang det feiler deg noe du ikke finner ut av på egenhånd… ta turen ut og spør 5 tilfeldige forbipasserende på gata. Jeg er sikker på du får god hjelp!

Advarsel; detox pågår!

Jeg tror ikke jeg er sunn for verden, akkurat nå.

Verden er i hvert fall ikke sunn for meg. Jeg er fylt av et hat og sinne mot alt som trenger seg på. Musikkorps for eksempel. Hvorfor pokker MÅ de drive og spille utenfor her nå? Kan vi ikke bare kutte ut hele 17. mai og late som det er en helt vanlig dag? Folk blir jo helt gærne når det skal være en fri- og festdag. Tripsandtics og jeg var på en liten handlerunde tidligere i dag, og da var det kø gjennom hele parkeringshuset til nærsenteret vårt. Det parkeringshuset er i utgangspunktet ganske klaustrofobisk, så det hjalp ikke akkurat med alle tullingene som kranglet om parkeringsplasser og forsøkte presse sine forvokste SUV’er inn på de smale plassene de fant.

Årsaken til mitt gretne jeg, er nok en gang en diettomlegging. Forrige gang ble jeg sulten og sur. Det samme gjentar seg nå, men jeg føler at det må være noe mer. Kanskje jeg rett og slett gjennomgår en detox; avgiftning av kroppen? Jeg er skrekkelig irritabel, kroppen er misfornøyd og klager, hjernen virker ikke og jeg er sulten HELE tiden.

Fra forrige gang lærte jeg av Løven at det er lurt med grønnsakspuré/-suppe, og nå har jeg heldigvis fått laget meg det. Det hjelper litt, men irritabiliteten sitter igjen som en kløe i kroppen.

Jeg har ikke skrevet noe særlig om det i bloggen før, men det siste halvannet året har Tenåringen min også vært syk. Han er under utredning med mistanke om ME, og det er ganske trasig. Heldigvis har jeg en veldig snill pappa, som har penger til å hjelpe – så nå er vi begge under utredning på Lillestrøm Helseklinikk. Der har vi tatt en rekke blodprøver, for å lete etter infeksjoner, mangler og matintoleranser.

Foreløpig har vi fått svar på en del, og det viser seg at vi begge to er intolerante mot egg, melk og gluten. Blant annet. Det er (mye) mer, men disse var verst. I tillegg skal vi helst leve lavkarbo, fordi bukspyttkjertlene våre ikke jobber som de skal – det er visst den som gjør at kroppen spalter stivelse/sukker.

Lavkarbo er null og niks og et superenkelt kakestykke i forhold til å kutte ut egg og melk i tillegg til gluten!

Dyrt er det og. Brødet koster over 50-lappen, men det kan jeg uansett ikke leve på så det får Tenåringen ha for seg selv. Stivelse går bare ikke godt sammen med kroppen min, det må jeg bare innse.

Vi får satse på å leve mest mulig rent; grønnsaker, bønner, linser og kjøtt/fisk. (Egentlig tåler jeg ikke kjøtt heller, men jeg greier ikke ta den biten akkurat nå.)

Det skal nok gå dette også, jeg har jo klart det før. Jeg vet at det blir en vond overgang, den er jeg midt oppi nå. Forhåpentligvis vil den nye dietten hjelpe oss til å få det mye bedre, i så fall er det selvfølgelig verdt det!

Alt var mye bedre under krigen…

Noen ganger ønsker jeg Norge blir rammet av noe fryktelig som får røsket folk ut av det motbydelige materielle fokuset som virker som styrer landet. En hungersnød, kanskje..? Eller et skikkelig børskrakk? (Innerst inne mener jeg det ikke, altså, det ville jo rammet meg like mye som andre, og det viser jo bare at jeg tar del i det samme motbydelige materielle fokuset… usj.)

I dag er jeg ganske irritabel, det er vel litt av årsaken til at jeg skriver som jeg gjør over her. Kroppen krangler og hangler, ting går i stykker på kjøkkenet, og i tillegg har hvem-det-nå-er-som-er-ansvarlig-for-snømåkingen-her-jeg-bor ikke giddi å måke helt fram til butikken. Når man kommer med 120 kilo elektrisk rullestol-scooter, og plutselig møter på store mengder løs snø… ja, da sitter man brått veldig fast. Det gjør meg helt rødglødende forbanna at de ikke greier å rydde veien skikkelig, spesielt i et boområde der det kryr av handikappede og gamle. Jeg fikk den hersens scooteren for å spare krefter, men det hjelper ikke stort når jeg må dytte den gjennom tung snø. (Ikke at jeg ikke er takknemlig for at jeg faktisk får et slikt hjelpemiddel, for det er jeg.)

Jeg kjenner folk som er verre stilt enn dette, altså. Noen er jo helt innesperret om vinteren, fordi det er så dårlig med snø- og isrydding. Og da kjenner jeg klisjeene kommer rasende inn i hjernen min. «Og de kaller dette Verdens Beste Land!» og så videre, og så videre. Det er kjempebra for alle som har nok penger, nok helse og nok overskudd til å delta i alt som er morsomt og dyrt – og tilsvarende lite morsomt for de andre.

Siden jeg er i gang med bitchingen tenkte jeg gå løs på Valentinsdagen også. Jeg trenger ikke skrive så mye om det, for jeg har gjort det før. Denne posten henter jeg frem fra glemselen – fordi jeg synes den inneholder morsom og interessant informasjon. Geiteofring og fruktbarhetsklask – det var tider det!

Imidlertid greier jeg ikke å holde så godt på bitchingen min, så jeg må bare legge til at jeg unner folk som er så heldige at de er i et skikkelig forhold å kose seg veldig med Valentinsdagen om de føler for det.  Jeg er bare vonbråten og misunnelig fordi det aldri skjer meg. 😉

Men – jeg får sitere litt fra sist sette Glee-episode og si:

«And to all the singles out there … This is our year»

Bildet er lånt her: http://www.howtogetexback.org/free-online-reports/how-do-you-mend-a-broken-heart

It’s hell when you’re around

Takket være bloggeren Trine (tusen takk!), fant jeg fram til en sang som er akkurat hva jeg trenger slik ting er i livet mitt nå. Hittil ukjent, men fra nå av en ny favoritt: Damien Rice med sangen «Rootless tree».

So fuck you, fuck you, fuck you
And all we’ve been through
I said leave it, leave it, leave it
It’s nothing to you
And if you hate me, hate me, hate me
Then hate me so good that you can let me out
Let me out of this hell when you’re around
Let me out, let me out,
Let me out of this hell when you’re around
Let me out, let me out

Dedikert til [sensurert] med «takk» for svik og løgner.