Kategoriarkiv: Hund i huset

Sorgtunge vinterdager

I september fortalte jeg om gleder og sorger ved det å ha en hund i huset. Vi kom oss gjennom en tøff tid og vi trodde at nå skulle det gå bedre. Dessverre gikk det ikke som vi ønsket. Tenåringen er for syk til å kunne bidra noe særlig, og jeg kjente at jeg strakk strikken lenger og lenger. Når vi i tillegg lever med en utrolig tøff forsikringssak (drømmehuset ble vårt mareritt), så ble det bare full stopp til slutt. Vår elskede, lille hundevenn måtte flytte.

Heldigvis fikk vi veldig god hjelp med å finne en passende ny familie. Teemo bor nå i en familie med en annen hund, med barn og med aktive voksne. Jeg har stadig fått bildehilsener fra turer han får være med på. Lange turer! Etter bare få dager fikk jeg vite at han bjeffer og stresser mindre, han spiser bedre og virker veldig fornøyd. Det er en stor lettelse og trøst for meg å vite at han har det så fint, og at han nå får det livet han trenger og som jeg unner han så veldig. Samtidig er jeg i en sørgeperiode som er mye tøffere enn jeg hadde ventet. Det er så utrolig vondt å miste en liten hundevenn!

Det går langsomt bedre. Det er stadig vondt, men jeg ser jo også at vi tobeinte har det litt lettere. Vi kan styre livet mer etter dagsformen, og jeg har ikke så mye dårlig samvittighet lenger. Jeg sliter bare med et intenst savn etter min lille baby… Det skal jeg klare å leve med så lenge jeg vet at det var det beste valget for oss alle tre.

Reklamer

Hundegleder og -sorger

Da Tenåringen og jeg flytta ut på landet i slutten av 2012, hadde vi en tanke om at det kanskje endelig kunne bli mulighet for å anskaffe en hund. Det er noe både han og jeg har ønsket oss lenge, men det var helt uaktuelt da vi bodde i trang leilighet i Oslo. I tillegg har jeg reagert på en del hunder med normal pels, så det krevde at vi fant en allergivennlig hund.

Så fant vi vår lille Teemo, en dvergpuddel som siden har vokst seg til en liten mellompuddel. Her er et gjensyn med han som valp:

Jeg vil opp!

Vi hadde pratet mye om det å ta en hund inn i livene våre, ettersom vi begge er begrenset av sykdom. Vi spurte litt rundt om råd her og der, og fant ut at det burde gå greit selv om vi ikke kunne tilby hunden lange turer i skog og mark. Vi fikk høre at hunder trenger mer å trenes mentalt enn de trenger å gå timeslange turer. Og slik mentaltrening kan gjøres hjemme – og det hørtes dessuten morsomt ut!

Teemo er vår første hund, og jeg ser jo i ettertid at det er mye vi skulle ha gjort annerledes. Ting vi skulle ha tatt tak i, fått endret på med en gang det dukket opp. Etter hvert skjønte vi at det var greit med litt hjelp, så jeg kontaktet noen hundetrenere. Rådene jeg fikk var sikkert gode, men de hjalp ikke nok. Jeg er ikke så tålmodig at jeg kan vente i måneder på bedring. Mye bjeffing, stressing og separasjonsangst tok selvtilliten fra meg. Jeg følte at jeg var verdens mest elendige hundeeier. «Alle» hadde masse råd og formaninger. Aller mest det siste, hadde jeg inntrykk av. Jeg trenger ikke pekefinger, men nyttige og konkrete råd om hva jeg kan gjøre for å få til en bedring. Med ME så er det begrenset hvor mye jeg kan få til. Tenåringen er jo også syk, og han slet som en gal for å greie det lille han hadde av skole.

Hundekurs egner seg ikke i det hele tatt for folk med sykdom som vår. Jeg har for eksempel ønsket å lære agility, rally-LP eller bare generell hverdagslydighet. Teemo er super å trene med, han lærer fort og gjør nesten hva som helst for en godbit. Vi gikk på et lydighetskurs da han var valp, men for det første var det ikke den type trening vi trengte (sitt, ligg og bli er fint å kunne, men det er jo alt dette som skjer på hjemmebane og på tur vi trengte å jobbe med), og for det andre – det tok så mye krefter fra oss at vi ble skikkelig sjuke av det. 1,5-2 timers treningsøkter førte til at vi lå syke omtrent til neste uke, og sånn går det jo ikke an å ha det. Jeg har sjekket kurs andre steder, men alt er lagt opp til at man f.eks. møtes og jobber i timesvis en hel helg, andre steder er det kurs et par dager i uka. Helt håpløst, jeg savner virkelig et tilbud der man kan lære disse fine og morsomme tingene – men lagt opp med mye kortere arbeidsøkter. En halvtime, og så kan man heller øve hjemme en stund. Sånn for eksempel.

Nå ja, så har vi slått fra oss kurs, og heller forsøkt oss på å lære ting via Internett og YouTube. Der ligger det et hav av gode videoer og nettsider, og flere av disse har hjulpet oss mer enn noe vi har plukket opp av profesjonelle.

I tillegg til disse problemene med Teemo, som tok mye krefter, så dukket det opp andre, virkelig store ting som tok enormt med energi. Jeg skal ikke gå så mye inn i dette nå, men innimellom byr livet på sitroner og plutselig fikk jeg et helt lass. Mye mer enn jeg egentlig takler, men så må jeg jo bare takle likevel. Takk skarru ha, lissom. Som om vi ikke hadde nok fra før av.

Sitronlasset, for å fortsette den metaforen, ligger stadig som en stinkende haug og truer med å velte meg hver dag. Da jeg i tillegg gikk gjennom operasjonen i mai, om enn selvvalgt og veldig ønsket, så ble det for mye for både sønnen og meg. Vi forsøkte å finne noen som kunne passe Teemo for oss, men det var ikke så enkelt. Til slutt føltes det som jeg holdt på å ramle fullstendig sammen, og det var da vi kom fram til at vi måtte omplassere Teemo. Vi kunne rett og slett ikke gi han noe av det han trengte, og vi så ingen løsning.

Jeg kom i kontakt med et omplasseringssted, som kunne ta han noen uker etter. Det var en slags lettelse å komme fram til, selv om det var tungt.

DSCN0063 (791x800)

Men så skjedde noe utrolig flott! En familie vi kjenner bestemte seg for å hjelpe. På tross av at de nylig hadde hatt et dødsfall i nær familie, så ville de gjerne ta Teemo til seg en stund, både for å avlaste, men også for å vurdere om han virkelig var en problemhund.

Jeg tror han var hos dem i et par uker, og det var til veldig god hjelp! ♥ Vi fikk tid til å kjenne på hvordan livet var uten hund. Snart kom vi fram til at han var enormt savnet. Samtidig fikk vi tilbakemeldinger fra vennene våre at han fungerte veldig bra i mange situasjoner, at han trolig bare var understimulert.

Vi bestemte oss for å beholde ham, og det har jeg ikke angret på mer enn noen minutter innimellom. 🙂 Vi har blitt mer bevisste på å aktivisere han mer, og ting som vi tidligere fikk vite var «fy» (kasting av ball/leker) har vi innført igjen. Det er mulig det stresser opp, men vår erfaring så langt er at han for det første ELSKER å leke på den måten, og samtidig så blir han tydelig mer sliten etterpå. For eksempel har vi slitt mye med separasjonsangst (hyling når vi drar og han må være alene hjemme), men det virker som han hyler mindre (eller ikke i det hele tatt) dersom vi tar en runde, eller to med leking og løping før vi reiser ut.

Lek mer med meg! :)
Lek mer med meg! 🙂

I tillegg har jeg trosset frykten for kuene, og klatret over gjerdet bak huset når jeg ikke kan høre at de er i nærheten. Bak huset vårt er det nemlig et stort område med skog, kratt og noen åpne gressområder. En gård i nærheten bruker området til unge kuer/okser, men de er altså ikke alltid nær oss. Teemo blir så lykkelig når han skjønner at vi skal over gjerdet og gå tur at han nesten ikke vet hvor han skal gjøre av seg. Vi følger gjerdet bortover, sånn i tilfelle de skumle kuene kommer, og så går vi på oppdagelsesferd. Det er så fint å gå der! Dessverre gikk jeg altfor langt sist gang, så jeg har ikke greid å gå mer på noen dager, men når jeg bare får hvilt meg litt så skal vi nok ut og rusle der igjen. 🙂

IMG_4538

Så, for å oppsummere så er det en utfordring å anskaffe hund når hele familien er (rimelig oppegående) ME-syke, men det er ikke helt umulig. Teemo ser ut til å være et lykkelig medlem av vår familie, og han liker godt å ligge helt stille på sofaen og bare kose seg inntil en av oss. Det blir mye kos!

Når han i tillegg får løpe i hagen, fange leker, drive med godbitsøk inne og ute, og ellers hodetrene en del, så virker det som han får utløp for mye energi. Det er mye som gjenstår, blant annet øve på møte av hunder (det fungerer ikke i det hele tatt nå), men vi får finne ut av ting i det tempoet vi greier. En dag..! 🙂

IMG_4110

Noen linker der jeg har funnet nyttig informasjon:

 

Så gjør vi så når vi stresser til jul…

Endelig litt bloggetid igjen! Jeg har dopa ned bikkja og Tenåringen, for å få litt fred og ro ved pc’en. Det blir jo bare mas, ellers.

Jeg har selvfølgelig ikke dopa ned Tenåringen, han er bare veldig bundet til sofaen for tida, ettersom han har fått en heftig runde med halsvondt. Teemo har vært neddopet i dag, og er stadig ganske trøtt, etter et besøk hos veterinæren. Det gikk helt fint, vi er heldige med dyrlegen vår. Ettersom han stadig var rimelig bedugget da vi kom hjem, benyttet jeg anledningen til å barbere ansikt og poter, samt klippe en del pels. Det er ikke av hans favorittsysler, men nå lå han stort sett stille og zzz gjennom det hele. 🙂 Etter å ha fått i seg litt mat, har han fortsatt sovingen foran peisen. Det ser egentlig veldig godt ut.

teemo-etter-vet

De siste ukene har vært uvanlig hektiske til meg å være. Jeg er sånn at hvis jeg har flere ting i kalenderen i samme uke, blir hjernen min grøt og slår seg av. Ettersom det er enkelte ting, som bare må gjennomføres, har jeg ikke fått ordna noe som helst til jul. (Litt da, men ikke på langt nær det jeg ønsket.) Det får stå sin prøve, jeg antar at det ikke er så farlig når man ser tilbake på det etterpå.

Formen har vært rimelig bra gjennom alt sammen, men det indre stressnivået gikk i taket og det forstyrret nattesøvnen. Det ble rett og slett overload i systemet. I tillegg til de vanlige syslene med å sørge for at Tenåringen kommer seg til og fra skolen, samt følge opp at han får tatt kjøretimene sine (noe som innebærer uhorvelig mye kjøring på meg), har jeg også hatt ørten timer hos sykepleier, leger og laboratorium. Det meste har vært oppfølgingen av eurodietten, noe som har vært nødvendig i starten, men som jeg håper det kan bli veldig mye mindre av framover. Jeg har også starta med b12-sprøyter en gang i uka, og da må jeg til noen som er trent på å sette dem, altså nok et besøk på legekontoret. Noen ganger har jeg greid å samkjøre det, men det går ikke hver gang. Uansett, det er mulig at b12-sprøytene er årsaken til at jeg stadig er på beina?

Det dukket også opp en sosial greie, som medførte massevis av stress og gruing. Jeg skal ikke gå i detalj om hva, men den uka før hendelsen var jeg så stressa at vektnedgangen stoppet helt opp. Det kan også ha sammenheng med at det ble litt rot i måltidene. Jeg fikk i meg det jeg skulle, men ikke alltid når jeg burde ha spist. Uansett, da det hele var over «raste» jeg ned nesten en kilo i løpet av et par-tre dager. Puh!

Eurodietten går bra, synes jeg. Vekta peker stadig litt lenger ned enn før, selv om det ikke går veldig fort. Nå har jeg holdt på i litt over 3 uker og har gått ned omtrent 4 kg på den tida. Det er jeg fornøyd med! Sammen med det jeg hadde gått ned før jeg starta eurodiet, har jeg tilsammen gått ned nesten 7 kg. Det merkes på klærne. 🙂

Det aller beste er at det merkes på kroppen. Blodsukkeret er mer stabilt enn det har vært på lenge, og jeg er som oftest ikke særlig sulten, annet enn når det nærmer seg at jeg burde spise. Det er vel sånn som kalles «normalt»? Det betyr at det ikke har vært så mange sinna-anfall her hjemme, noe jeg tror alle her er glade for. 🙂 Magen er mer fornøyd også, hurra hurra. Det eneste er at mye grønnsakspising medfører en del… gassdannelse. Er det ikke det ene, så er det det andre.

Jeg har funnet ut at jeg er veldig fornøyd med en del matvarer, og ikke så veldig fornøyd med andre. Risotto og semulegryte er ganske uggent, synes jeg. Barene er gode, men de kan man kun spise én av per dag. Kjeksene er kjempetørre, men sammen med kaffe (eller annen drikke) er de helt supre. De gir meg en følelse av å ha noe skikkelig tyggbart, og det er ikke så dumt når mye av den andre maten er ganske … myk. Jeg bruker også kjeksene om jeg blir veldig sulten mellom måltider, som en liten dessert til kaffen etter middag, eller om jeg føler at jeg bare MÅ ha noe før jeg orker å lage ordentlig mat. Det er helt ok, sykepleieren sa det er lov.

Maten jeg liker best er omelett, pannekake (begge to er det lov å tilsette 1 egg i, men max 2 tilsammen per dag), suppene, sjokoladefrokostblandingen (!), potetgratengen og faktisk også de merkelige soyaburgerne. Ikke at de egentlig smaker særlig godt, men … det føles som mer ordentlig mat. Jeg synes også det er greit med sjokoladedrikkene, selv om de blir innmari rare hvis de blir varmet for mye opp. Dessertene er ganske gode, men litt «grøtete».

I tillegg har jeg funnet ut at det er enkelte grønnsaker som aldri blir mine venner. Fennikel og aubergine er strøket av menyen for all framtid. Urk.

Eurodiet er forresten ganske ME-vennlig; det tar relativt kort tid å tilberede måltidene (noen trenger man jo ikke gjøre noe med, de er helt fix ferdige), og man slipper veldig mye handling. Jeg er knapt nok i butikken lenger, annet enn når jeg må fylle opp med grønnsaker og farris (samt mat til Tenåringen, da). 🙂

Om bare noen få dager er jeg ferdig med første fase, og kan sette i gang med fase 2. Det vil si at jeg kan innføre et måltid med ORDENTLIG mat! Det skal jeg lære mer om på neste sykepleiermøte, senere denne uka. Det jeg vet er at maten må være rent kjøtt, eller fisk, og selvfølgelig grønnsaker. Så, det blir julemiddag på meg, om ikke helt den tradisjonelle. 😉 (Jeg kommer nok til å skeie ut litt på julaften, men etter det er det tilbake til rutinene!)

juletreDet skal bli ufattelig deilig med juleferie, det er i hvert fall sikkert. Og i januar skal jeg jobbe hardt for å holde kalenderen mer åpen, så jeg får til å slappe av skikkelig mellom slagene.

(Om noen lurer på noe spesielt når det gjelder Eurodiet, så er det bare å legge igjen en kommentar så svarer jeg så godt jeg kan.)

Da ønsker jeg alle sammen en fin og god førjulstid! ♥

Ferieprat del 1: Høsten er visst her…

I hvert fall hvis man skal dømme etter været. Det regner og blåser, og den deilige sommertemperaturen har forlatt oss, bare en ti-tolv etternølere er igjen.

Det er jo sånt som gjør at man kan bli litt molefonken, men siden sommeren har vært så fin, skal jeg heller tenke på den. Jeg har satt meg et mål om å få bloggen i gang igjen, og da er det vel greit å dele noen sommerminner med den som stadig er innom her (om det er noen). Det er merkelig hvor vanskelig det har vært å sette av tid til blogging etter at vi fikk hund i huset. Det har kanskje også en sammenheng med at det meste virker å skje på Facebook? Likevel, jeg gir bloggingen en sjanse likevel, denne siden er ikke død, selv om den har ligget i koma en god stund. 🙂

Det var ytterst deilig da sommerferien var i gang, for siste del av vårsemesteret ble tøff for både Tenåringen og meg. Vi blir ofte sjukere om våren, så også i år.

Tenåringen tok forkjølelsen sin og dro avgårde til Spania, for å besøke besteforeldre, mens Teemo og jeg ble igjen hjemme og passet huset. Det blir alltid litt stille og rart når Tenåringen reiser bort, og det skjer jo også ganske sjeldent, men det gikk da greit. Nå som han begynner å bli voksen, kjenner jeg en del på hvor rart det blir når han en dag flytter hjemmefra. Det ligger ennå noen år frem i tid (håper jeg).

Jeg møtte Tenåringen da han kom tilbake fra utenlandsturen, og neste morgen fløy vi sammen til Stavanger, hvor vi feiret diverse fødselsdager – blant annet min fars 70-årsdag. Stor stas! Teemo hadde også «ferie», og det var ganske tøft for meg å levere han fra meg. Heldigvis slapp han kennel (det er vel også litt tidlig for en liten valp), han fikk bo privat hos en veldig grei dame med flere egne pudler. Gjett om det var koselig å hente han igjen!

Etter litt tid hjemme, dro vi avgårde på årets familietur, Teemo inkludert. Det ble en skikkelig roadtrip!

Dovrefjell
Dovrefjell

Først kjørte vi over vakre og ville Dovrefjell, til Oppdal der vi bodde en natt på Rica Skifer hotell. Det er et flott hotell, synes jeg. Det var tunge, gode dører, som lydisolerte godt. Jeg tror knapt jeg hørte noen lyder fra andre gjester, noe som er ganske uvanlig på hoteller. Rommet var veldig ok, maten var også bra. I resepsjonen står en utstoppet moskus, og denne måtte Teemo bjeffe på hver gang vi passerte. Sånne skumlinger må jo skremmes bort! (Selv synes jeg det er ganske pinlig med den bjeffinga, og ikke er det lett å få han til å slutte med det heller.)

En moskus til besvær
En moskus til besvær

Dagen etter kjørte vi videre til Trondheim, en by jeg ikke har besøkt på over 20 år. Vi fikk med oss Nidarosdomen, og Tenåringen fikk oppfylt ønsket sitt om å klatre opp alle trappene til toppen av katedralen. Der tok han mange, flotte utsiktsbilder, så jeg også fikk sett. 🙂

Et av Tenåringens mange utsiktsbilder.
Et av Tenåringens mange utsiktsbilder.

Planen var at vi skulle ha to overnattinger i Trondheim, men jeg kjente fort at det ikke gikk særlig bra. Jeg blir ufattelig sliten av å være i «store» byer, og av å gå på asfalt. Etter en prat med resten av familien, samt avklaring med hotellet om at det gikk bra å kansellere den siste natten uten at det kostet noe, fant Tenåringe, Teemo og jeg oss et sted å overnatte i Møre og Romsdal. Neste stopp for hele familien var nemlig Kristiansund, så vi leide oss inn på en gård i nærheten av fergeleiet i Halsa kommune. Det var en lise for sjelen å komme seg ut av byen, og ut på landet igjen. Det har blitt så merkbart for meg etter flyttingen, at jeg ikke tåler byer lenger.

Gøy på landet!
Gøy på landet!

Neste morgen møtte vi resten av familien på fergeleiet, og kom oss videre på turen slik den var planlagt.

Det er jo ingen hemmelighet at det er mye tunneler på det norske Vestlandet. Da vi nærmet oss Kristiansund, bar det nok en gang inn i en tunnel. Imidlertid var det noe ved denne tunnelen, som skilte den fra de andre jeg hadde kjørt gjennom. Denne gikk bratt nedover! Jeg fikk fullstendig panikk da jeg forsto at det var en undersjøisk tunnel, noe jeg har sverget på at jeg skal holde meg langt unna. Jeg har ikke særlig problemer med vanlige tunneler (selv om jeg ikke er spesielt glad for å bli stående stille i dem), men en tunnel under vann..! Nei, fytti – der går grensa!

I og med at jeg kjørte bilen, måtte jeg bare forsøke å komme meg gjennom dette på en tryggest mulig måte. Det skjedde imidlertid med angst, tårer og heftig hyperventilering, og med en gang vi kom oss ut, ble det stopp på første og beste sted. Resten av familien så på i undring, mens jeg grein og styrte litt. Faren min trøstet, så det gikk da over etter hvert, og vi kom oss videre.

Kristiansund fikk jeg ikke sett særlig mye av, ettersom jeg var skikkelig sliten og ikke orket å tråkke meg rundt for å finne et spisested. Jeg ble heller igjen på hotellet mens de andre gikk ut. Det var egentlig for tidlig med roomservice, men Rica Hotel Kristiansund ordnet likevel så jeg fikk meg mat. Og for en snadder lunsj jeg fikk! Dette hotellet anbefales til alle som er innom byen, for der har de virkelig en fantastisk bra restaurant. Vi spiste middag her senere på kvelden, og da fikk jeg smake den prisbelønte  bacalaoen deres. Herreman, så godt!

Om kvelden ble jeg liggende og bekymre meg for veien videre neste dag. Vi måtte nok en gang gjennom en undervannstunnel, fikk jeg vite. Det var ikke tid for å gå flere måneder i terapi, så her var gode råd dyre. Jeg kom fram til at jeg måtte lure hjernen min, og klekket ut en liten plan.

Den skal jeg fortelle mer om senere, i Ferieprat del 2. 🙂

Eksempel på tunnel (ikke undervanns-), men er det lys i enden av den..?
Eksempel på tunnel (ikke undervanns-), men er det lys i enden av den..?

En oppsummering i bilder – våren 2013

Etter vinter, følger vår. Det er ekstra fint å oppleve at naturen våkner igjen når vi bor på nytt sted. 🙂

Snøen begynner å smelte, og Teemo oppdager en klukkende vårbekk.
Snøen begynner å smelte, og Teemo oppdager en klukkende vårbekk, som kalles «Lille-elva», eller noe sånt.
Katten til en venninne har fått unger, og jeg måtte hilse på. Her er de bare 2,5 uke gamle. Ikke så lett å få øye på dem. :)
Katten til en venninne har fått unger, og jeg måtte hilse på. Her er de bare 2,5 uke gamle. Ikke så lett å få øye på dem. 🙂
På kafébesøk i Hamar. I gatene rundt pågår det mye arbeid, noe som også har gått utover trærne.
På kafébesøk i Hamar. I gatene rundt pågår det mye arbeid, noe som også har gått utover trærne.
En artig kafè. :)
En artig kafè. 🙂
Våren har kommet også til vårt favorittutsiktspunkt.
Våren har kommet også til vårt favorittutsiktspunkt.
Plenen har hjerteform, etter et bryllup som foregikk her i vinter. ♥
Plenen har hjerteform, etter et bryllup som foregikk her i vinter. ♥
Teemo og Tenåringen ♥
Teemo og Tenåringen ♥
1. mai i Brumunddal.
1. mai i Brumunddal.
Knut Storberget talte på 1. mai.
Knut Storberget talte på 1. mai.
Nytt besøk hos kattungene. :)
Nytt besøk hos kattungene. 🙂
Teemo er hos skikkelig puddelfrisør og blir så fin! :)
Teemo er hos skikkelig puddelfrisør og blir så fin! 🙂
Det var ikke helt planen at vi skulle få oss vakthund, men det har vi altså fått. Her bjeffer han på Hundehviskeren.
Det var ikke helt planen at vi skulle få oss vakthund, men det har vi altså fått. Her bjeffer han på Hundehviskeren.
Vår i hagen!
Vår i hagen!
Rullefestival i Brumunddal, et av mange artige arrangementer. Deltakerne ble heiet fram av rosaruss og andre barnehagebarn.
Rullefestival i Brumunddal, et av mange artige arrangementer. Deltakerne ble heiet fram av rosaruss og andre barnehagebarn.
Alle får medaljer, så klart. :)
Alle får medaljer, så klart. 🙂
Rullerace i farta!
Rullerace i farta!
Tivoliet sto klart til Glade Mai-dagene.
Tivoliet sto klart til Glade Mai-dagene.
Vi begynte på hundekurs - her øver Teemo og Tenåringen på *sitt* og *bli*.
Vi begynte på hundekurs – her øver Teemo og Tenåringen på *sitt* og *bli*.
Overraskelse levert på døra; bror og svigerinne sendte oss denne fine boksen, som allerede har gitt oss mange timers underholdning. :)
Overraskelse levert på døra; bror og svigerinne sendte oss denne fine boksen, som allerede har gitt oss mange timers underholdning. 🙂
17. mai ble feiret i Oslo.
17. mai ble feiret i Oslo.
Teemo synes 17. mai bør brukes til å snuse litt ekstra på busker og gress.
Teemo synes 17. mai bør brukes til å snuse litt ekstra på busker og gress.
Vår og flom hører visst sammen. Her er vår lokale «lille-elva», som plutselig var stor og vill.
Brumunda - elva som går gjennom Brumunddal, har også vært ordentlig vill i vår. Under isløsning gikk det i hvert fall ei bro. Her er fra flommen i mai.
Brumunda – elva som går gjennom Brumunddal, har også vært ordentlig vill i vår. Under isløsninga gikk det i hvert fall med minst ei bro. Her er fra flommen i mai. Denne broa har fått stå, heldigvis.
Det har vært mye blandet vær, noe som innimellom fører til hyggelige syn; som denne regnbuen.
Det har vært mye blandet vær, noe som innimellom fører til hyggelige syn; som denne regnbuen.
Grønt og fint langsmed turveien vår. Det begynner å minne om sommer!
Grønt og fint langsmed turveien vår. Det begynner å minne om sommer!

En oppsummering i bilder – vinteren 2013

Ettersom det har gått flere måneder siden siste blogginnlegg, tenkte jeg ta en kjapp oppsummering ved hjelp av bilder (og litt tekst). På tide å komme i rute igjen! Her er første ladning.

I vinter har vi hatt besøk av elg flere ganger. Her hopper den lett over gjerdet på nabotomta.
I vinter har vi hatt besøk av elg flere ganger. Her hopper den lett over gjerdet på nabotomta.
Med litt hjelp fikk vi verandaen tømt for snø. Teemo var fornøyd med den nye lekeplassen!
Med litt hjelp fikk vi verandaen tømt for snø. Teemo var fornøyd med den nye lekeplassen!
Små pudler trenger hyppige bad. Teemo er ikke helt enig...
Små pudler trenger hyppige bad. Teemo er ikke helt enig…
Vi har hatt mye snø på Hedmarken.
Vi har hatt mye snø på Hedmarken.
Teemo - ikke alltid en villig fotomodell. :)
Teemo – ikke alltid en villig fotomodell. 🙂
Innimellom er vi på oppdagelsesturer i nærområdet. Det er mye fin utsikt!
Innimellom er vi på oppdagelsesturer i nærområdet. Det er mye fin utsikt!
Fra vårt favorittutsiktspunkt.
Fra vårt favorittutsiktspunkt.
Koigen - Hamar. På fine vinterdager er det rene folkevandringen på og ved Mjøsa.
Koigen – Hamar. På fine vinterdager er det rene folkevandringen på og ved Mjøsa.
Teemo liker godt å være på tur, selv om det blir litt kaldt på tærne. :)
Teemo liker godt å være på tur, selv om det blir litt kaldt på tærne. 🙂
Hamar sett fra Koigen.
Hamar sett fra Koigen.

Småbarnsmor igjen

Vår nydelige, lille Teemo flyttet inn for noen dager siden – og tida etterpå har vært utrolig fin, om enn noe slitsomt til tider. Det blir ikke så mye pc-tid, for å si det sånn. Sånn må det jo bare være en stund. 🙂

Her er det lille vidunderet vårt fra da vi hentet ham:

teemo-hentingTeemo er en dvergpuddel, 8 uker ung, og en skikkelig kosete og morsom fyr! Han leker heftig det ene minuttet og vil ligge oppå/inntil oss og sove det neste. Egentlig ganske ME-vennlig på den måten; etter litt aktivitet må det hviles.

Vi har vært veldig påpasselige med å alltid ta ham med oss ut etter soving, spising og lek, og ellers hvis vi tror det kanskje skal skje noe. Som oftest skal det det. Det har kun vært ett uhell innendørs så langt, så vi er veldig fornøyd med det!

Den første natten var det tøft å være liten valp, borte fra alt og alle som er kjente, og så attpåtil måtte sove alene i et bur. Jeg hadde buret på gulvet inntil senga mi på natta, men likevel var det grusomt, ifølge Teemo. Jeg har bestemt meg for at han ikke skal få vilja si og sove i senga, både fordi det kan bli kjipt senere – men også fordi det ikke føles særlig trygt. Hva hvis han våkner og jeg ikke gjør det, og så ramler han ned fra senga? Det er altfor høyt for en liten tass, som veier knappe 2 kg. Men – jeg blir ikke god uten søvn, så andre natta fant vi et kompromiss, det vil si Tenåringen kom med forslaget: Hva hvis vi setter buret oppi senga? Da er han ikke helt alene. Det ble forsøkt og det funket! Litt piping og gråting, men etter noen minutter roet han seg og jeg fikk sove sikkert 6-7 timer. Herlig!

sove

Bortsett fra at Teemo ikke vil være alene i det hele tatt, så er han kjempefin å ha med å gjøre. Blid og glad, leken så det holder, ganske rampete – og skikkelig søt! Det med å ikke ville være alene er jo helt forståelig, med tanke på at han er så liten, men vi må få øvd litt på det.

Her er en liten filmsnutt fra en av raptusene hans:

Jeg går rundt og er skikkelig glad, men også ganske trøtt og sliten. Litt som å være småbarnsmor igjen, altså. 🙂

Jeg vil opp!
Jeg vil opp!