Det er så lenge siden jeg har reist til sydlige strøk om vinteren at jeg nesten hadde glemt hvordan det føles å forlate kaldt vær og snøslaps, for så å ankomme et sted der sola skinner og det kjennes ut som sommer. For et lite mirakel! Vi kom nettopp hjem fra en fantastisk fin uke på Gran Canaria, nærmere bestemt i Puerto de Mogán. ♥
Kong Vinter bestemte seg visst for å virkelig sette alle kluter til for å gi oss en skikkelig avskjed. Rett før vi skulle gå ombord i flyet lavet det plutselig ned masse snø, så jeg begynte å bekymre meg over om flyet ville få lov å ta av i det hele tatt. Det gjorde det heldigvis, etter at flyet fikk seg en skikkelig dusj med avvisningsvæske. Artig, artig. Jeg satt ved vingen og fikk med meg hele prosedyren, der flyet ble omringet av noen snodige biler med et førerhus som kan heves og senkes, og som sprøytet vekk is og snø.
Flyturen gikk greit, selv om det ble flybytte på grunn av noen tekniske problemer. Uansett, vi ankom et solfylt, men forblåst Las Palmas, noe som ikke er helt uvanlig etter det jeg har hørt. Men åh… sola skinte! Og til tross for vinden kunne jeg kjenne at den varmet!
Charterselskapets representanter sto klare til å samle oss og få oss plassert i en buss. Vi fikk omtrent en times tur innom flere turiststeder. Første stopp var Puerto Rico, der det var hektisk trafikk og mye folk. En litt masete småby, fikk jeg inntrykk av. Der slapp vi av en del folk, før vi kjørte videre til Taurito. Der var det fint! Stille og rolig, lekre hoteller. Men vi skulle kjøre enda litt til. Etter en tur på smale, svingete veier med havsutsikt, der bussjåføren lå på hornet før de verste svingene slik at vi ikke skulle treffe på noen intetanende bilister (det gjorde vi nesten likevel, men det gikk heldigvis bra), var vi endelig framme i Puerto de Mogán. Omkranset av klipper og åser, med mange små, hvite murhus kantet med blå, gul eller rød maling, og en innbydende sandstrand med fargerike parasoller, samt en sjarmerende båthavn full av seilbåter og katamaraner. En tidligere fiskerlandsby, nå dominert av turisme, men likevel med sjarm og atmosfære!
Vi ble sluppet av bussen et lite stykke fra hotellet, ettersom det ikke var mulig å kjøre helt fram. Vi visste ikke helt hvor vi skulle, men etter litt surring fant vi hotellet vårt på brygga. I resepsjonen sto en hollandsk matrone og tok oss imot, blid og hyggelig, ikledd noe som minnet meg om antrekket til de ølserverende, storbrystede damene på oktoberfestivalen i Tyskland.
Hun bød ikke på øl, men kunne derimot gi oss en masse informasjon, hyggelig prat – og til slutt nøkkelkortene våre. Søsteren min og jeg fikk et rom med utsikt utover havet og badeanlegget. Faren min og de to barnebarna hans hadde et rom med utsikt motsatte vei, mot seilbåtene i den livlige båthavna.
De andre turistene på hotellet kom fra de skandinaviske landene, fra Tyskland, Storbritannia og sikkert noen fra Spania også. En grei blanding, og alle virket som hyggelige folk. De fleste var godt voksne, men etter noen dager kom det også noen familier med små barn. Ettersom de fleste hadde halvpensjon (frokost- og middagsbuffet), kom vi stadig i prat med flere av gjestene alt ettersom hvem vi ble plassert sammen med ved bordet. Jeg fikk frisket opp litt tysk (det er ikke så mye igjen, dessverre) og engelsk, men stort sett var det andre skandinaver vi pratet med. Det er i det hele tatt innmari mange skandinaviske turister der, og spesielt norske fikk vi inntrykk av.
Når man spiser på hotellet to ganger per dag (ja, bortsett fra et par kvelder der vi valgte å ta middagen andre steder), blir man også ganske godt kjent med personalet. De som jobber i restauranten er virkelig hyggelige og humoristiske folk! En av de første dagene var det tilbud om et lunsjmåltid bestående av sangria og paella. Det måtte vi jo ha! Porsjonene var store, men maten ble servert på bittesmå plasttallerkener. Servitøren som kom med maten var så uheldig at den ene plasttallerken brettet seg sammen under tyngden av all maten, og plutselig hadde en del av den havnet på duken og noe i sangriaglasset som sto nærmest. Det ble tatt med stor humor av oss alle sammen, og han fikk tørket opp og gitt oss ny mat og drikke. Null problem. Etter dette hoiet vi «Paella! Sangria!» til hverandre hver gang vi møttes, med påfølgende glis og god latter. Herlig fyr!
En kveld var det Day of Andalucia (Día de Andalucia) og ei av servitørene stilte opp i flott kjole og danset for middagsgjestene.
Det er rart med det, men jeg synes alltid at ferie handler veldig mye om (god og mye) mat. Noen som kjenner seg igjen i det? Vi hadde nok av restauranter og kafeer i området, og rakk ikke å teste mer enn en håndfull av dem. Jeg reiste ned dit med en overbevisning om at jeg skulle leve sunt og asketisk, men det ramla litt sammen innen kort tid. Jeg skeiet ut, men slett ikke så mye som jeg kunne ha gjort. Det var jo så mye godt jeg bare måtte smake på! 🙂 Dessuten er det tydelig en forskjell på Norge og Gran Canaria når det gjelder porsjonsstørrelser. En liten likør til kaffen, for eksempel, er et ukjent begrep:
Anledningen for å reise til GC var at faren vår fylte 70 og ønsket å feire med en skikkelig tur sammen med barn og barnebarn. Selve dagen ble vi anbefalt å feire på en restaurant like utenfor landsbyen Mogan, som ligger ca 8 kilometer fra Puerto de Mogán. Restauranten heter Acaymo og kan anbefales til alle som måtte befinne seg i nærheten. En ting vi ikke visste på forhånd, men som jeg gjerne bringer videre, er at porsjonene på denne restauranten er enorme! Jeg ble nesten mett av forretten (en nydelig carpaccio av tunfisk), og måtte virkelig kjempe med å få i meg hovedretten. Det var ingen av oss som greide å spise opp alt, ja kanskje bortsett fra nevøen min, som var lur nok til å ikke bestille forrett. 🙂 Etter middagen var vi blitt anbefalt å prøve oss på Mexican Coffee, som minner litt om Irish Coffee, men som blir tilberedt på en ganske annen måte. Det innebar flammer og mye fancy opptreden.
En uke går fort, så vi var ikke så mye på farten, men holdt oss stort sett på/nær hotellet. Der var det et ypperlig bassengområde, samt en steintrapp ned i havet. Temperaturen i vannet lå på 18-20 grader, noe som føltes innmari kaldt med en gang, men kom man seg først uti var det helt nydelig. Vi fant imidlertid ut på den tøffe måten at det lønte seg å vente med badingen til sola hadde fått varmet litt. 😉
Selv om vi stort sett var i Puerto de Mogán, ble vi overtalt til å reise til en annen ferieby i nærheten, nemlig Anfi. Det skal jeg komme tilbake til i en egen post. 🙂
Jeg var på forhånd spent på hvordan kroppen ville reagere på varmere klima. Generelt er jeg jo bedre om sommeren her i Norge, og jeg har lenge drømt om å finne ut hvordan det er å oppsøke sommerlige land i vintersesongen. Selv om jeg ikke følte meg frisk, så ble jeg i ganske god form kort tid etter ankomst. Gjorde jeg for mye kjente jeg det, men jeg tålte å gå en del, og jeg tålte også å oppholde meg i sola lenger enn jeg har gjort på alle de årene jeg har vært syk. Temperaturene lå stort sett på 20-22 i skyggen. I sola var det selvsagt mye varmere, og flere av oss ble solbrent på områder vi glemte å smøre.
Tenåringen var nok den som merket mest til formøkning der nede, og det var utrolig godt å se han kose seg! Fra vi landet i Norge igjen, gikk det knappe to timer før jeg fikk tilbake sår hals og influensasymptomene. Jeg har brukt noen dager på å komme meg til hektene igjen, men det skal ikke mye aktivitet til før jeg må legge meg nedpå igjen. Det samme gjelder sønnen, dessverre. I kveld skulle vi egentlig vært på et seminar, men måtte begge melde avbud. Forhåpentligvis greier Tenåringen å dra på skolen noen timer i morgen, men det er slett ikke sikkert.
Vi får bare håpe på en tidlig og varm vår, og passe varm og god sommer, så vi kan komme oss mer ut av huset. En uke i sommertemperatur viste oss at det virkelig gjør oss godt! Drømmen er å få til lengre vinteropphold på Gran Canaria i årene framover, det hadde vært fantastisk! Noen som vil være med og starte ME-koloni? 🙂
Under stjernene 