I september fortalte jeg om gleder og sorger ved det å ha en hund i huset. Vi kom oss gjennom en tøff tid og vi trodde at nå skulle det gå bedre. Dessverre gikk det ikke som vi ønsket. Tenåringen er for syk til å kunne bidra noe særlig, og jeg kjente at jeg strakk strikken lenger og lenger. Når vi i tillegg lever med en utrolig tøff forsikringssak (drømmehuset ble vårt mareritt), så ble det bare full stopp til slutt. Vår elskede, lille hundevenn måtte flytte.
Heldigvis fikk vi veldig god hjelp med å finne en passende ny familie. Teemo bor nå i en familie med en annen hund, med barn og med aktive voksne. Jeg har stadig fått bildehilsener fra turer han får være med på. Lange turer! Etter bare få dager fikk jeg vite at han bjeffer og stresser mindre, han spiser bedre og virker veldig fornøyd. Det er en stor lettelse og trøst for meg å vite at han har det så fint, og at han nå får det livet han trenger og som jeg unner han så veldig. Samtidig er jeg i en sørgeperiode som er mye tøffere enn jeg hadde ventet. Det er så utrolig vondt å miste en liten hundevenn!
Det går langsomt bedre. Det er stadig vondt, men jeg ser jo også at vi tobeinte har det litt lettere. Vi kan styre livet mer etter dagsformen, og jeg har ikke så mye dårlig samvittighet lenger. Jeg sliter bare med et intenst savn etter min lille baby… Det skal jeg klare å leve med så lenge jeg vet at det var det beste valget for oss alle tre.
Under stjernene 
Å, som jeg føler med deg/dere. Er det ikke urettferdig så mange problemer vi får å slite med. Vi som trenger slik ubetinget kjærlighet mer enn noen andre. Det er så trist når dette som skulle være så helsebringende også blir en for stor belastning. Klem
Å skilles fra sin firbente venn kan være svært smertefullt! Men med din konklusjon om at det var det beste for dere tre, så hjelper det litt. Ta vare på bedringen! Ønsker at den fortsetter!
Huffda, det var da trist! Men som du sier, sikkert det beste for alle involverte.
Bare så inderlig trist at dere begge er for syke til å ta dere av en hund. Noen dager siden syntes jeg det var for ille at samboeren og jeg jobber så mye at vi ikke har tid for en hund, men det er jo noe helt annet!