Kategoriarkiv: Fine ting

Utvidelse av boblen min

17. mars er dagen for den store internasjonale feiringen av den irske nasjonaldagen; St. Patrick’s Day. Jeg gamblet litt og ble med på paraden i Oslo. Det er flere år siden jeg var med sist.

Det var stort! Det var gøy! Det var hardt!

Rimelig sjaber har jeg tilbragt resten av dagen og kvelden på sofaen. Det gjorde ikke så mye, jeg hadde selskap i siste episode av ‘Hver gang vi møtes’, og dessuten fikk jeg med meg Tenåringen på å se på artistgallaen til Plan Norge på tv2. Vi så egentlig på fordi både Timbuktu og Vinni skulle spille, men snart kjente jeg på hvordan jeg savnet å være Plan-fadder. Tidligere har vi vært faddere til to barn, i to ulike verdensdeler. I kveld ble vi faddere igjen, til et foreløpig ukjent barn i et ukjent land. (Ønsket vårt er ei jente fra Rwanda, men det er egentlig ikke så viktig. Det blir fint uansett.)

Det er ikke det at jeg føler vi har så enormt mye penger til overs. Likevel… 8 kroner dagen, det skal vi få til. Jeg går jo i butikken og kjøper meg en flaske pepsimax uten å tenke over det. Det koster vel omtrent det dobbelte?

Det jeg synes er så flott med Plan er hvordan de jobber. Som fadder får du kontakt med et barn, du får bilder og rapport om hvordan det går med han eller henne, samt med familien. Men pengene du betaler, går ikke kun til denne familien (det kan fort skape misunnelse), men til hele lokalsamfunnet. Plan går inn og hjelper befolkningen til å hjelpe seg selv. Det kan være å få laget en brønn, startet en klinikk eller en skole, hjelpe kvinner i gang med å skape ting de kan selge, eller noe helt annet. Når prosjektet er godt i gang og befolkningen er i stand til å drive det videre på egenhånd, trekker Plan seg ut og starter opp et nytt prosjekt et annet sted det trengs.

Jeg kjenner på at jeg går her og suller i sykdom og elende, og noen ganger får jeg så nok av meg selv. Joda, det er kjipt og sånn, men vi har et sted å bo, vi har penger nok til mat og klær. Vi bor i et land der det finnes et sikkerhetsnett som fanger opp de (fleste) som trenger hjelp. Nå har jeg sjansen til å bidra med litt av mitt, og på den måten være den bittelille dråpen som kan gjøre en forskjell for ett menneske, eller faktisk for en hel landsby.

Så – jeg utvider boblen min litt og det føles ganske fint. Sender gjerne ut en oppfordring til flere om å gjøre det samme! (Men jeg vet at ikke alle har mulighet, så det er ikke ment som noe press.)

‘Hver gang vi møtes’ gjør meg så glad!

Inntil for noen få uker siden hadde jeg bare et fjern forhold til Jan Eggum, Elvira Nikolaisen, Bertine Zetlitz og Anne Grete Preus. Øystein Dolmen (fra Knutsen og Ludvigsen) og Halvdan Sivertsen var artister jeg har satt stor pris på gjennom mange år, mens Vinni (Øyvind Sauvik) ante jeg ikke engang hvem var.

Etter 5 lørdagskvelder i selskap med disse vidt forskjellige artistene, føler jeg at jeg har fått lov til å bli litt kjent med hvordan de er – ikke bare som artister – men som privatpersoner. Og det uten at det blir klamt, synes jeg.

Om du ikke kjenner til programmet, så har tv2 plassert 7 artister på en herregård på Hvaler. De får én dag hver, der de selv bestemmer aktiviteter, og hvor de seks andre har valgt ut hver sin sang av hovedpersonens repertoar, som de fremfører sin egen, personlige versjon av.

Det utføres med ærefrykt og en stor dose respekt. Det er tøft å stå foran en annen artist og spille hans eller hennes sang. Det er tydelig at det er minst like tøft å møte sine egne personlige tekster og musikkstykker, gjennom en kollegas tolkning. Alle de fem som har hatt sine programmer, viser at de blir både rørte og imponerte. Og for noen fremføringer! Kan du tenke deg Jan Eggum som rapper? Eller Halvdan Sivertsen som synger Bertine Z.’s Twisted Little Star? Det ligger noen perler av låter på tv2s sider.

Jeg synes alle sju artistene virker som varme, fine og interessante mennesker. Mest av alt har jeg nok blitt imponert over Vinni, som tidligere sang i Paperboys. Jeg er nesten glad jeg ikke visste hvem han var fra før, for nå har jeg kunnet danne meg et bilde av ham som menneske her og nå. Han legger ikke skjul på at han har levd hardt og tøft, med rus og vill festing. Jeg tror ikke jeg hadde syntes så mye om han for 10 år siden, men nå har han blitt voksen og lagt det ville livet bak seg. I samtalene i programmet (som jeg gjerne skulle hørt mer av), er han så åpen og ærlig om seg selv at jeg kjenner en veldig varme for ham. Det er tydelig at dette gjelder de andre artistene også, for flere av dem kjente ikke Vinni fra før, og kom til innspillingen med en god dose fordommer. Disse ble kjapt borte.

Jeg har stor sans for Vinnis fantastiske tolkninger av de andres musikk, der han har skrevet sine egne rappetekster inspirert av originallåtene. Dette er en artist jeg neppe hadde blitt klar over, om det ikke var for tv-programmet.

Jeg håper tv2 fortsetter denne tv-serien med flere norske artister. Det er tv som jeg har inntrykk av passer for flere generasjoner, i hvert fall har 16-åringen min blitt sittende og se det med meg. Vi ser vanligvis svært lite på tv, spesielt når det gjelder de reklamefinansierte kanalene. Reklameavbrudd er noe av det verste jeg vet, da lar jeg heller være å se. ‘Hver gang vi møtes’ er unntaket; dette er særdeles bra tv, til tross for «melkingen» tv2 bedriver med ørten reklampauser samt nyheter og været som er dyttet inn midtveis. Jeg håper virkelig programserien blir gitt ut på dvd, for jeg vil gjerne se programmene om igjen – uten avbrudd.

Dette er tv å bli glad av!

Fugler liker tydeligvis Bluegrassmusikk

Jeg har trofaste venner på Facebook som stadig tipser meg om søte bilder av fugler, videoer av fugler som gjør morsomme og rare ting (kråker som snowboarder for eksempel). I dag fikk jeg tips om følgende lille video, der et bluegrassband spiller og synger på en festival, og alt er stas og bra (i hvert fall hvis man liker sånn musikk, og det gjør jeg jo), og vips ramler det ned en liten fjærkledt skapning.. sånn fra oven. Ikke godt å si hvorfor, kanskje den kræsja med taket på scenen, eller kanskje den bare likte musikken og fikk lyst til å komme nærmere disse snodige folka som står der og spiller og lager fin lyd?

(Om du ikke er begeistret for musikken, kan du spole fram til circa 1 minutt og 30 sekunder. Et par sekunder seinere skjer det, og derfra og ut er det bare moro.)

Trykk på den lille firkanten nederst til høyre i YouTube-vinduet, så får du fullskjerm.

17 år

For tre år siden skrev jeg at akkurat denne januardagen; 17. januar, er den mest ensomme dagen jeg opplever hvert år.

Det er fortsatt sant på en måte. Jeg er ganske alene om å minnes den lille gutten som ble født livløs, men likevel knyttet til meg for alltid.

Samtidig er jeg slett ikke ensom, i hvert fall ikke mer enn jeg gjør meg til selv. For når det nærmer seg denne årsdagen, kjenner jeg det i kroppen. Jeg blir mer tankefull, nummen, forsvinner mer innover i meg selv og trekker meg vekk fra verden utenfor. Vil bare være i fred.

Og slik hadde jeg tenkt det skulle være i dag og. Jeg ville bare være her, ikke gå ut, ikke dra på graven en gang. Et øyeblikk vurderte jeg å ta tt-drosje til og fra, men tanken på å sitte en halvtime hver vei med en ukjent sjåfør på en av mine mest sårbare dager var ikke spesielt forlokkende.

Så ble det til at jeg i stedet valgte å ta kontakt med en kjær venninne, for å spørre om hun orket å bli med meg en tur. Hun orket! Og så ble det jo slett ikke så viktig å være alene likevel. Faktisk var det veldig fint å være to! Da jeg kom hjem følte jeg meg bedre, gladere og mer på plass i meg selv.

Senere, da jeg sto midt i middagslagingen, ringte det plutselig på døra. Jeg ventet ingen, og tenkte det var noen som tulleringte, slik som innimellom skjer. Men neida. I stedet var det et bud som ringte på, og som ville inn og levere blomster til meg. Til meg!

Blomsteroverraskelse
Nydelig oppsats fra to søte venner

Jeg ble så satt ut at middagen nesten ble brent (men det gikk bra), og tårene presset på – av glede! For jeg har jo virkelig verdens fineste venner… som er der for meg, selv når jeg trekker meg vekk. Jeg føler meg så utrolig heldig og fikk lyst til å si det med en bloggpost.

Tusen takk… dere vet selv hvem dere er. ♥ Dere gjør meg så glad! Selv på en dag som denne. ♥

Julekalender – 22. luke har solsnu!

.

Vintersolverv, solsnu. Sola «snur», dagene blir lengre og lysere og snart er det VÅR! ♥ Okay, litt tidlig ute med å glede meg over våren, men det er veldig fint å vite at det går rette veien nå.

Aller først skal vi ha jul og i anledning at det er bittelille julaften, tenkte jeg komme med et avslappende tips.

En kjær venninne fortalte meg nylig om et par kjekke gratis-app’er til iPhone/iPod Touch; Power Nap Free og Relax Free.  Det er Andrew Johnson som står bak disse, og en rekke andre app’er som du må betale for. (21-35 kr) Etter å ha sjekket websiden hans ser jeg at disse appene også finnes tilgjengelig for Android-telefoner, samt på mp3 via iTunes og Amazon. Det skal også være mulig å få kjøpt cd-plater.

Ved hjelp av de små programmene, guider Johnson deg enkelt og greit gjennom et avslapningsprogram. Dette gjør han med en behagelig, rolig stemme. I bakgrunnen er det litt «pling plong-musikk», men så lenge jeg ikke har det høyt på så er det faktisk ganske okay å høre på. Johnson snakker på engelsk (med herlig skotsk aksent!), men det er ikke noe spesielt komplisert det han sier så jeg tror de aller fleste vil forstå ham greit. Power Nap funker fint på meg, jeg sovner som oftest, eller blir i hvert fall så avslappet at jeg føler meg litt piggere etterpå. Jeg har også testet programmet på kvelden, for å sovne. Akkurat det lurte jeg litt på hvordan skulle gå, for jeg er avhengig av å ha ørepropper i ørene for å stenge lyder ute. For å høre på Johnson må jeg ha i iPod-øretelefoner, men det gikk greit. Jeg sovnet… våknet så igjen etter en liten stund, rev ut øretelefonene og puttet i øreproppene som lå klare. Så sovnet jeg igjen. Forhåpentligvis vil det fortsette slik. 🙂

Johnson har også laget noen programmer du må betale for, den nyeste (og dyreste; 35 kr) kjøpte jeg i går. Den kan du selv stille inn bakgrunnsmusikk/-lyden (du har 4-5 å velge mellom), eller du kan velge å ikke ha bakgrunnslyd i det hele tatt. Du kan også stille inn hvor langt program du vil ha, fra noen minutter til 1 time. Slutten kan du og stille inn; vil du avslutte med å sove, eller vil du våkne igjen når programmet er over?

Det er andre programmer som er laget for å hjelpe med å slutte å røyke, slanke seg, få høyere selvtillit, tenke positivt, stresse ned, mot panikkangst, eksamenshjelp.. you name it, he’s got it! 🙂

Om du er tvilende til dette, så er det helt gratis å teste et par av app’ene. Det er absolutt verdt et forsøk, tenker jeg. For min del har det i hvert fall gjort at jeg greier å oppnå god avslapping en periode hver dag – noe jeg tenker er positivt når det gjelder ME’en.

Riktig god solsnu til dere – og stressfrie dager til dere alle sammen!

Julekalender – 11. luke er bare koooos

Dere har sikkert skjønt at jeg liker ugler. Dermed kommer det neppe som en overraskelse på noen at jeg igjen bringer ugler inn i julekalenderen. 🙂

I dag er det på tide med litt kos, men når noen får ekstra mye kos og oppmerksomhet kan andre lett blir sjalu. Sånn er det visst blant ugler også:

Det er nok de færreste av oss som får sjansen til å kose en ugle på ordentlig. Selv er jeg så heldig at jeg har en undulat som liker å bli klødd på halsen. På YouTube så jeg en som kommenterte at å klappe en ugle er litt som å klappe en fjærboa. Det stemmer for undulater også. Har du en fjærboa i skapet kan du jo ta den fram og klappe litt. 🙂