Da Bestefar skulle stemme

Valgdagen nærmer seg, og i den forbindelse vil jeg gjerne dele en liten historie fra en del år tilbake. Det må ha vært en av de aller siste gangene bestefaren min skulle avgi stemme, og på den tiden var han sterkt preget av Parkinsons sykdom. Han var klar i hodet, men kroppen ga han mye motstand, med skjelving og gangproblemer. Flere ganger hadde han falt og slått seg, så faren min hadde sagt til ham at han skulle komme og følge ham til stemmelokalet. «Nå venter du hjemme til jeg kommer!», var beskjeden.

Bestefar var imidlertid en sta, gammel mann, som var vant til å klare seg selv. Stemmelokalet lå nesten vegg i vegg med bygården der han bodde, så han hadde funnet ut at dette kunne han greie fint selv.

Han kom seg nesten fram… Imidlertid gikk det ikke så bra da kan skulle forsere en bratt steintrapp. Mannen falt overende og slo seg kraftig, fikk flere kutt i ansiktet og blødde fælt. Ambulansepersonell ble tilkalt, og ville ha Bestefar med seg til behandling på Legevakta.

«Ikke tale om, først skal jeg stemme!», svarte den gamle mannen. Og sånn ble det. Valgfunksjonærene fikk flyttet ut et av stemmeavlukkene og plassert det rundt ham, slik at Bestefar kunne velge stemmeseddel i all hemmelighet. Stemmen ble avgitt, og så ble han kjørt til legevakta for plastring og sying.

Stemmeplikten skal overholdes uansett, mente nok bestefaren min. 🙂

Godt valg, alle sammen!

Reklame

Ro deg ned med Bjarne & co.

Jeg må bare legge ut en anbefaling til dere, om å se denne vakre undervannsvideoen. Det er behagelig musikk til også, så ha gjerne litt lyd på – len deg tilbake og nyt.

As the water… by Philip Bloom.

Nederst til høyre i videovinduet er det mulig å velge å vise i fullskjerm. Det anbefales! Klikk på symbolet ved siden av HD, det med fire piler som peker utover. Når videoen er ferdig kan du bare klikke på Esc-knappen, så kommer du tilbake til normalvisning, eventuelt klikke på samme symbolet på nytt – bare at nå peker pilene innover.

Og så en liten forklaring til overskriften. Den gule fisken du ser i videoen, så vidt jeg kan huske kalles den Kirurgfisk, men i min verden heter slike fisker bare Bjarne. Det henspeiler på den gangen faren min satte opp saltvannsakvarie hjemme, og jeg leste en artikkel i en avis om en journalist som hadde gjort det samme. Journalisten kjøpte flere fisker, blant annet en liten Kirurg-unge som fikk navnet Bjarne. Plutselig en dag var Bjarne borte, og journalisten lette fortvilet rundt i karet – uten hell. H*n ga etter hvert opp håpet om at Bjarne var i live, men mange uker senere kom plutselig Bjarne svømmende fram fra steinene. Det var en historie med en svært lykkelig slutt. 🙂 Etter det ble fisketypen bare hetende Bjarne for meg.

Så… la Bjarne og vennene hans ta deg inn i deres verden, det her må være den perfekte måten å avslutte kvelden på?! 🙂

Hva slags kunde er du?

En gang i tiden, for fryktelig mange år siden – så mange at man helst ikke skal telle dem, hadde jeg en kort karriere som butikkmedarbeider. Ikke på Rimi, eller en annen matbutikk. Neida, jeg greide å få meg jobb i en franchise-filial av Kondomeriet.

Det er synd jeg ikke hadde blogg på den tida. Veldig synd. (Dette var selvsagt i prekambrisk tid, og da fantes hverken internett eller blogger.) Når jeg ser hva folket bak bloggen 4 x bærepose and bop to the beat, får ut av irritasjoner og frustrasjoner, ser jeg virkelig hvor god hjelp det kan være i å ha en anonym blogg dersom man har med kunder å gjøre. Det finnes mange snodige folk der ute, og for noen er det helt sikkert jeg som er den snodige. (Jeg greier for eksempel ofte å surre til hvilken vei jeg skal stikke kortet inn i betalingsautomatene, og dessuten glemmer jeg det gjerne i maskinen så det står der og piper og jeg ser forvirret ut og forstår ikke helt hvor lyden kommer fra. Sånn er det bare når man har en forvirret og sliten hjerne, etter nylig overlevd handletur.)

Den gang jeg jobbet i Kondomeriet, var dette en ganske ny butikkjede, som vekket en del oppsikt. Nå reklamerer de med orgasmegaranti på tv uten at noen letter på et øyebryn. Jeg har vel aldri vært så fryktelig glad i sex i offentligheten, men en jobb var en jobb, så jeg tok nå butikkjobben da jeg ble tilbudt den.

Så vidt jeg husker solgte vi kondomer med og uten farge, smak, lukt og knudrer, glidemidler, diverse sexleketøyer, samt såkalt sexy undertøy i størrelse one size fits all (som bare er bullshit, selvsagt). Butikklokalet var ikke så stort, og bakrommet var knøttlite, uten vindu og var stort sett fylt opp av en drøss med pappesker med flere varer. Der inne skulle jeg innta lunsjen min.

Det jeg husker best var at det kom gjenger med små drittunger som fniste, kikket og tok på alt de så. Spesielt morsomt var det da vi fikk inn nye leketøy av typen «diger, svart silikon****» som sto og vaiet på disken. Jeg tror dagens Kondomerier har aldersgrense i sine butikker. (Fornuftig… svært fornuftig)

Så hadde vi de festlige kundene, som syntes det var innmari artig å spørre om jeg ville bli med inn på bakrommet og teste varene før de kjøpte dem.

Sjefen var dessuten en dust, som syntes det var helt unødvendig å betale overtidslønn, dermed kunne man enten jobbe uten å få betalt for overtiden, eller man kunne gå hjem og la noen andre jobbe videre.

Jeg ble ikke i denne jobben særlig lenge, men det var en grei erfaring å ha med seg. Omtrent like nyttig som den tiden jeg jobbet som stuepike på noen av hotellene i Oslo. Etter dette har jeg stort sett oppført meg pent mot de som jobber i butikker, og jeg pleier å etterlate meg hotellrom i rimelig grei tilstand. (Det er for eksempel lov å bruke dokosten etter seg.)

Vel, det var mine erfaringer som butikkmedarbeider. Bop nå over til 4 x bærepose, og les om hvordan dagene arter seg for butikkansatte. Det er ganske morsomt, og muligens vil du kjenne deg litt igjen? De sier selv det ikke er en humorblogg, men at de driver voksenopplæring. Underholdende er det uansett!

God helg!

Hallo, hallo?

Så trist å lese; Ludvigsen er død.

Gustav Lorentzen, fra Knutsen & Ludvigsen, døde i går. Er det noen artister som har fulgt meg helt siden barndommen så er det disse to. Jeg opplevde dem til og med «live» på en konsert på hoved-Deichman en gang på 80-tallet, da jeg egentlig var for stor til å høre på barnemusikk. Bestevenninna mi og jeg troppet likevel opp, vi syntes det var ganske kult selv om de andre tilhørerne var en del yngre enn oss.

Utfra denne lille videosnutten ser det ut til at publikummet fra barndommen fulgte med dem også i voksen alder, bare se på alle de som entusiastisk synger med på den nydelige sangen, «Eventyret om en melodi».

Hvis du vil høre den fulle sangen, kan du besøke denne linken. Jeg synes dette er noe av det fineste fra Knutsen og Ludvisen.

En annen favoritt er «Jeg er en forhekset prinsesse», en artig låt om hvordan den stakkars fiskehandleren blir overtalt til å kysse en fisk som påstår den er en forhekset prinsesse. Det ender ikke helt godt, vil jeg si.

Det var altfor tidlig for Ludvigsen å forsvinne, synes jeg, men heldigvis etterlater han seg en mengde plater og masse flott musikk for både små og store. Det er mye å finne på YouTube, for den som har lyst.

Savnevise

Nobody puts Baby in a corner

Året var 1987, jeg gikk første året på videregående og hadde foto som valgfag. Det var en fin ting, ettersom mitt eget kamera var gått istykker og selveste Patrick Swayze skulle komme til byen. Fotolærer lånte meg et kamera, gikk kjapt gjennom hvordan det virket og jeg dro til byen for å hilse på min store helt.

En stund før hadde jeg sett Filmen over alle filmer, og trolig den jeg har sett flest ganger i mitt liv; Dirty dancing. Det var så mye med den filmen som gjorde at jeg elsket den. Patrick selv, så klart, i rollen som flotte Johnny Castle, men også dansingen, musikken, romantikken, det å stå opp mot urettferdighet og forskjellsbehandling… og til slutt: happy ending!

Aller første gang jeg så Patrick, var i tv-serien Nord og sør, en miniserie om borgerkrigen i USA og vennskapet mellom to menn som er på hver sin side av krigen. Jeg falt pladask for den kjekke sørstatsmannen.

På Tanum var det kø. Lang kø. Langt der framme, inne i butikken, satt Patrick sammen med kona si, Lisa Niemi. Vi var mange som ville hilse på ham, men for å få lov måtte vi kjøpe LP’en med musikken fra filmen. Jeg husker jeg leste i et intervju etterpå at Patrick reagerte på dette og ønsket han kunne tatt med alle sammen utenfor og skrevet autografer uten at de behøvde kjøpe noe som helst. Det spilte ingen rolle, jeg er glad jeg kjøpte LP-platen. Den er et fint minne.

Køen beveget seg langsomt framover. Jeg kom stadig nærmere helten min og begynte å fikle med det lånte kameraet for å ta et bilde av ham. Jeg syntes ikke så mye om at kona hans var der, ville jo helst beholde de rosa ungpikedrømmene mine og der passet kona hans dårlig inn.

Plutselig var jeg framme. Jeg fikk levert den nyinnkjøpte platen så Patrick kunne signere og selv gikk jeg et skritt unna for å ta bilde. Jeg trykket på knappen. Ingenting skjedde. Jeg trykket igjen, stresset og med begynnende panikk. Ingenting.

Slukøret måtte jeg forlate helten min, uten bilde, men med den signerte platen under armen.

Det begynner å bli en god del år siden dette skjedde. Heldigvis gikk forelskelsen over og senere filmer jeg så med Patrick gjorde ikke helt samme inntrykk, selv om Ghost var fin. Men Dirty Dancing er en film jeg kan ta fram med jevne mellomrom og kose meg med. Det må være den filmen som minner meg aller mest om ungdomstida mi og har dermed fått en helt spesiell plass.

På valgnatten leste jeg plutselig at Patrick Swayze var død, bare 57 år gammel. Det er trist å tenke på at han ikke fikk leve lenger, men kreft i bukspyttkjertelen er ikke akkurat en diagnose å kimse av. Så – i kveld tar jeg nok en gang fram ‘Dirty dancing’ fra videohylla og mimrer litt fra en svunnen tid. Når han kommer med den berømte replikken, sier jeg den sammen med ham; «Nobody puts Baby in a corner.«

Fuglekvitter til Billy Jean

Dette er jo en kjekk måte å bruke Twitter på, eller hva? Vedkommende skal ha all honnør for energien som er lagt i dette arbeidet, dette må ha tatt tid.

Billy Jean var en av sangene på den plata med MJ jeg hørte mest på; Thriller. Den gangen var engelskkunnskapene nokså mangelfulle, og jeg sang med det beste jeg klarte på tulleengelsk. Da er det ganske artig å lese teksten nå, det er liksom ikke helt sånn jeg har oppfatta den tidligere.

Det har blitt litt mimring over en av mine tidligere favoritter, nå som mannen er død. Jeg har igrunn ikke hørt på ham siden den gangen, det lille jeg har fått med meg via radio falt ikke i smak. Men da jeg var meget ung tenåring (og knapt nok det), hang det plakater av Michael over hele rommet mitt. Den største viste helten min i nesten fullformat og hang beleilig på døra mi så jeg kunne kysse på den når jeg ville. Jeg både ler og rødmer når jeg tenker på det, men jeg var visst ikke alene om å være betatt. Ei klassevenninne som kom på besøk, viste seg fra sin minst respektfulle side: Hun kastet seg over den ene plakaten etter den andre og kysset min Michael om og om igjen. Hun ble neppe invitert med hjem igjen etterpå.

Heldigvis kom jeg snart på bedre tanker og rettet min oppmerksomhet mot en annen artist, som jeg fint kan vedkjenne meg den dag i dag.

M’kay… Geek-time

Hos den godeste Kamikaze fant jeg nerdetesten, noe jeg selvsagt måtte hive meg over. Jeg klarer liksom ikke å la disse testene være. Denne testen burde jeg nok latt i fred, ettersom flere av spørsmålene var helt umulige å svare på og igrunn passet veldig dårlig på meg. Jeg svarte likevel så godt jeg kunne og her er resultatet:

The Nerd Test Evaluation Report

Dear Lothiane!

We’re sorry, but you are not a nerd, you are a geek.

Social:

Taking tests like this is probably the only way you can score.

Health:

The surgeon general warns that high cholesterol may promote arteriosclerosis.

Aptitude:

You don’t seem to have any skills whatsoever.

Career:

You should consider becoming a manager.

Okay, så er jeg altså en geek og et sosialt misfoster. Det er jammen godt jeg har bloggen min så jeg kan late som jeg lever et liv, likevel. 😉 Da kan jeg i samme momentet sette opp min teknologiske tidslinje, slik Kamikaze og Eirik Newth har gjort før meg (og sikkert mange andre). Here goes (svært fritt etter min ekstremt sviktende hukommelse):

Min første kassettspiller: Ca. 6-7 år (?): Jeg husker det ikke helt nøyaktig, men jeg mener det var før jeg begynte på skolen. En av de første kassettene jeg hørte på var en jeg arvet etter tanten min med Tom Robinson Band og 2-4-6-8 Motorway. Har du ikke hørt den har du gått glipp av noe stort! Senere fikk jeg noen kassetter med Sheena Easton i bursdags- eller julegave og det var stor suksess. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor nå, men så har jeg vel forandret meg ganske mye de siste 30 årene. Kassettspilleren brukte jeg til å ta opp fra 10 i skuddet og lage mine egne radioprogram.

Mitt første armbåndsur: Hjelp, husker ikke!?: Jeg har hukommelse som en gullfisk (noe som igrunn passer bra nå), men jeg gjetter på at jeg fikk det rundt skolestart eller litt før. Det vil si et sted rundt 1978.

PC hjemme: Ca. 12-13 år: En Tiki 100 kom i hus og jeg var frelst. Det har jeg blogget om før, det er til og med fotobevis!

Walkman: 13 år: Den var gul og visstnok vanntett og veldig, veldig kul! Jeg hadde den med da jeg dro på språkkurs med EF til Isle of Wight  – og både den og jeg overlevde turen, på tross av voldelig ungdomsgjeng som hatet oss snobbe-kidsa som kom drassende til øya deres hver sommer.

VHS-spiller: Ca. 14-15 år: Pappa skulle være med på tv-debatt angående lokalmiljøets kamp for en ny skolebygning, ettersom den vi hadde omtrent ramla sammen over hodet på oss. Det satte foreldrene mine på ideen om at vi måtte ha en videoopptaker så vi kunne forevige stunden. Ved kjøpet fikk de med seg to leie-filmer helt gratis. Den ene var «Gjøkeredet» og den gjorde inntrykk. Trolig større inntrykk enn tv-debatten, som dessverre ikke har blitt bevart for ettertiden. Videospilleren ble en kjær venn ettersom vi på omtrent samme tida fikk tilgang til Sky Channel. Nå kunne jeg se Music Box med Pat Sharp og ta opp favorittvideoene mine. Det var på den tiden vi begynte å snakke om «har du sett den nye sangen til [insert artist here]?»

CD-spiller hjemme: Ca. 17-18 år: Jeg skal ikke sverge på denne alderen heller, men jeg husker i hvert fall at moderen bragte en diger, firkanta boks i hus og jeg ble introdusert til cd-platene. Min første egne cd-plate var en gammel en, med Michael Jackson. Off the wall. Jeg skaffet meg en egen cd-spiller til pikerommet litt senere. Den ble brukt aktivt da jeg gjorde det slutt med min første kjæreste. Han måtte overtales litt, og der bidro Billy Joels My life («I don’t care what you say anymore, this is my life. Go ahead with your own life, leave me alone«). Den vrakede fyren forlot livet mitt ganske motvillig, med enkelte «souvenirer» fra rommet mitt. Han var en sjuk jævel, men nok om det. Billy Joel var bra!

De andre har nevnt noe om grafkalkulatorer, men jeg vet ærlig talt ikke hva det er, eller om jeg har eid en. Jeg gjetter nei. Vi hadde en ganske avansert kalkulator vi måtte kjøpe første året på videregående. Den hadde sin og tan-knapper, det er igrunn det jeg husker.

Mobiltelefon: 24 år: Den var ikke bare min, jeg delte den med (eks)mannen. Den var en nødvendighet ettersom jeg var gravid og han jobbet utendørs, ofte på natten. Min helt egen fikk jeg noe senere.

PC hjemme (i eget hjem): 24 år: Omtrent på samme tid som mobiltelefonen kom i hus altså. Mannen og jeg spilte Colonization (♥ R.I.P. *saaavne*) og Doom og slåss om å få tilgang til pc’en.

Internettilgang hjemme: 25 år: Året var 1996, Tenåringen var baby og jeg surfa som bare rakker’n. Det er jo egentlig en overdrivelse ettersom tilgangen var via et godt, gammeldags modem som peip og bar seg da vi koblet til. (En gang kjente jeg ei kul dame som kunne etterligne modemlyden. Det var stilig!) Uansett; en ny verden åpnet seg og jeg var frelst nok en gang. Hjemmeside ble laget relativt kjapt og stadig oppdatert. I begynnelsen med mange forferdelige blinkende og hoppende gif’er, det skal innrømmes. Så vidt jeg kan huske var min første hjemmeside knallgul, hadde en gallopperende elg på forsiden og under sto det «Under construction». Det var tider det!

ISDN-linje: 28 år: Jeg fikk jobb i Telenor med flotte frynsegoder, blant annet en Nokia mobiltelefon jeg har glemt navnet på, men den var så god at jeg beholdt den helt til jeg slutta 3 år etter. Fri telefon hadde jeg også. (Stakkars Telenor!) Etter en tid fikk jeg hjemmekontor og da ble det ordna ISDN-linje så jeg både kunne være på nett og snakke i telefonen samtidig. Oh lykke! Senere ble det ADSL-tilgang, noe som var enda mer stas. Så vidt jeg husker hang disse tingene sammen, man måtte ha ISDN for å få ADSL? (gullfisk ruler igjen…) Jobben dekket i hvert fall kostnadene (hurra!) og alt var fryd og gammen, helt til jeg sluttet og ikke ønsket å betale for mer enn en telefonlinje. Da viste det seg at det kosta skjorta å bli kvitt den hersens ekstralinja.

Dermed var veien ikke altfor lang og kronglete til at jeg forkastet Telenor og fant meg annen leverandør, men dette har jeg mer eller mindre fortrengt og dessuten… nå nærmet det seg bredbåndstilgang via kabel-tv-leverandøren og alle hjerter gledet seg!

Bredbånd og IP-telefoni: Ikke så veldig mange årene siden: Er ikke så mye å si om det, annet enn at det er veldig kjekt.

Puh, vet ikke om det er så mye mer å legge til? Jeg har skaffa meg annet småtteri også, som noen mp3-spillere og nå nylig; iPod Touch – the love of my life. ♥

Det er nesten trist at Tenåringen min ikke får oppleve den samme vanvittige utviklinga. I hans verden er det en selvfølge med Disney Channel på TV’en, dvd-spiller, pc og internett og tilgang til YouTube og Google. Det er det i og for seg i min verden også, altså, men jeg kan i hvert fall sitte og mimre over den tida vi kun hadde NRK på TV’en og ikke syntes det gjorde noe. Det var tider det! 😉

En gang spilte jeg i jentekorps

Det korpset finnes ikke lenger. Det ble etter hvert slått sammen med guttekorpset på skolen min. Årsaken er først og fremst dalende interesse blant god, norsk ungdom; å spille i korps er visst ikke regnet som like kult lenger. Stakkars små, de vet ikke hva de går glipp av.

Selv spilte jeg bare et par år, men jeg har tatt igjen i voksen alder og joinet sekkepipeband. Der spiller vi litt og har mange pauser. Det er sosialt og morsomt og dessuten ganske lærerikt. Det ligner ikke spesielt mye på jentekorps, annet enn at det er sosialt og morsomt, spesielt på tur. Også trommet jeg den gangen og, om enn på annen måte. Når jeg tenker meg om var det et annet likhetstrekk også: Antrekket var og er foldeskjørt.

I Bergen trommer buekorpsene, men neppe i foldeskjørt. Buekorpsene består stort sett kun av gutter, men det er ikke bra, det gjør dem nemlig til buekorpstaliban*, ifølge SV-politiker Amir Payan. Ja, så klart. Det er skikkelig talibansk å ha kjønnssegregering i buekorpsene, det stiller i samme klasse som å nekte kvinner å gå på skolen eller la dem sulte heller enn å tjene penger. Det minner faktisk altfor mye om steining av utro kvinner, burkatvang og straffeamputasjoner. Gi dem deng! Kanskje vi bør kalle inn noen amerikanske styrker for å rydde opp i rotet?

Nå finnes det altså et buekorps som både jenter og gutter kan spille i, i tilegg til egne jentekorps. Det er visst like talibansk at jentene er for seg selv…

Ergo kan jeg slutte at jeg har spilt i et talibankorps. Det forklarer mye.

(Når vi snakker om taliban, så har jeg stor sans for Potentillas saltvannshage og hennes hagetaliban.)

*Husk ordet, det dukker sikkert opp på Nytt på nytt en kveld.

Hore eller madonna?

Jeg har alltid lurt litt på hvorfor så mange jenter kler seg mest mulig lettkledd når de skal på karneval. (Eller badtasteparty, for den sakens skyld). Jeg minnes den gangen i sjuende da vi hadde klassefest med karneval og nesten alle jentene var horer. Altså de kledde seg ut som horer, jeg tror ikke de var det.

Så hørte jeg nettopp at på slike dager så kler man seg ut som noe man absolutt ikke er. En slags mulighet til å utforske noe som egentlig er ganske fremmed for en.

Det er da jeg blir litt skremt. De andre jentene kledde seg ut som horer, men var det altså ikke. Selv kledde jeg meg ut som nonne…

Luringer på nett

Jeg kom tilfeldigvis over en blogg jeg ikke har besøkt før og et blogginnlegg som fenget. Ogjegbare forteller om en bekjent som traff drømmemannen på nett, men det gikk ikke helt som hun ønsket. Faktisk endte det riktig ille, men vi som leser skjønner jo at dama ble lurt.

Det minner meg om noe som skjedde meg på nettet for en del år siden. Det var da jeg var syk og trodde det var psykisk. Jeg fant et lukket treffsted for andre «psykiske» og ble kjent med en rekke nye, stort sett hyggelige mennesker. Spesielt var det ei dame (xx) som jeg fant tonen med og som jeg etter hvert hadde mye kommunikasjon med. Jeg følte jeg hadde fått en ny venninne og syntes det var strålende. Damen fortalte at hun var gift med en riking og bodde på beste kant av Oslo. Bildet vi fikk se var av ei vakker, utenlandsk dame, noe som bekreftet historien hun fortalte om at hun hadde flyttet hit fra sydligere strøk.

Vi snakket på telefon flere ganger og jeg tvilte ikke et øyeblikk på at hun var den hun sa hun var. Vi avtalte møter et par ganger, men det ble avlyst på kort varsel. Hun ble plutselig syk eller det dukket opp noe annet.

Så kom det inn ei dame til (yy) i denne gruppa, ei som var totalt ulik fra denne første damen – på alle måter. Utseende, bosted, bakgrunn, alt. Men de to var venner fra før av, sa de. De likte samme fotballag og var svorne tilhengere.

Denne nye damen virket som hun gjerne ville ha kontakt med meg. Det ble til at vi skulle treffes i byen en dag og da hun åpnet munnen, utbrøt jeg med en gang «jøss, du høres jo akkurat ut som xx!» Hun kunne ikke skjønne det, og jeg tenkte ikke mer på det akkurat da.

Men senere tenkte jeg mye på det. Det var vi flere som gjorde og til slutt ble til og med folkeregisteret koblet inn, uten at det var mulig å finne fram til xx. Ikke så rart, kanskje. Fantasifostre blir som oftest ikke tatt med i offentlige registre. Husker jeg opplevde en slags sorg da jeg endelig forsto sammenhengen, for jeg følte at jeg mista ei god venninne.

Så jeg kjenner at jeg føler litt med Amélie, selv om hun burde ha luktet lunta for lengst. Den hodeløse motorsykkellegen er nok bare en dust som gjemmer seg bak dataskjermen og ikke greier opprette forhold i den virkelige verden. Sånne er det jo egentlig synd på.