Kategoriarkiv: musikk

Jeg er en herre

Jeg blir stadig mer fan av Herreavdelingen, med herrene Yan Friis og Finn Bjelke. Det blir sendt på P1 hver tirsdagskveld, men jeg husker aldri å høre på det. Eventuelt så har jeg lagt meg, fordi jeg er en trøtting. 🙂 Dermed blir det stort sett podcast på meg. Det er igrunn veldig greit, bortsett fra at da går jeg glipp av musikken de sender i programmet. Det er visst ikke lov å legge ut musikk som podcast. Eller noe sånt.

I går var det tirsdag, og som vanlig husket jeg ikke at Herreavdelingen var på. Egentlig var jeg på vei til køys, da den godeste Dr. Borg tipset meg om at herrene var godt i gang med programmet sitt. Jeg tok med meg telefonen til sengs (man har da NRK radio-app) og fikk  dermed med meg litt av musikken, til en forandring. Det er jeg glad for, ettersom jeg oppdaget denne gamle låta av The Beatles. Den er rolig og fin, og egner seg godt til å våkne til.

Reklamer

Michael Bublé i Oslo Spektrum

I går var Tenåringen og jeg i Spektrum, for å høre og se den kanadiske artisten Michael Bublé. Han blir ofte kalt «den nye Sinatra», men jeg tenker heller jeg kaller Sinatra for «den forrige Bublé».

Det er ganske kult å komme inn i Oslo Spektrum og høre lyden av alle menneskene. På vår vandring mot riktig område, fikk jeg et første, imponerende syn av salen. Omtrent i midten der, under et svart felt, tror jeg det var vi hadde setene våre.

Det var Tenåringens første konsert, så da vi hadde funnet plassene våre og satt oss ned, fikk jeg et øyeblikk av intens rørthet (snufs, snufs), fordi jeg synes det var så stor stas å være der sammen med 16-åringen min. (Jada, jeg er litt rar sånn, men bær over med meg, det er ikke så ofte vi er ute i verden.)

Oppvarmingsbandet var Naturally 7, en a capella-gruppe fra New York. De var både dyktige og morsomme, og etter konserten sto de klare til å signere plater. Jeg tok noen bilder med mobilen min, de ble dødsdårlige, men jeg har i hvert fall bilde!

Han unge i den lyse genseren hadde en ufattelig mørk stemme; det var han som sang bassgitar. 🙂 Naturally 7 var veldig glade for å være i Oslo, og kunne fortelle at de snart kommer tilbake (i juni, mener jeg det var) og da skal de spille i Harstad. Så alle som er i området kan glede seg!

Etter oppvarmingen ble det litt venting før selveste Michael Bublé kom på scenen, men det er jo sånn det skal være på konsert. Jeg hadde satt i ørepropper under oppvarmingen, og det gjorde at hele opplevelsen ble behagelig dempet. Tenåringen syntes Spektrums gratis-ørepropper var de beste han hadde prøvd, og det var jo bra.

Under de første sangene var det ganske rolig i salen. Jeg tenkte for meg selv at det var andre tider den gang jeg var frisk og var på rockekonserter. Egentlig er det helt ålreit å kunne sitte og høre på musikk, bortsett fra at ryggmusklene mine ikke var særlig happy. Det fikk vi en endring på senere! Men først dro Michael igjennom en presentasjon av bandet han hadde med seg. Dette er menn han har jobbet med lenge, noen i 10 år. Det er tydelig de har en intern humorgreie på gang, for presentasjonen av de enkelte stemte neppe med virkeligheten. Det var morsomt, men helt umulig å gjenfortelle. Du skulle ha vært der!

Etter en rolig låt jeg ikke kjente fra før, sier Michael; «just admit it, you don’t know half the shit I’m playing. So I decided to share some native shit with you», eller noe i den duren. Og vips strøymet det på med bunadskledde småjenter og ungjenter. Bublé greide til og med å uttale navnet ganske bra: Trefoldighet Jentekor, et kor med ca. 20 jenter i alderen 10 til 18, ifølge denne siden. De fikk trampeklapp fra salen og sang et par typisk nasjonalromantiske sanger. Jeg vet ikke hva det var, men de sang mye «dam-dira-dam-dira-du» og det syntes Michael var et bevis på at norsk er et kjempeenkelt språk.

Ikke så lett å se koret, men de synes på storskjermene

Michael påsto at han og pianisten pleide å varme opp før konserter på en litt spesiell måte; De spiller og synger «badass»-sanger sammen. Nå skulle vi få lov til å høre litt hvordan det var. De dro i gang starten på Journeys ‘Don’t stop believing’, men i mer Glee-stil for dem som kjenner det programmet. Ikke så veldig badass, liksom. Videre sang de starten på flere kjente, og veldig lite badass-aktige låter, alt til mye latter fra oss i salen. «Men jeg er veldig macho, altså», påsto Bublé-mannen, og vi trodde ham så klart.

Et stykke ut i showet, gikk plutselig Michael ut blant publikum. Mange fikk tatt ham i hånda, og vi sto der oppe på område 109 og var litt misunnelige (selv om jeg er ganske sikker på at vi hadde bedre stoler). Men – jaggu gikk mannen opp på en liten scene (tror jeg) rett nedenfor område 109. Ungjentene strøymet på og stilte seg opp for å filme og ta bilder. Vi så ikke så veldig mye til mannen, selv om han altså befant seg kun noen få metere fra der vi satt. Samtidig ble det sendt ut gigantiske, hvite «badeballer» som publikum dyttet opp i luften. Michael Bublé forsøkte å få en av dem opp til oss som satt oppe i høyden, men den ble dessverre fort dyttet ned igjen. Så fikk han med seg Naturally 7 (tror jeg) på å synge en låt til bestefaren hans, som visstnok så hele konserten via Skype. Noe av dette fikk jeg filmet, men dessverre er mobiltelefonen min skikkelig dust og opptakene gjort med den er helt borte. Jeg hadde iPoden min med meg og filmet heldigvis litt med den og. Du ser ham som en lysende, omvendt silhuett midt inni alt menneskekaoset. (Og litt på skjermen bak.)

Så nærmet det seg slutten, Michael takket for seg og vi klappet og trampet for å få ham tilbake. Det gjorde han så klart, for han hadde ikke sunget ‘Feeling good’ ennå, og det måtte han jo! Det ble helt mørkt og vips satte han i gang med nettopp denne låta, og jubelen sto i taket. Det er forresten et veldig rart uttrykk, at den står i taket. Jubelen, altså. Jeg er litt usikker på om det egentlig stemmer, men folk ble i hvert fall hørbart glade.

En låt eller to til, og så var det slutt på en fantastisk, flott kveld. Tusen takk til Michael Bublé, må han leve lenge og vel og beholde både humøret og stemmen!

Ettersom mine amatøropptak ikke er særlig gode, legger jeg inn en skikkelig konsertvideo hentet direkte fra YouTube. Her får du nok et bedre inntrykk av mannen.

Utvidelse av boblen min

17. mars er dagen for den store internasjonale feiringen av den irske nasjonaldagen; St. Patrick’s Day. Jeg gamblet litt og ble med på paraden i Oslo. Det er flere år siden jeg var med sist.

Det var stort! Det var gøy! Det var hardt!

Rimelig sjaber har jeg tilbragt resten av dagen og kvelden på sofaen. Det gjorde ikke så mye, jeg hadde selskap i siste episode av ‘Hver gang vi møtes’, og dessuten fikk jeg med meg Tenåringen på å se på artistgallaen til Plan Norge på tv2. Vi så egentlig på fordi både Timbuktu og Vinni skulle spille, men snart kjente jeg på hvordan jeg savnet å være Plan-fadder. Tidligere har vi vært faddere til to barn, i to ulike verdensdeler. I kveld ble vi faddere igjen, til et foreløpig ukjent barn i et ukjent land. (Ønsket vårt er ei jente fra Rwanda, men det er egentlig ikke så viktig. Det blir fint uansett.)

Det er ikke det at jeg føler vi har så enormt mye penger til overs. Likevel… 8 kroner dagen, det skal vi få til. Jeg går jo i butikken og kjøper meg en flaske pepsimax uten å tenke over det. Det koster vel omtrent det dobbelte?

Det jeg synes er så flott med Plan er hvordan de jobber. Som fadder får du kontakt med et barn, du får bilder og rapport om hvordan det går med han eller henne, samt med familien. Men pengene du betaler, går ikke kun til denne familien (det kan fort skape misunnelse), men til hele lokalsamfunnet. Plan går inn og hjelper befolkningen til å hjelpe seg selv. Det kan være å få laget en brønn, startet en klinikk eller en skole, hjelpe kvinner i gang med å skape ting de kan selge, eller noe helt annet. Når prosjektet er godt i gang og befolkningen er i stand til å drive det videre på egenhånd, trekker Plan seg ut og starter opp et nytt prosjekt et annet sted det trengs.

Jeg kjenner på at jeg går her og suller i sykdom og elende, og noen ganger får jeg så nok av meg selv. Joda, det er kjipt og sånn, men vi har et sted å bo, vi har penger nok til mat og klær. Vi bor i et land der det finnes et sikkerhetsnett som fanger opp de (fleste) som trenger hjelp. Nå har jeg sjansen til å bidra med litt av mitt, og på den måten være den bittelille dråpen som kan gjøre en forskjell for ett menneske, eller faktisk for en hel landsby.

Så – jeg utvider boblen min litt og det føles ganske fint. Sender gjerne ut en oppfordring til flere om å gjøre det samme! (Men jeg vet at ikke alle har mulighet, så det er ikke ment som noe press.)

Fugler liker tydeligvis Bluegrassmusikk

Jeg har trofaste venner på Facebook som stadig tipser meg om søte bilder av fugler, videoer av fugler som gjør morsomme og rare ting (kråker som snowboarder for eksempel). I dag fikk jeg tips om følgende lille video, der et bluegrassband spiller og synger på en festival, og alt er stas og bra (i hvert fall hvis man liker sånn musikk, og det gjør jeg jo), og vips ramler det ned en liten fjærkledt skapning.. sånn fra oven. Ikke godt å si hvorfor, kanskje den kræsja med taket på scenen, eller kanskje den bare likte musikken og fikk lyst til å komme nærmere disse snodige folka som står der og spiller og lager fin lyd?

(Om du ikke er begeistret for musikken, kan du spole fram til circa 1 minutt og 30 sekunder. Et par sekunder seinere skjer det, og derfra og ut er det bare moro.)

Trykk på den lille firkanten nederst til høyre i YouTube-vinduet, så får du fullskjerm.

Julekalender – femte luke *knips knips*

Ute er det grått, og det trues med at det kanskje kommer snø. Da er det jaggu på tide med litt messingblåsere og jazzy musikk for å løfte tilværelsen en smule! Det skal innrømmes at jeg aldri har vært særlig glad i Frank Sinatra og lignende, men etter at jeg hørte Michael Bublé på Skavlan har jeg blitt omvendt. For en fantastisk mann! Morsom, kjekk og sjarmerende, og med en stemme som smelter seg vei rett inn til mitt akk så isbelagte hjerte.

Rett etter programmet søkte jeg meg fram til Bublés sanger på YouTube. Julemusikken er fin, men jeg falt vel ekstra hardt for sangen «Feeling good», så den vil jeg gjerne dele med dere i dag.

WOW, ikke sant!?!

Og se her da… ganske artig klipp som starter litt pinlig med en dame som forlanger å få snakke med Michael – midt under en konsert. Se selv hvordan det går:

Jeg drømmer om å få oppleve ham på konsert en gang, og det er jo en sjanse for det ettersom jeg for få minutter siden fant ut at det selges billetter til konsert i Oslo Spektrum i april 2012. Du verden! Men jeg ha’kke råd akkurat nå. Håper det ikke blir utsolgt med en gang, det kan jo hende det ramler inn noen ekstrakroner i forbindelse med jula. 🙂

Minnekonsert for terrorofrene

foto: AGS

I morgen, fredag 2. september kl 19.00, skal det være en privatarrangert minnekonsert på Sundvollstranda nær Utøya. Pipebandet jeg er med i; Oslo Caledonian Pipe Band er, sammen med Bergen Pipe Band, bedt om å spille der – vi skal avslutte hele konserten, om jeg har forstått det rett.

Egentlig burde jeg hvile meg opp til ferien, men akkurat dette kunne jeg ikke si nei til. Det betyr mye for meg at vi er spurt – og det betyr enda mer at jeg endelig kan være med og gjøre noe, om enn bare noe symbolsk. Jeg tror det kommer til å bli kjempesterkt, forhåpentligvis greier jeg å gjøre jobben min uten å stortute mens det står på.

Her er litt informasjon om konserten fra arrangørene:

«Vi Står Sammen ♥ Konsert For å hedre ofrene, de pårørende, de berørte, de frivillige og redningstjenesten»

Vi arrangerer konsert for å hedre
terrorofrene, de pårørende, de overlevende og alle de som hjalp til å redde liv på Utøya og i Oslo 22 juli ♥
Konserten avholdes 2 september kl 19:00 på Sundvollstranda i Hole kommune, like ved Sundvolden Hotell hvor de overlevende, de pårørende og hjelpemannskapene fra Utøya ble tatt i mot.

Alle ofrene hedres med lyssermoni.

Konserten avholdes også for å ære dem som stod midt oppi det 22.juli og som gjorde alt de kunne for å hjelpe. ♥

Representanter fra hver fylkeskommune og alle AUFs fylkeslag er invitert. I tillegg har også hjelpemannskaper og frivillige mottatt invitasjoner.

Artister som opptrer er Didrik Solli-Tangen, Sigmund Groven m/ Kåre Nordstoga, Vidar Busk & Daniel Eriksen, Susanne Rødfjell, Hansen/Randow, Rune Simonsen (Washington), Per Vollestad, Aleksander Walmann Åsgården, Oslo Caledonian Pipe Band og Bergen Pipe Band. Konserten er gratis.

Stine Sofies Stiftelse og 22 juli-fondet til gjenreising av Utøya vil være tilstede under konserten og det vil være mulig å gi et bidrag for de som ønsker ♥

Er det noen som leser her som skal dit, så si gjerne hei. 🙂