Fra en postoperativ pingles dagbok

Her er en oppsummering av de siste dagers hendelser, men aller viktigst: noen sabla gode råd om du skal inn og opereres.

Dag 1: Etter intens gruing, våknet jeg opp til enda mer gruing på den store dagen. Jeg dro tidlig avgårde, og drosjen ankom Aleris sykehus i god tid før møtetidspunktet. Jeg rakk å stikke innom apoteket og hente ut de smertestillende jeg skulle ha etter inngrepet.

Jeg ble hentet inn på avdelingen av en sykepleier som viste meg sengen min, hvor jeg skulle gjøre av tingene mine, samt en vakker pysjamastopp one-size-fits-all med knepping foran, som det var meningen at jeg skulle ta på meg. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, og la meg under varmelakenet. Så lå jeg der da, og ventet. Det var lov å bruke mobilen, så jeg fikk sendt avgårde noen meldinger om at NÅ skjer det snart.

Etter hvert fikk jeg besøk av anestesilegen, som vekslet noen ord med meg, ga noen beskjeder til sykepleierne og forsvant igjen. Og så kom endelig kirurgen min, Jan Frøyen, og hentet meg. Vi gikk først inn i et rom der han tegnet på meg med en tusj, og så gikk vi videre ned i en kjeller (tror jeg), der noen av operasjonssalene er. Jeg fikk hilse på flere av dem som skulle være tilstede, men har dessverre glemt navnene. På den tiden var jeg ganske utafor av nervøsitet, selv om de rundt meg var helt rolige. Legen satte på noe klassisk musikk, og så var det klart for å gå inn i operasjonssalen. Jeg passet på å skryte av den flotte pysjamastoppen (eller -kjolen) de hadde utstyrt meg med, og fikk svaret: ja, vi er jo på Vestkanten, her kan vi sånt! Humor er alltid bra når man er nervøs!

Jeg la meg på et bord, armene ut til siden. Anestesisykepleieren, en veldig koselig og lugn mann av typen jeg gjerne kunne tatt med meg hjem, satte inn veneflonen i hånda mi og gjorde klart narkosemiddel og saltvannsdrypp. Operasjonssykepleier vasket meg med jod, og jeg lå og hakket tenner av nervøsitet og kulde. Anestesisykepleieren sa han skulle begynne å gi meg litt narkosemiddel så jeg skulle bli litt roligere, og etter det husker jeg ikke mer før «min» sykepleier ropte «nå er du ferdig», og jeg våknet opp i sengen min oppe på avdelingen.

Jeg var ennå i halvsvime da hun tok på meg en sports-bh, men jeg husker at jeg kikket ned og så at det var ganske flatt. Han kirurgen hadde visst fjerna alt når han først var i gang. Ja ja, like greit!

Det begynte å svi en del, så sykepleier ga meg noen tabletter. Og så lå jeg der og våknet stadig mer. Jeg fikk sendt ut noen sms, og prøvde å ta selfies i sengen. Jeg spurte til slutt sykepleieren om hun gadd å ta noen bilder, og det gjorde hun. Og så fikk jeg mat. Deilig, nydelig mat! Kaffe… En kopp kaffe til… Mmmm! Postoperativ mat er jaggu noe av det beste jeg har smakt!

Jeg husker ikke alt så detaljert, men kirurgen var innom en kjapp tur og sa at alt var bra. Inngrepet hadde tatt ca 1 time og 15 minutt, og det ble fjernet tilsammen 1,5 kg. Tenk det! Fra J-cup til B-cup på 75 minutter.

Etter et par timer var jeg klar som ett egg til å dra hjem. Pappa og Tenåringen kom og hentet meg. ❤

Jeg hadde fått beskjed om holde sengen den første dagen, så da gjorde jeg det en stund, men jeg følte meg helt fin! Tipp topp, tjohei, nesten klar for joggetur. Vel, ikke helt det, for jeg følte meg ganske stiv og støl, og det sved en del i sårene. Likevel hadde jeg ventet det mye verre, så kanskje all gruingen på forhånd likevel hadde hjulpet?

Råd 1 blir derfor: gru deg skikkelig masse på forhånd og forvent deg det aller verste. Da blir du høyst trolig gledelig overrasket når det går bra.

Råd 1b: Dessuten kan du på forhånd prøve å leke at du er en Tyrrannosaurus Rex med veldig korte armer. Da vet du hvordan det blir en god stund fremover. Regelen er; ikke løfte armer over skulderhøyde, ikke bære tyngre enn 2 kg. Gjentas i fire uker.

Jeg fikk besøk samme kveld og det var innmari koselig! Besøket er sykepleierutdannet, noe som var veldig nyttig med tanke på en del spørsmål jeg hadde. Spesielt siden hun har gått gjennom tilsvarende inngrep selv for en del år siden. Jeg råder alle til å lytte til erfarne fjellfolk, som har gått turen før. Heldige meg har flere slike erfarne folk i vennskapskretsen.

Råd 2: Spør og grav og be om alle opplysninger fra folk som har blitt operert før. Det er ikke sikkert at du får samme erfaring, men da ser du i hvert fall at a) noen har gjort det før deg og b) de har overlevd.

Dag 2: Jeg våknet etter 4,5 timer, fordi smertestillende hadde sluttet å virke, og kroppen ville gjerne ha mer dop og mindre vondt. Jeg fikk stabla meg ut av senga og svelget en codaxol. Au, ting var ikke godt… Det tok noen timer før jeg sovnet igjen, og det ble mest slumring. Ved 8-tida ringte jeg til sykehuset og lurte på hvorfor det står på pakken at jeg bare skal ta smertestillende hver 8. time, når virkningen går ut etter ca 4? Svaret var noe sånt som at jeg bare måtte bite tenna sammen, og at dette ville gå over etter noen dager. Eh… Jaha?

Råd 3: Når noen sier du skal bite tenna sammen og holde ut vondter dagen etter at de har skåret bort deler av kroppen din, sørg for å ha noen i bakhånd som kan fikse opp i det. Det burde være selvsagt at sykehuset sørger for dette, men ta ingenting for gitt. Dagen etter en operasjon er ikke rette tida å snakke om å forhindre avhengighet. Dessuten tar jeg føkkings nesten aldri en ibux en gang, så… Nei, dette sto til stryk. Jeg nekter å ha vondt når det er mulig å unngå.

Ting jeg har lært: kroppen heler fortere når den får sove og hvile nok. Smerter gir elendig søvn og hvile.

Jeg kjenner jo flere erfarne fjellfolk, som sagt, og et stykke ut på dag 2 fikk jeg selveste Severin Suveren på besøk, bærende på pene små piller. Den ene typen er en depottablett som sørger for å fordele ut smertestillende midler i 12 timer. O’ lykke!

Dag 3: Så den natten sov jeg hele natten, uten problemer. Neste dag var jeg et nytt menneske, om enn noe trøtt. Faktisk så trøtt at jeg kunne sove omtrent når som helst. Denne dagen var selveste 17. mai, og vi hadde besøk hele dagen av vår kjekke familie. Hipp hipp hurra! Jeg fikk god mat og mammas kake, og ellers er dagen litt i tåka, men det var en fin dag!

Jeg unnet meg en ny depottablett på kvelden, og nok en gang sov jeg helt nydelig hele natten.

Dag 4: Jeg våkner opp og tenker at i dag prøver jeg meg uten sterke piller. Jeg inntok 400 mg ibux i stedet, noe som viser seg å være nok. Hurra! Pappa tar meg med til nærmeste butikksenter, der vi handler litt mat, og jeg fikk hjelp av en frisør til å vaske og føne håret. Nydelig! Det er ennå 4 dager til jeg kan dusje, og ca 3,5 uker til jeg kan løfte armene over skulderhøyde. Frisørhjelp var dermed en stor glede!

Nå måtte jeg også oppsøke apoteket, ettersom operasjonen har stoppet opp kroppen min. Ingenting vil ut der det vanligvis skal ut, og det blir etter hvert litt problematisk. Jeg ringte Aleris på morgenen og fikk til svar at jeg burde kjøpe Laktulose, men det kommer ikke på tale. Har testa det før, og reagerte dårlig på det. Jeg kjøpte heller dulcolax-tabletter og tok straks 1. Mot kvelden begynte denne å virke, men det hjalp ikke så mye siden det stadig var stengt i utgangen. Desperat tok jeg 1 til før jeg la meg og håpet på et mirakel neste morgen.

Dag 5: Mirakelet uteble, til tross for intense forhandlinger. Hjelpes, nå er det snart nasjonal krise! Pappa ble utsendt til apotek og kom hjem med microklyx. Halleluja! Det burde egentlig komme på førstesiden av avisene når veier åpnes etter fem døgn! Dette var på nivå med norske medaljeplasser i OL! Heng ut flagget!

Råd 4: Operasjoner og smertestillende midler kan stoppe opp kroppen din, og selv om du på forhånd tror det skal ordne seg, så er det ikke sikkert at det gjør det. Forbered deg på krisetilstand, kjøp inn alle remedier på forhånd, og la dem ikke ligge igjen hjemme slik jeg gjorde. De virker nemlig ikke på 13 mils avstand. Vent heller ikke til fjerde/femte døgnet, ta tak så fort som mulig. Du kommer til å takke deg selv. Avløpsverket kommer også til å takke deg.

Om et par dager skal jeg inn og fjerne boutonering, som jeg tror er en slags bandasjedott de har lagt utenpå brystvortene, ettersom de ble sydd på etterpå. Stingene skal sitte på i enda en uke, og teip skal skiftes med jevne mellomrom. Det er noen uker igjen før jeg kan leve normalt, men nå er jeg forhåpentligvis igjennom det verste. Og – jeg lever og kan fortelle om alt sammen!

Nå ser jeg fram til å flytte hjem igjen om noen dager, og plage Tenåringen med alt jeg trenger hjelp med. Bloggen blir muligens brukt til å dele erfaringer fra livet som Tyrrannosaurus Rex.

Under kniven

I morgen skal det skje! Om ikke et eller annet uventet hinder dukker opp, så skal jeg opereres i morgen. Jeg har gruet meg så intenst den siste uken, at jeg håper jeg har fått ut alt på forhånd og at alt etterpå går problemfritt

Jeg ønsker deg en riktig fin 17. mai med grunnlovsjubileumsfeiring og alt det der! For min del tror jeg det blir mer pilleknasking og slumring, enn feiring, men vi får se. 🙂

Vi ses på den andre siden, inshallah!

Peace & Love

Shit..! (eller: Epost-rot og påskegreier)

Det som er litt dumt er når man har hatt en epostadresse i årevis, men sjelden bruker den, annet enn til de mer anonyme kontaktene man av og til kan ha på internett, som for eksempel på bloggen min. Når man så ikke lenger bor i et borettslag med tvungen Telenor-tilknytning via kabelnettet, fører det visst til at epostadresser forsvinner sånn helt i det blå, og uten at det blir gitt beskjed. Det er klart, jeg burde jo ha forstått dette, men det forsvant vel i flyttekaos og alt som har skjedd etterpå.

Så… hvis noen har forsøkt å sende meg epost via den adressen jeg har oppgitt her på bloggen (og som nå er oppdatert), må jeg bare si BEKLAGER så mye! Det skal forhåpentligvis aldri skje igjen, for nå har jeg laget en gmail-adresse, og gmail følger ikke bosted og internettleverandør.

Ellers vil jeg bare ønske alle en riktig god påske!

God påske! med vennlig hilsen denne påskehunden som gjerne vil gi deg et egg.

 

Da Bestefar skulle stemme

Valgdagen nærmer seg, og i den forbindelse vil jeg gjerne dele en liten historie fra en del år tilbake. Det må ha vært en av de aller siste gangene bestefaren min skulle avgi stemme, og på den tiden var han sterkt preget av Parkinsons sykdom. Han var klar i hodet, men kroppen ga han mye motstand, med skjelving og gangproblemer. Flere ganger hadde han falt og slått seg, så faren min hadde sagt til ham at han skulle komme og følge ham til stemmelokalet. «Nå venter du hjemme til jeg kommer!», var beskjeden.

Bestefar var imidlertid en sta, gammel mann, som var vant til å klare seg selv. Stemmelokalet lå nesten vegg i vegg med bygården der han bodde, så han hadde funnet ut at dette kunne han greie fint selv.

Han kom seg nesten fram… Imidlertid gikk det ikke så bra da kan skulle forsere en bratt steintrapp. Mannen falt overende og slo seg kraftig, fikk flere kutt i ansiktet og blødde fælt. Ambulansepersonell ble tilkalt, og ville ha Bestefar med seg til behandling på Legevakta.

«Ikke tale om, først skal jeg stemme!», svarte den gamle mannen. Og sånn ble det. Valgfunksjonærene fikk flyttet ut et av stemmeavlukkene og plassert det rundt ham, slik at Bestefar kunne velge stemmeseddel i all hemmelighet. Stemmen ble avgitt, og så ble han kjørt til legevakta for plastring og sying.

Stemmeplikten skal overholdes uansett, mente nok bestefaren min. 🙂

Godt valg, alle sammen!

Gledelig nyhetsmelding

Jeg er ikke lenger Hedmarks dårligste peisfyrer! Trolig er jeg Hedmarks nest-nest dårligste peisfyrer, men jeg er altså ikke helt på bånn lenger. Når det starter med besøk av tre brannmenn, kan det bare krabbe oppover, eller hva?!

Øvelse gjør mester, sies det. Jeg tror jeg er langt unna medaljeplass, men jeg ser da en rivende utvikling. I går tok det meg et par timer før jeg var fornøyd med brenningen. I dag: Vosj! Så var det i gang. Og alle hjerter gleder seg.

Egentlig burde peisfyring blitt en OL-gren, så vanskelig virker det for en noob som meg.

Brannvesenbesøket var forresten ikke så dramatisk som det muligens virker. Peisen min begynte å sende røyken ut i rommet, til tross for åpent spjeld (eller hva det kalles). Jeg fikk litt panikk, evakuerte undulatene til soverommet og satte opp vinduer og dører. I tillegg satte jeg på kjøkkenvifta. Det siste er veldig dumt å gjøre, det lærte jeg da. Røyken fortsatte å komme ut i rommet, i stedet for opp pipa. Jeg ringte den lokale brannvakta og ba om råd. Han sendte en brannbil med tre trivelige brannmenn hit. Dermed fikk jeg opplæring i vedfyring i moderne ovn (ViMo), noe jeg absolutt trengte. Jaggu greie folk her i Hedmark, det får’n si!

Det viste seg at det ikke kun dreide seg om dårlig peisfyrer (altså meg), men at det satt en metallgreie oppi begynnelsen på pipa (noe de kalte «potte»). Denne er der for å beskytte når feieren gjør jobben sin, men den gjorde også at det ble litt for tett slik at røyken ikke så lett fant veien opp og ut. Kombinert med moderne, altfor tett hus, samt en kjøkkenvifte som lager undertrykk, valgte røyken enkleste vei ut… i stua.

Potta ble røsket ut med beskjed om at den kunne jeg bare kaste. Så fikk jeg beskjed om å ha vinduet åpent når jeg tenner opp i peisen, samt aldri aldri aldri sette på kjøkkenvifta når det fyres. Yes, Sir!

Da er det bare å bestille inn et lass med ved og sette i gang med treningen. Samt studere denne siden nøye.

Bill. mrk. «Kontrollfrik»

Det er jammen godt jeg ikke evner å bli helt manisk når jeg er opptatt av noe.

Husleting har virkelig åpnet opp noen sider av meg, som jeg tidligere kun har hatt mistanke om. Når dagen begynner på finn.nos eiendomssider, og slutter på samme sted, selvsagt med et utall besøk i timene mellom også, da er det muligens på tide å finne seg et nytt hjem fort som pokker’n? Det er nå i hvert fall det jeg gjorde. Vi har faktisk funnet oss et krypinn!

Jeg var veldig spent på hvordan hjernen min ville reagere nå som jeg ikke lenger behøver å lete mer på finn, men det har gått forbausende fint. Jeg unngår alle nye hus i området vi skal flytte til. Det er av største nødvendighet, ellers kan jeg jo plutselig oppdage at jeg har gjort en stor feil, og ramle hulkende sammen på gulvet. I stedet holder jeg nå et våkent øye med alle mine «konkurrenter» i nærområdet jeg stadig bor i. Leiligheten min skal jo selges, og jeg bruker nesten ikke tid på å tenke over alle mulige (og umulige) scenarioer i den forbindelse. Det går fra skinnende optimisme («vi selger sikkert til 200.000 over takst!») til bunnløs fortvilelse («ingen vil kjøpe her, jeg kommer til å havne i gjeldsfengsel») – alt i løpet av nanosekunder. Om du tror det er en behagelig tilstand å være i; gjett en gang til.

Det er ikke stort å gjøre noe med, jeg må bare sitte her en stund til, med is i magen og stål i ben og armer. Isen i magen smeltet forresten før den kom dit.

Fortsettelse følger…

Hvor vi skal flytte, og hvor vi bor nå, er informasjon forbeholdt kontakter på mer lukkede fora enn denne bloggen. Så om du kommenterer – vennligst ikke legg ut detaljer, linker og så videre. Det kan vi heller snakke om på Facebook. 🙂 

Det er IKEAs skyld

Jeg har et ambivalent forhold til IKEA. Det er jeg muligens ikke helt alene om? Jeg liker at det er et stort utvalg til overkommelige priser. Jeg liker at de har kredittkort der, ellers hadde jeg aldri klart å få til prosjektene jeg har hatt de siste årene. Jeg liker at de har ideer og forslag som passer for folk som bor trangt, slik som jeg gjør.

Derimot liker jeg ikke at det alltid er helsikes mye folk der, uansett når man kommer. Jeg liker ikke at det er langt å gå på harde gulv. Jeg liker ikke at man må løfte og ordne alt selv, spesielt ikke når det man skal ha kommer i pakker som veier opp mot 50 kg. Og jeg liker virkelig IKKE når jeg møter på ansatte som gjør handlingen ekstra vanskelig.

Tenåringen og jeg brukte høstferien på å pusse opp og innrede hans nye «hule». I den forbindelse ble det to turer på IKEA. Den første turen brukte vi til å kikke på det vi hadde planer om å kjøpe, for å se om vi var fornøyde med produktene. Etterpå gikk vi runden i 1. etasje og plukket med oss alle de varene som vi kunne få med oss selv. Planen var å komme tilbake med bærehjelp en annen dag, for å kjøpe de store, tunge varene som jeg hadde planlagt å betale hjemkjøring for.

Første tur gikk ganske greit, vi kom levende fra det og endatil med de fleste varene vi hadde på handlelista. Det gjensto noen store/lange møbelpakker – og noen dager senere dro jeg dit igjen, denne gang med faren min. Etter å ha brøytet oss vei gjennom folkemengdene kom vi endelig til lageret, der vi skulle finne varene og få lagt dem på tralle. Jeg visste fra før av at noen av varene ikke befant seg på hovedlageret. IKEA Furuset har nemlig to lagerbygninger, som ligger et lite stykke fra hverandre. Det skulle ikke være noe problem, tenkte jeg. Jeg har vært der flere ganger før, og det jeg da har gjort er å henvende meg i info-disken på hovedlageret og vist dem lista mi – og så har de ordnet en bestilling fra det andre lageret. Etterpå har jeg betalt i kassa, både for varene jeg fysisk har hatt på tralla mi, samt for de jeg har på bestillingsarket. Etter at alt det er i orden, har jeg dytta tralla bort til hjemkjøringsdisken, fortalt dem hvem jeg er, hvor jeg bor og overlevert varer + bestillingsliste til dem. De har sett på kvitteringen at jeg har betalt, så trekker jeg kortet og betaler for hjemkjøringen… og vips får jeg en dato og en klokkeslett da varene skal bli levert hjemme hos meg. Slitsom prosess, men det har funka fint. Helt til nå.

For i info-disken fikk jeg denne gang beskjed om at jeg måtte gå hele veien tilbake gjennom første etasje, ta trappen opp en etasje og finne en kundebehandler som kunne legge inn bestillingen min. Så skulle jeg gå samme løypa en gang til, ut til lageret, hente varer, betale i kassen og så videre. Jeg påpekte det urimelige i at jeg skulle gjøre dette, ettersom de alltid har hjulpet meg med dette på lageret tidligere. Fyren trakk bare på skuldrene og sa at det ikke passet, han hadde nemlig en på opplæring. (Enda bedre grunn til å gjøre det, tenker jeg – opplæringspersonen burde vel også lære dette?) At han ikke hadde tid virket helt usannsynlig, for det var bare meg og en til som sto ved disken. Det hadde sikkert tatt ham 2 minutter å legge inn bestilling på de to varene som befant seg på det andre lageret, men niks.

Når jeg allerede er utslitt og så møter på slike urimeligheter, blir jeg skikkelig møkksur. Så sur faktisk, at jeg lot tralla med varene stå igjen. Halvparten av varene jeg trengte hjemkjøring på, var på det andre lageret – og så himla god råd har jeg ikke at jeg betaler hjemkjøring to ganger. ME-kroppen min orka ikke gå den lange veien tilbake og stå i kø et sted i annen etasje for å få hjelp der. Så da dro vi da, uten de varene jeg hadde planlagt å kjøpe. IKEA merket sikkert ikke noe til at de mista kjøpet, dermed spiller vel ikke kundetilfredsheten særlig rolle?

Faren min tok meg i stedet med på A-møbler, der vi fant en av tingene som sto på lista mi: et garderobeskap. Jeg bestilte det hjemkjørt (til en ganske vanvittig pris), og noen dager senere kom det på døra.

Tenåringen og jeg har satt sammen mange møbler, det meste har vi fått til på egenhånd. Garderobeskapet fra A-møbler derimot… det var ikke like enkelt. Vi var rimelig slitne begge to, etter å ha holdt på med oppussingsarbeid en stund. Vi burde sikkert ha ventet på at noen hadde tid til å hjelpe oss med det, men jeg orka ikke ha to store pakker liggende midt på stuegulvet på ubestemt tid. Så – da satte vi i gang selv. Det var ingen spesielt god idè.

Delene var mange. Bruksanvisningen var rimelig grei å følge. Det sto at det var nødvendig med 2 personer for å bygge skapet, men det stemte ikke. Da måtte vi har vært to blekkspruter. På et punkt hadde vi satt sammen det som skulle være bunnen, samt midtveggen og en hylle. Før vi skulle sette på den ene sideveggen, var det meningen at vi skulle skyve inn en tynn plate som var bakveggen. Problemet var at hver gang vi slapp taket for å sette på sideveggen, så skle bakveggen ut. Det er jo ikke særlig bra, siden bakveggen er med på å stabilisere skapet. Samme hva vi gjorde, var det ikke mulig å holde veggen på plass og samtidig sette på sideveggen. Vi hadde ikke nok armer.

Så der sto vi da, med et halvbygget skap vi ikke fikk gjort noe mer med. Jeg var rasende sint og fortvilet på en gang og ringte A-møbler for å beklage meg/be om råd. Det eneste fyren der kunne tilby var nummeret til en privat montør som kunne påta seg jobben for oss. Det var helt uaktuelt, jeg hadde ikke råd til denne kostnaden, samt at da måtte jo skapdelene bli liggende på gulvet inntil montøren hadde tid til å komme hit. Ikke f*n, jeg er ikke utstyrt med slike mengder tålmodighet. Det toppet seg virkelig da mannen på telefonen sa «ingen andre kunder har klaget på dette skapet». Altså: «det er du som er idiot». Aarrrghhh!

Når jeg blir sint og såret på en gang begynner jeg alltid å grine. Skikkelig plagsomt og til veldig liten hjelp. Det er sikkert noe jeg burde oppsøkt psykolog for, men hvem har tid til sånt når man har skap som skal bygges?! Jeg gjorde heller noe som var mye mer fornuftig. Jeg ringte på hos naboen og ba om hjelp. Og da ordnet det seg. Med to snille og praktiske naboer, i tillegg til de to opprinnelige montørene (altså Tenåringen og meg), ble det endelig garderobeskap på oss!

De resterende varene på handlelista har vi ennå ikke fått kjøpt. Det blir ganske sikkert ikke IKEA Furuset som skal selge oss disse, men jeg skal gi IKEA Slependen en sjanse i stedet. Der har de så vidt jeg vet hele lageret på et sted, så da slipper jeg å prate med vrange kundekonsulenter.

Et lite P.S.
Jeg forsøkte å finne en epostadresse på ikea.no, slik at jeg kunne klage på dårlig service, men det fant jeg ikke… så da ble det en bloggpost i stedet.

I’m not dead, yet…

Stakkars, stakkars forsømte bloggen min. Jeg har tatt altfor lang ferie, men nå er det skjerpings. Utenfor vinduet er det grått og vått, noe det igrunn har vært en stund – så hvorfor har jeg ikke sittet konstant foran bloggen min og tastet? Jeg skylder på de slemme menneskene som har laget Sims for facebook. Det er et farlig spill som gjør deg til en skjelvende misbruker i løpet av null komma svisj.

Spillet er i beta, noe som vil si at det ikke er helt ferdig ennå. Betaspillerne får grå hår og stressnivå som når gjennom taket, og spillutviklerne får vite om alle bugs og feil som de så kan rette opp. Dessverre tar det ofte litt tid å rette det opp, og de stakkars avhengige sitter gråtende foran pc’ene sine og lurer på hvorfor de ikke får spille.

Det er jo egentlig litt fint, for da fikk jeg lest ferdig den überspennende og hypnotiserende boka jeg nylig lånte på biblioteket. ‘Hypnotisøren’ av Lars Kepler, som er et pseudonym for forfatterparet Alexander og Alexandra Ahndoril. Det er en svært brutal krimbok, til tider er beskrivelsene nesten for ille for min sarte sjel – men samtidig er boka så adrenalinspennende at jeg ikke greide å stoppe. Den stakkars Tenåringen min, som bare skulle spørre meg om et eller annet da jeg var på det aller mest intense i boka, fikk et rasende «hold deg unna til jeg er ferdig!», så dette er ingen familievennlig bok på noen som helst måte.

Nå som jeg er ferdig med boka, skal jeg forsøke å rette opp igjen forholdet til sønnen min – jeg håper det ikke er for sent…

Så hva annet er nytt?

Jeg er ferdig med utslett, hurra hurra! Det er litt merker i huden her og der, men stort sett ser jeg ganske meg selv ut igjen. Etter sakte nedtrapping, greide jeg også å komme meg av kortisontablettene. Dessuten tar jeg nå bare en allergitablett i døgnet – den tar jeg når jeg legger meg, og gjør at jeg må ha nærmere 9 timer søvn for i det hele tatt å greie å stå opp. Enten det, eller så er det ME’en som gjør det – ikke godt å si. Jeg har det sånn i perioder at jeg bare må sove og sove, uten at det blir nok. Andre ganger vil jeg sove, men får ikke til – så jeg foretrekker igrunn der jeg er nå. Å sove er utrolig deilig…

Skolen har begynt igjen, noe som tar hardt på både mor og Tenåring. Jeg er veldig glad for at vi snart skal ha ferie (igjen), for nå er det ikke lenge til vi fyker over Atlanter’n og menger oss med sørstatsfolket! Vi grue-gleder oss, mest gleding – og jeg tror jeg har det meste av detaljer på plass nå. Jeg er nemlig svært avhengig av å detaljstyre når jeg skal gjøre noe ukjent og skummelt. En stund var jeg lettet og glad over å ha nesten alle overnattingene på plass. Så skrev Aftenposten en artikkel om hvordan enkelte turister har opplevd at de ikke får hotellrommene de har bestilt via hotels.com. Gjett hvem som har bestilt alle overnattingene via hotels.com!? Du får bare gjette én gang…

3 døgn i helvete

Det er sterke ord i overskriften, men det er virkelig slik det føles. Utslettet jeg skrev om i forrige post ble bare verre og verre. Det spredte seg utover hele kroppen og begynte å gjøre virkelig vondt. Jeg dro på legevakta, satt der et par timer før jeg kom til en lege. Hun konfererte med enda en lege, og de var ganske sikre på at det var en reaksjon på antibiotikaen jeg hadde gått på. Jeg forlot stedet med en resept på to typer antihistaminer, og regnet med det ville ta knekken på utslettet. Den gang ei…

Senere samme dag var det blitt så vondt at jeg satt her og forsøkte å ikke hylgrine. (Ikke helt vellykket, dessverre.) Ingenting hjalp, ikke antihistaminer, ikke eurax og ikke smertestillende. Utslettet som startet som prikker, utviklet seg til store, røde områder som brant og sved. Jeg trodde jeg skulle bli gal… og etter hvert ønsket jeg bare å dø, for å slippe unna. Jeg har aldri opplevd fysisk smerte verre enn dette. Det brant over hele meg, og samme hva jeg gjorde så var det like forbannet vondt. (Det eneste som ga en viss lindring var å pakke meg inn i våte laken. Absolutt et tips om noen skulle være så uheldige å komme i samme situasjon.)

Så – det ble en tur på Volvat for min del. Heldigvis hadde jeg noen som kunne kjøre meg dit, samt låne meg pengene. På legevakta hadde jeg blitt advart mot å komme tilbake i helgen ettersom påtrykket pleier være stort der og jeg måtte regne med ventetider på 6-8 timer. Helt uaktuelt!

På Volvat kom jeg til en fantasisk fin lege. Hun skrev ut Prednisolon til meg, et kraftig betennelsesdempende legemiddel som inneholder kortison i tablettform. Dessverre merket jeg ingen umiddelbar bedring av det heller, og dagen etter var ting blitt enda verre. Jeg var desperat, så det ble nok en tur til Volvat – der jeg heldigvis traff samme lege (etter at jeg gråt meg foran ca. 1 times kø). Legen tok affære og ringte en hudspesialist på et sykehus i nærheten. Spesialisten sa at behandlingen jeg hadde fått var riktig, men at jeg skulle få mer Prednisolon. Om jeg ikke merket stor bedring innen en dag eller to, skulle jeg sendes til sykehuset.

Men – det slapp jeg heldigvis. Dagen etter var ting merkbart bedre. Det brant ikke så mye lenger, men det klødde. Uansett en forbedring i min bok! Senere ga det meste av kløen seg også, det som har sittet igjen lengst er håndflatene og føttene. Utover kvelden i dag har selv det blitt bedre. Utslettet er der stadig, jeg ser ikke ut… men det er ikke hissigrødt og varmt lenger, det har bleknet veldig og det gjør ikke vondt. Det er det beste av alt. Det gjør ikke vondt lenger!

Nå skal jeg fortsette med medisinene enda noen dager (nedtrapping på Prednisolonen), og så håper jeg at jeg kan glemme alt sammen. En ting er sikkert, her skal det ikke inntas noe mer antibiotika om jeg ikke er døden nær. Aldri, aldri om jeg går gjennom dette en gang til!

Murphys lov

«Hvis noe kan gå galt, så vil det også gjøre det (og fortrinnsvis på det verst tenkelige tidspunkt).»

Jepp, den loven kan jeg skrive under på.

Vi mistet plutselig internett-linjen vår, men jeg regnet med det ville ordne seg igjen til neste dag. Men neida, stadig ingen linje og jeg ringer Canal Digitals kundeservice til xx kroner minuttet via mobil. Der møtte jeg en særdeles hyggelig og hjelpsom kundebehandler, som kjapt fant ut at det var modemet vårt som hadde konka ut. Nytt skulle sendes, og jeg var veldig spent på om det ville komme fram i tide før helligdagene setter inn.

Det gjorde det heldigvis! Takket være Postens sporing  (som jeg gudskjelov greide å få opp på mobiltelefonen min), fant jeg ut at pakken hadde ankommet vår lokale Post-i-butikk i formiddag. Vi dro sporenstreks dit og fikk hentet pakken, samt gjorde unna det siste matinnkjøpet før alt stenger i to hele dager (gisp!). Rart det skal bli så mye styr bare for et par røde dager, men nå har vi i hvert fall fylt opp kjøleskap og fryser for en stund.

Modemet ble koblet opp og vi er tilbake på nett. Hurra hurra! Dette er ny flaggdag. 😀

Påskedagene skal tilbringes hjemme, fortrinnsvis med noen kaffestunder på balkongen. Et par turister finner veien hit helt fra Dublin, de skal bo på gjestehybel i blokka vår, så jeg får pusset litt på engelsken.

Løven er inne foreslo et sted at jeg skulle lage noen fotogåter nå i påsken. Hvis nettet holder og jeg greier å komme på noe, så lover jeg å få til det.

God påske til dere alle sammen! ♥

God påske!