Kategoriarkiv: Sommer

Grønne fingre

Overskriften er misvisende, da mine evner når det gjelder blomster og planter er særdeles lite utviklet. De gangene jeg har grønne fingre, er det kun fordi jeg ikke har funnet hagehanskene mine, før jeg setter i gang med plenklipping og luking. Da blir man bokstavelig talt ganske grønn.

De siste dagene har jeg kviknet til såpass at jeg har hatt ork til å ordne litt på vår kaotiske tomt. I de snart 5 ukene jeg har vært ute av stand til å gjøre stort, har det grodd seg til utenfor. Bak huset hadde vi halvmeterhøyt gress/ugress, og i hundegården var det like ille. Det «morsomme» er at vi bor i en tomannsbolig, og siden naboen er supernøye med å klippe sin del av gresset, så det ekstra ille ut på vår del.

Det eneste redskapet vi har hatt til å klippe gress, er en kantklipper. Den er utrolig ubehagelig å bruke, for den vibrerer så mye at jeg ikke kan holde på lenge før armene er utslitt. Økonomien har ikke vært så grei at det gjør noe, så gressklipper lå ikke øverst på handlelista, for å si det sånn. Men o’ glede, for noen dager siden så jeg noen som solgte en brukt gressklipper, av elektrisk type. Jeg ga et bud og dagen etter fikk jeg vite at jeg kunne komme og hente den. Da vi kom hjem, gikk jeg straks i gang med å teste den i den viltvoksende hagen. Jeg ble nesten ikke sliten en gang, for en fantastisk oppfinnelse!

Se så kortklipt! Det trengs nok en runde med kantklipperen langsmed gjerdet, men hallo, hvor nøye skal man være?!
Se så kortklipt! Det trengs nok en runde med kantklipperen langsmed gjerdet, men hallo, hvor nøye skal man være?!

Hundegården er også ordnet med, så den bør være akseptabel for vår lille krølltopp når han kommer hjem. (Han har vært på feriekoloni et par uker.) I går fikk jeg nok en gang ånden over meg, så jeg skeiet såpass ut at jeg luket den delen vi har fått lagt duk og bark. Duk og bark stopper nemlig ikke ugress (eller gress). Ikke på noen måte. Det barkdekkede området er forøvrig Tenåringens skytebane, der han øver på å skyte med pil og bue.

Hundegården på venstre side, Tenåringens skytebane på høyre.
Hundegården på venstre side, Tenåringens skytebane på høyre.

Etter slike strabaser sier kroppen ganske greit ifra om at det er på tide å gi seg. «Gå og legg deg!», er beskjeden. Jeg gjorde det, men så sto jeg opp igjen, fordi jeg bare måtte få ordna noe annet jeg var halvveis i gang med. Jeg holder nemlig på å anlegge en kjøkkenhage! Det høres langt mer imponerende ut enn det er, ettersom kjøkkenhagen så langt kun består av to potter med tre ulike krydderplanter.

Kjøkkenhagen består av rosmarin, mynte og en ganske nedplukket basilikum.
Kjøkkenhagen består av rosmarin, mynte og en ganske nedplukket basilikum.

Dessverre manglet jeg jord til å få i stand den største potta – der skal jeg så plukksalat av crispy type.

I dag har jeg gangsperr av middels styrke, men det er jo av en hyggelig årsak.

Forresten – et aldri så lite tips til deg som leser. Dersom du også har hørt anbefalingen om å ta vare på vannet du koker grønnsaker i, fordi det er så fint å vanne plantene med det… ikke bruk det innendørs. Det gjorde jeg. Mine to store potteplanter fikk hver sin del av grønnsaksvannet, men dagen etter stinket det råtten mat i stua. Dermed fikk planene flytte utendørs. Jeg er ikke så sikker på at den laveste er helt fornøyd med dette, den henger litt med greinene sine, stakkar.

I går blåste det nordavind fra alle kanter, så de to tidligere stuebeboerne har fått kjørt seg...
I går blåste det nordavind fra alle kanter, så de to tidligere stuebeboerne har fått kjørt seg…
Advertisements

Ferieprat del 2: Ned i dypet

Jeg fortsetter der jeg sluttet sist; i en hotellseng i Kristiansund, omringet av undervannstunneler, og med et stort spørsmål. Hvordan lure hjernen til å glemme igangsetting av panikkanfall?

Hjernen min kan være ganske slitsom. Den jobber og styrer, skravler uavbrutt og kommer ofte opp med de verste scenarioer, gjerne helt uoppfordret og i ganske upassende settinger. Det har til tider forstyrret såpass at det har vært vanskelig å sovne, så jeg har måttet finne metoder for å skaffe meg nattero inni min egen hjerne. I årenes løp har jeg lært meg flere metoder; for eksempel å telle baklengs fra 1000, ulike pusteteknikker og avslappingsøvelser med Andrew Johnson, for å nevne noen. Kunne jeg kanskje bruke noe av dette?

Når man er på biltur med andre, snakker man gjerne om løst og fast, og i løpet av de siste dagene hadde vi blant annet vært innom det fonetiske alfabetet. For lenge, lenge siden var jeg med i et av landets hjelpekorps, og der måtte vi pugge dette alfabetet utenat slik at vi enklere kunne kommunisere via radio. At det også kunne brukes til andre formål var ikke i mine tanker den gangen, men nå slo det meg at det var verdt et forsøk. Neste morgen googlet jeg alfabetet fram på min smarte telefon, og fikk frisket opp de bokstavene jeg hadde glemt siden tidlig 90-tall.

På vei mot undervannstunnelen innlemmet jeg Tenåringen i planen min, og han forberedte seg på å være støttende suflør fra nabosetet. Idet vi kjørte ned i dypet, begynte jeg med oppramsingen; Alfa, bravo, charlie, delta, ekko, foxtrot… og så videre. Stoppet jeg opp et øyeblikk, ble jeg straks pisket videre av sidemannen. Da jeg avsluttet med «Ærlig, Østen, Åse», var det bare å begynne forfra igjen… og slik fortsatte det til vi igjen kunne se dagslys. Det funka! Ikke helt uten at jeg kjente på panikken, men den fikk ikke tatt overhånd.

Senere måtte vi faktisk gjennom enda en slik undersjøisk skrekkhule, men da var det ikke like skremmende. Jeg ga blaffen i radioalfabetet og sang heller med på Bare Egils «E39» av full hals. Eksponeringsterapi kan altså ha noe for seg, og metoden anbefales derfor videre, om det er noen andre som skulle ha behov for det.

Denne dagens etappe var lang. Vi kjørte blant annet et stykke på Atlanterhavsveien, noe jeg har hatt ønske om lenge. Det var en flott opplevelse!

Atlanterhavsveien
Atlanterhavsveien

Det ble noen stopp, og et ukjent antall megabytes med bilder, før vi forlot kystlandskapet og reiste mot Åndalsnes. Nok en vakker plass jeg ikke hadde besøkt før! Etter en god lunsj, kjørte vi mot det som (for meg) var turens høydepunkt: Trollstigen.

Vi tok en kjapp stopp i bunnen, for å ta innover oss hva vi skulle gjennom. Plutselig kom det to mannfolk dalende fra himmelen! Det vil si, de hadde hoppet fra en 1250 meter høy fjelltopp over oss. En av dem landet i et tre, bare noen meter fra oss. Det gikk bra med begge to, og de virket særdeles fornøyde med gjennomføringen. Det viste seg at de var fra Frankrike, og hadde hoppet her flere ganger før. Jeg lot meg imponere.

"It's raining men"
«It’s raining men»
Vellykket landing på veien.
Vellykket landing på veien.
Ikke like vellykket landing i et tre, men fornøyd likevel!
Ikke like vellykket landing i et tre, men fornøyd likevel!

Så satte vi i gang; de 11 hårnålssvingene skulle forseres, og det hele måtte selvfølgelig filmes. NB: Kan føre til svimmelhet:

Resten av turen får komme i egen post, for nå er jaggu denne blitt lang nok. 🙂

Ferieprat del 1: Høsten er visst her…

I hvert fall hvis man skal dømme etter været. Det regner og blåser, og den deilige sommertemperaturen har forlatt oss, bare en ti-tolv etternølere er igjen.

Det er jo sånt som gjør at man kan bli litt molefonken, men siden sommeren har vært så fin, skal jeg heller tenke på den. Jeg har satt meg et mål om å få bloggen i gang igjen, og da er det vel greit å dele noen sommerminner med den som stadig er innom her (om det er noen). Det er merkelig hvor vanskelig det har vært å sette av tid til blogging etter at vi fikk hund i huset. Det har kanskje også en sammenheng med at det meste virker å skje på Facebook? Likevel, jeg gir bloggingen en sjanse likevel, denne siden er ikke død, selv om den har ligget i koma en god stund. 🙂

Det var ytterst deilig da sommerferien var i gang, for siste del av vårsemesteret ble tøff for både Tenåringen og meg. Vi blir ofte sjukere om våren, så også i år.

Tenåringen tok forkjølelsen sin og dro avgårde til Spania, for å besøke besteforeldre, mens Teemo og jeg ble igjen hjemme og passet huset. Det blir alltid litt stille og rart når Tenåringen reiser bort, og det skjer jo også ganske sjeldent, men det gikk da greit. Nå som han begynner å bli voksen, kjenner jeg en del på hvor rart det blir når han en dag flytter hjemmefra. Det ligger ennå noen år frem i tid (håper jeg).

Jeg møtte Tenåringen da han kom tilbake fra utenlandsturen, og neste morgen fløy vi sammen til Stavanger, hvor vi feiret diverse fødselsdager – blant annet min fars 70-årsdag. Stor stas! Teemo hadde også «ferie», og det var ganske tøft for meg å levere han fra meg. Heldigvis slapp han kennel (det er vel også litt tidlig for en liten valp), han fikk bo privat hos en veldig grei dame med flere egne pudler. Gjett om det var koselig å hente han igjen!

Etter litt tid hjemme, dro vi avgårde på årets familietur, Teemo inkludert. Det ble en skikkelig roadtrip!

Dovrefjell
Dovrefjell

Først kjørte vi over vakre og ville Dovrefjell, til Oppdal der vi bodde en natt på Rica Skifer hotell. Det er et flott hotell, synes jeg. Det var tunge, gode dører, som lydisolerte godt. Jeg tror knapt jeg hørte noen lyder fra andre gjester, noe som er ganske uvanlig på hoteller. Rommet var veldig ok, maten var også bra. I resepsjonen står en utstoppet moskus, og denne måtte Teemo bjeffe på hver gang vi passerte. Sånne skumlinger må jo skremmes bort! (Selv synes jeg det er ganske pinlig med den bjeffinga, og ikke er det lett å få han til å slutte med det heller.)

En moskus til besvær
En moskus til besvær

Dagen etter kjørte vi videre til Trondheim, en by jeg ikke har besøkt på over 20 år. Vi fikk med oss Nidarosdomen, og Tenåringen fikk oppfylt ønsket sitt om å klatre opp alle trappene til toppen av katedralen. Der tok han mange, flotte utsiktsbilder, så jeg også fikk sett. 🙂

Et av Tenåringens mange utsiktsbilder.
Et av Tenåringens mange utsiktsbilder.

Planen var at vi skulle ha to overnattinger i Trondheim, men jeg kjente fort at det ikke gikk særlig bra. Jeg blir ufattelig sliten av å være i «store» byer, og av å gå på asfalt. Etter en prat med resten av familien, samt avklaring med hotellet om at det gikk bra å kansellere den siste natten uten at det kostet noe, fant Tenåringe, Teemo og jeg oss et sted å overnatte i Møre og Romsdal. Neste stopp for hele familien var nemlig Kristiansund, så vi leide oss inn på en gård i nærheten av fergeleiet i Halsa kommune. Det var en lise for sjelen å komme seg ut av byen, og ut på landet igjen. Det har blitt så merkbart for meg etter flyttingen, at jeg ikke tåler byer lenger.

Gøy på landet!
Gøy på landet!

Neste morgen møtte vi resten av familien på fergeleiet, og kom oss videre på turen slik den var planlagt.

Det er jo ingen hemmelighet at det er mye tunneler på det norske Vestlandet. Da vi nærmet oss Kristiansund, bar det nok en gang inn i en tunnel. Imidlertid var det noe ved denne tunnelen, som skilte den fra de andre jeg hadde kjørt gjennom. Denne gikk bratt nedover! Jeg fikk fullstendig panikk da jeg forsto at det var en undersjøisk tunnel, noe jeg har sverget på at jeg skal holde meg langt unna. Jeg har ikke særlig problemer med vanlige tunneler (selv om jeg ikke er spesielt glad for å bli stående stille i dem), men en tunnel under vann..! Nei, fytti – der går grensa!

I og med at jeg kjørte bilen, måtte jeg bare forsøke å komme meg gjennom dette på en tryggest mulig måte. Det skjedde imidlertid med angst, tårer og heftig hyperventilering, og med en gang vi kom oss ut, ble det stopp på første og beste sted. Resten av familien så på i undring, mens jeg grein og styrte litt. Faren min trøstet, så det gikk da over etter hvert, og vi kom oss videre.

Kristiansund fikk jeg ikke sett særlig mye av, ettersom jeg var skikkelig sliten og ikke orket å tråkke meg rundt for å finne et spisested. Jeg ble heller igjen på hotellet mens de andre gikk ut. Det var egentlig for tidlig med roomservice, men Rica Hotel Kristiansund ordnet likevel så jeg fikk meg mat. Og for en snadder lunsj jeg fikk! Dette hotellet anbefales til alle som er innom byen, for der har de virkelig en fantastisk bra restaurant. Vi spiste middag her senere på kvelden, og da fikk jeg smake den prisbelønte  bacalaoen deres. Herreman, så godt!

Om kvelden ble jeg liggende og bekymre meg for veien videre neste dag. Vi måtte nok en gang gjennom en undervannstunnel, fikk jeg vite. Det var ikke tid for å gå flere måneder i terapi, så her var gode råd dyre. Jeg kom fram til at jeg måtte lure hjernen min, og klekket ut en liten plan.

Den skal jeg fortelle mer om senere, i Ferieprat del 2. 🙂

Eksempel på tunnel (ikke undervanns-), men er det lys i enden av den..?
Eksempel på tunnel (ikke undervanns-), men er det lys i enden av den..?

Vi skal ikkje sova bort sumarnatta…

VI SKAL IKKJE SOVA BORT SUMARNATTA
(A. L. Lygre/G. Tveitt)  (Am)

Vi skal ikkje sova bort sumarnatta, ho er for ljos til det.
Då skal vi vandra i saman ute,
under dei lauvtunge tre, under dei lauvtunge tre.

Så skal vi vandra i saman ute, der blomar i graset står.
Vi skal ikkje sove bort sumarnatta,
som kruser med dogg vårt hår, som kruser med dogg vårt hår.

Og kjenna at vi er slekt med jorda, med vinden og kvite sky.
Og vita at vi skal væra saman,
like til morgengry, like til morgengry.

Vi skal ikkje sova fra høysåtesangen, og grashoppspelet i eng. Men vandra i lag under bleikblå himlen,
til fuglane lyfter veng, til fuglane lyfter veng.

Hipp, hopp, hyper

I slutten av juni var verden teit og jeg lå stort sett på sofaen og lurte på om jeg noen gang skulle komme meg opp igjen. Det gjorde jeg, heldigvis. Spesielt den siste tiden har vært kjempefin, med en kropp som plutselig vil og orker. Jeg har funnet ut at jeg slett ikke er lat og arbeidssky, men at jeg faktisk har lyst å være i aktivitet når jeg bare har overskudd til det. (Innerst inne vet jeg jo det fra før av, det satt bare så langt inne.)

De siste par ukene har jeg dermed truffet gamle og nye venner, snudd døgnet, drukket øl med Twitter-damer, hatt venninnekveld langt ut i de sene timer, gått på meg gnagsår i Frognerparken, vært på biltur med verdens beste Trips & Tics, feiret bursdag med familien – samt bakt muffins opptil flere ganger. (Jeg har til og med fullført utfordringen i forrige post.)

Det kan jo selvsagt ikke fortsette sånn, jeg kjenner at kroppen ikke er like opplagt lenger og at det er lurt å sove en normal natt igjen snart, men søren heller – jeg har virkelig levd! Det er en utrolig følelse å kjenne energi i kroppen, når det er så lenge siden sist.

I morgen skal jeg forhåpentligvis sove leeeenge, og så skal jeg på restaurant sammen med faren min. 🙂

Her er noen glimt fra en fin dag:

Kongsvingertur 027Solsikker er så fine!


vasse

Det er jo egentlig helt skrekkelig å vise fram sine hvite og ubarberte legger, men samma det. 🙂


Kongsvingertur 059

Litt hard med kontrasten her, men da kan jeg jo late som det gjør meg litt mer anonym.

Stemning

Fredelig plett

En slags hage

OMG! Jeg blogger for andre gang i dag. *gisp*

Jeg har aldri vært noe stort geni når det kommer til planter og blomster, det har jeg fortalt om i tidligere post. Etter å ha fått litt bistand og råd fra min kjære nabo, har jeg nå fått litt natur inn i heimen. Til min glede og forundring ser de ut til å like seg her. Vinduskarmen byr på mye morgen- og formiddagssol, så der trives blant annet orkideen min godt. Den betalte jeg 20 kroner for og jeg gjør ikke stort med den. En gang eller to i uka, holder jeg den under springen slik at barken den står i blir god og våt. Etter at den har rent av seg, havner den tilbake i potten i vinduskarmen. I skrivende stund er det 10 blomster på den, og det ser ut som flere er på vei.

orchid02

På balkongen har jeg noen nydelige blomster, men jeg har dessverre glemt navnet på dem. Disse liker jeg godt. Det gjør humlene også:

Blomster 001

Jeg har enda en jeg har glemt navnet på. Henge- et eller annet. Petunia? Begonia? Egentlig synes jeg ikke den er så veldig pen, men bare jeg napper bort gamle blomster og vanner den, gir den stadig nye blomster tilbake. Det er jo ganske ålreit gjort, så jeg liker den likevel.

Blomster 003

Et lite utdrag fra min hage, altså. Det er koselig med sommer!