Spennende møte i HubbaBubbaland

En gang hadde jeg en kjæreste som bodde i HubbaBubbaland – det vil si alt som ligger nord for Sinsenkrysset ifølge en tidligere kollega av meg. Dermed oppholdt jeg meg stadig ute på landet og fikk gleden av å oppleve naturen på sitt beste (og verste). Oppvokst som jeg er i asfaltjungelen i Oslo, var jeg ikke så vel bevandret med hverken elg eller bever, men det fikk jeg oppleve på nært hold her. Storartet.

Ettersom vi hadde foto som felles hobby var vi ofte ute og knipset både dyr og natur. Naturen er ganske grei sånn, den ligger jo bare der og venter på at noen skal komme og tråkke litt rundt og finne noe interessant å ta bilder av. Dyrene er ikke fullt så villige motiver, men det hender de glimter til.

En dag var vi altså ute på en slik fototur. Vi hadde parkert langs en rolig bygdevei et stykke inne i skogen. Jeg husker ikke helt hvorfor, men vi drev nå og ruslet rundt på en myr. Muligens skulle vi ta bilder av noe som vokste der, men det spiller jo ingen rolle nå. Med oss hadde vi kameraer og fotostativ og vi var dypt konsentrert om det vi holdt på med.

Plutselig hørte jeg en snodig, litt brusende lyd. Jeg kikket rundt meg og plutselig så jeg noe stort og svart som kom fykende gjennom lufta. Det store, svarte landet noen titalls meter unna og begynte å løpe mot oss mens det laget noen skumle, klikke-hvesende lyder. Jeg sto der – lammet av sjokk, men kjæresten min forsto hva som skjedde og fikk stilt seg foran meg med fotostativet som et slags skjold. (Det er nok lurt for byjenter å ha med seg kjentfolk i skogen.)

Det store, svarte viste seg å være en diger tiur fra helvete. Vanligvis skal jo slike skumlinger oppholde seg langt pokkerivold inne i de dype, norske skoger (der jeg aldri ville beveget meg). Denne tiuren, viste det seg senere, hadde klikka og gikk konstant i brunst – eller hva det kalles når fugler er klare for moro. Og når brunstige tiurer oppfatter at noen kommer innenfor grensene til reviret deres gjør de det de kan for å jage inntrengerne langt vekk. Forståelig, egentlig.


Jeg husker ikke helt detaljene, men jeg fikk nå knipsa noen bilder av fuggærn før jeg fikk beskjed om å løpe phaen så fort tilbake til bilen. Det var ikke meg imot. Min skogvante og snartenkte kjæreste sto igjen og holdt det gale dyret på avstand med fotostativet. Stativet var av den kraftige sorten, men likefullt greide tiuren å hakke løs en av gummiføttene.


For den som ikke har møtt på en tiur kan jeg fortelle at den er stor… kanskje som en kalkun? (I motsetning til tiur, har jeg aldri hatt nærkontakt med en kalkun.) Den har kraftige vinger som kan brekke armen på en unge og nebbet vil jeg egentlig ikke tenke på en gang. Når den er sinna lager den mye lyd, en slags sagende, klikkende og merksnodig lyd. Det er mulig lyden egentlig betyr at den er dameklar, hva vet jeg. Det opplevdes i alle fall veldig truende.

Vi greide å komme oss til bilen uten å bli drept. Etter å ha fått ‘den sorte fare’ på avstand bestemte vi oss for at vi ikke kunne forlate området riktig ennå. Dermed befant jeg meg snart liggende på taket av en antikk Landrover speidende etter den sinnsyke fugl, mens adrenalinet raste rundt i kroppen. Gøy på landet, og alt det der.

Dette var ikke den eneste gangen vi så tiuren. Den fortsatte å være i brunst og den fortsatte å vokte reviret ‘sitt’ både dette året og det neste. Vi var flere ganger ute og hilste på, med fotoutstyr og videokamera klart.

Fuggærn regjerte virkelig området og jagde bort bilister (!), turgåere og syklister. Den siste gangen vi hadde nærkontakt med ham jagde han oss inn i bilen, men nøyde seg ikke med det: Han fløy opp på panseret og klorte seg fast i vindusviskeren. Der satt den og kikket sint inn på oss og hogg løs på frontruta. Det ble faktisk hakk. Det hjalp ikke at vi satte i gang bilen eller kjørte bortover heller. Først da vindusviskeren ble slått på fant den ut at den hadde skremt oss nok og fløy vekk.

Så vidt jeg har forstått var det noen som tok kverken på stakkaren like etter. Blodspor ble observert, men ingen vet noe sikkert.

Trolig er dette det nærmeste jeg kommer en tiur igjen, men det er greit. Jeg vet ikke om jeg ville overlevd det en gang til.

Advertisements

5 tanker på “Spennende møte i HubbaBubbaland”

  1. Hahaha, for en fantastisk bra historie! Får bare håpe den ikke skremmer andre ikke-skogvante unna fremtidige naturopplevelser 😉

  2. Lillesos:

    HAHA LOL .den historien e bare heilt syge! Veldig bra du tok den med her paa siden din. Det va faen meg tiur fra helvete. Eg like spesielt den delen der dere maatte bruke vindusviskeren for aa faa ildskapen vekk. LOL

    Og saa seie de at byen e ein farlige plass….Nei, takke meg t fudle paatrengende menn paa byn, assaa. De kan man iallefall gi et ballespark hvis de kommer for naere.

  3. Britt: He he, jo – men det er jo greit å være forberedt også. Det er et fantastisk minne å ha med seg i hvert fall, så egentlig anbefales det veldig. 🙂

    Lillesos: He he, ballespark på en tiur tror jeg blir vanskelig. Vet ikke helt hvor … osv. 😉 Dessuten skal det litt til å slippe forbi nebb og vinger. Nei, tror nok også det er lettere å bli kvitt innpåslitne mannfolk da, ja! 😀

    *klem*

  4. Ingen spøk dette. Aldri opplevd mannevond tiur, de jeg har møtt har vært fredelige og sky. Men mennesker kan faktisk bli nokså ille tilredt av denne typen villdyr.
    I ettertid: En kjempeopplevelse.

  5. Genese: Helt klart en kjempeopplevelse ja! 🙂 Ville ikke vært det foruten, på tross av at det var skummelt mens det sto på.

    Jeg tror så gjerne på at en tiur kan skade et voksent menneske, det er virkelig kraft i det dyret. Utrolig fascinerende… 🙂 Du har kanskje vært på tiurleik? Jeg har aldri det, men det er sikkert en utrolig fin opplevelse.

Det er stengt for kommentarer.