Kategoriarkiv: Lothiane er forbanna

Det er IKEAs skyld

Jeg har et ambivalent forhold til IKEA. Det er jeg muligens ikke helt alene om? Jeg liker at det er et stort utvalg til overkommelige priser. Jeg liker at de har kredittkort der, ellers hadde jeg aldri klart å få til prosjektene jeg har hatt de siste årene. Jeg liker at de har ideer og forslag som passer for folk som bor trangt, slik som jeg gjør.

Derimot liker jeg ikke at det alltid er helsikes mye folk der, uansett når man kommer. Jeg liker ikke at det er langt å gå på harde gulv. Jeg liker ikke at man må løfte og ordne alt selv, spesielt ikke når det man skal ha kommer i pakker som veier opp mot 50 kg. Og jeg liker virkelig IKKE når jeg møter på ansatte som gjør handlingen ekstra vanskelig.

Tenåringen og jeg brukte høstferien på å pusse opp og innrede hans nye «hule». I den forbindelse ble det to turer på IKEA. Den første turen brukte vi til å kikke på det vi hadde planer om å kjøpe, for å se om vi var fornøyde med produktene. Etterpå gikk vi runden i 1. etasje og plukket med oss alle de varene som vi kunne få med oss selv. Planen var å komme tilbake med bærehjelp en annen dag, for å kjøpe de store, tunge varene som jeg hadde planlagt å betale hjemkjøring for.

Første tur gikk ganske greit, vi kom levende fra det og endatil med de fleste varene vi hadde på handlelista. Det gjensto noen store/lange møbelpakker – og noen dager senere dro jeg dit igjen, denne gang med faren min. Etter å ha brøytet oss vei gjennom folkemengdene kom vi endelig til lageret, der vi skulle finne varene og få lagt dem på tralle. Jeg visste fra før av at noen av varene ikke befant seg på hovedlageret. IKEA Furuset har nemlig to lagerbygninger, som ligger et lite stykke fra hverandre. Det skulle ikke være noe problem, tenkte jeg. Jeg har vært der flere ganger før, og det jeg da har gjort er å henvende meg i info-disken på hovedlageret og vist dem lista mi – og så har de ordnet en bestilling fra det andre lageret. Etterpå har jeg betalt i kassa, både for varene jeg fysisk har hatt på tralla mi, samt for de jeg har på bestillingsarket. Etter at alt det er i orden, har jeg dytta tralla bort til hjemkjøringsdisken, fortalt dem hvem jeg er, hvor jeg bor og overlevert varer + bestillingsliste til dem. De har sett på kvitteringen at jeg har betalt, så trekker jeg kortet og betaler for hjemkjøringen… og vips får jeg en dato og en klokkeslett da varene skal bli levert hjemme hos meg. Slitsom prosess, men det har funka fint. Helt til nå.

For i info-disken fikk jeg denne gang beskjed om at jeg måtte gå hele veien tilbake gjennom første etasje, ta trappen opp en etasje og finne en kundebehandler som kunne legge inn bestillingen min. Så skulle jeg gå samme løypa en gang til, ut til lageret, hente varer, betale i kassen og så videre. Jeg påpekte det urimelige i at jeg skulle gjøre dette, ettersom de alltid har hjulpet meg med dette på lageret tidligere. Fyren trakk bare på skuldrene og sa at det ikke passet, han hadde nemlig en på opplæring. (Enda bedre grunn til å gjøre det, tenker jeg – opplæringspersonen burde vel også lære dette?) At han ikke hadde tid virket helt usannsynlig, for det var bare meg og en til som sto ved disken. Det hadde sikkert tatt ham 2 minutter å legge inn bestilling på de to varene som befant seg på det andre lageret, men niks.

Når jeg allerede er utslitt og så møter på slike urimeligheter, blir jeg skikkelig møkksur. Så sur faktisk, at jeg lot tralla med varene stå igjen. Halvparten av varene jeg trengte hjemkjøring på, var på det andre lageret – og så himla god råd har jeg ikke at jeg betaler hjemkjøring to ganger. ME-kroppen min orka ikke gå den lange veien tilbake og stå i kø et sted i annen etasje for å få hjelp der. Så da dro vi da, uten de varene jeg hadde planlagt å kjøpe. IKEA merket sikkert ikke noe til at de mista kjøpet, dermed spiller vel ikke kundetilfredsheten særlig rolle?

Faren min tok meg i stedet med på A-møbler, der vi fant en av tingene som sto på lista mi: et garderobeskap. Jeg bestilte det hjemkjørt (til en ganske vanvittig pris), og noen dager senere kom det på døra.

Tenåringen og jeg har satt sammen mange møbler, det meste har vi fått til på egenhånd. Garderobeskapet fra A-møbler derimot… det var ikke like enkelt. Vi var rimelig slitne begge to, etter å ha holdt på med oppussingsarbeid en stund. Vi burde sikkert ha ventet på at noen hadde tid til å hjelpe oss med det, men jeg orka ikke ha to store pakker liggende midt på stuegulvet på ubestemt tid. Så – da satte vi i gang selv. Det var ingen spesielt god idè.

Delene var mange. Bruksanvisningen var rimelig grei å følge. Det sto at det var nødvendig med 2 personer for å bygge skapet, men det stemte ikke. Da måtte vi har vært to blekkspruter. På et punkt hadde vi satt sammen det som skulle være bunnen, samt midtveggen og en hylle. Før vi skulle sette på den ene sideveggen, var det meningen at vi skulle skyve inn en tynn plate som var bakveggen. Problemet var at hver gang vi slapp taket for å sette på sideveggen, så skle bakveggen ut. Det er jo ikke særlig bra, siden bakveggen er med på å stabilisere skapet. Samme hva vi gjorde, var det ikke mulig å holde veggen på plass og samtidig sette på sideveggen. Vi hadde ikke nok armer.

Så der sto vi da, med et halvbygget skap vi ikke fikk gjort noe mer med. Jeg var rasende sint og fortvilet på en gang og ringte A-møbler for å beklage meg/be om råd. Det eneste fyren der kunne tilby var nummeret til en privat montør som kunne påta seg jobben for oss. Det var helt uaktuelt, jeg hadde ikke råd til denne kostnaden, samt at da måtte jo skapdelene bli liggende på gulvet inntil montøren hadde tid til å komme hit. Ikke f*n, jeg er ikke utstyrt med slike mengder tålmodighet. Det toppet seg virkelig da mannen på telefonen sa «ingen andre kunder har klaget på dette skapet». Altså: «det er du som er idiot». Aarrrghhh!

Når jeg blir sint og såret på en gang begynner jeg alltid å grine. Skikkelig plagsomt og til veldig liten hjelp. Det er sikkert noe jeg burde oppsøkt psykolog for, men hvem har tid til sånt når man har skap som skal bygges?! Jeg gjorde heller noe som var mye mer fornuftig. Jeg ringte på hos naboen og ba om hjelp. Og da ordnet det seg. Med to snille og praktiske naboer, i tillegg til de to opprinnelige montørene (altså Tenåringen og meg), ble det endelig garderobeskap på oss!

De resterende varene på handlelista har vi ennå ikke fått kjøpt. Det blir ganske sikkert ikke IKEA Furuset som skal selge oss disse, men jeg skal gi IKEA Slependen en sjanse i stedet. Der har de så vidt jeg vet hele lageret på et sted, så da slipper jeg å prate med vrange kundekonsulenter.

Et lite P.S.
Jeg forsøkte å finne en epostadresse på ikea.no, slik at jeg kunne klage på dårlig service, men det fant jeg ikke… så da ble det en bloggpost i stedet.

Kjæledyr? Tenk deg om mange ganger!

Edit: Hvis du lurer på hvordan det har gått, bla helt nederst og du kan lese om hvordan det har løst seg.

Det er lett å skaffe seg et kjæledyr. Altfor lett, igrunn. Egentlig burde folk bli testet og sertifisert før de får lov, men slik er det ikke – og vil det aldri bli.

Det er jo så koselig med dyr! Vips har folk skaffet seg en kattunge, en hundevalp, en hamster eller en fugl. I begynnelsen er det stas, men etter en stund er det jo faktisk en del styr med disse dyra. De må mates, stelles og luftes, av og til må de til dyrlegen, og skal man på ferie må man faktisk ha noen til å passe dem. Det er det visst ikke så mange som har tenkt på før de skaffer seg dyr, selv om det burde være ganske selvsagt.

Om barnet ditt ønsker seg et dyr mer enn alt annet i hele verden, så husk at om du gir etter så er det DU som har fått deg et dyr. Du kan ikke forvente at barnet ditt skal ta seg av stell og lufting. Det er det du som må gjøre, og ansvaret er ditt så lenge dyret lever.

Foreningen for omplassering av dyr, Dyrebeskyttelsen, Fuglehjelpen – alle disse får hvert år inn mange dyr fordi eierne ikke kan/orker/gidder ta vare på dem selv. Om folk tar kontakt med disse for å omplassere kjæledyret sitt, så er det mer ansvarsfullt enn disse vi hører om som går til mer drastiske skritt. Drukner kattunger i elva, for eksempel, eller slipper dyra ut og reiser sin vei. («Vi skal jo på ferie, må vite, og har nok ikke råd til å betale en kennel.»)

For noen dager siden fikk jeg en nymfeparakitt i hus, etter at vaktmesteren i borettslaget hadde funnet den utenfor her. Jeg sa ja til å passe den, og satte straks i gang for å finne eieren. Jeg sendte ut melding på Facebook og Twitter, jeg kontaktet en rekke dyrlegekontorer i Oslo og omegn, la ut annonse på Undulatprat.no og et par andre nettsteder for kjæledyr. Jeg lagde også noen lapper med bilde av fuglen og tekst om at den var funnet her jeg bor. Disse hang jeg opp på nærbutikkene og andre steder i området.

Så tikket det inn en sms: Fuglen er min.

Jeg ringte straks opp, men det viste seg at den unge jenta jeg snakket med egentlig ikke eide fuglen, men var venninne av eieren. Jeg ga beskjed om hvor jeg bor og ba dem hente fuglen så fort som mulig. Etter en stund fikk jeg en ny sms: «De henter fuglen en annen dag.» Min reaksjon: Jeg ble drittforbanna!

Da hadde jeg hatt fuglen hos meg noen dager allerede og holdt på å gå på veggen. Nymfeparakitter lager vonde, høye lyder – skjærende skrik som kjennes som noen kutter opp hodet ditt med barberblader. (I hvert fall hvis du har ME og er lydømfindtlig, som meg.) Jeg skrev tilbake og sa at fuglen måtte hentes NÅ. Svaret tilbake lød: «Men de skal dra et sted.»

Det er igrunn helt uforståelig for meg. Hadde mine små fjærballer rømt, hadde jeg for det første vært helt fra meg og lett overalt. Jeg ville hengt opp lapper, satt inn annonse i avisa, ringt alle tenkelige steder som kunne fått dem inn. I det hele tatt ville jeg virkelig ønsket å få dem hjem. Hadde jeg da fått vite at noen i nabolaget hadde funnet dem og sørget for at de var trygge, ville jeg løpt dit og fått dem hjem så fort som mulig. Dermed er det ganske surrealistisk for meg å skulle ha svart «men vi skal bort så vi henter den om noen dager». Det er utenkelig, rett og slett. I tillegg er det en særdeles frekk ting å forvente at andre skal ta bryderiet, uten å spørre veldig pent om det går bra for dem det gjelder.

Jeg har vært rasende sint, jeg har sendt sms og bedt dem komme med en gang. Ikke noe svar. Jenta svarer ikke lenger på telefonen. Det kan jeg jo skjønne, det er ikke hennes fugl – men hun kjenner jo eieren, og bør greie å få dette videreformidlet.

Konklusjonen min er at eierne er drittsekker og burde bli nektet å skaffe seg dyr igjen. Dessuten at nymfen nok har det bedre et annet sted.

Jeg har vært i kontakt med Fuglehjelpen, og jeg har blitt lovet at en derfra skal komme og hente fuglen hos meg senere i dag. Det håper jeg virkelig, for jeg har blitt ganske dårlig av alt styret. Om 6 dager skal vi ha konfirmasjon og jeg har så mye annet å tenke på, så dette her kom på det minst passende tidspunktet, rett og slett.

Aldri om jeg tar til meg en rømt fugl igjen, det fører bare med seg problemer og kostnader.

Jeg vil sterkt anbefale de som ønsker å skaffe seg dyr, å kontakte noen av organisasjonene som tar seg av rømte/omplasserte dyr. Fuglehjelpen har noen hundre undulater, samt en rekke andre papegøyer og fugler. Alle er burfugl som har rømt hjemmefra. Av alle de får inn hvert år så er det kanskje 2-3 eiere som tar kontakt og blir gjenforent med sine dyr. (Dette ifølge han jeg snakket med hos Fuglehjelpen.) Det er skammelig, rett og slett!

Oppfordringen min til dem som kan, er å støtte noen av de ovennevnte organisasjonene økonomisk. De har ofte ikke statsstøtte og har store utgifter hver måned bare i fôr til dyrene de tar inn.

Eksempel på rømt fugl som trenger nye eiere

Det her har vært svært frustrerende opplevelse, og hadde det ikke vært for at det er en uskyldig fugl det hadde gått utover, så hadde jeg sluppet nymfen ut igjen. MEN sånt gjør man ikke hvis man har et snev av ansvarsfølelse.

Drittsekkeierne ønsker jeg bare vondt. Om de dukker opp om noen dager er jeg redd jeg kommer til å kjølhale dem. Håper på besøk i fengsel om så skjer…

Oppdatering:

Det ble litt rot med Fuglehjelpen, så jeg ga opp ventingen og fikk kontakt via Dyrebeskyttelsen med ei som jobber frivillig i Byfuglens Interessegruppe (BIG). De har en Facebook-side også som jeg synes du bør «Like». Jeg kom til en genuint fugle- og dyreglad dame som straks tok seg av nymfeparakitten. Hun så at han var i fin form, virket frisk og ganske tam. Hos henne skal den få bo en stund, og så skal hun prøve å få omplassert ham til noen som hun godkjenner som nye eiere. Finner hun ingen skal han få bo hos henne. Leser du dette og er interessert i å overta nymfe-gutten, så ta kontakt. 🙂

Nå skal jeg inn i nettbanken min og sende BIG noen kroner som takk for hjelpen, og fordi jeg er så glad for at det finnes noen som trår til og hjelper dyr i nød. Hurra!

Når du tror du ikke kan komme lenger ned…

Uten at jeg helt har fått med meg når og hvordan det skjedde, virker det som det nå er fullt ut bestemt at det fra 1. mars 2010 innføres en ny ordning hos NAV; arbeidsavklaringspenger.  Stønaden skal erstatte en rekke andre ordninger, som dagpenger, attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uføretrygd. Dermed må jeg som syk omstille meg til en ganske annen tilværelse. Hver fjortende dag må jeg levere meldekort via nett til NAV, for at jeg skal få en utbetaling fra dem. På meldekortet skal man fylle ut om man har vært på kurs, jobbet, eller hatt ferie. Slike aktiviteter fører til kutt i utbetalingen.

I tillegg fjernes barnetillegget og uførefradraget på selvangivelsen. Det siste skal kompenseres med en økt dagsats.

Flere har skrevet bra poster om dette, jeg anbefaler lesing hos Tornerose, SerendipityCat og Mariasmetode (se kommentarfeltet).

Jeg har vært syk i godt over 10 år, og det som slår meg med den nye ordningen er først og fremst hvor ufattelig ydmykende det føles å måtte «forsvare» at jeg er syk hver fjortende dag. I tillegg har jeg altså ikke lenger rett på ferie. (Edit: Man nektes ikke ferie, men må søke om å få lov til å reise bort. Med tanke på hvor lang behandlingstid det allerede er i nav-systemet bør man sette i gang søknad ca 1 år før man skal reise noe sted. Det blir for meg det samme som å si at jeg ikke har rett til ferie – uten at jeg blir trukket i dagpengene mine.)

Når ordningen begynner å gjelde for meg har jeg vært syk i 11 år, de siste årene som 100 % ufør. Jeg er til tider så dårlig at jeg knapt orker å gå utenfor døra mi, og er jeg med på en aktivitet utenfor hjemmet blir jeg alltid dårligere etterpå og havner på sofaen. Der tar jeg «strafferunden» min med varierende humør, alt ettersom. Det skal innrømmes at det ikke er helt sjelden jeg forbanner urettferdigheten i at jeg f.eks. ikke engang skal kunne sitte 1,5 time på kafè med venninner uten å betale for det i form av smerter i muskler og ledd, sår hals og influensasymptomer og et hode som ikke fungerer til å følge med på det sønnen min forsøker fortelle meg fra sitt dagligliv.

For å si det mildt er jeg til tider så brakkesjuk at jeg drømmer om å kunne rømme fra alt. Bare sette meg på et fly til et eller annet sted, samme hvor, bare det er langt unna de fire kjedelige veggene jeg studerer hver pokkers dag her hjemme. Det hender jeg er så heldig at jeg kan få det til også i de periodene formen er sånn noenlunde. Noen ganger fordi jeg har familie som bidrar økonomisk, andre ganger fordi jeg får kredittkortet mitt til å gråte blod. Og en sjelden gang; når jeg har klart å spare opp nok penger til å komme meg bort og oppleve noe helt annet.

Men ferie er tydeligvis et gode man ikke har rett på når man er syk.

Jeg forstår at om man er midlertidig ute av arbeid, som arbeidsledig – eller om man får en skade eller sykdom som man vet vil gå over i løpet av relativt kort tid – vil den nye ordningen helt sikkert være god. Det blir lettere å forholde seg til systemet på denne måten. Men har man en kronisk sykdom føles ikke dette som en god ordning, det føles rett og slett som enda en spiker i den kista jeg mistenker at staten ønsker meg opp i fortest mulig.

For det kjennes ikke lenger som jeg er et ønsket individ av staten Norge. Det føles som jeg er en rusten, ødelagt og ubrukelig del i det store maskineriet vi alle er en del av. Det har jeg gang på gang blitt servert som budskap i avisartikler, fra politikeres taler, i kommentarfelt på internett og fra kjente og ukjente i ulike sosiale sammenkomster.

At jeg står på det jeg orker og kan (og ofte mye mer enn jeg orker, men mer fordi jeg må) for å holde hjemmet mitt noenlunde i stand, for å ha sunn og god mat på bordet, for å sørge for at sønnen min vokser opp til et skikkelig menneske som kan bidra med sine evner i samfunnet – det virker ikke som det teller det aller minste. Det eneste som teller er hva jeg gjør i arbeidslivet. Deltar jeg ikke der, er jeg ikke verdt en skit. Det er dette dere forteller meg, dere som sitter på Stortinget med feite lønninger og trygge framtidsutsikter, dere journalister som ikke kommer med en eneste innvending når det bestemmes at syke menneskers liv nok en gang skal bli enda vanskeligere, dere som uttaler dere med slik skråsikkerhet om late og udugelige trygdede som lever fett på De Hellige Skattebetalernes penger.

Takk skal dere faen meg ha…

Tillegg:

Sitat Legeforeningen:

Også de aller sykeste, uten muligheter i arbeidslivet, må gå veien om midlertidig ytelse/arbeidsavklaringspenger. Legeforeningen vil peke på den belastning det vil være for disse grupper å gjennomgå arbeidsevnevurderinger, og på betydningen av at svært syke får et skånsomt møte med forvalterne av de økonomiske ytelsene.

Legeforeningen vil innledningsvis også bemerke at høringsnotatet er innholdsrikt når det gjelder detaljbeskrivelse av lovbestemmelser og mindre informativt når det gjelder de mer overordnede konsekvenser av lovforslaget. Dette gjør at det bl.a. er vanskelig å lese ut fra høringsnotatet hvilke virkninger lovforslaget i praksis vil få for dem det rammer.

Legeforeningen mener at «arbeidsavklaringspenger» kan være et hensiktsmessig navn for å legge fokus på aktivitet, men vil påpeke at navnet vil kunne virke krenkende i enkelte tilfeller, f.eks for personer som har uhelbredelig kreft e.l. Legeforeningen foreslår at ytelsen kalles «avklaringspenger» eller «avklaringsstønad».

 

 

Hvor frekke går det an å bli?

Jeg husker ikke nøyaktig dato, men det må i hvert fall være trekvart år siden, om ikke nærmere ett år. Da sendte jeg inn et søknadsskjema til NAV. Jeg mottok etter hvert en bekreftelse på at de hadde mottatt min søknad og at behandlingstiden måtte regnes å være 4 måneder.

I dag mottar jeg et brev i posten fra NAV, datostemplet 7. april. Der står det at undertegnede har prøvd å få tak i meg et par dager på telefon for å få avklart en detalj i søknaden. De ber meg så ta kontakt for å besvare spørsmålet, noe som er helt greit. Men så kommer det: Vi gjør oppmerksom på at kravet ditt kan bli avslått på grunn av manglende opplysninger hvis vi ikke hører fra deg innen (dato).

Unnskyld meg, men altså… jeg må bare… HVA FAEN?! Her har de overtrådt sin tidsfrist med sikkert et halvt år uten et ord til beklagelse. Så presterer de å ringe meg i påskeuka uten å få tak i meg (noen er faktisk på ferie på den tida), for så å sende et brev der de truer med å avslå på grunn av manglende svar. Greit nok, det blir ikke noe problem å rekke datoen, om de bare svarer på telefonen (det er jo ingen selvfølge…) – men likevel da. Hva med å holde en litt mer ydmyk tone når de ikke er i nærheten av å holde sine egne frister?

Jeg håper virkelig en dag jeg blir frisk nok til å fri meg fra NAV-helvetet og aldri, aldri, aldri mer behøve spørre dem om noe som helst igjen!

Puh… ventilering må til før jeg slår på tråden til dem i morgen.

Jeg trenger ingen påskekrim

Her er det spenning nok å ha satt seg opp på lista i borettslagets ypperlige vaskeri.

Ordningen er at man kun kan sette seg opp på èn vask av gangen og først når du er ferdig med den kan du eventuelt sette deg opp på nytt. En liste på veggen viser månedens dager, og tider fra morgen til kveld. Systemet er ganske enkelt, man finner en ledig luke og skriver navnet sitt der, og så kan man bare vente og glede seg til tiden er inne. Som oftest trenger man ikke vente lenge heller, maks et par dager.

Såre enkelt altså, men det er alltid noen klodrianer som roter til. Det har skjedd meg flere ganger at jeg har kommet ned og funnet ut at noen vasker klær akkurat da jeg skal vaske. Av en eller annen merkelig grunn er disse maskinene startet på et tidspunkt utenfor ordningen, så man ser jo ikke hvem de er hvis man møter opp til riktig tid selv.

En gang dette skjedde ringte jeg resolutt vaktmesteren på mobilen og spurte hva jeg skulle gjøre. «Stopp maskinene og ta ut tøyet», svarte han og jeg så gjorde. Dampende, vått og såpefullt tøy ble dratt ut av maskinene og lempet opp i en plastdunk som hører til i vaskeriet. Så satte jeg på min egen klesvask og skrev en lapp til hvem det nå var som hadde bomma. Når noen tar feil tid hjelper det lite om de har skrevet navnet sitt på listen, man vet jo ikke hvor de er satt opp, så lappesystemet er hendig da.

Som sagt har dette skjedd meg noen ganger og jeg gjør det samme hver gang; stanser maskinene og setter i gang min egen vask i stedet. Ikke alle blir like blide for sånt.

En dag fikk jeg en rasende fyr på døra, som fortalte meg at «man gjør ikke sånt!». Jo, for det så tenk, det er akkurat det man gjør når noen ikke gidder sjekke lista og se at de setter seg opp riktig. Det var det jeg tenkte, men jeg sa det litt penere til ham. Etter dette hilste han litt mindre blidt på meg i heisen, men jeg tenkte som så at det var hans problem.

For noen uker siden skjedde det igjen. Denne gangen var det midt i diverse arbeid på heisen i blokka, og jeg orka ikke ta opp kampen. I stedet satte jeg en anonym lapp på døra og ba vedkommende som hadde tatt min vasketid om å sjekke lista bedre.

Litt senere ringte det jaggu på døra, og der sto den samme mannen som jeg hadde hatt en disputt med tidligere. Han snakket veldig fort og høyt om at han hadde satt seg opp på lista og at det var hans tid og at jeg tok feil. Jeg fikk ikke sjekket, ettersom heisen sto akkurat da, så jeg sa som sant var at jeg ikke trodde jeg tok feil, men om jeg gjorde det så beklager jeg så mye.

Det var først da jeg lukka døra etter ham at jeg kom på at jeg hadde skrevet en anonym lapp. Hvordan kunne han vite det var akkurat meg som hadde satt den opp om han ikke visste at det var min vasketid?

Da heisen var i gang, stakk jeg ned og sjekket. Joda, jeg sto på riktig sted på lista. Ikke et pip om unnskyldning fra min nabo.

Så skjer mystiske ting. Jeg setter meg opp på lista og plutselig er navnet mitt strøket over. Overstrøket navn betyr at andre kan ta tiden = man mister den vasketiden man tror man har. Spesielt dumt er dette når man skal på påskeferie og må få vasket klærne man vil ha med.

Det ordna seg heldigvis, men jeg må innrømme at pulsen dunka litt heftigere enn vanlig da jeg stakk ned i vaskeriet i dag for å endelig få vasket klær etter ferien. Der sto heldigvis navnet mitt like klart og tydelig som da jeg skrev meg opp. Nå har vi rene klær igjen og jeg kan puste lettet ut en ukes tid. Men jeg gir opp nå. Om noen uker kjøper jeg min egen vaskemaskin.

Du kan ha hvilken fastlege du vil, men…

Jeg har fastlegen min i Sandvika. Han er verdens greieste lege og jeg var så glad da jeg fant ham. Han var den første legen som tok meg på alvor og sørget for utredning. De 3-4 andre legene jeg hadde før ham kikket bare strengt på meg over brillekanten og sa at jeg måtte pent spise antidepressivaen deres ellers var jeg vrang og dum pasient. (Til helvete med dem, de burde fratas legelisensen og henges opp i nærmeste tre til skrekk og advarsel.)

Fastlegen jeg har nå er både dyktig og empatisk. Han får jobben gjort og det han ikke kan nok om selv, henviser han videre til andre som kan det bedre.

Men altså, han er i Sandvika og jeg bor et lite steinkast innenfor Oslogrensa, så vi befinner oss i ulike fylker. Og det blir det problemer av.

Fram til april i år hadde jeg egen bil og kunne ta meg til og fra legen selv. Så døde den lille røde og jeg hadde ikke økonomi til å skaffe meg en ny. Da jeg skulle til legen sendte de meg rekvisisjon så jeg kunne ta taxi til og fra. Det kosta en formue i egenandeler, men jeg kom meg i hvert fall til legen.

I dag skal jeg til legen igjen. Jeg snakket med dem for en tid tilbake og de sendte meg rekvisisjoner i posten. Alt ser ut til å skulle gå i orden, men så ringer jeg kjørekontoret for å bestille taxi (heldigvis i god tid) og får vite at: «Du får ikke dekket drosje ut av Oslo.»

Jeg kan velge akkurat hvilken fastlege jeg ønsker meg, men befinner h*n seg utenfor Oslos grenser er det uaktuelt å få hjelp til å komme dit. Ergo skal man helst skaffe seg fastlege i nærområdet. Det har jeg prøvd før og det gikk svært dårlig, så det har jeg ingen ønsker om å prøve igjen. De gode legene har fulle lister, de andre skal du helst ikke gå til om du ikke er frisk.

Jeg bor altså et steinkast innenfor grensa, men det nytter ikke å få taxien betalt av trygdesystemet. Hadde jeg derimot skaffet meg fastlege på motsatt side av byen, ville jeg fått den dekket. – Selv om det ville vært mye lenger kjøretur enn det er til fastlegen jeg har i dag.

Hvorfor slår de ikke Akershus og Oslo i sammen når det gjelder disse ordningene? Det er vel ikke bare meg som faller utenfor systemet? De burde jo se på hvor folk faktisk bor, jeg er sikker på at det mange leger i Oslo det ville være mye dyrere å sende meg til enn han jeg har i dag.

Jeg blir fortvila og forbanna når jeg får sånne beskjeder rett før jeg skal reise. Jeg er fastlåst nok som det er med en heis som står og 7 etasjer med trapper jeg skal kreke meg ned (og opp), og så kommer det her på toppen.

Nå får jeg hjelp av verdens beste Trips & Tics, men det skal vel ikke være sånn at man skal være avhengig av venner for å komme seg til legen?

Det ser altså ut til at jeg må bytte fastlege. Det vil si at jeg igjen må ut og lete etter en lege som tar meg og sykdommen på alvor. Hvis jeg ikke finner en vil jeg være i deep shit om under to år, da saken min går ut hos NAV og jeg må starte ny runde (hvis jeg ikke har blitt mirakuløst frisk i mellomtida).

Jeg orker ikke flere kamper… de kan si hva faen de vil, jeg tror ikke lenger på politikere som snakker med fine ord om å verne om velferdsstaten. Så vidt jeg har forstått er det flere, store endringer på gang som kan få enorm påvirkning på mange (de fleste?) sykes liv… og dette skjer under en sosialistregjering. De strammer inn litt her, eller mye der, lager om reglene med noen måneders mellomrom så selv ikke legekontorene er klar over det.

Akkurat nå har jeg bare lyst til å sitte og være barnslig i et hjørne og skrike «føkk dere, føkkings føkker». Men jeg skal prøve å la være…

Match, dere suger noe så innmari!

Nå er jeg SUR!

For lenge siden (uvisst når, men det har gått år) meldte jeg meg inn på Match. (Jeg gidder ikke linke, for det er et drittsted. Forhåpentligvis dukker dette opp i søkemotorer så jeg riktig kan få spredd hvor elendig jeg synes tjenesten er.) Det viste seg å være totalt mislykka. Jeg måtte betale for å lese meldinger, men det fant jeg ut at jeg ikke gadd. Hvem har lyst å betale for å motta meldinger fra desperate, sexhungrige menn? Det er jo som oftest den slags meldinger man mottar på nettdatesteder. Egentlig burde man bli betalt for i det hele tatt å være registrert der når man er jente.

Uansett, jeg skjønte fort at det ikke var stedet for meg så jeg slettet profilen og tenkte ikke mer på Match.

Inntil for et par uker siden. Da begynte det å dukke opp epost fram dem igjen. Jeg har mottatt den ene mailen etter den andre med «matcher» med bilder og det hele. Jeg er ikke det minste interessert og slettet de første, men da det ikke tok slutt fant jeg en tekst om hva jeg skulle gjøre hvis jeg ikke ønsket motta flere epost fra dem. Logg inn, sto det, og så skulle jeg velge å ikke få tilsendt epost.

Så… jeg logget meg på. Ikke lurt! Jeg fant ikke noe sted jeg kunne krysse av for at jeg ikke ønsket epost og profilen min viste seg å være fullt synlig og aktiv – lang tid etter at jeg slettet meg. Jeg gikk inn og slettet alt som sto om meg i profilen, slettet bilder og skrev at profilen ikke skal være synlig. Så sendte jeg epost til Match og ba om å bli slettet PRONTO – samt at de skulle slutte å sende meg epost.

Jeg fikk svar tilbake med beklagelse. Match og Hei har slått seg sammen og dermed har profilen min blitt reaktivert ved en feiltakelse. Dette skulle de fikse, nå skulle jeg slettes og ikke høre mer fra dem.

No such luck. De siste dagene har jeg mottatt enda et par eposter og nå er jeg forbanna! Jeg har sendt inn nok en melding om at jeg skal slettes fra registeret deres, og skjer det ikke nå så melder jeg dem (hvor vet jeg ikke ennå, men det finner jeg ut). Jeg vil ikke ha noe av at de beholder mine data når jeg har bedt om å bli slettet for lenge siden.

Har man ikke rettigheter når det gjelder slike nettjenester?

Nå håper jeg riktig mange leser dette så de som er på kjærestejakt velger en annen datetjeneste på nett. Match/Hei suger lut og jeg håper noen brenner registrene deres.