Kategoriarkiv: Flytting

Oslo, vi må snakke sammen!

Jeg veit jeg bare stakk… at jeg bare tok med meg tinga mine og forsvant etter mer enn 35 år sammen. Jeg burde sikkert ha tatt meg tid til å prate ut om alt, få til en skikkelig avslutning på ting. Det gikk bare ikke, strikken var strukket så langt at den snart ville ryke helt – og det kunne blitt stygt.

Selv om jeg ikke ser noen mulighet for at du og jeg kan bo sammen igjen, til det er verdiene våre for ulike, så skal du vite at jeg ikke bare tenker vondt om deg. Det hender jeg forsvarer deg til og med, selv om det ofte bare skjer i tankene mine. Jeg møter innimellom folk som kun har vært på besøk hos deg, og som har gjort seg opp meninger om at det ikke er mulig å bo hos deg. Ja, noen vil til og med ha det til at det er barnemishandling å la barna sine vokse opp hos deg. Det blir for teit, men for enkelte er det vanskelig å forstå at Oslo er noe mer enn bare sentrum, at det finnes massevis av flotte områder med grønn skog og villdyr på besøk. Det er ikke bare her i Hedmark det finnes elg og rådyr, lissom.

Om det er noen trøst, Oslo, så er ikke ting alltid perfekte her jeg bor nå heller. Det ble ikke helt som jeg håpet, selv om det reddet både nattesøvn og sjelefred da jeg forlot deg. Nattesøvnen er fortsatt ganske bra, men sjela mi har litt gnagsår for tida, uten at jeg helt får satt ord på hvorfor. Det er vel en blanding av flere ting. Aller mest av at jeg føler meg så fanget i en situasjon som krever tålmodighet og venting, ikke handling. Jeg liker å handle. Jeg vil helst handle og fikse og løse ting, med en gang! Tålmodighet er muligens en dyd, men det skal vel ikke overdrives, heller? Det fører bare til lidelse, og det er det jeg så smått får signaler om fra mitt indre. «Gjør noe!», skriker Solar Plexus, og er det noen man skal lytte til så er det henne, det sier jo alle.

Det føles som det meste er litt rotete nå, og selv om jeg rydder det jeg kan, så blir det aldri bra nok. Men tro ikke at jeg kommer krypende tilbake igjen, Oslo. Det er ikke deg jeg savner, selv om du har pyntet deg med mange av vennene mine. Det er dem jeg kommer tilbake til. På besøk. Deg må jeg bare holde ut med, for å få til noen korte møter. Samtidig har vi en lang historie, du og jeg. Det er ikke til å komme bort fra. Vi har delt mange gleder, og noen sorger – og det skal vi ikke kimse av. Det er sånt som skaper bånd det ikke er mulig å rive helt over.

Det er vanskelig å ikke sammenligne, selv om det kanskje ikke er særlig rettferdig mot noen av dere. Hedemarken har så mange gode sider, men det hender at jeg ikke greier å se bort fra de dårlige selv om jeg vil. Noen ganger blir mine indre greier lettere å takle når jeg kan trekke sammenligninger, der du, Oslo, kommer vinnende ut. (Det hadde du vel aldri trodd jeg skulle sagt?) De kan ikke kjøre bil her, vettu… Hadde de prøvd seg med så elendig kjøring hos deg, ville de blitt satt grundig på plass med en gang. Trafikkregler betyr null, og hvordan de kjører i rundkjøringer er til å grine av! På landeveien kjører de grisete og gir faen i at det er massevis av småunger som tusler i veikanten på vei til og fra skolen. For gangveier er så nedprioritert at de vet knapt hva det er her ute på landsbygda. Jeg hevner meg med å kjøre ekstra sakte og forsiktig når jeg får en av tullingene opp i rumpa. Kom ikke her og kødd med meg, du har vel ikke så dårlig tid at det er verdt å ofre noen liv for det?!

Så barnslig har jeg altså blitt, Oslo, at jeg skjærer alle over samme kam så tennene spretter veggimellom. Som om trafikken er noe å trakte etter hos deg! Det er jo til å grine og le av på en gang. Er det noe jeg virkelig ikke savner når det gjelder deg, så er det trafikken. Her jeg bor nå finnes det knapt rushtrafikk. Det høres vel ut som utopi, for deg?

Aner du hvor schizofren jeg føler meg når jeg skriver til deg nå? Jeg håper du ikke ler av meg, i hvert fall ikke med en altfor ond latter. Det er ikke så lenge til vi ses igjen, så jeg håper du kan møte meg med et lite smil om munnen og noen beroligende ord. Jeg veit det er altfor mye å håpe på, men jeg sier det likevel. For selv om jeg en gang tviholdt på at jeg aldri skulle forlate deg, at du og jeg hørte sammen for alltid, så veit vi begge to at dette vennskapet er over. Nå er det tid for å holde ut med hverandre de gangene det trengs, så kan vi heller puste lettet ut når det er over. Så… peace, Oslo..? Tar du meg i hånda på det?

 

Reklamer

Et nytt år er (nesten) over – takk for det gamle!

Jeg håper alle har hatt en koselig og fin juletid! Det har den vært her. Det var deilig med et avbrekk i flyttestyret, for det har unektelig vært en del stress og mas de siste ukene. Det verste er over, mye er på plass, og det som ikke er på plass… vel, det kommer det sikkert til å gjøre en dag. Det gjenstår utrydding og nedvasking av leiligheten, så er vi helt og fullt utflyttet fra Oslo.

Jeg har fått spørsmål om vi trives på vårt nye bosted, og det gjør vi. Det er igrunn akkurat hva jeg ønsket meg; stille, rolig og landlig. Huset har sine snodige feil, men ingenting alvorlig er avdekket (heldigvis). Uansett er standarden her så mange ganger bedre enn det vi hadde, så det er ingen anger.

Vårt nye hjem er nesten dobbelt så stort som det gamle, men likevel sliter jeg med å finne en passende plass til alle tingene. Snodig det der. Ennå står det esker her og der, og det som er plassert i skap er ikke helt ordnet og sortert. Jeg tenker jeg får ta et skap av gangen, et rom av gangen. Det årner seg! 🙂

Jeg flyttet fra en fantastisk utsikt, men den nye er ikke så verst den heller.

Bildet er tatt med iPhones panoramafunksjon, verandaen er egentlig ikke buet.
Bildet er tatt med iPhones panoramafunksjon, verandaen er egentlig ikke buet.

Det er litt færre naboer her, for å si det mildt. Så langt har vi ikke møtt så mange av dem, men de vi har snakket med virker veldig hyggelige. 🙂

Jula vår har vært fordelt mellom Oslo og Hedmark; første del ble feiret med masse familie i hovedstaden. Det var innmari koselig, rett og slett! Nå har vi fin-fint besøk i vårt nye hjem; min yngste lillesøster og kjæresten er her, og i kveld feirer vi nyttår sammen, med elggryte og masse godt. Jeg gleder meg!

Tenk det. For et år siden var det ikke engang en bitteliten tanke i hodet  mitt om at vi skulle flytte på oss. Og her sitter jeg nå, med peisvarme og lystig undulatsang i bakgrunnen, mens jeg venter på at resten av husets beboere skal våkne opp. Jeg er så utrolig glad for valget Tenåringen og jeg tok i august! Nå blir det en spennende tid når januar setter i gang og poden skal begynne på ny skole. Fingrene krysses hardt for at det går bra og at han vil finne nye kompiser og et bra miljø. ♥

Avslutningsvis vil jeg fremheve en bloggpost, som gjorde hjertet mitt varmt og håpet for menneskeheten større. Jeg håper mange vil lese den! Den passer fint i dag, synes jeg: Vi ♥ Internettmagi hos Undreverset.

Tusen takk til alle som følger meg; for alle gode ord og støtteerklæringer, for kommentarer og «likes», og for alt dere deler! 47,000 treff, da gitt! Det hadde jeg ikke trodd etter et mindre aktivt bloggår.

Her er oppsummeringen for ‘Under stjernene’ i 2012. En spesiell takk til dere som har kommentert aller mest: Dr. Borgs salve mot svie, Trips & Tics, Tankespeil og SerendipityCat. ♥♥♥

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2012 annual report for this blog.

Her er et utdrag:

4,329 films were submitted to the 2012 Cannes Film Festival. This blog had 47 000 views in 2012. If each view were a film, this blog would power 11 Film Festivals

Click here to see the complete report.

The Battle of the varmepumpe (og andre hendelser på Hedmarken)

Jeg er på plass! Ikke helt og fullt, enn så lenge er det stadig noen ugjorte oppgaver i Oslo. Men de aller største, tyngste og fleste tingene våre er forflyttet via 20 kubikks lastebil (den holdt akkurat) og båret på plass i vårt nye hjem. Jeg kjørte egen bil, sammen med de to kvitrende, fjærkledte. De skjønte ingenting, men tålte turen greit. Nå har de så smått begynt å venne seg til vårt nye hjem.

flyttefolka
Flyttebilen ankommer.
esker
Kjøkkenet ble fylt med et berg av esker.
Fuglene har fått utsikt.
Fuglene har fått utsikt.

De siste par dagene har jeg pakket ut en drøss med esker, satt sammen skrivebordet mitt og satt opp pc’en min. Nettilgangen var klar allerede tirsdag, men jeg manglet en adsl-boks… og den ble selvsagt sendt til adressa mi i Oslo. En telefonsamtale senere, så var det ordnet. Ny boks ble sendt til ny adresse, og ankom i dag. Dermed kan jeg blogge og være sosial igjen. 🙂

Skrivebord og pc er kjekt å ha på plass. Æresplass på kjøkkenet. Den infame varmepumpa i bakgrunnen.
Skrivebord og pc er kjekt å ha på plass. De har fått æresplass på kjøkkenet.

Det er mye nytt å venne seg til her; varmepumpe for eksempel. Det har jeg aldri hatt før. Denne har fungert fint og holdt god lunk i huset, før vi flyttet inn. I går gikk den helt bananas og jeg skjønte ikke bæret. Det ble varmere og varmere, og selv om jeg skrudde den ned så sluttet den ikke å blåse mer varmluft ut i rommet. Til slutt måtte jeg trekke ut støpselet, for å få den til å holde opp. En god lufterunde etterpå, og temperaturen var gått ned fra 25 til 20. Puh..! Jeg fikk et tips om å skifte batterier i fjernkontrollen (som er eneste måte å styre varmepumpa på, så vidt jeg kan se), og omsider testet jeg det. Det funka bra. Jeg fikk i hvert fall slått av fandenskapet, men på igjen ville den ikke. Bruksanvisningen hadde jeg lagt på et så lurt sted at jeg ikke fant den igjen, og uansett hvor mye jeg trykket på fjernkontrollen, så skjedde det ingenting. Ikke før jeg løsnet på batterilokket og snurret batteriene rundt et par ganger. Dårlig kontakt, kanskje? Nå virker det i hvert fall fint, så hvis jeg bare lar den være i fred nå… så kanskje?! (Noen timer senere; eh.. nei. Den er stadig like koko.)

Den infame varmepumpa ses under vinduet. I vinduet henger den eneste julepynten så langt. :)
Den infame varmepumpa ses under vinduet. I vinduet henger den eneste julepynten så langt. 🙂

Om varmepumpa skulle svikte totalt, så har jeg en peis. Det har jeg heller aldri hatt før. Foreløpig har jeg ikke fått tak i ved, men jeg har noen firkanta greier laget av sagflis (tror jeg). De får jeg sånn noenlunde fyr på. I tillegg har jeg kjøpt noen ferdige kubber, men de soter til glasset så ekstremt at det ikke går an å se inn i ovnen etterpå. Nåja, sot, eller ikke sot… vi skal ikke fryse ihjel med det aller første.

Det er forresten interessant det med kulde. Her har det stort sett vært mellom -10 og -14 i den tida jeg har vært her. I Oslo føles dette smertefullt kaldt, på grunn av den rå lufta. Her er det tørr og fin innlandsvinter (i hvert fall så langt), og jeg har kunnet oppholde meg utendørs uten at det gjør så vondt. Jeg håper det fortsetter sånn.

Det har tatt noen timer å fullføre denne posten, i mellomtida har Bring vært her og levert en haug med varer fra Ikea. Det er mye å ta tak i, og i dag skal jeg ikke gjøre noe som helst mer nå etter at jeg pakket ut senga mi. Det måtte jeg bare, jeg er inderlig lei av å sove på oppblåsbar madrass.

seng
Foreløpig benløs seng, i påvente av en hjelpende hånd (eller to).

Nå er jeg noe så innmari sliten, jeg er stølere enn jeg kan huske å ha vært noen gang, og armene er totalt kraftløse. Tok jeg for mye Møllers tran, tro?

Noe å se fram til

Det er jo ikke lenge til Tenåringen og jeg flytter ut på landet, til noe vi har trodd er et rolig og hyggelig nabolag.

Nå viser det seg at våre nærmeste naboer er veldig glade i å pynte hus og hage med julelys. Dette kan bli artig…

(neida, jeg bare tuller – dette er hentet fra noen gærninger i Texas. Jeg håper inderlig vi slipper å bo ved siden av noe sånt.)

Bare vent..!

I dag har jeg blitt fortalt hva fremtiden min består i. Helt uten å betale for det! Tenk det.

Noen er redde for at verden går under mot slutten av 2012 (og i så fall nærmer det seg stygt), men det kan jo ikke stemme, for etter orakeluttalelsene jeg fikk i dag, så kommer verden ganske sikkert til å bestå i hvert fall to-tre år til.

Det hele skjedde i dag morges. Jeg fikk tak i en drosje fra et respektabelt drosjefirma, som akkurat nå skal få være anonyme. Turen gikk til et bilfirma, og da sjåføren hørte det lurte han på om jeg skulle hente bil. Det kunne jeg svare bekreftende på.

«Nå mister dere meg snart som tt-kunde», sa jeg. Med et smil, altså. Jeg har jo stort sett bare vært fornøyd med drosjeordningen.

Og det var da jeg fikk første spådom servert. Hå, nei, jeg kom nok snart tilbake. Det er nemlig noe som heter parkeringsproblemer i denne byen. Og dessuten er det dyrt å ha bil!

Ja, da så.

Jeg fortalte den skråsikre sjåføren om den forestående flyttingen ut av byen, og at det dermed er ganske skråsikkert at jeg kommer til å beholde bilen. Det vil dermed være omtrent like skråsikkert at jeg ikke lenger forblir en tt-kunde, i hvert fall ikke i denne byen.

Spådom nummer to kom ganske snart.

«Du flytter nok tilbake til Oslo innen et par-tre år. Bare vent!»

Det er altså utrolig hva denne drosjenæringen tilbyr (for en latterlig lav egenandel av kroner 35,- for oss med tt-kort). Om jeg lurer på noe mer om fremtiden min, så trenger jeg bare ringe etter en bil – og så får jeg beskjed om alt jeg ønsker å vite, og mere til.

Det er ikke rart jeg snart kommer flyttende tilbake!

Bloggen er tilbake

Her har ‘Under stjernene’ tatt seg en aldri så liten ferie, men nå er den tilbake – i nye farger. Det gjør godt med litt glade farger nå som snøsørpa ligger dyp utenfor døra og klokkene er stilt til vintertid.

Dessuten synes jeg det passer bra nå som jeg har solgt leiligheten min!

Å selge bolig må være noe av det mer stressende et menneske kan oppleve i et i-land, men det er jo heldigvis mest positivt alt sammen. Vårt nye hjem står jo og venter på oss, bare vi får alle disse detaljene ut av verden. Nå har vi kommet et godt stykke videre!

Om bare noen uker forlater jeg utsikten min, og bytter den ut med et helt annet og ukjent nabolag. Det blir ganske rart, men forhåpentligvis også veldig fint. Jeg gleder meg, i hvert fall!

Bill. mrk. «Kontrollfrik»

Det er jammen godt jeg ikke evner å bli helt manisk når jeg er opptatt av noe.

Husleting har virkelig åpnet opp noen sider av meg, som jeg tidligere kun har hatt mistanke om. Når dagen begynner på finn.nos eiendomssider, og slutter på samme sted, selvsagt med et utall besøk i timene mellom også, da er det muligens på tide å finne seg et nytt hjem fort som pokker’n? Det er nå i hvert fall det jeg gjorde. Vi har faktisk funnet oss et krypinn!

Jeg var veldig spent på hvordan hjernen min ville reagere nå som jeg ikke lenger behøver å lete mer på finn, men det har gått forbausende fint. Jeg unngår alle nye hus i området vi skal flytte til. Det er av største nødvendighet, ellers kan jeg jo plutselig oppdage at jeg har gjort en stor feil, og ramle hulkende sammen på gulvet. I stedet holder jeg nå et våkent øye med alle mine «konkurrenter» i nærområdet jeg stadig bor i. Leiligheten min skal jo selges, og jeg bruker nesten ikke tid på å tenke over alle mulige (og umulige) scenarioer i den forbindelse. Det går fra skinnende optimisme («vi selger sikkert til 200.000 over takst!») til bunnløs fortvilelse («ingen vil kjøpe her, jeg kommer til å havne i gjeldsfengsel») – alt i løpet av nanosekunder. Om du tror det er en behagelig tilstand å være i; gjett en gang til.

Det er ikke stort å gjøre noe med, jeg må bare sitte her en stund til, med is i magen og stål i ben og armer. Isen i magen smeltet forresten før den kom dit.

Fortsettelse følger…

Hvor vi skal flytte, og hvor vi bor nå, er informasjon forbeholdt kontakter på mer lukkede fora enn denne bloggen. Så om du kommenterer – vennligst ikke legg ut detaljer, linker og så videre. Det kan vi heller snakke om på Facebook. 🙂