Kategoriarkiv: Ikke akkurat feelgood

Sorgtunge vinterdager

I september fortalte jeg om gleder og sorger ved det å ha en hund i huset. Vi kom oss gjennom en tøff tid og vi trodde at nå skulle det gå bedre. Dessverre gikk det ikke som vi ønsket. Tenåringen er for syk til å kunne bidra noe særlig, og jeg kjente at jeg strakk strikken lenger og lenger. Når vi i tillegg lever med en utrolig tøff forsikringssak (drømmehuset ble vårt mareritt), så ble det bare full stopp til slutt. Vår elskede, lille hundevenn måtte flytte.

Heldigvis fikk vi veldig god hjelp med å finne en passende ny familie. Teemo bor nå i en familie med en annen hund, med barn og med aktive voksne. Jeg har stadig fått bildehilsener fra turer han får være med på. Lange turer! Etter bare få dager fikk jeg vite at han bjeffer og stresser mindre, han spiser bedre og virker veldig fornøyd. Det er en stor lettelse og trøst for meg å vite at han har det så fint, og at han nå får det livet han trenger og som jeg unner han så veldig. Samtidig er jeg i en sørgeperiode som er mye tøffere enn jeg hadde ventet. Det er så utrolig vondt å miste en liten hundevenn!

Det går langsomt bedre. Det er stadig vondt, men jeg ser jo også at vi tobeinte har det litt lettere. Vi kan styre livet mer etter dagsformen, og jeg har ikke så mye dårlig samvittighet lenger. Jeg sliter bare med et intenst savn etter min lille baby… Det skal jeg klare å leve med så lenge jeg vet at det var det beste valget for oss alle tre.

Advertisements

Under kniven

I morgen skal det skje! Om ikke et eller annet uventet hinder dukker opp, så skal jeg opereres i morgen. Jeg har gruet meg så intenst den siste uken, at jeg håper jeg har fått ut alt på forhånd og at alt etterpå går problemfritt

Jeg ønsker deg en riktig fin 17. mai med grunnlovsjubileumsfeiring og alt det der! For min del tror jeg det blir mer pilleknasking og slumring, enn feiring, men vi får se. 🙂

Vi ses på den andre siden, inshallah!

Peace & Love

20140514-235959.jpg

Oslo, vi må snakke sammen!

Jeg veit jeg bare stakk… at jeg bare tok med meg tinga mine og forsvant etter mer enn 35 år sammen. Jeg burde sikkert ha tatt meg tid til å prate ut om alt, få til en skikkelig avslutning på ting. Det gikk bare ikke, strikken var strukket så langt at den snart ville ryke helt – og det kunne blitt stygt.

Selv om jeg ikke ser noen mulighet for at du og jeg kan bo sammen igjen, til det er verdiene våre for ulike, så skal du vite at jeg ikke bare tenker vondt om deg. Det hender jeg forsvarer deg til og med, selv om det ofte bare skjer i tankene mine. Jeg møter innimellom folk som kun har vært på besøk hos deg, og som har gjort seg opp meninger om at det ikke er mulig å bo hos deg. Ja, noen vil til og med ha det til at det er barnemishandling å la barna sine vokse opp hos deg. Det blir for teit, men for enkelte er det vanskelig å forstå at Oslo er noe mer enn bare sentrum, at det finnes massevis av flotte områder med grønn skog og villdyr på besøk. Det er ikke bare her i Hedmark det finnes elg og rådyr, lissom.

Om det er noen trøst, Oslo, så er ikke ting alltid perfekte her jeg bor nå heller. Det ble ikke helt som jeg håpet, selv om det reddet både nattesøvn og sjelefred da jeg forlot deg. Nattesøvnen er fortsatt ganske bra, men sjela mi har litt gnagsår for tida, uten at jeg helt får satt ord på hvorfor. Det er vel en blanding av flere ting. Aller mest av at jeg føler meg så fanget i en situasjon som krever tålmodighet og venting, ikke handling. Jeg liker å handle. Jeg vil helst handle og fikse og løse ting, med en gang! Tålmodighet er muligens en dyd, men det skal vel ikke overdrives, heller? Det fører bare til lidelse, og det er det jeg så smått får signaler om fra mitt indre. «Gjør noe!», skriker Solar Plexus, og er det noen man skal lytte til så er det henne, det sier jo alle.

Det føles som det meste er litt rotete nå, og selv om jeg rydder det jeg kan, så blir det aldri bra nok. Men tro ikke at jeg kommer krypende tilbake igjen, Oslo. Det er ikke deg jeg savner, selv om du har pyntet deg med mange av vennene mine. Det er dem jeg kommer tilbake til. På besøk. Deg må jeg bare holde ut med, for å få til noen korte møter. Samtidig har vi en lang historie, du og jeg. Det er ikke til å komme bort fra. Vi har delt mange gleder, og noen sorger – og det skal vi ikke kimse av. Det er sånt som skaper bånd det ikke er mulig å rive helt over.

Det er vanskelig å ikke sammenligne, selv om det kanskje ikke er særlig rettferdig mot noen av dere. Hedemarken har så mange gode sider, men det hender at jeg ikke greier å se bort fra de dårlige selv om jeg vil. Noen ganger blir mine indre greier lettere å takle når jeg kan trekke sammenligninger, der du, Oslo, kommer vinnende ut. (Det hadde du vel aldri trodd jeg skulle sagt?) De kan ikke kjøre bil her, vettu… Hadde de prøvd seg med så elendig kjøring hos deg, ville de blitt satt grundig på plass med en gang. Trafikkregler betyr null, og hvordan de kjører i rundkjøringer er til å grine av! På landeveien kjører de grisete og gir faen i at det er massevis av småunger som tusler i veikanten på vei til og fra skolen. For gangveier er så nedprioritert at de vet knapt hva det er her ute på landsbygda. Jeg hevner meg med å kjøre ekstra sakte og forsiktig når jeg får en av tullingene opp i rumpa. Kom ikke her og kødd med meg, du har vel ikke så dårlig tid at det er verdt å ofre noen liv for det?!

Så barnslig har jeg altså blitt, Oslo, at jeg skjærer alle over samme kam så tennene spretter veggimellom. Som om trafikken er noe å trakte etter hos deg! Det er jo til å grine og le av på en gang. Er det noe jeg virkelig ikke savner når det gjelder deg, så er det trafikken. Her jeg bor nå finnes det knapt rushtrafikk. Det høres vel ut som utopi, for deg?

Aner du hvor schizofren jeg føler meg når jeg skriver til deg nå? Jeg håper du ikke ler av meg, i hvert fall ikke med en altfor ond latter. Det er ikke så lenge til vi ses igjen, så jeg håper du kan møte meg med et lite smil om munnen og noen beroligende ord. Jeg veit det er altfor mye å håpe på, men jeg sier det likevel. For selv om jeg en gang tviholdt på at jeg aldri skulle forlate deg, at du og jeg hørte sammen for alltid, så veit vi begge to at dette vennskapet er over. Nå er det tid for å holde ut med hverandre de gangene det trengs, så kan vi heller puste lettet ut når det er over. Så… peace, Oslo..? Tar du meg i hånda på det?

 

Fett nok, fett nok…

Så har man vært på slanker’n siden steinalderen omtrent (i hvert fall siden jeg var 16-17 år), til og fra, med litt varierende resultat. Akkurat slik jojo-slanking det blir advart mot, vettu. And here we go again…

Det er ikke det at jeg går så himla fort opp, men etter at jeg begynte å leve uten melk, gluten og egg har det krøpet på en 8-10 kilo i løpet av de siste to årene. De alternative produktene, spesielt de glutenfrie, inneholder nemlig himla mye karbohydrater. Jeg har nådd det «gjeve» punktet der min BMI er på 31, altså fedme. Hu hei, og alle hjerter gleder seg. (Sikkert ikke mitt.)

Jeg leste en «artikkel» om ei dame som hadde testa det fantastiske middelet CLA, og gått ned noe sånt som 16 kilo på en måned, helt uten å gjøre noen andre omlegginger. Ja jøss. Det var liksom ingen tvil om at det var en sponset lenke, og slett ingen artikkel. Dessverre er denne fjernet fra nettet nå, faktisk er hele nettstedet borte, kanskje det har blitt klaget inn? I hvert fall… jeg bestemte meg for å teste produktet, siden man kunne «få» det helt gratis. Nesten. Man betalte bare porto og omkostninger.

Nå har jeg testet produktet i ca 1 måned, og det gjør absolutt ingenting. Overrasket? Neppe.

Etter omtrent to uker, tenkte jeg at nå får det hæren fløtte meg være nok tull, jeg må gjøre noe aktivt. Piller fikser sjelden noe som helst, i hvert fall ikke uten egeninnsats. Siden jeg ikke orka tanken på å sette meg inn i noe nymotens slankeopplegg, kjøpte jeg inn pulver og bars på apoteket. Etter dette har jeg bytta ut flere måltider, men ikke alle. Jeg har spist mindre enn vanlig. Jeg har spist sunnere, grønnere og kuttet ut søtt, noe som ikke var så dumt etter en sommer full av utskeielser. Jeg er så aktiv som jeg kan være, innenfor mine rammer. Så langt har jeg altså gjort dette, samt tatt CLA og et eller annet de kaller Powerburn. Og resultatet etter to uker, med masse sultfølelse og oppofrelser..? Jeg har gått ned 800 gram! Resultatet er til å grine av, men det hjelper jo ingenting.

De som sier at alt handler om kalorier, aner ikke hvordan det er å leve i en kropp som ikke fungerer som den skal. Min kropp vet i hvert fall ikke hvordan den skal benytte seg av fettet på kroppen. Den vil bare ha mer mat. NÅÅ! Og får den ikke det, blir jeg kvalm, svimmel, ufattelig grinete og sur, og fungerer rett og slett ikke i det hele tatt.

Nå har jeg en i nær familie, som har gått på Eurodietten en stund, og resultatet er både synlig og positivt. Her snakker vi noe sånt som 12 kilo ned på en måned (helt uten CLA!). Det er ganske dyrt å gå på Eurodietten, så jeg slo det først fra meg og ville prøve på egenhånd, men det går jo ikke spesielt bra. Det lavkarbo-opplegget jeg fulgte før jeg fikk påvist matintoleransene, er helt uaktuelt. Jeg gikk ned 5-6 kilo på to år, og det er jo ingenting. Dessuten orker jeg ikke tanken på å spise så mye fett resten av livet.

Egentlig hadde jeg slått meg til ro med at ting er som de er, men så er det denne operasjonen da, som har ønsket meg noen år. Jeg var så innstilt på dette i 2010, men det gikk jo ikke særlig bra…

Eurodietten får man ikke kjøpt uten videre, man må gjennom grundig helsesjekk og samtale med både lege og sykepleier, noe som selvsagt foregår på et privat legesenter der det koster skjorta og enda litt til. Det får bare være – jeg synes det er verdt å prøve. Hvis ikke dette funker, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Kanskje noen kan legge meg i koma et års tid, og kun gi meg intravenøs ernæring? Eller så får jeg vente på at de forsker seg ferdig på avføringstransplantasjon.

Nettdating for n’te gang

Gjennom en årrekke har jeg forsøkt meg på ulike nettdatingsider, med vekslende hell. Nei, hva sier jeg?! Det har ikke vært noe vekslende hell. Det har vært ikke vært noe hell i det hele tatt, men heller en vedvarende tilstand av håpløshet.

Det er mulig det er jeg som er negativ, men det er vanskelig å holde optimismen oppe når de aller fleste jeg får kontakt med, først av alt ønsker å sikre seg at det ikke er en frigid megge i andre enden. Hvis jeg var frigid ville jeg vel for pokker ikke søkt etter en mann, ville jeg?! (Megge er det fullt mulig at jeg er, men det kommer i så fall som naturlig følge av å ha blitt utsatt for et ukjent antall henvendelser av typen «hei, du ser søt ut, skal vi treffes og ha sex? Kona mi er en frigid megge.») Jeg mister dermed jevnlig troen på menneskeheten generelt, og mannfolk spesielt.

Datingsidene jeg har vært innom er mange, men klientellet virker å være det samme. Resultatet for min del er dermed uendret.

Ettersom jeg føler jeg har en viss erfaring med slike steder, har jeg kommet fram til at det bør opprettes et nytt treffsted med litt andre kriterier. Det finnes allerede steder der rike menn kan møte pene damer, et sted for de ekstra smarte, et for tjukke damer og menn som har det som hovedkriterie, og sikkert flere jeg ikke har hørt om ennå. Jeg har forslag om enda et spesialforum, og håper noen straks vil ta tak i og utvikle ideen min.

Jeg ønsker meg et sted der man kan søke opp folk med samme grunnsyn/holdninger som en selv. Et sted for dem som tenner på intelligens, og som evner å samtale om andre emner enn sex. Et sted der det er et must at man kan uttrykke seg skriftlig uten altfor mange skrivefeil.

For min del vil jeg gjerne ha spesielle søkekriterier tilgjengelig, som å kunne søke etter en mann i 40-åra, med interesse for det som skjer i verden. En mann som bryr seg om klima og miljø. En mann som ønsker at Norge gir amnesti til asylbarna, og ikke tror at alle muslimer er fanatiske terrorister. En mann som er glad i å lese bøker, se film og kunne prate om det aller meste. En mann med mye humor og positiv innstilling til livet. En mann som befinner seg på den rødgrønne sida politisk, og som synes det er forjævlig at FrP skal sitte i regjering. Gjerne en lærer. Lærere er bra folk!

Hvis noen kunne lage et sånt nettsted, hadde jeg satt stor pris på det!

Bill. mrk.
Winter is coming (and my feet are cold)

Råtten fisk og harsk olje

Jeg så akkurat Forbrukerinspektørene på NRK1, og etterpå en diskusjon på NRK2, om produksjonen av fiskeoljen som brukes til å lage omega3-kapsler. Ifølge programmet blir det solgt slike kapsler for 400 millioner kroner i Norge hvert år.

Programmet viste intervjuer og film fra Peru, hvor de fulgte med de store fiskebåtene som fisker tonnevis av sardiner, og siden fulgte de fisken på sin vei til å bli fiskeolje. Denne oljen blir senere sendt til Norge (og muligens andre land også, det vet jeg ikke) hvor det blir laget kapsler med oljen i.

Det viser seg at det er en rekke brudd på regler om hvordan fisken og oljen skal behandles og oppbevares. Før fisken kom så langt som til å bli kokt, var den allerede godt på vei til å bli råtten. Oljen ble heller ikke oppbevart i riktig temperatur, slik at den blir harsk.

De som selger omega 3 i Norge protesterte på det som ble vist, og hevdet at dette var fiskeolje som skulle brukes som dyrefôr. Jeg vet ikke hvorfor det gjør det noe bedre, er det virkelig helt greit at vi gir dyr råtten og harsk mat? Nå hadde reporterne fått vite at fisken og oljen de filmet var den samme som skulle brukes i fiskeoljekapsler for menneskebruk, så jeg synes det var litt tvilsomt å hevde at det ikke stemte. Hvorfor skulle fabrikken lyve om det?

En annen representant for bransjen (Møller, tror jeg) fortalte at oljen selvfølgelig blir renset her i Norge, før den blir brukt i kapsler. Gjør det egentlig saken noe bedre, når oljen i utgangspunktet er laget av råtnende fisk?

En test forbrukerinspektørene har gjort, viser at en rekke av de kapslene som selges i Norge er fylt med harsk olje. Og dette skal liksom være sunt!?

Jeg har kjøpt slike kapsler selv, men sliter med å ta dem fordi jeg blir så uvel hver gang jeg har fått dem i meg. Nå har jeg kastet alle sammen i søpla. Aldri mer om jeg gidder å bruke pengene mine på harske produkter som selges til gullpriser. Jeg spiser fisk flere ganger i uka (mest som pålegg), og det får jaggu holde.

Her kan du se programmet på NRKs nett-tv.

3 døgn i helvete

Det er sterke ord i overskriften, men det er virkelig slik det føles. Utslettet jeg skrev om i forrige post ble bare verre og verre. Det spredte seg utover hele kroppen og begynte å gjøre virkelig vondt. Jeg dro på legevakta, satt der et par timer før jeg kom til en lege. Hun konfererte med enda en lege, og de var ganske sikre på at det var en reaksjon på antibiotikaen jeg hadde gått på. Jeg forlot stedet med en resept på to typer antihistaminer, og regnet med det ville ta knekken på utslettet. Den gang ei…

Senere samme dag var det blitt så vondt at jeg satt her og forsøkte å ikke hylgrine. (Ikke helt vellykket, dessverre.) Ingenting hjalp, ikke antihistaminer, ikke eurax og ikke smertestillende. Utslettet som startet som prikker, utviklet seg til store, røde områder som brant og sved. Jeg trodde jeg skulle bli gal… og etter hvert ønsket jeg bare å dø, for å slippe unna. Jeg har aldri opplevd fysisk smerte verre enn dette. Det brant over hele meg, og samme hva jeg gjorde så var det like forbannet vondt. (Det eneste som ga en viss lindring var å pakke meg inn i våte laken. Absolutt et tips om noen skulle være så uheldige å komme i samme situasjon.)

Så – det ble en tur på Volvat for min del. Heldigvis hadde jeg noen som kunne kjøre meg dit, samt låne meg pengene. På legevakta hadde jeg blitt advart mot å komme tilbake i helgen ettersom påtrykket pleier være stort der og jeg måtte regne med ventetider på 6-8 timer. Helt uaktuelt!

På Volvat kom jeg til en fantasisk fin lege. Hun skrev ut Prednisolon til meg, et kraftig betennelsesdempende legemiddel som inneholder kortison i tablettform. Dessverre merket jeg ingen umiddelbar bedring av det heller, og dagen etter var ting blitt enda verre. Jeg var desperat, så det ble nok en tur til Volvat – der jeg heldigvis traff samme lege (etter at jeg gråt meg foran ca. 1 times kø). Legen tok affære og ringte en hudspesialist på et sykehus i nærheten. Spesialisten sa at behandlingen jeg hadde fått var riktig, men at jeg skulle få mer Prednisolon. Om jeg ikke merket stor bedring innen en dag eller to, skulle jeg sendes til sykehuset.

Men – det slapp jeg heldigvis. Dagen etter var ting merkbart bedre. Det brant ikke så mye lenger, men det klødde. Uansett en forbedring i min bok! Senere ga det meste av kløen seg også, det som har sittet igjen lengst er håndflatene og føttene. Utover kvelden i dag har selv det blitt bedre. Utslettet er der stadig, jeg ser ikke ut… men det er ikke hissigrødt og varmt lenger, det har bleknet veldig og det gjør ikke vondt. Det er det beste av alt. Det gjør ikke vondt lenger!

Nå skal jeg fortsette med medisinene enda noen dager (nedtrapping på Prednisolonen), og så håper jeg at jeg kan glemme alt sammen. En ting er sikkert, her skal det ikke inntas noe mer antibiotika om jeg ikke er døden nær. Aldri, aldri om jeg går gjennom dette en gang til!