Kategoriarkiv: Ting vi ikke snakker om

Fra en postoperativ pingles dagbok

Her er en oppsummering av de siste dagers hendelser, men aller viktigst: noen sabla gode råd om du skal inn og opereres.

Dag 1: Etter intens gruing, våknet jeg opp til enda mer gruing på den store dagen. Jeg dro tidlig avgårde, og drosjen ankom Aleris sykehus i god tid før møtetidspunktet. Jeg rakk å stikke innom apoteket og hente ut de smertestillende jeg skulle ha etter inngrepet.

Jeg ble hentet inn på avdelingen av en sykepleier som viste meg sengen min, hvor jeg skulle gjøre av tingene mine, samt en vakker pysjamastopp one-size-fits-all med knepping foran, som det var meningen at jeg skulle ta på meg. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, og la meg under varmelakenet. Så lå jeg der da, og ventet. Det var lov å bruke mobilen, så jeg fikk sendt avgårde noen meldinger om at NÅ skjer det snart.

Etter hvert fikk jeg besøk av anestesilegen, som vekslet noen ord med meg, ga noen beskjeder til sykepleierne og forsvant igjen. Og så kom endelig kirurgen min, Jan Frøyen, og hentet meg. Vi gikk først inn i et rom der han tegnet på meg med en tusj, og så gikk vi videre ned i en kjeller (tror jeg), der noen av operasjonssalene er. Jeg fikk hilse på flere av dem som skulle være tilstede, men har dessverre glemt navnene. På den tiden var jeg ganske utafor av nervøsitet, selv om de rundt meg var helt rolige. Legen satte på noe klassisk musikk, og så var det klart for å gå inn i operasjonssalen. Jeg passet på å skryte av den flotte pysjamastoppen (eller -kjolen) de hadde utstyrt meg med, og fikk svaret: ja, vi er jo på Vestkanten, her kan vi sånt! Humor er alltid bra når man er nervøs!

Jeg la meg på et bord, armene ut til siden. Anestesisykepleieren, en veldig koselig og lugn mann av typen jeg gjerne kunne tatt med meg hjem, satte inn veneflonen i hånda mi og gjorde klart narkosemiddel og saltvannsdrypp. Operasjonssykepleier vasket meg med jod, og jeg lå og hakket tenner av nervøsitet og kulde. Anestesisykepleieren sa han skulle begynne å gi meg litt narkosemiddel så jeg skulle bli litt roligere, og etter det husker jeg ikke mer før «min» sykepleier ropte «nå er du ferdig», og jeg våknet opp i sengen min oppe på avdelingen.

Jeg var ennå i halvsvime da hun tok på meg en sports-bh, men jeg husker at jeg kikket ned og så at det var ganske flatt. Han kirurgen hadde visst fjerna alt når han først var i gang. Ja ja, like greit!

Det begynte å svi en del, så sykepleier ga meg noen tabletter. Og så lå jeg der og våknet stadig mer. Jeg fikk sendt ut noen sms, og prøvde å ta selfies i sengen. Jeg spurte til slutt sykepleieren om hun gadd å ta noen bilder, og det gjorde hun. Og så fikk jeg mat. Deilig, nydelig mat! Kaffe… En kopp kaffe til… Mmmm! Postoperativ mat er jaggu noe av det beste jeg har smakt!

Jeg husker ikke alt så detaljert, men kirurgen var innom en kjapp tur og sa at alt var bra. Inngrepet hadde tatt ca 1 time og 15 minutt, og det ble fjernet tilsammen 1,5 kg. Tenk det! Fra J-cup til B-cup på 75 minutter.

Etter et par timer var jeg klar som ett egg til å dra hjem. Pappa og Tenåringen kom og hentet meg. ❤

Jeg hadde fått beskjed om holde sengen den første dagen, så da gjorde jeg det en stund, men jeg følte meg helt fin! Tipp topp, tjohei, nesten klar for joggetur. Vel, ikke helt det, for jeg følte meg ganske stiv og støl, og det sved en del i sårene. Likevel hadde jeg ventet det mye verre, så kanskje all gruingen på forhånd likevel hadde hjulpet?

Råd 1 blir derfor: gru deg skikkelig masse på forhånd og forvent deg det aller verste. Da blir du høyst trolig gledelig overrasket når det går bra.

Råd 1b: Dessuten kan du på forhånd prøve å leke at du er en Tyrrannosaurus Rex med veldig korte armer. Da vet du hvordan det blir en god stund fremover. Regelen er; ikke løfte armer over skulderhøyde, ikke bære tyngre enn 2 kg. Gjentas i fire uker.

20140520-140814-50894371.jpg

Jeg fikk besøk samme kveld og det var innmari koselig! Besøket er sykepleierutdannet, noe som var veldig nyttig med tanke på en del spørsmål jeg hadde. Spesielt siden hun har gått gjennom tilsvarende inngrep selv for en del år siden. Jeg råder alle til å lytte til erfarne fjellfolk, som har gått turen før. Heldige meg har flere slike erfarne folk i vennskapskretsen.

Råd 2: Spør og grav og be om alle opplysninger fra folk som har blitt operert før. Det er ikke sikkert at du får samme erfaring, men da ser du i hvert fall at a) noen har gjort det før deg og b) de har overlevd.

Dag 2: Jeg våknet etter 4,5 timer, fordi smertestillende hadde sluttet å virke, og kroppen ville gjerne ha mer dop og mindre vondt. Jeg fikk stabla meg ut av senga og svelget en codaxol. Au, ting var ikke godt… Det tok noen timer før jeg sovnet igjen, og det ble mest slumring. Ved 8-tida ringte jeg til sykehuset og lurte på hvorfor det står på pakken at jeg bare skal ta smertestillende hver 8. time, når virkningen går ut etter ca 4? Svaret var noe sånt som at jeg bare måtte bite tenna sammen, og at dette ville gå over etter noen dager. Eh… Jaha?

Råd 3: Når noen sier du skal bite tenna sammen og holde ut vondter dagen etter at de har skåret bort deler av kroppen din, sørg for å ha noen i bakhånd som kan fikse opp i det. Det burde være selvsagt at sykehuset sørger for dette, men ta ingenting for gitt. Dagen etter en operasjon er ikke rette tida å snakke om å forhindre avhengighet. Dessuten tar jeg føkkings nesten aldri en ibux en gang, så… Nei, dette sto til stryk. Jeg nekter å ha vondt når det er mulig å unngå.

Ting jeg har lært: kroppen heler fortere når den får sove og hvile nok. Smerter gir elendig søvn og hvile.

Jeg kjenner jo flere erfarne fjellfolk, som sagt, og et stykke ut på dag 2 fikk jeg selveste Severin Suveren på besøk, bærende på pene små piller. Den ene typen er en depottablett som sørger for å fordele ut smertestillende midler i 12 timer. O’ lykke!

Dag 3: Så den natten sov jeg hele natten, uten problemer. Neste dag var jeg et nytt menneske, om enn noe trøtt. Faktisk så trøtt at jeg kunne sove omtrent når som helst. Denne dagen var selveste 17. mai, og vi hadde besøk hele dagen av vår kjekke familie. Hipp hipp hurra! Jeg fikk god mat og mammas kake, og ellers er dagen litt i tåka, men det var en fin dag!

Jeg unnet meg en ny depottablett på kvelden, og nok en gang sov jeg helt nydelig hele natten.

Dag 4: Jeg våkner opp og tenker at i dag prøver jeg meg uten sterke piller. Jeg inntok 400 mg ibux i stedet, noe som viser seg å være nok. Hurra! Pappa tar meg med til nærmeste butikksenter, der vi handler litt mat, og jeg fikk hjelp av en frisør til å vaske og føne håret. Nydelig! Det er ennå 4 dager til jeg kan dusje, og ca 3,5 uker til jeg kan løfte armene over skulderhøyde. Frisørhjelp var dermed en stor glede!

Nå måtte jeg også oppsøke apoteket, ettersom operasjonen har stoppet opp kroppen min. Ingenting vil ut der det vanligvis skal ut, og det blir etter hvert litt problematisk. Jeg ringte Aleris på morgenen og fikk til svar at jeg burde kjøpe Laktulose, men det kommer ikke på tale. Har testa det før, og reagerte dårlig på det. Jeg kjøpte heller dulcolax-tabletter og tok straks 1. Mot kvelden begynte denne å virke, men det hjalp ikke så mye siden det stadig var stengt i utgangen. Desperat tok jeg 1 til før jeg la meg og håpet på et mirakel neste morgen.

Dag 5: Mirakelet uteble, til tross for intense forhandlinger. Hjelpes, nå er det snart nasjonal krise! Pappa ble utsendt til apotek og kom hjem med microklyx. Halleluja! Det burde egentlig komme på førstesiden av avisene når veier åpnes etter fem døgn! Dette var på nivå med norske medaljeplasser i OL! Heng ut flagget!

Råd 4: Operasjoner og smertestillende midler kan stoppe opp kroppen din, og selv om du på forhånd tror det skal ordne seg, så er det ikke sikkert at det gjør det. Forbered deg på krisetilstand, kjøp inn alle remedier på forhånd, og la dem ikke ligge igjen hjemme slik jeg gjorde. De virker nemlig ikke på 13 mils avstand. Vent heller ikke til fjerde/femte døgnet, ta tak så fort som mulig. Du kommer til å takke deg selv. Avløpsverket kommer også til å takke deg.

Om et par dager skal jeg inn og fjerne boutonering, som jeg tror er en slags bandasjedott de har lagt utenpå brystvortene, ettersom de ble sydd på etterpå. Stingene skal sitte på i enda en uke, og teip skal skiftes med jevne mellomrom. Det er noen uker igjen før jeg kan leve normalt, men nå er jeg forhåpentligvis igjennom det verste. Og – jeg lever og kan fortelle om alt sammen!

Nå ser jeg fram til å flytte hjem igjen om noen dager, og plage Tenåringen med alt jeg trenger hjelp med. Bloggen blir muligens brukt til å dele erfaringer fra livet som Tyrrannosaurus Rex.

20140520-142212-51732688.jpg

Reklamer

En bloggpost du kanskje ikke vil lese…

Livet kan virke som en evig jakt på lykke, noe som egentlig betyr at man stadig higer mot det som man ikke har. Har man ingenting er det relativt enkle, men prekære ønsker man har: Mat, et sted å bo, trygghet…

Selv har jeg kommet meg et stykke oppover Maslows behovspyramide, til tross for enkelte huller her og der. Jeg har et godt sted å bo, jeg har en fast inntekt som gir meg mat på bordet og klær på kroppen. De sosiale behovene blir stort sett dekket, og selv om min status sikkert ikke regnes som høy, utenfor arbeidslivet som jeg er, så tar jeg i hvert fall ansvar for barnet mitt, meg selv og hjemmet vårt. Min kreative utfoldelse dreier seg til tider mest om hvordan tøye pengene lengst mulig, men det hender jeg fotograferer og skriver litt. Dessuten har jeg et prosjekt; en drøm, som jeg sikter mot. (Drømmene er noe justert ned, slik at de skal være oppnåelige.)

Likevel; det er tider da jeg virkelig befinner meg på nederste nivå og alt mas om materielle ting, reiser og dingser, virker totalt meningsløst. Det er da jeg forstår hvor enkel oppskriften på Lykken er, om enn noe tabubelagt: Lykken er at det ikke gjør vondt å gå på do.

Om du ikke har problemer med fordøyelsen og aldri har opplevd hemoroider, så er du sikkert totalt uenig, og det skal du få lov til å være. Men sliter du med magen, så vet du sikkert hva jeg snakker om. Ifølge damen jeg snakket med på helsekostbutikken forrige dagen, så er det enormt mange som sliter. Der snakker de om avføring hele dagen, så om du føler behov for slikt prat… tipser jeg herved om hvor du bør ta veien. 🙂

Jeg skal ikke gå i altfor utmalende detaljer om meg selv, det skal dere få slippe. Men jeg tenkte dele noen erfaringer, i håp om at det kan hjelpe noen andre.

Hemoroider er et ufyselig ord, spesielt når man tenker på hva det innebærer. (Jeg anbefaler å ikke tenke så mye på det, hvis mulig.) Har man først fått det, så vil man helst bli kvitt det. Jeg lover! Og blir man kvitt dem, så gjør man (i hvert fall jeg) svært mye for å unngå at de kommer tilbake.

På apoteket selges enkelte ting reseptfritt, for eksempel Alcos-anal. (Nok et ufyselig navn.) Det finnes salve og det finnes stikkpiller. Jeg synes dette produktet suger lut. Ikke hjelper det stort, og dessuten trigger det et eller annet så jeg flyr på do hele dagen. Ikke kult! Og… au!

På resept får man flere produkter; xyloproct, sheriproct (stikkpiller + salve). Snakk med legen din om dette. Jeg vet ikke om det er noen stor forskjell på disse merkene, har i hvert fall aldri tenkt over det. Derimot fikk jeg nylig tips om et annet produkt, brukt av kjentfolk med stor suksess: Proctosedyl (stikkpiller + salve). Jeg nevnte dette for fastlegen, som øyeblikkelig slo det opp på skjermen sin. Hun hadde ikke kjennskap til det fra før, men var svært interessert i at jeg testet det og ga tilbakemelding. Av alt jeg har testet så er dette det produktet jeg har vært mest fornøyd med. Det lindret nokså umiddelbart, samt at det virket som det roet ned hele «systemet». De dagene jeg gikk på dette har jeg vel aldri vært så full av … indre ro, som da. Nærmest Nirvana, faktisk.

Når det mest akutte er fiksa, så er det greit å sørge for at det ikke blir like akutt igjen. Da finnes det noen vanlige råd, som å drikke mye vann, spise mye fiber. Akkurat den fibergreia, har jeg aldri blitt helt venn med. I hvert fall ikke hvis fibrene kommer fra kornprodukter. Derimot er grønnsaker og frukt fint, men ikke alltid nok. Svisker… vel, det smaker helt greit, men tørkede aprikoser.. åh nam! Men husk vann… alltid masse vann. Og hold igjen litt på aprikosene, selv om de smaker himmelsk.

Jeg lurer også på om kaffe påvirker, men har ikke helt klart å finne ut av det. Det er bare visse ting som tyder på at de dagene jeg drikker litt ekstra med kaffe, helst brygget i presskanne… vel, jeg skal altså ikke trekke noen forhastede slutninger. Kaffe er uansett godt. 🙂

Det finnes også andre hjelpemidler, for eksempel fant jeg på apoteket en boks med probiotikakapsler mot treg mage. Jeg pleier å ta 1-2 av disse per dag. Aner ikke om de gjør veldig stor nytte, men jeg tør ikke helt å slutte heller. I tillegg fikk jeg anbefalt et produkt fra helsekosten: Oxytarm. Det tas daglig og skal visstnok gjøre all verdens underverker, leser jeg på diverse nettsider. Jeg bruker jo flere ting på en gang, og er litt usikker på hva som virker når, men jeg tror i hvert fall disse tablettene i kombinasjon med probiotikaen, har gjort at fordøyelsen fungerer relativt greit nå.

Det finnes også et Oxytarm-produkt til; Oxytarm Plomme, som jeg ble anbefalt av en lege jeg snakket med. Dette har jeg nå kjøpt, men ikke prøvd. Jeg sparer det til det eventuelt blir krise igjen. Les om Oxytarm Plomme her. Bare det å ha et slikt produkt stående i kjøleskapet, gjør at jeg slapper litt mer av og nyter livet akkurat nå.

Det er et produkt til jeg liker å ha i skapet, men som jeg veldig sjelden bruker. Det kan bli litt voldsomt, men altså.. når det som skal ut er skarpt, hardt og gir slike smerter at du tror du skal svime av på do… ja, da kan det være greit med et miniklyster, for eksempel microlax. Det virker på få minutter, det smører – men det gjør også at det virkelig ikke er noen vei annet enn … ut. Så det bør brukes med forsiktighet.

Jeg er klar over at det finnes andre hjelpemidler som ikke er nevnt her, f.eks. laktulose. Det er fordi jeg har svært dårlig erfaring med produktet selv, det gir meg bare vondt i magen. Er det noe jeg ikke trenger mer av, så er det vondt i magen. Har du tips om andre produkter som kan være verdt å sjekke ut, må du gjerne kommentere under her.

Nå vet jeg ikke om noen orker å lese denne posten, men om du har kommet helt hit… og hvis du i tillegg kjenner meg privat og lurer på om du noensinne kan se meg i øynene igjen. La oss si at dette er et gjesteinnlegg forfattet av Synnøve Asp på Sotra. Hjalp det? Fint! 🙂