Jeg har lest litt igjen, da.

Før leste jeg nesten bare krim, grøss og gru. Etter et lite rendezvous med Jo Nesbø mista jeg helt lysten til å gi meg selv flere jævlige bilder på netthinnen, så jeg sjekket ut bibliotekets fiffige app for lån av ebøker til iPad’en min.

Etter det har jeg faktisk lest flere bøker som ikke hører til krimsjangeren, og det går jo helt fint. Skulle du ha sett.

Om du har veldig lyst til å se hvilke bøker jeg har lest, så er oversikten over 2014-bøkene her.

Av de bøkene jeg har lest vil jeg gjerne trekke fram den foreløpig sist fullførte, nemlig Levi Henriksens Harpesang. Det er vanskelig å beskrive boka, så jeg rapper heller litt fra det som står bakpå:

Det er himmelsk sang plateprodusenten Jim Gystad en bakrusmorgen får høre i Vinger kirke. Stemmene fra benkeraden bak ham formelig løfter ham inn i evigheten, bort fra den trauste liksombluesen som han til daglig prøver å puste liv i. Og for første gang på lenge slipper meningsløsheten taket. Det er De Syngende Søsken Thorsen som befinner seg i forsamlingen. I forgangne år har de turnert USA og solgt hundretusenvis av plater, singler med titler som «Det er mitt kors å bære» og «Tretti sølvpenger oppå vår Faders bibel». De fant alle tre kjærligheten. De mistet den. Og de opptrer ikke mer. Etter dette er Jims liv egentlig bare fylt av én ting: Han vil vekke sangen til live hos De Syngende Søsknene Thorsen. Han blir satt på de vanskeligste prøver. Og det vanskeligste av alt: å bringe kjærligheten tilbake i livet deres igjen.

Det er en utrolig fin bok. Anbefales!

Ellers har jeg lest Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Det er en ganske merkelig bok, faktisk noe av det merkeligste jeg har lest. Første del var sterk å lese, fordi den beskriver det å være sterkt rammet av ME. Så handler boka mest om en forfatters kamp for å få skrevet og utgitt en bok. Jeg gikk selv en gang med en forfatter i magen. I hvert fall trodde jeg det. Så langt har det ikke ført til annet enn ymse blogginnlegg. Etter å ha fulgt med på andre som skriver bøker, så frister det egentlig ikke så mye lenger. Som jeg har sagt før; det er helt greit for noen må jo faktisk lese bøkene også, og jeg liker veldig godt å lese. Men tilbake til Monstermenneske: Det er en slags metabok. Hun skriver om å skrive, skriver en bok om å utgi en annen bok. Det er innmari snodig, og deler av det ble litt for omstendelig for meg. Andre deler er innmari fine, spesielt den første delen, som sagt. Den er både vakker og vond! Det Monstermenneske gjorde med meg er at jeg fikk lyst til å lese boka hun ga ut først, nemlig Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Så det er en plan.

 

Reklame

Tidsreiser er konge!

Jeg har fått dilla på ebøker – og for bare et par måneder siden ble biblioteket jeg hører til koblet til eBokBib; et elektronisk bibliotek der du kan låne bøker til ditt nettbrett/din smartphone. Selv har jeg en bestevenn i min iPad Mini, og den er ypperlig å lese bøker på. Ikke er den særlig tung og den er lett å få med seg i veska.

Jeg har allerede lest en rekke bøker fra ebokbiblioteket, blant annet den kjempesøte, morsomme og ganske snodige «Leserne i Broken Wheel anbefaler«, debutboka til svenske Katarina Bivald. Feelgood-elskere bør kaste seg over denne!

Sara Lindqvist fra Haninge utenfor Stockholm er en litt «grå mus» som elsker bøker. Hun brevveksler med den mye eldre, amerikanske Amy Harris og blir etter hvert invitert til å besøke henne i Broken Wheel; et småsted i Iowa. Sara, som nylig mistet jobben i en bokhandel, reiser avgårde – men da hun ankommer er Amy Harris død. Innbyggerne i Broken Wheel bestemmer seg for å ta seg av den ensomme turisten på Amys vegne. Det fører blant annet til flere nye vennskap, noen kjærlighetshistorier og at den halvdøde byen får sin helt egen bokhandel, men hva skal de gjøre når Saras turistvisum snart går ut?

Tilfeldigvis har jeg også kommet over to bøker som begge handler om tidsreiser. Det er to svært ulike bøker, for å si det mildt.

Den første jeg leste er «Den tidsreisendes kvinne» av Audrey Niffenegger. Dette er en kjærlighetshistorie som strekker seg over lang tid. Henry treffer Clare første gang da hun er 6 år. Selv er han godt voksen og på en av sine ufrivillige tidsreiser. Han ankommer kliss naken, uten å vite hvor eller når han er. Clare tar dette pent, og ordner siden at det alltid ligger klær og sko og venter på Henry. For dette er bare det første av en lang rekke besøk til engen nær der Clare bor. Når Clare blir voksen treffes de i begges nåtid, og gifter seg. Men livet sammen er ikke enkelt når den ene personen stadig blir kastet avgårde til for- eller fremtid, uten å vite når han kommer tilbake og i hvilken tilstand.

Boka er også filmatisert, og jeg valgte å se filmen etter at jeg var ferdig med boka, til tross for at jeg pleier å bli skuffet. Forberedt på at filmen ville måtte mangle en rekke elementer fra boka, ble det en helt ålreit opplevelse å se den likevel.

Det var deilig å lese bøker utenom krimsjangeren. Det er jo ellers det jeg pleier å lese mest av, men etter å ha lest noen Jo Nesbø-bøker nylig, fikk jeg brått nok av vold og jævelskap. Jo Nesbø er bra, altså, men skildringene hans er noen ganger så grusomme at jeg skulle ønske jeg ikke hadde lest dem. Jeg skal ha en lengre pause før jeg eventuelt vender tilbake til Harry Hole-bøkene, siden jeg liker å fullføre en serie. Får se om jeg har mage til det.

En dag jeg bladde rundt i eBokBib på leting etter interessante bøker, kom jeg plutselig over en gammel helt; Stephen King. Som ung slukte jeg bøkene hans, og elsket dem høyt og inderlig. Favorittene mine var «It» og «The Stand», og sistnevnte har jeg lest flere ganger, samt sett tv-serien som bygger på boka. King sine bøker inneholder som oftest et eller annet overnaturlig tema, og er ofte så nervepirrende spennende at det er vanskelig å legge historiene vekk. Men på et eller annet tidspunkt mistet jeg interessen og har dermed ikke fulgt særlig godt med på King sine utgivelser de siste 18-20 åra. Jeg fikk med meg «Insomnia» og «Hearts in Atlantis», men ingen av dem gjorde særlig inntrykk. Jeg sviktet kongen og gikk videre på leting etter leseropplevelser andre steder.

Inntil nylig, da jeg altså kom over en nyere bok av Stephen King: «22.11.63«. Tittelen sa meg ingenting; jeg fattet ikke at det var en dato med en gang. Så leste jeg omtalen, og satte meg straks opp på venteliste. I natt ble jeg ferdig med de nærmere 900 sidene  (King gir deg virkelig mye lesing for pengene!), og for en historie det var!

Jake Epping er en ganske vanlig mann, en fraskilt, 35-årig high school-lærer, som bor i en liten by i Maine, USA. Kompisen hans, Al, driver en lokal kafé der han selger innmari billige burgere. Så billige at det går rykter om at innholdet må være noe annet enn oksekjøtt. En dag forteller Al at det finnes en portal i kafeen hans, der man blir tatt tilbake i tid, nærmere bestemt til 9. september 1958, presis klokken 11:58. Hver gang man passerer gjennom portalen vil man alltid havne på samme sted og tid. Når man drar tilbake, uansett hvor mange timer, dager, uker man har vært i fortiden, vil det aldri ha gått mer enn 2 minutter i vår tid. Returnerer man til fortiden vil alt som skjedde forrige gang man var der bli visket ut.

Jake tviler sterkt på historien han blir fortalt, men hva skal han tenke om at Al over natten har blitt eldre og er på et sent stadie av en dødelig kreftsykdom? Han var frisk og fin forrige gang Jake traff ham.

Al greier å overtale Jake til å forsøke portalen, og når han selv opplever å havne i 1958 blir han overbevist. Han overtar et oppdrag Al hadde gitt seg selv, men ikke greid å fullføre fordi han ble alvorlig syk: Han skal stanse attentatet på John F. Kennedy, 22. november 1963. Men er det mulig når fortida jobber så sterkt imot endringer, og hvilke uforutsigbare konsekvenser vil det gi for menneskeheten dersom han lykkes?

Mer om handlingen vil jeg ikke røpe, annet enn å si at det er en intenst spennende historie, krydret med detaljerte beskrivelser av livet i USA på slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet. Bare det synes jeg gjorde boka verdt å lese! Som leser får man også med seg livet til Lee Harvey Oswald de siste årene av hans liv. Her har forfatteren gjort et glitrende stykke arbeid, og heldigvis har han unngått å havne i konspirasjonsfella. Jeg googlet L.H. Oswald, samt en del andre navn som dukker opp i historien,  og det virker som King har holdt seg til fakta hele veien. Stephen King skriver selv i etterordet at han gjennom flere års studier kom fram til at han anser det som høyst sannsynlig at Oswald opererte på egenhånd.

Boka er absolutt lesverdig, og om du vanligvis ikke er så betatt av tidsreiseaspektet, så er det så mye i denne boka som gjør det til en stor leseopplevelse likevel. Jeg anbefaler den varmt, og håper det er mange der ute som får en like fin lesestund som meg!

Klaustrofobisk og ulidelig spennende

Tenk deg at alt det du tar for gitt; skoger, hav, blå himmel, solskinn og grønne enger… alt dette finnes ikke. Hele din verden, hele ditt univers befinner seg i en rund bygning, en silo, under bakken, fordelt på over hundre etasjer. Du har aldri vært utenfor bygningen, men du vet at verden utenfor er gold og øde, at lufta der er giftig og at det ikke finnes noe som kan leve der. I det fjerne skimter du ruinene av høye bygninger. Grunnen til at du vet dette er at det er plassert noen kameraer over bakken, og bildene utenfra blir vist på  store skjermer inne i siloen.

Du tør ikke snakke om «utenfor», det er tabubelagt, ulovlig og farlig. Den som våger å snakke om det som er utenfor siloen blir arrestert og dømt til å vaske. Det vil si at vedkommende får på seg en slags romdrakt, og blir sendt for å rense kameralinsene utenfor så skjermbildene blir klare å se på. Etter vaskingen vandrer personen avgårde, men velter snart overende – forgiftet av luften, og der blir vedkommende liggende. Lar du blikket sveipe over skjermen vil du se at det ligger flere urørlige kropper innpakket i romdrakter, alle sammen dømt til samme straff: Vasking, og så døden.

Ingen har latt være å vaske, og det forundrer alle som tør å tenke på det. De dødsdømte selv har skreket at de ikke kommer til å vaske, ikke tale om! Men alle som ble sendt ut har gjort det, etter at de har sett seg rundt med store øyne. De har gestikulert til dem som er innenfor, pekt rundt seg og virket opprømte og glade. Så har de vasket, gått litt – og falt om døde.

Dette er litt av handlingen i Silo-serien til Hugh Howey, en amerikansk forfatter. Serien er på 9 bøker, men disse bøkene er samlet i 3 samlinger: Wool, Shift og Dust. Så vidt jeg kan se har ikke bøkene kommet ut på norsk, men «Ull» ble nettopp gitt ut på svensk.

Forfatteren Hugh Howey skrev først «Wool» som en novelle, og publiserte den selv via Amazon’s Kindle Direct Publishing system. Mange fikk øynene opp for historien. Ettersom historien ble stadig mer populær, valgte han å skrive videre på historien, og den vokste altså til 9 bøker. Kjøper du e-boksamlingene på engelsk (de 3 jeg nevner over), får du dem for en slikk og ingenting.

Jeg har vært fullstendig fengslet av denne serien den siste tida. Først fikk jeg ikke helt taket på «Wool», men et stykke ut i boka ble det så spennende at jeg fikk helt hetta. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle greie å lese ferdig, men jeg greide jo ikke å la være heller. Det fortsatte like spennende i de to andre bøkene, og i dag leste jeg siste side. Hulk! For en verden! For en historie! Denne kommer jeg til å ha med meg videre en god stund, for selv om bøkene er ferdiglest er det vanskelig å legge fra seg personene og hendelsene.

Dette er nok en dystopisk science-fiction-serie, eller en postapokalyptisk thriller-serie. Uansett hva man kaller det, dette er virkelig bøker jeg blir fenglset av, noe jeg har skrevet om tidligere også. Av de jeg har lest hittil, så er denne på høyde med The Hunger Games, ja faktisk lurer jeg på om jeg ikke liker denne serien enda bedre. Den gir også et skremmende bilde av hva som kan skje når menneskeheten tar feil valg, og hvordan maktmennesker manipulerer og kontrollerer for å få ting som de vil.

Nå venter jeg utålmodig på at bøkene skal bli filmatisert. Filmrettighetene er solgt, og hvis ryktene stemmer så kommer det snart film. Må det være sant!

Dette er en tysk trailer fra YouTube, men jeg mistenker at den er laget i forbindelse med utgivelse av boka i Tyskland. Uansett synes jeg den er godt laget og gir et lite innblikk i en skremmende verden.

 

En marerittverden – kun for barn

Jeg har nettopp lest meg gjennom en bokserie av Michael Grant, kalt Gone-serien. Det er en serie på seks bøker; Gone, Hunger, Lies, Plague, Fear og Light. (Serien finnes også på norsk, men så vidt jeg kan se er det kun de fire første som er oversatt.) Ifølge norske Wikipedia er serien «dystopisk science-fiction», men forfatteren selv skriver på sin Facebook-side at han ikke synes historien passer helt inn i noen kategori. Min beskrivelse..? Fluenes Herre på speed, tilført ekstreme superkrefter. Det mangler ikke på ondskap, sadisme, eller egoisme. Og alt blir utført av barn. (Ja, og så noen monstrøse skapninger, da.)

I det ene øyeblikket står læreren ved tavla og underviser. I det neste er han borte. Poff. Det samme gjelder alle de andre lærerne ved skolen i Perdido Beach. Og ikke bare lærerne, men alle elever som er 15 år og eldre. Snart viser det seg at det ikke bare er på skolen folk er forsvunnet. Alle mennesker over 15 er borte, og et stort landområde er innestengt i en ugjennomtrengelig og ugjennomsiktlig sfære med en diameter på ca 3 mil. Telefoner, Internett og tv virker ikke lenger. Inne i sfæren befinner drøyt 300 barn seg, i alderen 0-15. For å gjøre det hele enda mer uforståelig og skremmende, har en del av disse barna utviklet evner litt utenom det vanlige. Disse evnene bryter med alt vi kjenner av fysiske lover.

Det tar tid før man får noen svar på hvorfor dette umulige har skjedd, faktisk så lang tid at jeg ble irritert av å ikke skjønne noe. Jeg liker å forstå, men det gjør sikkert disse ungene også – og de må jo forholde seg til alt dette som er hinsides enhver forståelse. Først er de mest opptatt av å tømme butikkene for snacks og godis. Etter hvert handler det bare om å overleve. Det som er felles for alle bøkene er: Når du tror det ikke kan bli verre, så blir det mye, mye verre. Og enda litt til.

Første gangen jeg kom borti serien, kikket jeg gjennom hylla med ungdomslitteratur i en bokhandel på CC Vest. Jeg var sikkert der for å hjelpe Tenåringen å finne noen nye bøker, men Gone fenget ikke hans interesse. Mora hans derimot, har ikke fått serien ut av hodet. For en stund siden lastet jeg ned serien på min elskede iPad Mini, og dermed var jeg fanget i en verden, som virkelig ikke egner seg for barn, ironisk nok…

Jeg har jo lest noen bøker i kategorien «dystopi», som for eksempel Hunger Games. Det er jo heller ikke spesielt barnevennlig innhold, så jeg har skjønt at denne kategorien (dersom man kan kalle ungdomsbøker en kategori), er mye råere og mer voldelig enn de fleste bøker «for voksne». Som ungdom slukte jeg Stephen Kings bøker, men etter hvert har jeg blitt mer pinglete, og holder meg til mest krim og thrillere. Med Gone-serien fikk jeg et gjensyn med ungdommens favoritt. Herr King selv anbefaler forresten Gone-serien. Ikke så rart, den passer jo fint inn i hans gale univers. 🙂

For å oppsummere: Gone-serien er ikke for pingler, eller for dem som stiller krav om at det må være høyverdig litteratur. Det er ikke så dårlig skrevet, men det er jo et stykke unna Ibsen, likevel. Historien er på tilsammen ca 3000 sider, og i motsetning til en rekke amerikanske tv-serier, blir det både avslutning og svar, sånn etter hvert. Muligens blir det også en tv-serie av dette, men det vil tiden vise.

Om du orker å utsette deg for livet i The Fallout Alley Youth Zone – lykke til og velbekomme! Selv sitter jeg igjen og lurer på hva i all verden jeg skal lese nå.

Bøker jeg har hørt

Jeg gikk fra å lese bøker til å høre bøker, for en tid tilbake. Det gjør meg ikke så sliten, og da kan jeg dessuten ha en bok på øret når jeg vasker opp/lager mat, eller gjør annet husarbeid. Det som også er fint med lydbøker er at jeg kan ha det helt mørkt, og likevel få lest. Jeg har ligget en del i sengen, med øyemasken på og lyttet meg gjennom spennende bøker.

Jeg tenkte ta en oppsummering av hvilke bøker jeg har hørt så langt i år. Mest for min egen del, men kanskje det kan være noe andre er interessert i også?

Shantaram – Gregory David Roberts
Dette er en mursteinsbok på nesten 1000 sider. (Jeg har nevnt den tidligere også.) Jeg brukte flere uker på den, mye fordi det er en bok jeg kjente at jeg måtte ha en pause fra innimellom. Det er ikke bare en historie, men inneholder også en del tanker og filosoferinger.

«Lin» flykter fra Australia til Bombay, etter å ha rømt fra et fengsel der han satt inne for bankran. Han blir kjent med flere mennesker der, blant annet en indisk mann som tar han med til foreldrenes landsby. Der bor de i et halvt år, Lin lærer å snakke Marathi, han får tilnavnet «Shantaram» (Man of God’s Peace) av moren til sin indiske venn. Senere reiser de tilbake til Bombay, Lin mister pengene sine og flytter inn i slummen. Der blir han tatt godt imot, og han åpner en klinikk for å hjelpe alle disse menneskene som ikke får noen hjelp andre steder. Etterhvert blir han en del av den kriminelle underverden, lærer å forfalske pass, jobber med pengevasking på svartebørsen og blir til og med del av en våpensmuglerbande som reiser til Afghanistan. I det hele tatt opplever Lin enormt mye på de cirka 10 årene han bor i India.

Historien bygger på forfatterens egne opplevelser, men akkurat hva som er sant og hva som er påhitt, er ikke godt å vite. Men boka er bra! Jeg ser fram til oppfølgeren. Jeg hørte boken lest inn av australske Humphrey Bower. Fantastisk innleser!

The Help – Kathryn Stockett
For en stund siden så jeg filmen, og skrøt av den her i bloggen. Jeg bestemte meg for å lese boka også, og angrer ikke på det. Filmen følger boka ganske bra, men det blir alltid mer utfyllende i en bok.

22-årige Skeeter har returnert til Jackson, Mississippi, etter 4 år på universitetet. Året er 1962. Skeeters jevnaldrende venninner er stort sett gift og har barn. Og alle har svart hushjelp. Hushjelpen gjør alt av husarbeid, matlaging og tar seg av barna. Mennene er selvfølgelig på jobb, mens husfruene møtes og spiller bridge og arrangerer veldedighetsball til inntekt for «de fattige barna i Afrika». På denne tiden omgås ikke svarte og hvite, bortsett fra når de møtes i jobbsammenheng. Hushjelpene er underbetalte og blir av mange svært dårlig behandlet. Skeeter blir nysgjerrig på hva disse svarte kvinnene tenker omkring arbeidet sitt, og begynner et farlig arbeid med å intervjue en av dem. Hun bestemmer seg for å skrive en bok, men må jobbe i hemmelighet. Blir de tatt er det farlig for dem begge

Fin bok, godt innlest (jeg hørte den på engelsk). Mye herlig humor og hovedpersoner til å bli glad i!

Eldvittnet – Lars Kepler (norsk tittel: Ildvitnet)
Lars Kepler er pseudonym for et forfatter-ektepar som skriver sammen. Jeg har tidligere lest Hypnotisøren og Paganinikontrakten. Eldvittnet hørte jeg innlest på svensk. Det var veldig ok, spesielt siden det er originalspråket. Jeg liker svensk! (Dessuten selges svenske bøker mye billigere enn når de er oversatt til norsk.)

En ung jente blir drept på en institusjon for jenter med «sosiale problemer». Senere finner man også kvinnen som jobbet der, drept på samme måte. En annen jente forsvinner, og alt peker på at hun er morderen. Politimannen Joona Linna blir interessert i saken, spesielt når alt ikke virker så opplagt som det først så ut.

Spennende historie! Jeg liker Kepler-bøkene, men de to foregående ble nesten for mye av det gode, for meg. De tok liksom aldri slutt og var til tider ganske så grusomme. Denne her virker mer «holdt i tømme», men er ikke noe mindre spennende for det. Jeg ser fram til flere Kepler-bøker!

3096 dagar – Natascha Kampusch
Denne lyttet jeg også til på svensk. Den var innlest for blinde/svaksynte. Innleseren virket noe uengasjert, og det ødela litt.

Historien om Natascha som ble kidnappet som 10-åring og holdt fanget i en kjeller, kjenner vel alle til. Hun greide å rømme etter åtte og et halvt år, da var året 2006. I 2011 kom historien i bokform med hennes egne ord.

Hun forteller om livet fram til kidnappingen, og om hvordan kidnappingen foregikk og om livet hennes i fangenskap. Det blir fortalt om mishandlingen, men også om dagliglivet. Kidnapperen blir beskrevet som en mann med en mørk og en lysere side. Natascha er opptatt av å få fram at ingen er bare onde. Hun forteller også om hvordan det var å endelig komme seg fri og tilbake til familien sin.

Natascha Kampusch virker svært reflektert, og jeg synes hun forklarer på en forståelig og god måte hvordan det å bli holdt fanget, mishandlet og truet gjennom mange år, skaper usynlige murer inni et menneske. Hun tar også for seg disse som stemplet henne med «Stockholm-syndromet», siden hun ikke fremstiller gjerningsmannen som kun et monster. Det er tydelig at hun har slitt i etterkant, fordi hun ikke har vært «nok offer» for mange mennesker. Når man ikke passer helt inn i offer-rollen, er det mange som snur om og kritiserer og anklager. Skal hun ikke selv få lov til å beskrive sitt liv og sine opplevelser, uten å bli tildelt et syndrom? Jeg synes dette var svært interessante tanker.

Svart himmel – Arnaldur Indridason (norsk tittel: Anger)
Denne islandske forfatteren har jeg lest de fleste bøkene av. Jeg liker dem godt, og synes det er spesielt interessant med handling fra Island. Et land vi er svært beslektet med, men som jeg likevel ikke kjenner særlig til. I de fleste bøkene til Indridason er det Erlendur Sveinsson som er helten; en godt voksen politietterforsker. Senere har forfatteren latt oss følge historiene gjennom øynene på noen av kollegene hans.

I denne boken er det politimannen Sigurdur Óli som er hovedperson. Han blir kontaktet av en kamerat, med spørsmål om å hjelpe et vennepar som har havnet i trøbbel. Det finnes foto av dem i en pinlig situasjon, og det blir truet med publisering om ikke de betaler penger. Sigurdur Óli besøker utpresseren, og overrasker en ukjent mann som er i ferd med å slå kvinnen ihjel. Mannen greier å stikke av, og kvinnen dør senere på sykehuset. Samtidig som Sigurdur etterforsker denne saken, blir han også kontaktet av en sliten alkoholiker med en trist historie om pedofili. I boken får vi også et innblikk i hvordan en del islendere lever langt over evne, med høye banklån og overklasselivsstil.

Det er en spennende bok, på den sedvanlige lavmælte måten Indridason pleier å skrive på. Dessverre var den svenske innleseren ikke så engasjerende å lytte til, men jeg likte boka likevel.

Barnepiken (The Help)

Det er en god stund siden jeg leste om boken på ulike blogger, men det fristet ikke egentlig å lese den. Helt siden jeg var ganske ung har jeg lest bok etter bok, om folk som har gjennomlevd de grusomste lidelser. Om hvite menneskers grusomheter mot svarte, eller om nazistenes folkemord på jøder, eller om unge mennesker som havner på narkotikakjøret. Jeg følte jeg hadde fått nok av alt elendet, og gikk over til fiction. (Ikke det at det nødvendigvis inneholder mindre lidelser, men det er i hvert fall ikke ekte.) Noen unntak gjøres så klart, det hender jeg ramler over en «sann historie-bok» jeg ikke greier å styre unna.

Nå har jeg altså sett filmen ‘The Help’, etter å ha sett flere som skrøt den opp i skyene. Nysgjerrigheten fikk overhånd, gitt. Det neste blir at jeg bare MÅ lese boka også. Hvorfor..? Fordi selv om filmen er fantastisk, så vil jeg bare ha med meg alle de detaljene jeg vet forsvinner når en bok blir til film!

For denne filmen er noe av det bedre jeg har sett på lenge. Den fikk tårene fram noen ganger, men mest av alt synes jeg den var en utrolig vakkert skildret historie om mot, styrke og en god dose solidaritet. Humor er det også mye av!

Boken er skrevet av Kathryn Stockett og det er hennes debutroman fra 2009. Det tok ikke lang tid før ‘The Help’ lå på toppen av bestselgerlistene, og så ble det film to år etter. Etter det lille jeg har lest om forfatteren, så har hun en del til felles med den ene hovedpersonen; nemlig at hun har vokst opp i Jackson, Mississippi, med en svart hushjelp og fraværende mor. Det er ganske rart å tenke på at en kvinne på min egen alder, har vokst opp i en virkelighet så diametralt ulik min egen.

Kort om historien: Handlingen foregår på 60-tallet. Skeeter (spilt av nydelige Emma Stone) er i begynnelsen av 20-åra og har akkurat kommet tilbake til Jackson, etter å ha avsluttet en universitetsutdannelse. Hun drømmer om å bli forfatter, men i første omgang får hun jobb i byens avis, der hun har ansvaret for en spalte om huslige sysler, som matlaging og rengjøring. En dag blir hun bevisst hvor dårlig de svarte hushjelpene blir behandlet av sine hvite fruer, og bestemmer seg for å skrive en bok fra hushjelpenes synspunkt. Hun får etter hvert kontakt med to hushjelper, som går med på å dele sine historier med henne, med stor fare for sin egen sikkerhet. Gjennom disse kvinnenes fortellinger, får hun et innblikk i en virkelighet hun ikke har vært bevisst tidligere – og det blir det skandale av!

Jeg må bare advare… filmen (eller boka), vil trolig føre til aversjon mot sjokoladepai.

Her er en trailer:

I’m not dead, yet…

Stakkars, stakkars forsømte bloggen min. Jeg har tatt altfor lang ferie, men nå er det skjerpings. Utenfor vinduet er det grått og vått, noe det igrunn har vært en stund – så hvorfor har jeg ikke sittet konstant foran bloggen min og tastet? Jeg skylder på de slemme menneskene som har laget Sims for facebook. Det er et farlig spill som gjør deg til en skjelvende misbruker i løpet av null komma svisj.

Spillet er i beta, noe som vil si at det ikke er helt ferdig ennå. Betaspillerne får grå hår og stressnivå som når gjennom taket, og spillutviklerne får vite om alle bugs og feil som de så kan rette opp. Dessverre tar det ofte litt tid å rette det opp, og de stakkars avhengige sitter gråtende foran pc’ene sine og lurer på hvorfor de ikke får spille.

Det er jo egentlig litt fint, for da fikk jeg lest ferdig den überspennende og hypnotiserende boka jeg nylig lånte på biblioteket. ‘Hypnotisøren’ av Lars Kepler, som er et pseudonym for forfatterparet Alexander og Alexandra Ahndoril. Det er en svært brutal krimbok, til tider er beskrivelsene nesten for ille for min sarte sjel – men samtidig er boka så adrenalinspennende at jeg ikke greide å stoppe. Den stakkars Tenåringen min, som bare skulle spørre meg om et eller annet da jeg var på det aller mest intense i boka, fikk et rasende «hold deg unna til jeg er ferdig!», så dette er ingen familievennlig bok på noen som helst måte.

Nå som jeg er ferdig med boka, skal jeg forsøke å rette opp igjen forholdet til sønnen min – jeg håper det ikke er for sent…

Så hva annet er nytt?

Jeg er ferdig med utslett, hurra hurra! Det er litt merker i huden her og der, men stort sett ser jeg ganske meg selv ut igjen. Etter sakte nedtrapping, greide jeg også å komme meg av kortisontablettene. Dessuten tar jeg nå bare en allergitablett i døgnet – den tar jeg når jeg legger meg, og gjør at jeg må ha nærmere 9 timer søvn for i det hele tatt å greie å stå opp. Enten det, eller så er det ME’en som gjør det – ikke godt å si. Jeg har det sånn i perioder at jeg bare må sove og sove, uten at det blir nok. Andre ganger vil jeg sove, men får ikke til – så jeg foretrekker igrunn der jeg er nå. Å sove er utrolig deilig…

Skolen har begynt igjen, noe som tar hardt på både mor og Tenåring. Jeg er veldig glad for at vi snart skal ha ferie (igjen), for nå er det ikke lenge til vi fyker over Atlanter’n og menger oss med sørstatsfolket! Vi grue-gleder oss, mest gleding – og jeg tror jeg har det meste av detaljer på plass nå. Jeg er nemlig svært avhengig av å detaljstyre når jeg skal gjøre noe ukjent og skummelt. En stund var jeg lettet og glad over å ha nesten alle overnattingene på plass. Så skrev Aftenposten en artikkel om hvordan enkelte turister har opplevd at de ikke får hotellrommene de har bestilt via hotels.com. Gjett hvem som har bestilt alle overnattingene via hotels.com!? Du får bare gjette én gang…

Du har vel hørt om Chickamauga?!

For noen år siden lånte sønnen min en bokserie på biblioteket. «Den lange reisen», av Torill Thorstad Hauger, tar for seg den norske utvandringen til Amerika og følger hovedpersonen når han verver seg i 15th Wisconsin Volunteer Infantry for å delta i krigen mellom Nord- og Sørstatene.

Etter dette har sønnen min vært levende opptatt av den amerikanske borgerkrigen, han har flere bøker om den – og er spesielt opptatt av skjebnen til de norske soldatene som var med. Og dem var den en del av, faktisk flere tusen. Mange av dem døde, enten i krigen, eller i fangenskap. Spesielt fikk mange nordstatssoldater en svært ublid skjebne i fangeleieren Andersonville (Camp Sumter). Jeg har sett bilder av soldater som overlevde oppholdet, og de er like ille som de vi har sett etter andre verdenskrig da fangene i konsentrasjonsleire ble frigitt. Det forundrer meg stadig hvor mye jævelskap mennesker er i stand til å utføre mot hverandre.

12. april i år er det 150 år siden den amerikanske borgerkrigen startet. I år er også sønnen min konfirmant. Gaven fra meg blir en tur til Georgia, der vi blant annet skal være med på reenactment av noen store slag, samt besøke Andersonville, fangeleiren som er gjort om til museum og minnesmerke.

Selv er jeg ingen «civil war buff», som de borgerkrigsinteresserte blir kalt «over there». (Det er overraskende mange av dem!) Likevel må jeg si jeg blir mer og mer fascinert, både av historien som jeg stadig får innblikk i via min sønn, og av alle disse historie- og krigsinteresserte som leker soldater hvert år.

Jeg ser fram til å reise dit og få oppleve alt sammen, og spesielt mye gleder jeg meg fordi jeg skal få oppleve det sammen med verdens flotteste 15-åring! Og tenk så kult det blir etterpå å kunne si at jeg har vært i Chickamauga… der tror jeg ikke det er så mange som har vært.

Dagbladet har i dag en artikkel om de mange nordmennene som kjempet i borgerkrigen.

Kommer du på 15?

Fant denne på Facebook, men tenker den egner seg fint på blogg også. Hvem som vil kan være med – skriv gjerne her i kommentarfeltet om du ikke har en blogg du vil skrive det på. Dette er ikke blodig alvor, det er bare for gøy. 🙂

I løpet av 15 minutter skal du skrive ned navnene på 15 forfattere/poeter som du føler har påvirket deg og som du har med deg videre i livet.

Her er min liste:

1. André Bjerke
2. Hans Børli
3. Ingvar Ambjørnsen
4. Stephen King
5. Jo Nesbø
6. Ian Rankin
7. Kahlil Gibran
8. Sue Monk Kidd
9. Stieg Larsson
10. Arnaldur Indridason
11. John Ajvide Lindqvist
12. Inger Hagerup
13. Astrid Lindgren
14. Anne-Cath Vestly
15. Robert Frost

I samme slengen tar jeg med en lignende lek som jeg fikk for litt siden. Det går ut på det samme, men her skal du skrive ned 15 bøker du aldri glemmer.

Min liste:

1. The Stand – Stephen King
2. De gales hus – Karin Fossum
3. Ringenes herre – Tolkien
4. Harry Potter (alle 7) – J.K. Rowling
5. Mio min Mio – Astrid Lindgren
6. Brødrene Løvehjerte – Astrid Lindgren
7. Millennium-trilogien – Stieg Larsson
8. Engelen på det sjuende trinn – Frank McCourt
9. Historien om Pi – Yann Martel
10. Dukken i taket – Ingvar Ambjørnsen
11. Håndtering av udøde – John Ajvide Lindqvist
12. La den rette komme inn – John Ajvide Lindqvist
13. Dracula – Bram Stoker
14. Garps bok – John Irving
15. Stien mot fortiden – Tom Egeland

Da er det din tur (hvis du vil). Hvilke 15 forfattere/poeter og hvilke 15 bøker, glemmer du aldri?

Min søsters vokter (bok)

Kjenner du forfatteren Jodi Picoult? Etter anbefalinger leste jeg først «Heksene i Salem Falls», som handler om heksejakten på en mann dømt for seksuelle overgrep. Den ga såpass mersmak at jeg oppsøkte Deichmann for å låne mer av Picoult, og dermed fant jeg «Min søsters vokter».

Om historien (hentet fra bokkilden.no):

Anna er ikke syk, men hun kunne like gjerne vært det. I løpet av sitt trettenårige liv har hun gjennomgått utallige operasjoner. Hun har nemlig blitt satt til verden for at hennes beinmarg skal redde den eldre søsteren, Kate, fra leukemien hun lider av. Men nå har Anna for første gang begynt å stille spørsmål ved hvem hun egentlig er, og hvem hun ønsker å være. Er hun noe mer enn sin søsters livredder? For Anna tvinger det seg fram en umulig avgjørelse. En avgjørelse som skal splitte familien og som kanskje får fatale følger for Kate.

Jeg synes boken er tankevekkende og sterk. Hvordan ville jeg selv ha handlet, om det var mine barn det gjaldt? Er det uetisk å bruke det ene barnet som donor for å redde det andre? Jeg klarer ikke bli enig med meg selv, men tenker at det uansett handler mye om kommunikasjonen mellom foreldrene og det barnet som har gener til å hjelpe det syke barnet. I boka må det en rettsak til for å få til denne kommunikasjonen, etter at Anna oppsøker en advokat for å få kontroll over sin egen kropp.

Picoult skriver relativt enkelt og rett fram, men har noen setninger som gir gåsehud hos meg. For eksempel «Vi er ikke det første foreldreparet som mister et barn. Men vi er de første som mister barnet vårt. Og det utgjør hele forskjellen.»

Boken er inndelt i kapitler der man får følge tankene og historien til de ulike personene, slik at du får historien belyst fra forskjellige hold. Jeg er stadig ikke helt sikker på om jeg liker denne hoppingen fra person til person, da jeg synes det gir litt dårlig flyt. Jeg har imidlertid fått lyst til å lese flere bøker av Picoult, så helt galt er det ikke.

Historien er også filmatisert og denne har jeg i dag bestilt på dvd. Cameron Diaz spiller rollen som moren, noe jeg er svært spent på. For meg virker Diaz litt for ung for rollen, men jeg skal gi henne en sjanse. Filmen må forresten ikke forveksles med en annen film som heter akkurat det samme.

Jeg ser på nett at Jodi Picoult ikke er helt fornøyd med slutten på denne filmen, ettersom Warner Brothers har valgt å endre denne i forhold til boka. Det gjør meg spent, men samtidig veldig skeptisk. Her er traileren for den som vil se: