Jeg håper alle som leser her vil være med og støtte ME-forskningen på Haukeland sykehus. Jeg har ikke hjerne til å skrive så mye akkurat nå, men du kan lese hos Maria, som er initiativtaker til dette fantastiske prosjektet.
Du kan også se videoen under, for mer informasjon.
Det er så lett å støtte, enten via vanlig bankoverføring, via sms, eller via PayPal:
Bidra til giverkonto
248 008 456 33
(dette alternativet er gebyrfritt og alle kronene går rett til Haukeland)
SMS til 2377
MEANDYOU 150 (150kr)
MEANDYOU 200 (200kr)
MEANDYOU 300 (300kr)
MEANDYOU (50 kr mnd)
Den siste er 50 kr per måned frem til mars 2014. Du kan stoppe når som helst ved å sende ”MEANDYOU STOPP” til 2377.
Les mer her:
- Marias Metode: “140 pasienter. 7 millioner kroner. 90 dager.”
- Foreningen MEandYou: www.meyou.no
- facebook.com/MEYOU.no
- SerendipityCat: “Det er ikke tro som flytter fjell. Det er det kunnskap som gjør.”
Vår nydelige, lille Teemo flyttet inn for noen dager siden – og tida etterpå har vært utrolig fin, om enn noe slitsomt til tider. Det blir ikke så mye pc-tid, for å si det sånn. Sånn må det jo bare være en stund. 
Her er det lille vidunderet vårt fra da vi hentet ham:
Teemo er en dvergpuddel, 8 uker ung, og en skikkelig kosete og morsom fyr! Han leker heftig det ene minuttet og vil ligge oppå/inntil oss og sove det neste. Egentlig ganske ME-vennlig på den måten; etter litt aktivitet må det hviles.
Vi har vært veldig påpasselige med å alltid ta ham med oss ut etter soving, spising og lek, og ellers hvis vi tror det kanskje skal skje noe. Som oftest skal det det. Det har kun vært ett uhell innendørs så langt, så vi er veldig fornøyd med det!
Den første natten var det tøft å være liten valp, borte fra alt og alle som er kjente, og så attpåtil måtte sove alene i et bur. Jeg hadde buret på gulvet inntil senga mi på natta, men likevel var det grusomt, ifølge Teemo. Jeg har bestemt meg for at han ikke skal få vilja si og sove i senga, både fordi det kan bli kjipt senere – men også fordi det ikke føles særlig trygt. Hva hvis han våkner og jeg ikke gjør det, og så ramler han ned fra senga? Det er altfor høyt for en liten tass, som veier knappe 2 kg. Men – jeg blir ikke god uten søvn, så andre natta fant vi et kompromiss, det vil si Tenåringen kom med forslaget: Hva hvis vi setter buret oppi senga? Da er han ikke helt alene. Det ble forsøkt og det funket! Litt piping og gråting, men etter noen minutter roet han seg og jeg fikk sove sikkert 6-7 timer. Herlig!
Bortsett fra at Teemo ikke vil være alene i det hele tatt, så er han kjempefin å ha med å gjøre. Blid og glad, leken så det holder, ganske rampete – og skikkelig søt! Det med å ikke ville være alene er jo helt forståelig, med tanke på at han er så liten, men vi må få øvd litt på det.
Her er en liten filmsnutt fra en av raptusene hans:
Jeg går rundt og er skikkelig glad, men også ganske trøtt og sliten. Litt som å være småbarnsmor igjen, altså.
Jeg vil opp!
Dette er visst årets farsott, skal man dømme etter noen hundretusen (millioner?) YouTube-videoer. Folka i Harlem er ikke fornøyd med innsatsen og noen mener den nye trenden gjør narr av Harlem. Jeg oppfatter det ikke sånn, men nå er jeg ikke fra Harlem heller da. Etter å ha sett en video av hvordan Harlem Shake skal utføres, ser jeg jo at det ikke er helt det samme de danser i tullevideoene, men det er ikke hva jeg oppfatter som poenget heller. Det har blitt en sånn greie som sprer seg kjappere enn ild i tørt gress, og det er tydelig folk har det gøy. Som sagt, jeg er ikke fra Harlem.
Her er i hvert fall min favoritt så langt:
Okay, så var kanskje ikke snøfreseren jeg kjøpte den aller beste i verden. Den sliter i hvert fall med snø i større mengder, og er ganske kresen på konsistens. Klumper..? Nei takk! Tung, våt snø? Isj. Ifølge butikken jeg kjøpte den i, så trenger motoren å kjøres inn, derfor tar jeg det litt pent med stakkaren. Enn så lenge.
Verandaen er likevel fri for snø, takket være helgebesøk med dugnadsånd. Det feiret vi med tre ganger tre hurra! (Samt litt rødvin.)
Vi har noen ganske enorme mengder snø rundt oss nå, og Tenåringen har funnet tilbake til sitt indre barn; han har baset og rullet, laget snølykt og andre kunstverk av snø og is. Jeg tror jeg må avgårde på Europris og kjøpe meg en sånn parkdress for voksne, for jeg vil også være med!
Tenåringens selvkomponerte snølykt, hvor blant annet “lokket” er et isflak hentet fra vannavløpet fra varmepumpa. Gjenbruk altså.
Jeg fant fram et kubbelys fra skapet til podens lykt, og jaggu… dagen etter brant det fremdeles!
Soloppgang i bakgrunnen, men ser du snølykta der lyset stadig brenner?
Vinter kan altså være fint også, selv om det var litt sjokk å våkne opp i dag og finne ut at gradestokken har gått ned til nesten minus 15 i løpet av natta. Kroppen liker ikke sånne brå skiftninger, så her var det full rulle med influensasymptomer på morgenkvisten. Etter å ha fått fyr i peisen (man har da fått teken), spist en god porsjon havregrøt og en boks med blåbær, sett de to siste episodene av “Hvem tror du at du er”, samt intens sofaligging, kjennes det hele noe bedre. Jeg tittet nettopp ut døra til verandaen, og der varmer faktisk sola nå! Jeg fikk nesten lyst til å sette meg ut i solveggen, men jeg tror jeg utsetter det litt. (Forhåpentligvis blir det noen flere soldager i år.)
Det har dukket opp noen svarte skyer på horisonten, i form av uønskede stressmomenter i vår nye tilværelse, men de tror jeg at skal få ligge inntil videre. I stedet avslutter jeg med en gledelig nyhet: Vi skal få et nytt familiemedlem! Vi lot oss nemlig forføre av uendelige mengder søthet, det så omtrent ut som dette her, bortsett fra at det ikke var musikk, og at valpene var i ekstase over å få besøk. Det var piping, sklitaklinger, sokkebiting, litt tissing og enorme mengder glede. *smelt*
Jeg er ikke sikker på hvor mange kvadratmeter veranda vi har, men det er relativt god plass der ute. Ettersom vi bor i innlandet, har det også falt ned en god del snø denne vinteren. Mye av det har landet på verandaen, ja faktisk tror jeg det meste har landet der. Det har etter hvert blitt så mye at jeg har fryktet at hele greia skal kollapse, så jeg gikk i gang med spade og snøskuffe. Det gikk heller dårlig, og formkurven gikk brått nedover.
Ettersom det fortsatt er vinter, og det stadig kommer mer hvitt dalende ned fra himmelen, fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe. Jeg vurderte å finne noen å betale for å måke der ute, men så fikk jeg vite at det går an å bruke snøfreser på verandaer også. Jeg trodde det ville ødelegge gulvet, men etter å ha sjekket med fagfolk (og det skal man alltid gjøre), skjønte jeg at en snøfreser er løsningen for meg. Imidlertid koster de jeg har sett skjorta, og enda litt til. Så leste jeg på nett at det finnes rimeligere snøfresere, hvorav noen er elektrisk drevne. Jeg tok diverse telefoner rundt om til lokale bedrifter, men fant ingen som solgte en slik jeg ønsket.
Etter litt mer googling fant jeg denne snasne saken!
Så jeg bestilte den på tirsdag og allerede i går fikk jeg melding om at den hadde ankommet postkontoret. Snakker om kjapp service!
I dag dro Tenåringen og jeg for å hente vidunderet. Den kom i en diger eske, som vi fikk baksert inn i baksetet på den bittelille bilen vår. (Den er bare ørlite granne større en snøfreseren, egentlig.)
Her er freser’n pakket ut og klar til å monteres:
Bruksanvisningen var et lite helvete, det må jeg si. Man burde helst hatt lupe, for å tyde de stusselige tegningene. Det ble litt fresing på meg og, for å si det sånn, men omsider var den ferdig og klar til bruk. Da var det imidlertid godt over middagstid, så jeg måtte utsette testkjøringen. Vi spiste hjemmelagde (glutenfrie) seibiffer og slappet av med en episode Graham Norton show (en favoritt i vår familie). Men så var det tid for å frese litt utendørs!
Motoren startet, men den gjorde jo ingenting. Pokker, tenkte jeg, er den ødelagt alt? Det viste seg at jeg hadde glemt å fjerne noen plastdingser, som holdt rotorbladene fast… Okay, jeg bomma litt der, men jeg skylder på den elendige bruksanvisningen. Jeg fjernet plastdingsene (etter å ha koblet fra strømmen, selvfølgelig), og så prøvde jeg den igjen. Hallelujah, den virket!
Maskinen har begrensninger på hvor høy snøen kan være, og snøen på vår veranda er definitivt høyere enn de 20 cm den skal klare. Jeg vippet den opp og startet fra toppen, og selv om den da blåste mye av snøen bakover mot mine bukseben, så jeg at den blåste masse snø ut av “pustehullet” på toppen også. Hurra hurra! Jeg er ikke helt imponert over hvor langt den blåser snøen, men det er uansett ikke noe problem å fjerne det som lander på verandaen etterpå. Det kommer til å ta tid, men en dag er det snøfritt der ute. Og det før våren kommer, banna bein!
Se så mye den har fjernet!
Enda er det nok igjen, men det får bli en annen dag.
Dette kan virkelig anbefales! Det er jo faktisk moro, det her.
Etter å ha vært særdeles samarbeidsvillig i mer enn et halvt år nå, så har kroppen begynt å si fra litt mer. Vedlemping og snømåking, lissom. Hallo! Det får da være måte på. Sånt overlater man til friske folk, eventuelt maskiner. Og maskin skal det bli, jeg har nettopp bestilt meg en elektrisk snøfreser, så jeg kan få tømt verandaen for snø før hele greia kollapser. Vi har ikke lyst på kollaps, hverken på den ene eller andre måten, nemlig.
Nå som jeg har fått så klar beskjed, bør jeg vel bli bedre på å roe ned før det blir for mye. Det har aldri vært enkelt, og blir det sikkert ikke heller. Men øvelse gjør mester, og alt det der.
Jeg vurderer å teste ut medisiner igjen, den samme jeg brukte noen måneder ifjor: Imunovir. Jeg kan ikke si sikkert at den hjalp, faktisk trodde jeg ikke at den gjorde det. Det var først en stund etter at jeg sluttet med den (på grunn av noen bivirkninger) at jeg merket hvor mye mer jeg greide å gjøre. Den gode virkningen holdt seg gjennom måneder med oppussing, lemping av møbler og nedpakking av ting, salgsprosess på leiligheten, visningsstress, kjøpsprosess og alt som har fulgt med det å flytte til en helt ny plass. Det har vært helt utrolig å merke at kroppen tålte alt sammen. Joda, jeg ble så klart innmari sliten, fikk vondt og syntes ting var kjipt. Imidlertid greide jeg å sove om natta, og etter en dag eller to, så var jeg tilbake igjen. Jeg har altså ikke hatt en eneste lengre kræsj på den tida, enda så ekstremt mye jeg holdt på med sammenlignet med mitt ellers så rolige liv.
Til slutt greide jeg likevel å overkjøre alle signaler, og har fått min straff for det. Overmot lønner seg sjelden. Nå håper jeg å hjelpe kroppen med å komme tilbake i den gode trenden, for det har vært så utrolig gøy å kunne leve litt mer og greie så mye.
Jeg har lenge tenkt på å teste ut Bailine, ettersom jeg kjenner ei som driver en salong i nærheten av der jeg bor nå. Etter å ha hørt at mange har fått hjelp med smerter og energimangel, har jeg endelig hoppet i det og tatt en prøvetime. Det var faktisk ganske ålreit! Ikke vondt, som jeg trodde det skulle være, bare litt rart og egentlig ganske godt. Jeg kjente at musklene jobbet, men ikke på en sånn måte at jeg ble sliten, eller kjente ubehag – som jeg jo gjør om jeg prøver meg på normal trening. Jeg lå der og konsentrerte meg om å puste rolig og slappe av i de deler av kroppen som ikke var i bruk. Med litt meditasjon på øret samtidig, ble det en riktig “pick me up”-stund.
I tillegg testet jeg en sånn treningsball (Pilatesball?), som jeg straks måtte ut og kjøpe meg. Kjernemuskulaturen min har nemlig begynt å streike, og dette var tydeligvis tingen. Jeg får vondt når jeg sitter i sofaen, jeg får vondt når jeg sitter ved PC, og jeg får vondt når jeg ligger i senga. Da må bare noe gjøres. Når jeg bare får pumpa opp fandenskapet (medfølgende pumpe er noe ordentlig ræl, så jeg har hentet fram en skikkelig kraftig en fra boden), så skal jeg begynne å se TV mens jeg sitter og rugger på ballen min.
Okay, bittelitt “høy” etter en fin dag. Det interessante blir jo å se hvordan morgendagen blir… og dagen etter der. Hvis jeg ikke får en kræsj, så er dette noe jeg skal teste ut skikkelig. Det koster noen kroner, men hvis jeg kan få bukt med smerter (og få strammet opp noen ubrukte muskler i samme slengen), så er det jaggu verdt det.
Ellers kan jeg melde at livet på landet stadig er godt! Jeg sover uten ørepropper, og det er mange år siden sist. Jeg trenger nesten ikke ta sovemedisiner lenger, og husker ikke sist gang jeg tok en sobril. Ting.Er.Bra!
The planet does not need more successful people. It does desperately need more peacemakers, healers, restorers, storytellers, and lovers of every shape and form.
-Professor David Orr, University of Vermont.
P.S. Signer gjerne denne kampanjen, det haster! Les mer om hvorfor hos Undreverset.
