Jeg stoler ikke på dem

På slutten av 80-tallet satte Folkehelseinstituttet i gang med vaksineforsøk mot den fryktede sykdommen hjernehinnebetennelse. Omtrent 180.000 norske skoleelever deltok i forsøket. I informasjonsbrosjyren om forsøket fikk ungdommene og foreldrene opplyst at “det er usannsynlig at det skal oppstå alvorlige komplikasjoner“. Men det gjorde det altså. I 2007 leste vi at 240 har sendt inn krav om erstatning til Norsk Pasientskadeerstatning etter å ha utviklet ME/Me-lignende tilstander i tiden etter de fikk vaksinen. Ifølge NPEs sider har 303 søkt om erstatning. Så langt har 143 fått avslag og 47 saker er henlagt. 55 har klaget på avslagene.

Jeg kan ikke uttale meg skråsikkert om NPE har foretatt riktige avgjørelser i disse sakene. Jeg har bare litt hardt for å tro at alle disse menneskene som har blitt syke, ble det helt tilfeldig på samme tid som de fikk en vaksine som man senere har funnet ut ikke kan brukes i norsk vaksineprogram. På New Zealand derimot…

Uansett, det jeg sitter igjen med i ettertid er:

1) Jeg er skeptisk til vaksiner generelt.

2) Jeg stoler ikke på Folkehelseinstituttet.

3) Jeg vil aldri tillate at barnet mitt blir med i vaksineforsøk, uansett om de lover gull og grønne skoger.

4) Jeg anser NPE for å være fiender av norske pasienter og slett ikke noen det er noe poeng å klage til om noe skulle skje.

Les gjerne dette blogginnlegget om en som sto imot presset om å bli med i vaksineforsøket: Norsk barnesoldat såret i kamp.

Vil du lese mer om vaksineforsøket og hva som har skjedd i ettertid, kan du for eksempel lese her, eller foreta et søk på Google.

Værsågod bli gærn

Kan du høre på denne uten å bli sprø så… nei, det kan du ikke!

Sangen finnes på en rekke språk. Det er bare å velge og vrake, ungarsk, engelsk, tysk, slovakisk, brasiliansk, spanglish, fransk und zu weiter.

Norskundervisning

De som har lest i bloggen en stund har vel ikke unngått å få med seg at jeg har en del telefonsamtaler med England. Som oftest går det på engelsk, men nå har mannen begynt å klage. Hvordan skal han lære seg norsk hvis jeg snakker engelsk hele tida!? Nemlig. Skjerpings, Lothis, her må pedagogen i meg fram. Så… det blir noen setninger på norsk iblandet engelsk, og forhåpentligvis når noe inn.

Poden liker også å “hjelpe til” med undervisningen. I dag gikk praten som følger (per høyttalertelefon):

Poden: Du er en dust!
Min kjære: Nei, du er en dust!
Poden: Nei, du er en daft dust!

Til slutt ble de begge enige om at det var jeg som var dusten og var såre fornøyde med det.

Det er godt han lærer seg det viktigste før han kommer. Nå er det bare 8 dager igjen. Jippi!

Dronningsex

Se! Jeg har laget en tabloid overskrift på høyde med Dagbladet og VG. Snart kommer den vel på Nytt på nytt.

Skal man overnatte hos Dronning Elizabeth blir bagasjen din, av sikkerhetshensyn, gjennomgått av medarbeiderne på slottet. Da er det selvsagt fryktelig pinlig å ha prevensjonsmidler med seg, så den er det like greit å la ligge igjen hjemme. Å avstå fra sex mens man overnatter hos den britiske dronningen er selvsagt ikke et alternativ. Det er jo virkelig noe som slår Mile High Club en lang gang! Kanskje det finnes en hemmelig klubb for besøkende som har hatt sex i kongelige omgivelser? Det skulle ikke forundre meg.

Har man sex uten å benytte preventiver, kan det gå som det gikk med Cherie og Tony Blair. Da de overnattet hos dronning Elizabeth på Balmoral i 1999, lot Cherie preventivene ligge hjemme fordi hun husket hvor pinlig det var året før da vakter gikk gjennom toalettsakene hennes. Slik ble hun altså gravid med deres fjerde barn Leo.

Jeg kan nesten ikke forestille meg hvor festlig denne “nyheten” er for Leo. Cherie Blair beklager seg over at mannen offentliggjorde at hun aborterte i 2002, “mens hun fortsatt lå og blødde”, men synes altså det er helt okay å la detaljene om sin yngste sønns unnfangelse få oppslag i all verdens presse.

Pinlig.

Det er din dag i dag!

En av mine aller beste venner har bursdag i dag og jeg vil benytte bloggen til å gratulere henne som seg hør og bør. Dessverre har hun ikke blogg lenger selv (savner den, jeg), men hun får hilsen uansett!

.

♥ GRATULERER MED DAGEN, C H A N E L ! ♥

.

Jeg husker ikke nøyaktig hvor mange år jeg har kjent Chanel, men det begynner å bli mange. Vi har vært med hverandre gjennom tykt og tynt i all denne tiden og jeg kjenner ingen andre som har samme klokskap og dybde som henne. Takk for at du er den du er, kjære venn! Jeg ønsker deg alt godt og håper du får en flott dag i dag!

Jeg sender en stor klem dit du er og håper vi snart ses igjen.

Treskaller og pannekaker

Salige er de med treskaller…, sier faren min.

Jeg har lært mye fint av faren min, blant annet denne lille snutten fra Vika IF der han var aktiv svømmer i mange år:

Da jeg kom til verda
sa mora mi til meg
Åh, meld deg inn i Vika, gutt
så blir det mann av deg

Ja. Noe sånt.

Moren min pleide synge fine, “ordentlige” nattasanger for meg. Når jeg ba faren min synge, var det enten Vikasangen, eller en norsk versjon av “Clementine”. Den hadde han lært seg etter å ha hørt et revyinnslag fra et departementskor kalt “Kor-i-doren”, en gang for leeenge siden. En dag skal jeg sette inn teksten til den i bloggen. Den er verdt å bringe videre til andre, til tross for at den er på samnorsk. Noe annet som var samnorsk var “Robinson Krusoo-e”. (Den het selvsagt Robinson Crusoe, men da jeg var liten uttalte jeg det akkurat som det ble skrevet.) Hver kveld leste faren min for meg, men ettersom jeg kunne lese allerede, hadde jeg smuglest i boka og visste hva som kom. Prøvde han å hoppe over et avsnitt var jeg kjapp med å arrestere ham. Slik oppførsel var ikke godtatt! Høytlesningen tok dermed raskt slutt, men det hender fortsatt vi synger Clementine sammen.

I anledning fridagen i dag, fant faren min ut at han ville ta med seg døtre og barnebarn på en liten utflukt. Vi endte opp på Bærums verk i Lommedalen, der vi så glassblåsere in action og spiste på det hollandske pannekakehuset. Det siste var skikkelig godt! Vi kunne velge fra en meny med både middager og desserter, det meste basert på pannekaker med ulikt fyll.

Mens fire av oss valgte å spise middag, gikk poden min rett løs på desserten. Etter å ha vaklet litt mellom hva han skulle velge på sett-sammen-din-egen-pannekake (”jeg vil ha jordbæris, sjokoladeis, tutti frutti-strø og hvitløsdressing!”), endte han opp med et noget mindre originalt, men trolig bedre valg.

Så spurte servitøren hva vi ønsket å drikke. “Jeg tar hvitvin, takk”, svarte poden kjapt. Hmm, hvor er det han plukker opp dette, tro? (Jeg liker jo ikke hvitvin en gang.) Ettersom han ikke hadde id-kort med seg, måtte han nøye seg med eplemost.

Det var første gang jeg spiste pannekaker på denne måten, og det frister til gjentakelse. Faktisk tror jeg at jeg skal prøve dette selv hjemme. Jeg valgte Den flyvende hollender, som var fylt med bacon, paprika og løk. Skikkelig nam!

Den snille pappa’n vår spanderte gildet, noe som settes stor pris på av oss arme alenemødre.

Og slik får man servert regningen på et ekte hollandsk pannekakehus:

Etterpå vandret vi litt rundt på området. Bærums verk har industritradisjon helt tilbake til 1600-tallet, og inneholder en rekke koselige trehus, der ulike håndtverkere holder til. Du finner også flere kafeer, gallerier og museer. Det er salg av glasskunst/brukskunst og tradisjonelle norske matvarer. Blant annet. Skulpturer og andre kunstverk preger området, noe som fotografen i meg liker godt.

Har du ikke vært på Bærums verk, anbefaler jeg gjerne et besøk på stedet. Det er fint der om vinteren også, men jeg tror nok våren og sommeren er den tiden jeg liker aller best å være her.

Og så bar det hjemover, og av en eller annen grunn hender det at bilkjøring får fram noen gullkorn fra min faders munn.

Salige er de med treskaller, for de drukner ikke.

I en drøm

I går kveld hadde jeg en samtale om hvordan man minnes enkelte stemninger og tider. Hvordan disse sitter igjen i kroppen som en tilstand og blir en del av deg videre.

I natt drømte jeg om ei tidligere klassevenninne jeg ikke lenger har kontakt med. I drømmen tok jeg farvel med henne på en fremmed jernbanestasjon. Jeg drømte om tidligere kolleger og om en rekke mennesker jeg ikke lenger kan huske hvem er. Vi pratet sammen, var på reise sammen, jobbet sammen. En ganske rotete drøm, men på ingen måte dårlig.

Og i det jeg våknet tenkte jeg at

…noen dager kan man bare være nær dem man savner.

Opp med humøret-musikk?

Okay, det skal innrømmes at humøret mitt ikke er det beste i dag. Det er rett og slett ganske langt nedi bunnen av bøtta. For å gjøre det hele verre satt jeg tidligere i dag og lyttet til deppemusikk. Ikke bra, Lothi… ikke bra.

Så jeg trenger tips om musikk som gir motsatt virkning. Noe som bidrar til løftet sinnstemning og optimistiske tanker (og gjerne titusen kroner på kontoen). Forslag, noen?

Nå skal jeg ta med poden på biblioteket. Det må i hvert fall hjelpe!?

Avlyst på grunn av glede. Hi hi!

Victoria Hislop - the Island

Denne boka tenkte jeg lenge at jeg ville lese, før jeg tok steget og kjøpte den til påsketuren. Ettersom jeg foretrekker å kjøpe pocketbøker (350 kr for ei bok er uaktuelt), ble det den engelske utgaven av boka jeg tok med hjem fra butikken. På norsk heter den ganske enkelt “Øya”.

The Island er Hislops første roman. Hun skrev tidligere for aviser og magasiner, blant annet artikler om reise, omsorg for barn og utdanning. Damen bor i Kent i England med familien sin.

Før boken tar fatt på første kapittel, får vi et lite glimt av hva historien handler om med en en-sides kursivskreven tekst som tar oss tilbake til 1953. Her er et lite utdrag:

He carefully released his vessel from its mooring - there was nothing more to be said or done - and their journey began. This was not the start of a short trip to deliver supplies. It was the beginning of a one-way journey to start a new life. Life on a leper colony. Life on Spinalonga.

Alexis Fielding reiser til Kreta med forloveden sin, en mann hun egentlig er i tvil om hun ønsker gifte seg med. Ettersom moren hennes er fra Kreta, ønsker hun å oppsøke den lille landsbyen der moren vokste opp, i håp om å finne ut noe om hennes fortid. Sofia selv forteller aldri noe om tiden før hun flyttet til London. Før Alexis reiser, gir moren henne et brev hun skal ta med til Fotini, en gammel venninne av henne. Brevet er en forespørsel om den gamle damen kan fortelle Alexis det Sofia selv ikke har klart. Historien som bygger seg opp blir hovedsaklig fortalt med Fotinis ord.

Rett utenfor den lille landsbyen Plaka, ligger den forlatte øya Spinalonga som i mange år var Hellas’ koloni for spedalske. Dit ble de forvist, alle som ble rammet av den fryktede sykdommen; barn, unge, gamle - uten håp om noensinne å komme tilbake igjen. Og historien til noen av dem som bodde der blir altså fortalt i boken. Trolig oppdiktede personligheter, men godt nok fortalt til at det hele blir troverdig.

Gjennom Fotinis fortelling blir Alexis ikke bare kjent med Spinalonga, men også med sine oldeforeldre og besteforeldre: Mennesker hun aldri har hørt om og ikke sett bilder av tidligere. Hun får del i deres liv og skjebne og gradvis bygges en forståelse opp for hvorfor moren hennes har låst av denne delen av seg selv.

Jeg brukte lang tid på boken, men det er ikke fordi historien mangler spenning. Det var nok mer omstendigheter i mitt eget liv som gjorde at boken fikk ligge forlatt en god stund, før jeg tok den fram igjen. The Island er nemlig en liten perle av en bok. Spesielt falt jeg for skildringene av menneskene i boken. Ettersom Fotini har vært så nær familien til Alexis, virker det troverdig at hun vet så mye om tankene og følelsene til spesielt Maria som vi følger nærmest gjennom historien.

Jeg vil ikke si så mye mer om handlingen, ettersom det bare vil ødelegge leseopplevelsen til dem som skulle føle for å lese denne boken. Jeg anbefaler den gjerne, dette er en historie som ga meg mer enn bare underholdning. Jeg visste særdeles lite om spedalskhet fra før av, men her blir fordommer og myter skrellet vekk. Så ikke bare fungerer boken som en slektsfortelling, men er også opplysende og interessant for dem med en interesse for helseforhold på våre oldeforeldres tid.

Dette med hemmeligholdelse av familiens historie, synes jeg også er et spennende tema. Hva gjør det egentlig med de andre i familien når en person holder det meste skjult? Er det mulig å bli virkelig kjent med et menneske som har lukket seg for sin fortid? Og hvordan påvirker det valgene man selv tar?

Da jeg satte meg ned for å skrive dette, fant jeg flere sider på nettet om Spinalonga. Det var sterkt å se bildene derfra, men jeg er glad jeg ikke så dem før jeg ble ferdig med boken. På den måten fikk jeg selv tolke Hislops beskrivelser, som jeg synes ga et godt bilde av mennesker, landskap og bygninger.

Jeg ser at forfatteren kommer med en ny roman til sommeren. Denne tar for seg borgerkrigen i Spania og er en bok jeg ser fram til å lese.

***

Victoria Hislops webside

Bildet er hentet fra Wikipedia.

Fotoside med mange flotte bilder fra Spinalonga

Norsk Wikipediaside om spedalskhet

Andre blogger om “Øya”:

Ord om annet

Høyluåsens bokorm

Nok en ubetydelig blogg (Igylseth)

På avstand

Jeg har fått med meg at det finnes en rekke myter og negative holdninger til avstandsforhold. Heldigvis finnes det steder som kan avkrefte myten om at avstandsforhold har mindre sjanse for å holde. (Forskning kan innimellom være fine greier.) Det finnes også en rekke websider med råd for hvordan man kan få et slikt forhold til å fungere. Jeg ser at vi allerede gjør mye riktig, og det er bra.

Stort sett går det bra dette her. Det er ikke til å stikke under en stol at det er stunder der humøret er dalende og jeg er både irritabel og lei meg. - Men det hjelper at jeg er så (ekkelt rosa) forelska at jeg ikke kan være annet enn glad mesteparten av tiden. Jeg kan tenke meg at de som innkasserer telefonregningene mine, er minst like glade. Epost er gratis, men det er noe eget med å snakke sammen. Det har altså fått høy prioritet. Heldigvis har vi ip-telefoni.

Å bo i hvert vårt land gjør at det ikke er særlig realistisk å forvente å se hverandre mer enn noen ganger i året. Ja, hvis ikke Norsk Tipping skulle finne på å trekke ut alle tallene på kupongen min. (Det må de gjerne gjøre, altså!) Nå ler jeg bare rått av enkelte beklagelser jeg har fått før om hvor umulig det er å få et forhold til å fungere fordi man bor en halvtimes tid unna hverandre. (Empatien min på dette området har blitt omtrent ikke-eksisterende.)

Jeg har ikke sett kjæresten min siden jeg tok avskjed med ham på flyplassen i Newcastle; en særdeles tårefull dag. I dag fikk jeg se ham igjen, men altså ikke på den måten vi begge skulle ønske. Det hele var veldig enveis og kommunikasjonen foregikk ved hjelp av sms.

Ikke akkurat det stevnemøtet jeg drømmer om, men det var veldig spesielt likevel. (Okay da, så grein jeg litt også, men det var mest fint.)

Jeg er optimist. Det kommer til å gå bra det her, det er jeg helt sikker på. Jeg har ventet så lenge på dette, da skal ikke noen hundre mils avstand få ødelegge. Nemlig!

♥