Shit..! (eller: Epost-rot og påskegreier)

Det som er litt dumt er når man har hatt en epostadresse i årevis, men sjelden bruker den, annet enn til de mer anonyme kontaktene man av og til kan ha på internett, som for eksempel på bloggen min. Når man så ikke lenger bor i et borettslag med tvungen Telenor-tilknytning via kabelnettet, fører det visst til at epostadresser forsvinner sånn helt i det blå, og uten at det blir gitt beskjed. Det er klart, jeg burde jo ha forstått dette, men det forsvant vel i flyttekaos og alt som har skjedd etterpå.

Så… hvis noen har forsøkt å sende meg epost via den adressen jeg har oppgitt her på bloggen (og som nå er oppdatert), må jeg bare si BEKLAGER så mye! Det skal forhåpentligvis aldri skje igjen, for nå har jeg laget en gmail-adresse, og gmail følger ikke bosted og internettleverandør.

Ellers vil jeg bare ønske alle en riktig god påske!

God påske! med vennlig hilsen denne påskehunden som gjerne vil gi deg et egg.
God påske! med vennlig hilsen denne påskehunden som gjerne vil gi deg et egg.

 

Klaustrofobisk og ulidelig spennende

Tenk deg at alt det du tar for gitt; skoger, hav, blå himmel, solskinn og grønne enger… alt dette finnes ikke. Hele din verden, hele ditt univers befinner seg i en rund bygning, en silo, under bakken, fordelt på over hundre etasjer. Du har aldri vært utenfor bygningen, men du vet at verden utenfor er gold og øde, at lufta der er giftig og at det ikke finnes noe som kan leve der. I det fjerne skimter du ruinene av høye bygninger. Grunnen til at du vet dette er at det er plassert noen kameraer over bakken, og bildene utenfra blir vist på  store skjermer inne i siloen.

Utenfor siloen er verden øde og forgiftet.

Du tør ikke snakke om «utenfor», det er tabubelagt, ulovlig og farlig. Den som våger å snakke om det som er utenfor siloen blir arrestert og dømt til å vaske. Det vil si at vedkommende får på seg en slags romdrakt, og blir sendt for å rense kameralinsene utenfor så skjermbildene blir klare å se på. Etter vaskingen vandrer personen avgårde, men velter snart overende – forgiftet av luften, og der blir vedkommende liggende. Lar du blikket sveipe over skjermen vil du se at det ligger flere urørlige kropper innpakket i romdrakter, alle sammen dømt til samme straff: Vasking, og så døden.

Ingen har latt være å vaske, og det forundrer alle som tør å tenke på det. De dødsdømte selv har skreket at de ikke kommer til å vaske, ikke tale om! Men alle som ble sendt ut har gjort det, etter at de har sett seg rundt med store øyne. De har gestikulert til dem som er innenfor, pekt rundt seg og virket opprømte og glade. Så har de vasket, gått litt – og falt om døde.

Dette er litt av handlingen i Silo-serien til Hugh Howey, en amerikansk forfatter. Serien er på 9 bøker, men disse bøkene er samlet i 3 samlinger: Wool, Shift og Dust. Så vidt jeg kan se har ikke bøkene kommet ut på norsk, men «Ull» ble nettopp gitt ut på svensk.

Boka Wool og forfatteren Hugh HoweyForfatteren Hugh Howey skrev først «Wool» som en novelle, og publiserte den selv via Amazon’s Kindle Direct Publishing system. Mange fikk øynene opp for historien. Ettersom historien ble stadig mer populær, valgte han å skrive videre på historien, og den vokste altså til 9 bøker. Kjøper du e-boksamlingene på engelsk (de 3 jeg nevner over), får du dem for en slikk og ingenting.

Jeg har vært fullstendig fengslet av denne serien den siste tida. Først fikk jeg ikke helt taket på «Wool», men et stykke ut i boka ble det så spennende at jeg fikk helt hetta. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle greie å lese ferdig, men jeg greide jo ikke å la være heller. Det fortsatte like spennende i de to andre bøkene, og i dag leste jeg siste side. Hulk! For en verden! For en historie! Denne kommer jeg til å ha med meg videre en god stund, for selv om bøkene er ferdiglest er det vanskelig å legge fra seg personene og hendelsene.

Dette er nok en dystopisk science-fiction-serie, eller en postapokalyptisk thriller-serie. Uansett hva man kaller det, dette er virkelig bøker jeg blir fenglset av, noe jeg har skrevet om tidligere også. Av de jeg har lest hittil, så er denne på høyde med The Hunger Games, ja faktisk lurer jeg på om jeg ikke liker denne serien enda bedre. Den gir også et skremmende bilde av hva som kan skje når menneskeheten tar feil valg, og hvordan maktmennesker manipulerer og kontrollerer for å få ting som de vil.

Nå venter jeg utålmodig på at bøkene skal bli filmatisert. Filmrettighetene er solgt, og hvis ryktene stemmer så kommer det snart film. Må det være sant!

Dette er en tysk trailer fra YouTube, men jeg mistenker at den er laget i forbindelse med utgivelse av boka i Tyskland. Uansett synes jeg den er godt laget og gir et lite innblikk i en skremmende verden.

 

FEMTEN!

Eurodiet funker for meg. Nå har jeg gått ned 15 kilo siden jeg starta i høst. Hurra! BMI’en har gått ned fra 31 til 26, altså fortsatt noen kilo for mye, men innenfor normalen.

People don't want to hear about your diet. Just shut up, eat your lettuce and be sad.
Jeg er’kke særlig trist, tvert imot, men har forståelse for at det ikke er sååå interessant for andre. ;)

Femten kilo er jo en del. Beltet er strammet inn fire hakk, og jeg ser behovet for en handletur i klebutikkene snart, men aller viktigst… Dette betyr at jeg snart blir lagt under kniven. Ikke fullt så høyt hurra for det, selv om jeg selvsagt ser fram til at det blir gjort. (Det er bare så innmari, pokkers skummelt å skulle bli skjært i.) Etter å ha møtt kirurgen er jeg litt mer betrygget, han virker som han vet hva han driver med. :)

Jeg skal ikke mase mer med dette, annet enn å si at jeg er superfornøyd med Eurodiet og oppfølgingen jeg får. Nå er jeg godt i gang med fase 3, og når jeg kommer til fase 4 (om et par ukers tid), skal jeg finne fram til det kostholdet jeg skal leve på resten av mitt liv.

Flere poster om dette temaet, for den som leter etter informasjon om Eurodiet:

Australsk forsker om ME

Det ligger en interessant artikkel hos Norges ME-forening, som viser at det faktisk skjer noe positivt på forskningsfronten – som gir håp om at det blir tilgjengelig en diagnostisk test om ikke altfor lenge.

ME-forskerteamet som jeg leder, har funnet betydelige endringer i hvite blodceller hos ME-pasienter. Hvite blodceller er viktige fordi deres jobb er å bekjempe infeksjoner, virus og bakterier. Vi har funnet ut at de hvite blodcellenes funksjonsevne er betydelig svekket, og vi har også funnet betydelige endringer i enkelte gener som kontrollerer de hvite blodcellene. Samlet sett tyder disse funnene på at disse hvite blodcellene kan være involvert i det som går galt ved ME (patologien). Videre gir disse funnene håp om at vi raskt kan klare å identifisere ME-pasienter ved å påvise disse endringene, særlig fordi det for tiden ikke finnes noen diagnostisk test for ME.

(…)

I de kommende 12 måneder har jeg noen store mål fordi jeg ønsker å etablere Australias første hjerne- og biobank for ME-pasienter. Dette vil gjøre det mulig for at forskningen kan gå fremover svært raskt, etter som forskere vil få adgang til vev for å undersøke potensielle endringer i disse vevene og hvordan forstyrrelser i vevene kanskje kan være en nøkkel i utviklingen av ME. Dette kan igjen føre til kliniske forsøk i de kommende år.

Lest resten hos Norges ME-forening.

Revolusjon blant Sims-spillere

Her kommer en post, som jeg gjetter er for kun spesielt interesserte, men jeg tenkte jeg skulle informere dere om revolusjonen som er på gang. Den når neppe avisoverskriftene, for å si det sånn. ;-)

Kjenner du til spillet Sims? Jeg spilte det første gang på pc for maaaange år siden. Kort fortalt er det et snilt og ikkevoldelig spill der du skaper personer, «simmer», du kan styre atferden til. Du må passe på at de spiser, sover, går på do og vasker seg, i tillegg til at de må ha et sosialt liv og gjøre morsomme ting, for å være fornøyde. Du bygger også husene de bor i, og utstyrer dem slik du ønsker. Simmene sendes på jobb og skole, slik at de kan utvikle seg og tjene penger. Disse pengene kan du igjen bruke til å skaffe finere klær, hårfrisyrer, ting til husene etc etc.

Det har kommet flere versjoner og tilleggspakker til spillet, men jeg ramlet av en gang etter Sims 2, trolig fordi jeg fikk annet å drive med.

For et års tid siden ble jeg tipset om at Sims hadde kommet i en gratisversjon for smarttelefon og nettbrett, og jeg lastet det straks ned til iPad’en min. Sims Freeplay (SFP) viste seg å ha alt jeg ønsket i et spill, og det har blitt tatt fram titt og ofte i året som har gått. Jeg har trolig spilt det i flere timer hver dag, noe som har gått utover både antall leste bøker og antall skrevne bloggposter. (Beklager, beklager..!)

Spillet blir utgitt av Electronic Arts (EA), et selskap som har blitt kåret til «Det verste firmaet i Amerika» to år på rad, i 2012 og 13. Årsaken er at de virker griske, behandler kundene sine dårlig og at flere av spillene de utgir er for dårlige.

Selv har jeg lenge vært veldig fornøyd med SFP, selv om det til tider har vært svært krevende å skaffe ressurser nok i spillet til å få noen framgang, i hvert fall uten å bruke penger på det. Etter hvert ble jeg med i en Facebookgruppe der man fikk tips og råd til hvordan man kunne spille bedre, og der ble det også fortalt hvordan man kunne skaffe ressurser gratis. Noen valgte å gjøre dette, andre ikke. Det blir av EA sett på som å stjele fra selskapet, så de har selvsagt gjort hva de kan for å tette «hullene» i programmet sitt, uten at det har hjulpet så veldig. Folk har også greid å omgå begrensningen i antall simmer (det er max 32 når man er på høyeste nivå), noe som har ført til at enkelte har langt over hundre små mennesker de styrer i dataspillet sitt.

I PC-utgaven av spillet er det kjent at man kan bruke ulike juksekoder for å skaffe ressurser, så dette er ikke noe nytt i Sims-verdenen. Et raskt søk på google vil gi deg dette. Forskjellen er at PC-spillet betaler man for å skaffe. Sims Freeplay er gratis å anskaffe, men ønsker man ekstrautstyr og ressurser, blir prisen fort langt høyere enn det man betaler for PC-spillet. Dette må være enorm inntektskilde for EA, for det er millioner av spillere rundt om i verden. Bare Facebooksiden for spillet har 2.2 millioner «likes».

Nå forleden dag kom det en ny oppdatering av spillet, som raskt viste seg å tette noen av de største hullene. Helt forståelig! Det som derimot også skjedde, var at personene i spillet, simmene, nå dør om du ikke bruker en haug med ressurser (kalt LifePoints) på å holde dem i live. Der man tidligere kunne bruke LifePoints på å kjøpe ting, eller for å få fortgang i spillet, må man nå bruke dem på å sørge for at simmene ikke dør. Det er mulig det er gjort for å «straffe» dem som har jukset til seg ressurser og ekstra simmer, men de som virkelig får unngjelde er jo de som ikke har jukset og som dermed ikke har ressurser tilgjengelig. Enten må de la simmene sine dø, eller de må betale ordentlige penger for å holde dem i live. Det er jo en ganske heftig endring i et spill som liksom skal være gratis.

Sims-spillere ønsker ikke the grim reaper på besøk.
Sims-spillere ønsker ikke the grim reaper på besøk.

På den offisielle Facebooksiden til Sims Freeplay er det nå et ras av kommentarer fra sinte, frustrete og deprimerte spillere, som ikke ønsker å se simmene sine dø. Noen har laget simmene sine etter sine egne familiemedlemmer, og synes det er grusomt når de ser «barna» sine vokse opp til gamle folk og dø i løpet av få dager. Selv reagerer jeg mest på at det tidligere har vært slik at du kunne «adoptere» barn i spillet ved hjelp av en sum penger. 35 kroner kostet dette per stykk. Hva når disse simmene dør, om du ikke fortsetter å betale for å holde dem i live? Det er jo rett og slett tyveri, synes jeg. Noen spillere truer med rettssak om de ikke får pengene sine igjen. I USA kan man jo gå til sak for den minste ting… ;)

Det hele kan enkelt løses om EA innvilger spillerne en knapp der de kan slå døden av/på selv, helt gratis. Dette er tilgjengelig i PC-utgaven. Så langt virker det ikke som de er det minste interessert i dette. Tvert imot fokuserer de på hvor positivt det er at spillet nå ligner den virkelige verdenen, for folk dør jo der og. Jeg tror kanskje de bommer kraftig på sitt publikum, de fleste spiller vel dataspill for å få en flukt fra den virkelige verdenen, og akkurat dødsfall er vel ikke noe som noen av oss ser på som særlig positivt.

Fra protestaksjonen på Facebook; t-skjorte med slagord mot den nye oppdateringen. Laget av Veronica NV.
Fra protestaksjonen på Facebook; t-skjorte med slagord mot den nye oppdateringen. Laget av Veronica NV.

For min del har jeg lagt spillet på hylla, i hvert fall inntil videre. Jeg har mer enn nok av ressurser til å holde liv i simmene mine, men jeg gidder ikke stresse med det. Spill skal være morsomt og hyggelig, og når det ikke er det lenger så er det like greit å legge det vekk.

«Stop playing, stop paying» er slagordet som sprer seg blant spillerne. Mange har valgt å gjøre dette. Så vil det vise seg om EA gir etter, eller bare satser på at nye spillere vil komme til etter litt tid. Det virker ikke som EA-folket er det minste interessert i å lytte til sine misfornøyde kunder. I stedet kommer de med passiv aggressive kommentarer om at folk bare må la være å oppdatere, men da kommer de ikke til å få nytt innhold når det kommer senere. Løsningen deres på å beholde de simmene du er mest glad i, er å la være å bruke disse i spillet. Gjør de ingenting, vil de heller ikke eldes, er påstanden. Det er vel noe av det merkeligste jeg har hørt noensinne… hva er vitsen med et spill du ikke kan spille?

Hadde noen spurt meg før oppdateringen, ville jeg anbefalt spillet på det varmeste. Nå vil jeg i stedet anbefale alle å finne seg noe annet å fordrive tiden med. Sims Freeplay har blitt et helt annet spill, der du som spiller har mistet kontrollen over det meste. Jeg vil heller anbefale noen kabalspill, eller at du rett og slett leser en god bok. :)

Jeg lengter tilbake… til Puerto de Mogan!

Det er så lenge siden jeg har reist til sydlige strøk om vinteren at jeg nesten hadde glemt hvordan det føles å forlate kaldt vær og snøslaps, for så å ankomme et sted der sola skinner og det kjennes ut som sommer. For et lite mirakel! Vi kom nettopp hjem fra en fantastisk fin uke på Gran Canaria, nærmere bestemt i Puerto de Mogán. ♥

Kong Vinter bestemte seg visst for å virkelig sette alle kluter til for å gi oss en skikkelig avskjed. Rett før vi skulle gå ombord i flyet lavet det plutselig ned masse snø, så jeg begynte å bekymre meg over om flyet ville få lov å ta av i det hele tatt. Det gjorde det heldigvis, etter at flyet fikk seg en skikkelig dusj med avvisningsvæske. Artig, artig. Jeg satt ved vingen og fikk med meg hele prosedyren, der flyet ble omringet av noen snodige biler med et førerhus som kan heves og senkes, og som sprøytet vekk is og snø. 

Flyturen gikk greit, selv om det ble flybytte på grunn av noen tekniske problemer. Uansett, vi ankom et solfylt, men forblåst Las Palmas, noe som ikke er helt uvanlig etter det jeg har hørt. Men åh… sola skinte! Og til tross for vinden kunne jeg kjenne at den varmet!

Charterselskapets representanter sto klare til å samle oss og få oss plassert i en buss. Vi fikk omtrent en times tur innom flere turiststeder. Første stopp var Puerto Rico, der det var hektisk trafikk og mye folk. En litt masete småby, fikk jeg inntrykk av. Der slapp vi av en del folk, før vi kjørte videre til Taurito. Der var det fint! Stille og rolig, lekre hoteller. Men vi skulle kjøre enda litt til. Etter en tur på smale, svingete veier med havsutsikt, der bussjåføren lå på hornet før de verste svingene slik at vi ikke skulle treffe på noen intetanende bilister (det gjorde vi nesten likevel, men det gikk heldigvis bra), var vi endelig framme i Puerto de Mogán. Omkranset av klipper og åser, med mange små, hvite murhus kantet med blå, gul eller rød maling, og en innbydende sandstrand med fargerike parasoller, samt en sjarmerende båthavn full av seilbåter og katamaraner. En tidligere fiskerlandsby, nå dominert av turisme, men likevel med sjarm og atmosfære!

Puerto de Mogan, sett fra oven.
Puerto de Mogan, sett fra oven.

Vi ble sluppet av bussen et lite stykke fra hotellet, ettersom det ikke var mulig å kjøre helt fram. Vi visste ikke helt hvor vi skulle, men etter litt surring fant vi hotellet vårt på brygga. I resepsjonen sto en hollandsk matrone og tok oss imot, blid og hyggelig, ikledd noe som minnet meg om antrekket til de ølserverende, storbrystede damene på oktoberfestivalen i Tyskland.

Vår favorittresepsjonist!
Vår favorittresepsjonist!

Hun bød ikke på øl, men kunne derimot gi oss en masse informasjon, hyggelig prat – og til slutt nøkkelkortene våre. Søsteren min og jeg fikk et rom med utsikt utover havet og badeanlegget. Faren min og de to barnebarna hans hadde et rom med utsikt motsatte vei, mot seilbåtene i den livlige båthavna.

Vår utsikt - ut mot havet
Vår utsikt – ut mot havet

De andre turistene på hotellet kom fra de skandinaviske landene, fra Tyskland, Storbritannia og sikkert noen fra Spania også. En grei blanding, og alle virket som hyggelige folk. De fleste var godt voksne, men etter noen dager kom det også noen familier med små barn. Ettersom de fleste hadde halvpensjon (frokost- og middagsbuffet), kom vi stadig i prat med flere av gjestene alt ettersom hvem vi ble plassert sammen med ved bordet. Jeg fikk frisket opp litt tysk (det er ikke så mye igjen, dessverre) og engelsk, men stort sett var det andre skandinaver vi pratet med. Det er i det hele tatt innmari mange skandinaviske turister der, og spesielt norske fikk vi inntrykk av.

Når man spiser på hotellet to ganger per dag (ja, bortsett fra et par kvelder der vi valgte å ta middagen andre steder), blir man også ganske godt kjent med personalet. De som jobber i restauranten er virkelig hyggelige og humoristiske folk! En av de første dagene var det tilbud om et lunsjmåltid bestående av sangria og paella. Det måtte vi jo ha! Porsjonene var store, men maten ble servert på bittesmå plasttallerkener. Servitøren som kom med maten var så uheldig at den ene plasttallerken brettet seg sammen under tyngden av all maten, og plutselig hadde en del av den havnet på duken og noe i sangriaglasset som sto nærmest. Det ble tatt med stor humor av oss alle sammen, og han fikk tørket opp og gitt oss ny mat og drikke. Null problem. Etter dette hoiet vi «Paella! Sangria!» til hverandre hver gang vi møttes, med påfølgende glis og god latter. Herlig fyr!

DSCN0570
To av servitørene og en kokk. Paella-mannen i midten. :)

En kveld var det Day of Andalucia (Día de Andalucia) og ei av servitørene stilte opp i flott kjole og danset for middagsgjestene.

IMG_3545

Det er rart med det, men jeg synes alltid at ferie handler veldig mye om (god og mye) mat. Noen som kjenner seg igjen i det? Vi hadde nok av restauranter og kafeer i området, og rakk ikke å teste mer enn en håndfull av dem. Jeg reiste ned dit med en overbevisning om at jeg skulle leve sunt og asketisk, men det ramla litt sammen innen kort tid. Jeg skeiet ut, men slett ikke så mye som jeg kunne ha gjort. Det var jo så mye godt jeg bare måtte smake på! :) Dessuten er det tydelig en forskjell på Norge og Gran Canaria når det gjelder porsjonsstørrelser. En liten likør til kaffen, for eksempel, er et ukjent begrep:

Kaffe og likør på kanarisk vis.
Kaffe og likør på kanarisk vis.

Anledningen for å reise til GC var at faren vår fylte 70 og ønsket å feire med en skikkelig tur sammen med barn og barnebarn. Selve dagen ble vi anbefalt å feire på en restaurant like utenfor landsbyen Mogan, som ligger ca 8 kilometer fra Puerto de Mogán. Restauranten heter Acaymo og kan anbefales til alle som måtte befinne seg i nærheten. En ting vi ikke visste på forhånd, men som jeg gjerne bringer videre, er at porsjonene på denne restauranten er enorme! Jeg ble nesten mett av forretten (en nydelig carpaccio av tunfisk), og måtte virkelig kjempe med å få i meg hovedretten. Det var ingen av oss som greide å spise opp alt, ja kanskje bortsett fra nevøen min, som var lur nok til å ikke bestille forrett. :) Etter middagen var vi blitt anbefalt å prøve oss på Mexican Coffee, som minner litt om Irish Coffee, men som blir tilberedt på en ganske annen måte. Det innebar flammer og mye fancy opptreden.

Mexican Coffe
Mexican Coffee

En uke går fort, så vi var ikke så mye på farten, men holdt oss stort sett på/nær hotellet. Der var det et ypperlig bassengområde, samt en steintrapp ned i havet. Temperaturen i vannet lå på 18-20 grader, noe som føltes innmari kaldt med en gang, men kom man seg først uti var det helt nydelig. Vi fant imidlertid ut på den tøffe måten at det lønte seg å vente med badingen til sola hadde fått varmet litt. ;)

Badetrappa
Badetrappa

Selv om vi stort sett var i Puerto de Mogán, ble vi overtalt til å reise til en annen ferieby i nærheten, nemlig Anfi. Det skal jeg komme tilbake til i en egen post. :)

Jeg var på forhånd spent på hvordan kroppen ville reagere på varmere klima. Generelt er jeg jo bedre om sommeren her i Norge, og jeg har lenge drømt om å finne ut hvordan det er å oppsøke sommerlige land i vintersesongen. Selv om jeg ikke følte meg frisk, så ble jeg i ganske god form kort tid etter ankomst. Gjorde jeg for mye kjente jeg det, men jeg tålte å gå en del, og jeg tålte også å oppholde meg i sola lenger enn jeg har gjort på alle de årene jeg har vært syk. Temperaturene lå stort sett på 20-22 i skyggen. I sola var det selvsagt mye varmere, og flere av oss ble solbrent på områder vi glemte å smøre.

Tenåringen var nok den som merket mest til formøkning der nede, og det var utrolig godt å se han kose seg! Fra vi landet i Norge igjen, gikk det knappe to timer før jeg fikk tilbake sår hals og influensasymptomene. Jeg har brukt noen dager på å komme meg til hektene igjen, men det skal ikke mye aktivitet til før jeg må legge meg nedpå igjen. Det samme gjelder sønnen, dessverre. I kveld skulle vi egentlig vært på et seminar, men måtte begge melde avbud. Forhåpentligvis greier Tenåringen å dra på skolen noen timer i morgen, men det er slett ikke sikkert.

Vi får bare håpe på en tidlig og varm vår, og passe varm og god sommer, så vi kan komme oss mer ut av huset. En uke i sommertemperatur viste oss at det virkelig gjør oss godt! Drømmen er å få til lengre vinteropphold på Gran Canaria i årene framover, det hadde vært fantastisk! Noen som vil være med og starte ME-koloni? :)

Gate i Puerto de Mogán
Gate i Puerto de Mogán

Engang kretse jorden. Komme frisk hjem.

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 94 andre følgere