BIBLIOTEKET ER FERDIG!

Lothiane:

Positive nyheter er det altfor lite av, synes jeg, så i dag vil jeg gjerne dele denne gledesfylte posten med dere!
Peace & Love

Originally posted on Caterina Cattaneo:

Jeg har ventet i fem år for å kunne gi denne nyheten.

I 2007 møtte jeg tilfeldig Mari Maurstad da hun på kort varsel – antagelig som den eneste i Norge som kan hoppe rett inn i en Bertold Brecht-oppetning nesten uten å øve – måtte ta over hovedrollen i Tolvskillingsoperaen, hvor mannen min da hadde en rolle. Det ble selvfølgelig snakk om hennes fadderorganisasjon, Zulufadder, og siden Mari verken er tapt bak en vogn eller går sakte med snakketøyet, var mannen og jeg straks faddere.

Mari i lek – alltid med latter og livsglede

Skjermbilde 2014-06-29 kl. 13.59.04

Det ene tok det andre, og jeg tok i et tak da julekortene skulle sendes ut. En dag vi pratet på telefonen, sa Mari at hun  manglet frivillige akkurat da, noe som var uvanlig. Tanker går veldig, veldig kjapt, de er mer bilder enn ord. Bildene som føk forbi var de fra min ungdom…

View original 1 235 more words

3 strikes

For en tid siden var jeg på et møte i den lokale ME-foreningen, og der skulle Jørgen Jelstad holde foredrag for oss. En veldig godt grunn til å delta! Dessverre hadde NSB store problemer den dagen, men det ordnet seg heldigvis, og Jørgen kom omsider fram til oss kunnskapstørste på landsbygda. :)

Jørgen Jelstad gjør seg klar til å holde foredrag for Norges ME-forening i Hedmark og Oppland.
Jørgen Jelstad gjør seg klar til å holde foredrag for Norges ME-forening i Hedmark og Oppland.

Jeg har jo lest boka hans, og følger med på bloggen innimellom, så det var mye som var kjent stoff. Ekstra spennende ble det da han gikk inn på hva som skjer på forskningsfronten. Det er sånne ting som gir meg håp og gjør at det er litt lettere å holde ut med sykdommen. Det å vite at noe skjer, at det er noen som bryr seg og som prøver alt de kan å finne ut hva og hvorfor, det betyr innmari mye.

Ian Lipkin ble nevnt. Han er en stor forsker, kanskje den aller største på sitt felt, som er så komplisert at jeg ikke helt vet om jeg greier å formidle det selv. Ifølge Wikipedia er mannen professor i epidemilogi, nevrologi og leder for et forskningslaboratorie som jobber med infeksjoner og immunitet. Norges ME-forening kaller han «virusjeger», og det er kanskje det like greit. :-) Dr. Lipkin er i hvert fall en anerkjent og svært dyktig forsker, og han har interessert seg for ME i lengre tid.

Jørgen Jelstad fortalte om en teori dr. Lipkin har, noe han kaller «three strikes». Det betyr at han mener det er tre ting som må være tilstede, for at ME skal utvikles. Det første er en sårbarhet i genene, altså noe medfødt. Det andre er en miljøfaktor (smitte, infeksjon o.l.). Det tredje er timingen, altså at man blir utsatt for smitte/infeksjon på et uheldig tidspunkt. Det kan være at man akkurat da er i en veldig stressende livssituasjon, eller at kroppen er nedkjørt av andre årsaker.

Altså: Alle disse tre faktorene må være tilstede samtidig, for at man skal bli ME-syk.

Det var som om noe ramlet på plass i hodet mitt da jeg hørte Jørgen fortelle om dette. Så enkelt, så selvsagt..! (Men det er altså kun en teori foreløpig.)

Jeg har jo tenkt på det mange ganger i de 15 årene jeg har vært syk, at det var mye vanskelig som skjedde i livet mitt i perioden før jeg ble slått ut av en kraftig infeksjon. Kunne det ha en sammenheng? Perioden -95 til -99 var ekstremt tøff. Stressfaktorene var mange, men jeg var frisk. Det var først i -99 at det toppet det seg, da jeg fikk en kraftig virusinfeksjon (eller muligens to). Fra en dag til en annen ble livet mitt endret, det var som en bryter ble vippet over og noe hadde forandret seg i kroppen min. Selv om flere av stressfaktorene ble ryddet opp i etter hvert, så forble jeg syk.

Derfor stemmer «three strikes»-teorien så veldig godt med hvordan jeg selv har opplevd å bli syk, og det gir meg også en forklaring på hvorfor jeg ikke har blitt frisk igjen. Og – ikke minst – hvorfor så mange familier har flere ME-syke.

Eva Stormorken i Norges ME-forening har skrevet en god og lettfattelig artikkel om det dr. Lipkin og hans kolleger jobber med.

Jørgen Jelstad har også en bloggpost om dr. Lipkin; Toppforsker på barrikadene for ME-forskning. Der kommer det fram at det er stor mangel på økonomiske midler til slik forskning.

Jeg håper dr. Lipkin & co. finner midler nok til å fortsette forskningen sin, og at det går fort. For i Norge i dag er det mange familier med både ME-syke barn og foreldre, og flere av disse blir utsatt for rene terroren fra helsevesenet og andre «vesen». Jeg vet ikke hvor mange jeg har hørt om som har blitt meldt til barnevernet, fordi det blir påstått at moren sykeliggjør barna sine, eller som blir latterliggjort og hånet av leger, som ikke tror på at de eller barna deres er syke. Det pågår ufattelige overgrep fra dem som skal hjelpe, men de færreste hører noe om det.

Må den dagen snart komme, at vi har en måte å påvise sykdommen på, som ikke lenger gir rom for å mistro pasienter. Da er det forhåpentligvis en del fordomsfulle (og historieløse) mennesker, som tar seg en tur i tenkeboksen. For min del er jeg ikke større enn at jeg håper det er noen hoder som ruller. Billedlig talt, selvsagt.

Under arbeidet med bloggposten forsto jeg plutselig at det er flere forskningsprosjekter på gang, som handler om mye av det samme. Det som sto i artikkelen hos ME-foreningen er følgende:

«Dr. Barao undersøker om personer med ME har polymorfismer – uvanlige gen- formasjoner – som kan vise seg å være nøkkelen til det foreligger en redusert sannsynlighet for at disse immuncellene responderer som de skal på virus og andre trusler. Det immunologiske ’mangelen’ som mange mennesker har snakket om når det gjelder ME, kan finnes her. Vi kjenner alle til det besværlige drepecelle-problemet ved ME, men denne studien kan bidra til å besvare problemene med B-cellene som nylig ble oppdaget i en tysk studie – og kanskje til og med kaste lys over hvorfor rituximab virker hos noen ME-pasienter.

Dette er den første delen av et tredelt prosjekt som kan ende opp med legemidler for ME. Når genetiske forandringer er identifisert, kan de sammenholdes med funn som viser immunforstyrrelser. Hvis dette holder stikk, er tiden inne for å lete etter legemidler som kan fikse problemet. To slike legemidler er for tiden under utprøving i kliniske forsøk.»

Her kan du støtte dette prosjektet hos Simmaron Research. Husk å velge «Scientifically Redesigning ME/CFS» i valget om hvem du donerer til.

Jørgen Jelstad skriver om et annet viktig prosjekt, i regi av dr. Lipkin, som også trenger støtte:

Men Lipkin ønsker så gjerne å gå videre, og han ønsker å finne ut av om mikrobiomet kan være en nøkkel til sykdommen. Mikrobiomet er enkelt sagt økosystemet av bakterier, virus og andre mikroorganismer som lever inne i kroppen vår – de aller fleste i mage- og tarmsystemet. Der ligger også utgangspunktet for mye av immunsystemet vårt. Mikrobiomet er i ferd med å bli et stadig hetere tema i den medisinske forskningsverdenen, og Lipkins forskergruppe er helt i verdenstoppen på feltet. Han tror det også hos ME-pasienter vil finnes flere svar i dette systemet.

Les mer om: The Microbe Discovery Project. Dersom du ønsker, kan du støtte prosjektet økonomisk her.

Uansett om du har mulighet til å donere, så håper jeg mange vil hjelpe til å spre informasjon om disse interessante studiene, for dette gir håp! :-)

 

Grønne fingre

Overskriften er misvisende, da mine evner når det gjelder blomster og planter er særdeles lite utviklet. De gangene jeg har grønne fingre, er det kun fordi jeg ikke har funnet hagehanskene mine, før jeg setter i gang med plenklipping og luking. Da blir man bokstavelig talt ganske grønn.

De siste dagene har jeg kviknet til såpass at jeg har hatt ork til å ordne litt på vår kaotiske tomt. I de snart 5 ukene jeg har vært ute av stand til å gjøre stort, har det grodd seg til utenfor. Bak huset hadde vi halvmeterhøyt gress/ugress, og i hundegården var det like ille. Det «morsomme» er at vi bor i en tomannsbolig, og siden naboen er supernøye med å klippe sin del av gresset, så det ekstra ille ut på vår del.

Det eneste redskapet vi har hatt til å klippe gress, er en kantklipper. Den er utrolig ubehagelig å bruke, for den vibrerer så mye at jeg ikke kan holde på lenge før armene er utslitt. Økonomien har ikke vært så grei at det gjør noe, så gressklipper lå ikke øverst på handlelista, for å si det sånn. Men o’ glede, for noen dager siden så jeg noen som solgte en brukt gressklipper, av elektrisk type. Jeg ga et bud og dagen etter fikk jeg vite at jeg kunne komme og hente den. Da vi kom hjem, gikk jeg straks i gang med å teste den i den viltvoksende hagen. Jeg ble nesten ikke sliten en gang, for en fantastisk oppfinnelse!

Se så kortklipt! Det trengs nok en runde med kantklipperen langsmed gjerdet, men hallo, hvor nøye skal man være?!
Se så kortklipt! Det trengs nok en runde med kantklipperen langsmed gjerdet, men hallo, hvor nøye skal man være?!

Hundegården er også ordnet med, så den bør være akseptabel for vår lille krølltopp når han kommer hjem. (Han har vært på feriekoloni et par uker.) I går fikk jeg nok en gang ånden over meg, så jeg skeiet såpass ut at jeg luket den delen vi har fått lagt duk og bark. Duk og bark stopper nemlig ikke ugress (eller gress). Ikke på noen måte. Det barkdekkede området er forøvrig Tenåringens skytebane, der han øver på å skyte med pil og bue.

Hundegården på venstre side, Tenåringens skytebane på høyre.
Hundegården på venstre side, Tenåringens skytebane på høyre.

Etter slike strabaser sier kroppen ganske greit ifra om at det er på tide å gi seg. «Gå og legg deg!», er beskjeden. Jeg gjorde det, men så sto jeg opp igjen, fordi jeg bare måtte få ordna noe annet jeg var halvveis i gang med. Jeg holder nemlig på å anlegge en kjøkkenhage! Det høres langt mer imponerende ut enn det er, ettersom kjøkkenhagen så langt kun består av to potter med tre ulike krydderplanter.

Kjøkkenhagen består av rosmarin, mynte og en ganske nedplukket basilikum.
Kjøkkenhagen består av rosmarin, mynte og en ganske nedplukket basilikum.

Dessverre manglet jeg jord til å få i stand den største potta – der skal jeg så plukksalat av crispy type.

I dag har jeg gangsperr av middels styrke, men det er jo av en hyggelig årsak.

Forresten – et aldri så lite tips til deg som leser. Dersom du også har hørt anbefalingen om å ta vare på vannet du koker grønnsaker i, fordi det er så fint å vanne plantene med det… ikke bruk det innendørs. Det gjorde jeg. Mine to store potteplanter fikk hver sin del av grønnsaksvannet, men dagen etter stinket det råtten mat i stua. Dermed fikk planene flytte utendørs. Jeg er ikke så sikker på at den laveste er helt fornøyd med dette, den henger litt med greinene sine, stakkar.

I går blåste det nordavind fra alle kanter, så de to tidligere stuebeboerne har fått kjørt seg...
I går blåste det nordavind fra alle kanter, så de to tidligere stuebeboerne har fått kjørt seg…

Jeg strekker meg litt lenger

For noen uker siden var jeg T-rex, med svært korte armer. Nå, 4,5 uke etter operasjonen, er jeg i stand til å strekke armene mer, noe som er ganske praktisk. Tenåringen får bruke mer av tiden sin på det han egentlig vil (*host* WoW *host*) og jeg føler meg mer selvstendig igjen. Fin-fint! Jeg tør ikke løfte så tungt ennå, men det er langt mer enn 2 kg, i hvert fall. Likevel er det greit med handlehjelp, så Tenåringen slipper ikke helt unna ennå.

Teipingen måtte jeg slutte med etter 3 uker, da begynte jeg å reagere på den. Det viktigste var uansett gjort, og teipen er der kun for kosmetiske forhold. Det kan hende at arrene nå blir litt mindre pene, eller noe sånt. Ikke vet jeg, men det får bli som det blir. Jeg synes ikke det ser så verst ut, så jeg er fornøyd. Neste uke har jeg time hos kirurgen, så får jeg se hva han mener om saken.

Det er rart med det. For 7 måneder siden så kroppen min helt annerledes ut. Da veide jeg 18 kg mer og hadde en BMI på 31. Nå er BMI’en på 25, og selv om det regnes som ‘lett overvekt’, tenker jeg at det kan jeg leve veldig godt med resten av livet. Jeg lever fortsatt på diett, bruker flere Eurodiet-produkter hver dag – men mest som mellommåltider og for å stagge søtsug. Noen ganger har jeg skeiet ut, andre ganger har jeg tatt en dag der jeg nesten bare har brukt produkter. Vekta holder seg veldig stabilt der jeg er nå, jeg går hverken ned eller opp.

For litt over 1 måned siden brukte jeg J-cup, og nå bruker jeg B-cup.

For en revolusjon! Det tar tid å venne seg til denne nye kroppen, og jeg er ennå ikke helt der. Jeg ser meg i speilet og føler at puppene ikke er helt mine ennå. Tøysepupper, kaller jeg dem. Misforstå meg rett, jeg er fornøyd – ønsker meg ikke tilbake – men likevel så har de ikke blitt helt mine ennå. Men de er fine, da! :-)

Når det gjelder vekta så er det også en omstilling for hodet mitt. Da jeg veide 18 kg mer, følte jeg bare at jeg var for stor. Sånn generelt for stor. Nå har jeg begynt å tenke mer som sånne normalt slanke jenter, som alltid har noe å klage over selv om de ser helt fine ut. «Åh, jeg har så tjukke lår», og den type ting. For nå kan jeg se at jeg fortsatt har igjen en bilring her, og litt fettansamling der. Det hender jeg fillerister meg selv litt, og sier strengt at «nå får du kutte ut!», det får da være måte på hvor idiotisk jeg skal behandle meg selv. Endelig har kroppen min vært samarbeidsvillig, i langt større grad enn jeg hadde trodd var mulig, og så skal jeg lete etter ting å kritisere. Nei, hurra for kroppen!

Det viser vel bare at selvfølelsen sitter mellom øra, og ikke i antall kilo på kroppen. Nå får jeg heller rette fokus mot andre og viktigere ting, så går det seg vel til etter hvert. :-)

Ønsker alle som leser riktig fine sommerdager! ♥

 

 

Fra en postoperativ pingles dagbok

Her er en oppsummering av de siste dagers hendelser, men aller viktigst: noen sabla gode råd om du skal inn og opereres.

Dag 1: Etter intens gruing, våknet jeg opp til enda mer gruing på den store dagen. Jeg dro tidlig avgårde, og drosjen ankom Aleris sykehus i god tid før møtetidspunktet. Jeg rakk å stikke innom apoteket og hente ut de smertestillende jeg skulle ha etter inngrepet.

Jeg ble hentet inn på avdelingen av en sykepleier som viste meg sengen min, hvor jeg skulle gjøre av tingene mine, samt en vakker pysjamastopp one-size-fits-all med knepping foran, som det var meningen at jeg skulle ta på meg. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, og la meg under varmelakenet. Så lå jeg der da, og ventet. Det var lov å bruke mobilen, så jeg fikk sendt avgårde noen meldinger om at NÅ skjer det snart.

Etter hvert fikk jeg besøk av anestesilegen, som vekslet noen ord med meg, ga noen beskjeder til sykepleierne og forsvant igjen. Og så kom endelig kirurgen min, Jan Frøyen, og hentet meg. Vi gikk først inn i et rom der han tegnet på meg med en tusj, og så gikk vi videre ned i en kjeller (tror jeg), der noen av operasjonssalene er. Jeg fikk hilse på flere av dem som skulle være tilstede, men har dessverre glemt navnene. På den tiden var jeg ganske utafor av nervøsitet, selv om de rundt meg var helt rolige. Legen satte på noe klassisk musikk, og så var det klart for å gå inn i operasjonssalen. Jeg passet på å skryte av den flotte pysjamastoppen (eller -kjolen) de hadde utstyrt meg med, og fikk svaret: ja, vi er jo på Vestkanten, her kan vi sånt! Humor er alltid bra når man er nervøs!

Jeg la meg på et bord, armene ut til siden. Anestesisykepleieren, en veldig koselig og lugn mann av typen jeg gjerne kunne tatt med meg hjem, satte inn veneflonen i hånda mi og gjorde klart narkosemiddel og saltvannsdrypp. Operasjonssykepleier vasket meg med jod, og jeg lå og hakket tenner av nervøsitet og kulde. Anestesisykepleieren sa han skulle begynne å gi meg litt narkosemiddel så jeg skulle bli litt roligere, og etter det husker jeg ikke mer før «min» sykepleier ropte «nå er du ferdig», og jeg våknet opp i sengen min oppe på avdelingen.

Jeg var ennå i halvsvime da hun tok på meg en sports-bh, men jeg husker at jeg kikket ned og så at det var ganske flatt. Han kirurgen hadde visst fjerna alt når han først var i gang. Ja ja, like greit!

Det begynte å svi en del, så sykepleier ga meg noen tabletter. Og så lå jeg der og våknet stadig mer. Jeg fikk sendt ut noen sms, og prøvde å ta selfies i sengen. Jeg spurte til slutt sykepleieren om hun gadd å ta noen bilder, og det gjorde hun. Og så fikk jeg mat. Deilig, nydelig mat! Kaffe… En kopp kaffe til… Mmmm! Postoperativ mat er jaggu noe av det beste jeg har smakt!

Jeg husker ikke alt så detaljert, men kirurgen var innom en kjapp tur og sa at alt var bra. Inngrepet hadde tatt ca 1 time og 15 minutt, og det ble fjernet tilsammen 1,5 kg. Tenk det! Fra J-cup til B-cup på 75 minutter.

Etter et par timer var jeg klar som ett egg til å dra hjem. Pappa og Tenåringen kom og hentet meg. <3

Jeg hadde fått beskjed om holde sengen den første dagen, så da gjorde jeg det en stund, men jeg følte meg helt fin! Tipp topp, tjohei, nesten klar for joggetur. Vel, ikke helt det, for jeg følte meg ganske stiv og støl, og det sved en del i sårene. Likevel hadde jeg ventet det mye verre, så kanskje all gruingen på forhånd likevel hadde hjulpet?

Råd 1 blir derfor: gru deg skikkelig masse på forhånd og forvent deg det aller verste. Da blir du høyst trolig gledelig overrasket når det går bra.

Råd 1b: Dessuten kan du på forhånd prøve å leke at du er en Tyrrannosaurus Rex med veldig korte armer. Da vet du hvordan det blir en god stund fremover. Regelen er; ikke løfte armer over skulderhøyde, ikke bære tyngre enn 2 kg. Gjentas i fire uker.

20140520-140814-50894371.jpg

Jeg fikk besøk samme kveld og det var innmari koselig! Besøket er sykepleierutdannet, noe som var veldig nyttig med tanke på en del spørsmål jeg hadde. Spesielt siden hun har gått gjennom tilsvarende inngrep selv for en del år siden. Jeg råder alle til å lytte til erfarne fjellfolk, som har gått turen før. Heldige meg har flere slike erfarne folk i vennskapskretsen.

Råd 2: Spør og grav og be om alle opplysninger fra folk som har blitt operert før. Det er ikke sikkert at du får samme erfaring, men da ser du i hvert fall at a) noen har gjort det før deg og b) de har overlevd.

Dag 2: Jeg våknet etter 4,5 timer, fordi smertestillende hadde sluttet å virke, og kroppen ville gjerne ha mer dop og mindre vondt. Jeg fikk stabla meg ut av senga og svelget en codaxol. Au, ting var ikke godt… Det tok noen timer før jeg sovnet igjen, og det ble mest slumring. Ved 8-tida ringte jeg til sykehuset og lurte på hvorfor det står på pakken at jeg bare skal ta smertestillende hver 8. time, når virkningen går ut etter ca 4? Svaret var noe sånt som at jeg bare måtte bite tenna sammen, og at dette ville gå over etter noen dager. Eh… Jaha?

Råd 3: Når noen sier du skal bite tenna sammen og holde ut vondter dagen etter at de har skåret bort deler av kroppen din, sørg for å ha noen i bakhånd som kan fikse opp i det. Det burde være selvsagt at sykehuset sørger for dette, men ta ingenting for gitt. Dagen etter en operasjon er ikke rette tida å snakke om å forhindre avhengighet. Dessuten tar jeg føkkings nesten aldri en ibux en gang, så… Nei, dette sto til stryk. Jeg nekter å ha vondt når det er mulig å unngå.

Ting jeg har lært: kroppen heler fortere når den får sove og hvile nok. Smerter gir elendig søvn og hvile.

Jeg kjenner jo flere erfarne fjellfolk, som sagt, og et stykke ut på dag 2 fikk jeg selveste Severin Suveren på besøk, bærende på pene små piller. Den ene typen er en depottablett som sørger for å fordele ut smertestillende midler i 12 timer. O’ lykke!

Dag 3: Så den natten sov jeg hele natten, uten problemer. Neste dag var jeg et nytt menneske, om enn noe trøtt. Faktisk så trøtt at jeg kunne sove omtrent når som helst. Denne dagen var selveste 17. mai, og vi hadde besøk hele dagen av vår kjekke familie. Hipp hipp hurra! Jeg fikk god mat og mammas kake, og ellers er dagen litt i tåka, men det var en fin dag!

Jeg unnet meg en ny depottablett på kvelden, og nok en gang sov jeg helt nydelig hele natten.

Dag 4: Jeg våkner opp og tenker at i dag prøver jeg meg uten sterke piller. Jeg inntok 400 mg ibux i stedet, noe som viser seg å være nok. Hurra! Pappa tar meg med til nærmeste butikksenter, der vi handler litt mat, og jeg fikk hjelp av en frisør til å vaske og føne håret. Nydelig! Det er ennå 4 dager til jeg kan dusje, og ca 3,5 uker til jeg kan løfte armene over skulderhøyde. Frisørhjelp var dermed en stor glede!

Nå måtte jeg også oppsøke apoteket, ettersom operasjonen har stoppet opp kroppen min. Ingenting vil ut der det vanligvis skal ut, og det blir etter hvert litt problematisk. Jeg ringte Aleris på morgenen og fikk til svar at jeg burde kjøpe Laktulose, men det kommer ikke på tale. Har testa det før, og reagerte dårlig på det. Jeg kjøpte heller dulcolax-tabletter og tok straks 1. Mot kvelden begynte denne å virke, men det hjalp ikke så mye siden det stadig var stengt i utgangen. Desperat tok jeg 1 til før jeg la meg og håpet på et mirakel neste morgen.

Dag 5: Mirakelet uteble, til tross for intense forhandlinger. Hjelpes, nå er det snart nasjonal krise! Pappa ble utsendt til apotek og kom hjem med microklyx. Halleluja! Det burde egentlig komme på førstesiden av avisene når veier åpnes etter fem døgn! Dette var på nivå med norske medaljeplasser i OL! Heng ut flagget!

Råd 4: Operasjoner og smertestillende midler kan stoppe opp kroppen din, og selv om du på forhånd tror det skal ordne seg, så er det ikke sikkert at det gjør det. Forbered deg på krisetilstand, kjøp inn alle remedier på forhånd, og la dem ikke ligge igjen hjemme slik jeg gjorde. De virker nemlig ikke på 13 mils avstand. Vent heller ikke til fjerde/femte døgnet, ta tak så fort som mulig. Du kommer til å takke deg selv. Avløpsverket kommer også til å takke deg.

Om et par dager skal jeg inn og fjerne boutonering, som jeg tror er en slags bandasjedott de har lagt utenpå brystvortene, ettersom de ble sydd på etterpå. Stingene skal sitte på i enda en uke, og teip skal skiftes med jevne mellomrom. Det er noen uker igjen før jeg kan leve normalt, men nå er jeg forhåpentligvis igjennom det verste. Og – jeg lever og kan fortelle om alt sammen!

Nå ser jeg fram til å flytte hjem igjen om noen dager, og plage Tenåringen med alt jeg trenger hjelp med. Bloggen blir muligens brukt til å dele erfaringer fra livet som Tyrrannosaurus Rex.

20140520-142212-51732688.jpg

Under kniven

I morgen skal det skje! Om ikke et eller annet uventet hinder dukker opp, så skal jeg opereres i morgen. Jeg har gruet meg så intenst den siste uken, at jeg håper jeg har fått ut alt på forhånd og at alt etterpå går problemfritt

Jeg ønsker deg en riktig fin 17. mai med grunnlovsjubileumsfeiring og alt det der! For min del tror jeg det blir mer pilleknasking og slumring, enn feiring, men vi får se. :)

Vi ses på den andre siden, inshallah!

Peace & Love

20140514-235959.jpg

How to Become Fluent in Norwegian (Or Die Trying)

Lothiane:

A Frog in the Fjord er bloggen til en fransk dame, bosatt i Norge, og handler mye om hvor vanskelig, morsomt og rart det er å bli kjent med det norske språk, og med nordmenn selv. Jeg synes det er riktig underholdende, så om du tåler å lese engelsk kan bloggen anbefales! :-)

Originally posted on A Frog in the Fjord:

chips

Unless you are some kind of language genius «What can I say, I have a good ear for languages» annoying kind of person, learning anything from Russian to Tahitian in 8 weeks, you’ll need to take Norwegian language classes.

1) Register in a language course, a.k.a norskkurs
There are many schools and institutions in Norway giving such classes. Some are public such as Rosenhoff (this is under the Oslo kommune), some are private such as Alfa Skolen, and others are something in between such as Folkeuniversitetet (subsidised by the State and available all over the country).

If you go for the public classes then be prepared for some testing. Yes, even though you tell them you don’t know a single word of Norwegian they will still test you on your level, as ironic as it sounds. The first test I had was a lady who asked me to copy a…

View original 1 348 more words

Engang kretse jorden. Komme frisk hjem.

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 96 andre følgere