Hundegleder og -sorger

Da Tenåringen og jeg flytta ut på landet i slutten av 2012, hadde vi en tanke om at det kanskje endelig kunne bli mulighet for å anskaffe en hund. Det er noe både han og jeg har ønsket oss lenge, men det var helt uaktuelt da vi bodde i trang leilighet i Oslo. I tillegg har jeg reagert på en del hunder med normal pels, så det krevde at vi fant en allergivennlig hund.

Så fant vi vår lille Teemo, en dvergpuddel som siden har vokst seg til en liten mellompuddel. Her er et gjensyn med han som valp:

Jeg vil opp!

Vi hadde pratet mye om det å ta en hund inn i livene våre, ettersom vi begge er begrenset av sykdom. Vi spurte litt rundt om råd her og der, og fant ut at det burde gå greit selv om vi ikke kunne tilby hunden lange turer i skog og mark. Vi fikk høre at hunder trenger mer å trenes mentalt enn de trenger å gå timeslange turer. Og slik mentaltrening kan gjøres hjemme – og det hørtes dessuten morsomt ut!

Teemo er vår første hund, og jeg ser jo i ettertid at det er mye vi skulle ha gjort annerledes. Ting vi skulle ha tatt tak i, fått endret på med en gang det dukket opp. Etter hvert skjønte vi at det var greit med litt hjelp, så jeg kontaktet noen hundetrenere. Rådene jeg fikk var sikkert gode, men de hjalp ikke nok. Jeg er ikke så tålmodig at jeg kan vente i måneder på bedring. Mye bjeffing, stressing og separasjonsangst tok selvtilliten fra meg. Jeg følte at jeg var verdens mest elendige hundeeier. «Alle» hadde masse råd og formaninger. Aller mest det siste, hadde jeg inntrykk av. Jeg trenger ikke pekefinger, men nyttige og konkrete råd om hva jeg kan gjøre for å få til en bedring. Med ME så er det begrenset hvor mye jeg kan få til. Tenåringen er jo også syk, og han slet som en gal for å greie det lille han hadde av skole.

Hundekurs egner seg ikke i det hele tatt for folk med sykdom som vår. Jeg har for eksempel ønsket å lære agility, rally-LP eller bare generell hverdagslydighet. Teemo er super å trene med, han lærer fort og gjør nesten hva som helst for en godbit. Vi gikk på et lydighetskurs da han var valp, men for det første var det ikke den type trening vi trengte (sitt, ligg og bli er fint å kunne, men det er jo alt dette som skjer på hjemmebane og på tur vi trengte å jobbe med), og for det andre – det tok så mye krefter fra oss at vi ble skikkelig sjuke av det. 1,5-2 timers treningsøkter førte til at vi lå syke omtrent til neste uke, og sånn går det jo ikke an å ha det. Jeg har sjekket kurs andre steder, men alt er lagt opp til at man f.eks. møtes og jobber i timesvis en hel helg, andre steder er det kurs et par dager i uka. Helt håpløst, jeg savner virkelig et tilbud der man kan lære disse fine og morsomme tingene – men lagt opp med mye kortere arbeidsøkter. En halvtime, og så kan man heller øve hjemme en stund. Sånn for eksempel.

Nå ja, så har vi slått fra oss kurs, og heller forsøkt oss på å lære ting via Internett og YouTube. Der ligger det et hav av gode videoer og nettsider, og flere av disse har hjulpet oss mer enn noe vi har plukket opp av profesjonelle.

I tillegg til disse problemene med Teemo, som tok mye krefter, så dukket det opp andre, virkelig store ting som tok enormt med energi. Jeg skal ikke gå så mye inn i dette nå, men innimellom byr livet på sitroner og plutselig fikk jeg et helt lass. Mye mer enn jeg egentlig takler, men så må jeg jo bare takle likevel. Takk skarru ha, lissom. Som om vi ikke hadde nok fra før av.

Sitronlasset, for å fortsette den metaforen, ligger stadig som en stinkende haug og truer med å velte meg hver dag. Da jeg i tillegg gikk gjennom operasjonen i mai, om enn selvvalgt og veldig ønsket, så ble det for mye for både sønnen og meg. Vi forsøkte å finne noen som kunne passe Teemo for oss, men det var ikke så enkelt. Til slutt føltes det som jeg holdt på å ramle fullstendig sammen, og det var da vi kom fram til at vi måtte omplassere Teemo. Vi kunne rett og slett ikke gi han noe av det han trengte, og vi så ingen løsning.

Jeg kom i kontakt med et omplasseringssted, som kunne ta han noen uker etter. Det var en slags lettelse å komme fram til, selv om det var tungt.

DSCN0063 (791x800)

Men så skjedde noe utrolig flott! En familie vi kjenner bestemte seg for å hjelpe. På tross av at de nylig hadde hatt et dødsfall i nær familie, så ville de gjerne ta Teemo til seg en stund, både for å avlaste, men også for å vurdere om han virkelig var en problemhund.

Jeg tror han var hos dem i et par uker, og det var til veldig god hjelp! ♥ Vi fikk tid til å kjenne på hvordan livet var uten hund. Snart kom vi fram til at han var enormt savnet. Samtidig fikk vi tilbakemeldinger fra vennene våre at han fungerte veldig bra i mange situasjoner, at han trolig bare var understimulert.

Vi bestemte oss for å beholde ham, og det har jeg ikke angret på mer enn noen minutter innimellom.🙂 Vi har blitt mer bevisste på å aktivisere han mer, og ting som vi tidligere fikk vite var «fy» (kasting av ball/leker) har vi innført igjen. Det er mulig det stresser opp, men vår erfaring så langt er at han for det første ELSKER å leke på den måten, og samtidig så blir han tydelig mer sliten etterpå. For eksempel har vi slitt mye med separasjonsangst (hyling når vi drar og han må være alene hjemme), men det virker som han hyler mindre (eller ikke i det hele tatt) dersom vi tar en runde, eller to med leking og løping før vi reiser ut.

Lek mer med meg! :)
Lek mer med meg!🙂

I tillegg har jeg trosset frykten for kuene, og klatret over gjerdet bak huset når jeg ikke kan høre at de er i nærheten. Bak huset vårt er det nemlig et stort område med skog, kratt og noen åpne gressområder. En gård i nærheten bruker området til unge kuer/okser, men de er altså ikke alltid nær oss. Teemo blir så lykkelig når han skjønner at vi skal over gjerdet og gå tur at han nesten ikke vet hvor han skal gjøre av seg. Vi følger gjerdet bortover, sånn i tilfelle de skumle kuene kommer, og så går vi på oppdagelsesferd. Det er så fint å gå der! Dessverre gikk jeg altfor langt sist gang, så jeg har ikke greid å gå mer på noen dager, men når jeg bare får hvilt meg litt så skal vi nok ut og rusle der igjen.🙂

IMG_4538

Så, for å oppsummere så er det en utfordring å anskaffe hund når hele familien er (rimelig oppegående) ME-syke, men det er ikke helt umulig. Teemo ser ut til å være et lykkelig medlem av vår familie, og han liker godt å ligge helt stille på sofaen og bare kose seg inntil en av oss. Det blir mye kos!

Når han i tillegg får løpe i hagen, fange leker, drive med godbitsøk inne og ute, og ellers hodetrene en del, så virker det som han får utløp for mye energi. Det er mye som gjenstår, blant annet øve på møte av hunder (det fungerer ikke i det hele tatt nå), men vi får finne ut av ting i det tempoet vi greier. En dag..!🙂

IMG_4110

Noen linker der jeg har funnet nyttig informasjon:

 

3 tanker på “Hundegleder og -sorger”

  1. Takk for ærlig og fin beskrivelse av «hundelivet» for ME-syke😉. For oss en veldig gjenkjennelig beskrivelse. Vi måtte dessverre gi opp vårt hundeprosjekt for en tid tilbake, men savner ham jo så fryktelig! I tillegg til å gi mye kos og nærhet var han så fin å ha i sosiale sammenhenger, for da ble fokuset på oss mindre og det gjorde det lettere å treffe andre mennesker. Så kanskje vi prøver igjen, litt mer forberedt på godt og vondt dennen gangen..

    1. Takk for fin kommentar! Så trist at dere måtte gi opp, men jeg forstår det så altfor godt. Det er krevende å ha en hund i huset, spesielt en ung og aktiv en. Kanskje det etter hvert kan bli aktuelt å overta en voksen og roligere hund? Jeg ønsker dere lykke til uansett hva det blir til! Føler også med dere – skjønner at savnet er enormt… ♥ Sånne firbente setter virkelig spor etter seg.

  2. Håper dere greier det framover, at dere kan benytte avlasting når det trengs. Nettopp i din situasjon er det jo flott å ha hund samtidig som det fort vipper over til å bli en belastning både for 2 og 4 beinte. Kjenner meg igjen og husker hvor håpløst det var da jeg ikke kom meg ut med hunden men eksen måtte komme fra jobb. Du vil så gjerne, men det er ikke alltid nok.
    Har ofte tenkt på å få hund igjen, men jeg må i alle fall ha vurdert rase nøye ut i fra aktivitetsbehov. Det vil nok aldri bli en Golden Retriver igjen.
    Jeg har også tenkt at det kanskje er flere som meg, noen som kanskje kunne dele ansvaret. Jeg kunne heller ikke greie å ta en valp, men det fins jo så mange roligere voksne hunder som kanskje trenger en dagmamma som meg?😉
    Ønsker dere lykke til, håper dere finner den beste løsning for både dere selv og Teemo❤

Det er stengt for kommentarer.