Stikkordarkiv: uføretrygd

Gratulerer!

Det er på sin plass med gratulasjoner til regjeringen og media for en særdeles vellykket holdningskampanje. Jeg tenker på denne gradvise påvirkningen der folket har blitt fortalt gjentatte ganger om hvor dyre trygdeordningene er, hvor mange syke vi har, hvor late norske arbeidstakere er og om alle juksemakerne som grafser til seg hardt arbeidende folks skattepenger.

De har oppnådd det de ønsket; en undersøkelse viser at 63 % mener at reglene må skjerpes og hele 83 % mener at mange av de som i dag mottar trygd, egentlig kunne vært i jobb. (Hvordan man definerer «mange» er usikkert, også hvordan noen kan «vite» at andre er friske nok til å arbeide. Dem om det.)

Godt hjulpet av folk som for eksempel dr. Skavlan og Kristin Clemet, har media servert oss den ene artikkelen etter den andre om hvor elendige det norske folk er til å «stå opp om morran».

Heldigvis finnes det unntak. Gode unntak. Folk med vett i toppen og beina godt plantet på jorda, som kan fortelle oss at folk slett ikke er latere enn før og at sykefraværet ikke er høyere enn det var for noen tiår siden.

Takk og lov for det.

SSB kan, ifølge kronikken jeg lenker til litt lenger ned, fortelle at sykefraværet er omtrent det samme nå som på 70-tallet. Hvorfor blir vi pepret med info om at det er motsatt; at det er så fryktelig høyt nå?

Hvem sammenligner vi oss egentlig med? Tar man med i beregninger at Norge har en større andel kvinnelige arbeidstakere enn svært mange andre land? At vi i hvert fall forsøker å ha et inkluderende arbeidsliv, altså der det skal være plass også til folk som har ulike handikap og sykdommer? Kvinner blir gravide, kvinner er fortsatt dobbelt- og trippeltarbeidende og blir dermed utslitt fortere. I tillegg til å ta seg av barna og kanskje noen pleietrengende eldre, har de gjerne pleie- og omsorgsoppgaver i jobben sin også. Handikappede og syke mennesker som har fått en plass i arbeidslivet, er oftere borte fra jobben – nettopp fordi de ikke er helt friske. Det sier seg selv at jo større andel «ikke helt arbeidsdyktige» vi tar med i arbeidslivet, jo større andel vil vi ha som innimellom er borte på grunn av sykdom.

Et annet godt poeng kan du lese i kronikken av Håkon Lasse Leira, overlege ved Arbeidsmedisinsk avdeling ved St. Olavs Hospital. Denne kronikken er vel verdt å lese om du har interesse for temaet. Han nevner for eksempel dette:

Jeg har sett endringene som stilles til folk i arbeidslivet i denne perioden. De fleste arbeidstakerne har fått det bedre, men et mindretall har fått det verre. Det kan være noe av forklaringen på at fem prosent av arbeidstakerne står for hele 80 prosent av sykefraværet. Å øke kravene og stramme inn på
rettighetene blir som å piske en trøtt hest. Det er ikke mer å hente.

og…

Å peke på Sverige og andre land blir forvirrende om en ikke ser sykefravær og arbeidsløshet i sammenheng. Om vi reduserer rettighetene til sykepenger får vi økte utgifter til arbeidsløshet og til sosialhjelp i stedet. Syke personer som ikke får sykepenger forsvinner ikke, de dukker opp i en annen statistikk. Både EU og Nordisk Ministerråd har påpekt at om en tar hensyn til at ulike land har ulike ordninger, viser det seg at sykefraværet er omtrent på lik linje i Vest-Europa.

For litt siden kjørte jeg med en drosjesjåfør, som visst hadde svarene på alt som var galt med Norge. En av tingene han nevnte var at det for en del tiår siden var veldig mye lettere å få uføretrygd, fordi det på denne tiden var så høy arbeidsløshetstrygd i Norge. For å «hjelpe på» statistikken, ble leger oppfordret til å heller få dem over på uføretrygd. Jeg aner ikke om dette stemmer, men jeg tviler ikke på at det er mange grep som blir gjort for å trikse med statistikk. Dersom man da skal legge «skylden» på de som er utslitte, syke og ikke helt greier følge med i dagens arbeidsliv, er det rimelig elendig menneskebehandling. Kanskje byrden heller bør legges et annet sted?

Edit: Vil sterkt anbefale å lese Velferd under press (av frr) og Much ado about nothing (av Helge Samuelsen).