Stikkordarkiv: Patrick Swayze

Nord og sør – et gjensyn

På midten av 80-tallet ble det laget en tv-serie, North and South, etter tre bøker av John Jakes. Serien ble sendt på norsk tv, og jeg var helt hekta. Det hang nok mest sammen med at en av hovedpersonene, Orry Main, ble spilt av superkjekke Patrick Swayze. Mitt unge hjerte smeltet av denne helten, som senere spilte hovedrollen i ‘Dirty Dancing’, og dermed førte ham til en bokhandel på Karl Johan mot slutten av 80-tallet, der jeg fikk autografen av kjekken selv.

Min tenåringssønn er svært interessert i den amerikanske borgerkrigen, og fikk derfor første sesong av «North and South» på dvd i julegave. Da vi hadde sett denne ferdig, måtte jeg ut på handletur på nettet, slik at vi kunne sikre oss fortsettelsen. Sesong 2 og 3 kom i posten like etter, og vi fortsatte tittingen. I dag avsluttet vi sesong 3, gudskjelov-og-takk-for-det.

Den første sesongen er fra årene før borgerkrigen og handler om vennskapet mellom George Hazard fra nordstatene og Orry main fra sørstatene. De blir kjent på West Point militærakademi, og kjemper senere sammen i krigen i Mexico. Deres familier møtes også, og bortsett fra at de har hver sin gale søster, er det meste fryd og gammen. Ja, i hvert fall hvis vi ser bort fra intriger, krangler, psykopatiske drittsekker, utroskap og svik.

Så har vi stakkars Orry, som er ulykkelig forelsket i Madeleine. Hun blir giftet bort til sleske-slemme Justin, som banker henne opp og stenger henne inne når han føler for det. Det gjør han stadig vekk. Når hun ikke er stengt inne, pleier hun å ha kjærlighetsmøter med Orry i en gammel kirkeruin.Vi må lide oss gjennom en rekke såkalte romantiske scener, det er til tider nesten uutholdelig.

Det bygger seg opp konflikter mellom nord og sør, og de to kameratene skjønner at dette kan føre til at de havner på hver sin side av en borgerkrig. Ingen av dem er særlig happy for det, men de er selvsagt lojale mot sine ledere likevel.

I sesong 2 handler det mest om borgerkrigen, noe som gjør at vi ikke behøver lide oss gjennom fullt så mye pulings, men noe blir det her og. Dessuten har de plutselig byttet ut noen av skuespillerne, litt som Dynastiet – om noen husker det. Kvaliteten har gått ned fra første sesong, kanskje de brukte opp budsjettet på alle kjolene? De er jo et kapittel for seg, men jeg er veldig glad for at jeg slipper å gå kledd slik som damene gjorde på den tida. Korsetter og overdådige kjoler er virkelig ikke helt min greie.

Så var vi endelig ved sesong 3… Sukk. Vel, det handler om tida etter borgerkrigen, hovedsakelig fra et sørstatssynspunkt. Gjenoppbyggingen, slaver som ikke lenger er slaver, men ikke har det stort bedre likevel, Ku Klux Klan som brenner og bråker. Og siden sist har de byttet ut enda noen skuespillere, samt sørget for at skuespillerne spiller enda dårligere enn de gjorde i sesong 2. (Det er vanskelig å tro det er mulig…) Kjolebudsjettet er tydeligvis tonet en del ned, derimot har de brukt litt mer på indianerkostymer. De gale blir galere, de snille må bli slemmere for å greie seg – og i det hele tatt er det nokså tragisk det hele. Akk.

Jeg tror ikke jeg så sesong 3 på tv på 80-tallet, kanskje den ikke ble sendt – eller kanskje jeg rett og slett har fortrengt det. For Tenåringen og meg var det aldri tvil om at vi skulle fullføre – vi måtte jo se hvordan det gikk. Men – det skal sies at det til tider var ganske ulidelig og smertefullt å se på. Det sier jo litt når sønnen min utbrøt flere ganger underveis: «Skyt meg nå, jeg orker ikke mer!»

Men vi orket! Litt av en prestasjon, igrunn. 🙂 Nå trenger vi en skikkelig vampyrserie, for å gjenopprettholde balansen.

Nobody puts Baby in a corner

Året var 1987, jeg gikk første året på videregående og hadde foto som valgfag. Det var en fin ting, ettersom mitt eget kamera var gått istykker og selveste Patrick Swayze skulle komme til byen. Fotolærer lånte meg et kamera, gikk kjapt gjennom hvordan det virket og jeg dro til byen for å hilse på min store helt.

dirty d

En stund før hadde jeg sett Filmen over alle filmer, og trolig den jeg har sett flest ganger i mitt liv; Dirty dancing. Det var så mye med den filmen som gjorde at jeg elsket den. Patrick selv, så klart, i rollen som flotte Johnny Castle, men også dansingen, musikken, romantikken, det å stå opp mot urettferdighet og forskjellsbehandling… og til slutt: happy ending!

patrick s

Aller første gang jeg så Patrick, var i tv-serien Nord og sør, en miniserie om borgerkrigen i USA og vennskapet mellom to menn som er på hver sin side av krigen. Jeg falt pladask for den kjekke sørstatsmannen.

north_south

På Tanum var det kø. Lang kø. Langt der framme, inne i butikken, satt Patrick sammen med kona si, Lisa Niemi. Vi var mange som ville hilse på ham, men for å få lov måtte vi kjøpe LP’en med musikken fra filmen. Jeg husker jeg leste i et intervju etterpå at Patrick reagerte på dette og ønsket han kunne tatt med alle sammen utenfor og skrevet autografer uten at de behøvde kjøpe noe som helst. Det spilte ingen rolle, jeg er glad jeg kjøpte LP-platen. Den er et fint minne.

Køen beveget seg langsomt framover. Jeg kom stadig nærmere helten min og begynte å fikle med det lånte kameraet for å ta et bilde av ham. Jeg syntes ikke så mye om at kona hans var der, ville jo helst beholde de rosa ungpikedrømmene mine og der passet kona hans dårlig inn.

Plutselig var jeg framme. Jeg fikk levert den nyinnkjøpte platen så Patrick kunne signere og selv gikk jeg et skritt unna for å ta bilde. Jeg trykket på knappen. Ingenting skjedde. Jeg trykket igjen, stresset og med begynnende panikk. Ingenting.

Slukøret måtte jeg forlate helten min, uten bilde, men med den signerte platen under armen.

ghost

Det begynner å bli en god del år siden dette skjedde. Heldigvis gikk forelskelsen over og senere filmer jeg så med Patrick gjorde ikke helt samme inntrykk, selv om Ghost var fin. Men Dirty Dancing er en film jeg kan ta fram med jevne mellomrom og kose meg med. Det må være den filmen som minner meg aller mest om ungdomstida mi og har dermed fått en helt spesiell plass.

På valgnatten leste jeg plutselig at Patrick Swayze var død, bare 57 år gammel. Det er trist å tenke på at han ikke fikk leve lenger, men kreft i bukspyttkjertelen er ikke akkurat en diagnose å kimse av. Så – i kveld tar jeg nok en gang fram ‘Dirty dancing’ fra videohylla og mimrer litt fra en svunnen tid. Når han kommer med den berømte replikken, sier jeg den sammen med ham; «Nobody puts Baby in a corner.«