Plan Norge har for tiden en kampanje; «Hvor mye er en jente verdt?», for å minne verden om at der barn har det ille, har jenter det ofte verst. Dette setter de fokus på blant annet ved hjelp av flere bloggere, kjendiser og artister. I tillegg ber de om at du gir jentene ditt ansikt, slik at de ikke skal bli glemt. Som du kan se har jeg gjort det. Det tok ikke mange sekundene og er veldig enkelt å gjennomføre. Gjør det du også, da vel? (Klikk på bildet mitt og du kommer til kampanjesiden.)
I mange land blir jenter sett på som mindre verdt enn gutter. I India blir annen hver jente tvangsgiftet som barn. Altfor tidlig graviditet, skremmende høy dødelighet ved fødsler, vold, mishandling og manglende skolegang, er resultatene av at barn må gjøre ting de ikke skal være nødt til å gjøre. Der barn har det ille, har jenter det ofte verst. Dette står i sterk kontrast til hva jenter kan bidra med hvis de satses på. Erfaring viser at om man satser på jenter, skaper det positive ringvirkninger også for familien og lokalsamfunnet. Plan aksepterer ikke at jenter sees på som mindre verdt enn gutter. Vi jobber for at alle barn skal ha rett til å overleve, utvikle seg og få mulighet til å bestemme over eget liv. Også jenter.
(hentet fra Plan Norges websider)
Jeg har sittet og sett på noen av sendingene som ligger på websiden til Plan, blant annet noen av de sterke klippene der Ida Wulff treffer unge jenter i Kenya, som har hatt en særdeles vanskelig start på livet. Takket være ulike prosjekter får disse jentene hjelp så de kan skaffe seg skolegang og muligheten til å greie seg i livet. Jeg må innrømme at Ida Wulffs blogg vanligvis ikke har et innhold jeg føler spesiell interesse for, men nå har hun klart å få meg til å lese.
Plan er en organisasjon som står meg nær. Det er en del år siden jeg ble Plan-fadder, den gang til ei lita jente som bodde høyt oppe i fjellene i Peru. Etter et par år flyttet hun til en annen landsby, og dermed forsvant hun ut av Plans prosjekt og samtidig ut av mitt liv. Det var trist, men samtidig er det sånn det er. Prosjektet i landsbyen fortsatte og har forhåpentligvis gjort livene til disse fattige menneskene bedre.
Så gikk det en stund uten at jeg hadde noe fadderbarn. En romjulsdag i 2004 forandret dette. Landene i det indiske hav ble rammet av en enorm tsunami og 300.000 mennesker ble drept, mange av dem vestlige turister. Det var en ufattelig sterk opplevelse for meg, både på grunn av alle de grusomme skjebnene jeg fikk glimt av på tv-sendingene, men kanskje aller mest fordi jeg hadde familie som oppholdt seg på Sri Lanka da katastrofen skjedde. Jeg glemmer aldri frykten for mine nærmeste i de timene det tok før jeg fikk svar på om de var rammet. Heldigvis, akkurat mine greide seg, men så mange andre gjorde det ikke.
Da bestemte jeg meg for å bli fadder igjen, denne gangen til et barn på Sri Lanka. Og det er jeg stadig. Hver måned trekkes et par hundre kroner fra kontoen min, penger som går til prosjekter igangsatt av Plan i mitt fadderbarns område. Prosjektet hjelper alle som bor der, ikke bare «mitt» barn, men det å ha denne personlige kontakten med et barn og hans familie gjør at det kommer litt nærmere enn om jeg bare sendte penger til et prosjekt.
Nå som jeg ser jentekampanjen kjenner jeg hvor lyst jeg til å bli fadder til enda et barn. Der må jeg nok sjekke økonomien litt før jeg bestemmer meg, men i mellomtida kan jeg jo sterkt oppfordre andre til å engasjere seg. Dersom du har råd til å gi 8 kroner dagen (240 pr måned), synes jeg virkelig du skal vurdere å bli fadder. Les i hvert fall hos Plan, se hva de gjør og hvordan de bidrar til at folk blir selvhjulpne. Dette tror jeg er den aller beste måten å hjelpe noen på, hjelpe dem i gang med noe, for så å trekke seg vekk og la dem styre det selv når de kan.
Etter å ha kikket på klippene hos Plan, kjenner jeg meg nesten uvel ved tanken på hvor mye jeg selv – og andre – klager over. Herregud, så bra vi har det, egentlig. Jeg skulle ønske jeg kunne klare å huske dette oftere.
Under stjernene 