Stikkordarkiv: flourishing tenor drumming

Jeg har spilt i operaen!

Dette har vært en hektisk, men veldig bra helg. Og jeg har altså vært med på å spille i operaen – tro det eller ei.

Oslo Caledonian Pipe Band arrangerte workshop, og lørdagen hadde vi leid øvingslokaler i operahuset. Det var stas! Jeg har aldri sett operaen fra innsiden, bortsett fra det første store rommet man kommer til hvis man går inn hovedinngangen. (Ellers har jeg vært på befaring på taket, slik seg hør og bør.)

En ting man bør lære hvis man har lyst å delta i et sekkepipeband, er at oppmøtetidspunkt er relative greier. Det burde jeg egentlig ha fått med meg nå, etter å ha vært med i tre år. Den gang ei, jeg stresset i vei for å komme til avtalt tidspunkt, bare for å stå og vente i nesten en time før alle hadde kommet. Vi måtte nemlig gå inn i samlet flokk, hadde vi fått beskjed om. Det var kjølig å stå der, og det skal innrømmes at jeg ble litt småhissig etter en stund, men det gikk over da vi kom oss innendørs.

Vi gikk inn sceneinngangen, snakket hyggelig med resepsjonisten og slapp inn i det aller helligste. Det ble noen turer med heisen for å få alle 17 (tror jeg vi var) medlemmer inn med instrumenter, dernest var det å vandre rundt i korridorene og lete etter riktig rom. Vi fant omsider fram og lokalene var flotte! Det rommet jeg øvde i var et stort rom med speil på veggene. Det passet veldig bra for oss tenortrommiser, i hvert fall!

Høyt oppe på den ene veggen var det noen vinduer. Utover dagen oppdaget vi at det stadig kom flokker av folk forbi disse vinduene. De stoppet gjerne opp en stund for å kikke på oss mens vi øvde. Det må ha vært de guidede turene som arrangeres på operaen. En dag skal jeg jammen bli med på en av dem. En av gjengene viste seg å være turister fra Skottland, så vi var visst et populært innslag der vi sto og øvde i kiltene våre.

Vi fikk lov å benytte kantinen til de ansatte, og da vi kom inn der første gangen sier vår store leiar noe sånt som at «flott rom, her må vi spille!». Morsomt nok kom kantinesjefen senere bort til oss og spurte om vi ikke kunne ha en liten konsert for dem senere på dagen. Det var selvsagt ikke nei i vår munn. Det var første gang det ble spilt sekkepiper i operaen, noe som ikke er så veldig merkelig når man tenker litt på det. Jeg lurer på når de liflige tonene fra et sekkepipeband lyder fra selve operascenen, men har en følelse av at det nok ligger veldig langt inn i framtida.

Det var ikke mye tid til pauser, vi drev oss selv hardt – for dette var gøy! Tenor-gjengen (eller drillpikene kan vi jo kalle oss, selv om to er av hankjønn) er nemlig så vidt kommet i gang på grunn av lærermangel. Heldigvis har en ung kanadier funnet veien til Oslo, og det han ikke kan om flourishing er ikke verdt å vite. Det fine er at han er veldig flink til å lære bort også.

Hvis du ikke vet hva jeg snakker om så er dette forklaringen på tenortromming (hentet fra denne siden):

A “flourishing” tenor drummer does fancy “swings” with his/her mallets which visually compliment and add excitement to the band’s performance. A flourishing tenor drummer also plays rhythmic beatings which fill in the overall ensemble sound.

De siste ukene har vi altså endelig fått undervisning og jeg har funnet fram til noen harde klumper i øvre del av armene. Jeg tror muligens de kan kalles muskler. Ikke verst, dette må være tingen for å unngå grevinnetillegg!

Øving må til. Masse øving. Musklene må få bevegelsene inn i minnet slik at de går på mer eller mindre automatikk. Heldigvis har jeg erfaring fra å lære sekkepipe, så jeg vet at tålmodighet er en særdeles viktig ting å smøre seg med. (I tillegg til solkrem på sommerstid, men det er en helt annen sak.)

Nå er jeg nesten glad for at helsa tvang meg til å måtte gi opp sekkepipingen, for tenortromming er kjempemoro. Sekkepipene er mest med for at vi skal ha noe å drille til, ellers er de stort sett overflødige. (Åh nå får jeg bank på neste øving…)

Har du lyst å få en nesten-nær-bagpipe band-opplevelse kan du jo besøke denne linken til et opptak fra gårsdagens øvelse. Det tar litt tid før den er klar, filen er stor, men så fremt du ikke har lim i bredbåndslinja di burde det gå. Jeg gjør nesten ikke feil på opptaket – og smiler til og med på oppfordring!

Etter mange timers øving og en liten konsert i operakantinen, forflyttet de fleste seg over til The Dubliner der vi spiste, drakk og spilte enda noen timer til. Egentlig var jeg klar for å dra hjem og legge meg i 21-tida, men jeg holdt ut til midnatt. I dag er jeg mørbanka og sliten, men stadig høy på helgens spilling.

Reklamer