17 år

For tre år siden skrev jeg at akkurat denne januardagen; 17. januar, er den mest ensomme dagen jeg opplever hvert år.

Det er fortsatt sant på en måte. Jeg er ganske alene om å minnes den lille gutten som ble født livløs, men likevel knyttet til meg for alltid.

Samtidig er jeg slett ikke ensom, i hvert fall ikke mer enn jeg gjør meg til selv. For når det nærmer seg denne årsdagen, kjenner jeg det i kroppen. Jeg blir mer tankefull, nummen, forsvinner mer innover i meg selv og trekker meg vekk fra verden utenfor. Vil bare være i fred.

Og slik hadde jeg tenkt det skulle være i dag og. Jeg ville bare være her, ikke gå ut, ikke dra på graven en gang. Et øyeblikk vurderte jeg å ta tt-drosje til og fra, men tanken på å sitte en halvtime hver vei med en ukjent sjåfør på en av mine mest sårbare dager var ikke spesielt forlokkende.

Så ble det til at jeg i stedet valgte å ta kontakt med en kjær venninne, for å spørre om hun orket å bli med meg en tur. Hun orket! Og så ble det jo slett ikke så viktig å være alene likevel. Faktisk var det veldig fint å være to! Da jeg kom hjem følte jeg meg bedre, gladere og mer på plass i meg selv.

Senere, da jeg sto midt i middagslagingen, ringte det plutselig på døra. Jeg ventet ingen, og tenkte det var noen som tulleringte, slik som innimellom skjer. Men neida. I stedet var det et bud som ringte på, og som ville inn og levere blomster til meg. Til meg!

Blomsteroverraskelse

Nydelig oppsats fra to søte venner

Jeg ble så satt ut at middagen nesten ble brent (men det gikk bra), og tårene presset på – av glede! For jeg har jo virkelig verdens fineste venner… som er der for meg, selv når jeg trekker meg vekk. Jeg føler meg så utrolig heldig og fikk lyst til å si det med en bloggpost.

Tusen takk… dere vet selv hvem dere er. ♥ Dere gjør meg så glad! Selv på en dag som denne. ♥

Det er din dag i dag!

En av mine aller beste venner har bursdag i dag og jeg vil benytte bloggen til å gratulere henne som seg hør og bør. Dessverre har hun ikke blogg lenger selv (savner den, jeg), men hun får hilsen uansett!

.

♥ GRATULERER MED DAGEN, C H A N E L ! ♥

.

Jeg husker ikke nøyaktig hvor mange år jeg har kjent Chanel, men det begynner å bli mange. Vi har vært med hverandre gjennom tykt og tynt i all denne tiden og jeg kjenner ingen andre som har samme klokskap og dybde som henne. Takk for at du er den du er, kjære venn! Jeg ønsker deg alt godt og håper du får en flott dag i dag!

Jeg sender en stor klem dit du er og håper vi snart ses igjen.

XXL Langfredag

XXL står for den ekstra lange Langfredagen vi fikk, takket være snøkaoset på Sørlandet i dag. Da vi tok toget fra Stavanger i formiddag var det gråvær og bart ute. Det skulle ikke vare. Etter kort tid møtte vi snøen. Rett før Kristiansand fikk vi vite at de som skulle til Arendal måtte gå av der og ta buss videre, for Sørlandsbanen slet med tekniske problemer grunnet is og snø.

Da vi dro videre gikk vi for halv maskin, eller noe enda saktere. Til tider føltes det som toget kjørte i gangfart og de beklaget stadig over høyttalerne at det gikk så sakte. Lokføreren hadde nesten ikke sikt og de måtte stoppe flere ganger for å feie bort is og snø fra vinduene.

Snart var vi en time forsinket i forhold til rutetida. Og det skulle bli verre. I kafeen gikk sikringa i stekovnen. Da var det ikke varm mat å få. Vi hadde heldigvis med oss en del mat, men det var jo ønskelig med en middag etter hvert.

Komfortvogna var full og i kupeen vi satt var det (selvsagt) flere småunger som hylte og hoia og løp hit og dit. Jeg var sliten, hadde innmari røykesug og ble stadig mer irritabel. Selv med ørepropper nytta det ikke å sove. Hat.

Doene ble stadig mer disgøsting. Vasken var tett, det så ut som gulvet var nedpissa og det ble tomt for dopapir. Herrrrlig.

Men det var lys i tunnelen (!), for på Lunde stasjon ble vi stående lenge nok til at jeg rakk en røyk. Vi måtte vente på kryssende tog, og da det kom ble lykken enda større; de hadde nemlig med sikringer og påfyll av mat. Dermed ble det deilig spinatpai på oss og jeg fant etter hvert tilbake litt av roen i meg selv. Poden og jeg så skumle zoombiefilmer på laptop’en og hadde det egentlig ganske ålreit.

Det er alltid deilig å komme hjem etter reise. I dag var det ekstremt godt. Ekstra koselig var det fordi min kjære venninne og fuglepasser, Chanel sto klar med herlig middag. Hun gjorde påsken vår mulig, så hun fortjener favnen full av tulipaner. Det ble også et gledesfylt gjensyn med Mayra. For ikke å snakke om sofaen..! ;)

Nuh er det slutt for i kveld, kroppen vil bare sove. Men det er deilig å være hjemme etter denne ekstra lange Langfredagen.

Håper dere alle har en god påske!

Hurra for den som fyller…

Verene har bursdag i dag! (Stikk gjerne innom og gratuler henne.)

Verene og jeg ble kjent via et nettsted fordi vi begge er fan av Mannen med den beste musikken: Fish. Før konserten i 2005, møttes vi som avtalt på puben Andy’s der det pleier være oppvarming før Fish har konsert. Etter det har vi vært gode venninner. Det føles egentlig som jeg har kjent henne i ti år, men det er altså ikke snakk om mer enn litt over to.

Verene har selvsagt blogg hun og. Ikke bare én, men tre. I hovedbloggen skriver hun om alt mulig rart, som så mange av oss andre. Jeg liker sånt! Ettersom hun har litt peil på markedsføring, er hun flink til å ta for seg firmaer med dårlig kundeservice. Ganske underholdende for meg som ofte kan være misfornøyd – men som sjelden tar meg bryet med å klage i ettertid. Verene gjør det og det er kult!

Kjære Verene – gratulerer med dagen din! Jeg er så lei meg for at jeg har blitt sjuk igjen og ikke kan komme. Men sender deg en kjempeklem og håper du får en flott dag!

Julas høydepunkter

Feiring tre dager på rad ble litt voldsomt, kanskje. 1. juledag måtte jeg tilbringe liggende på sofaen mye av tida, men det var uansett koselig julefeiring. Her er noen glimt:

Maten!
Lutefisken vi hadde lille julaften smakte absolutt godt, unntatt den delen som disset vel mye… Nuvel, med øl & akevitt & diverse tilbehør var det et særdeles bra måltid. (Dissefisken fikk ligge igjen på tallerkenen.)

Julaften var det ribbe, surkål & tilbehør. Øl og akevitt igjen. Hu hei!

På tide med litt fisk igjen, så 1. juledag sto ovnsbakt laks på menyen. På dette tidspunktet hadde sønnen min blitt med i det gode selskap. Det hadde også moren min og hennes glade hund. Hunden fikk smake lakseskinn og virket fornøyd. Vi andre syntes også maten var veldig god, men vi holdt oss unna skinnet.

Gavene!
Jeg endte opp med å få mange gaver, noe jeg må innrømme var veldig koselig. Jeg sa og skrev en del før jul om at jeg ønsket å kutte ned på gavene. Nytt forsøk neste jul. Det må dog nevnes at jeg elsker å pakke opp julepresanger og jeg satte veldig pris på det jeg fikk. De fleste gavene var fra vennene mine og de er noen herlige goinger alle sammen. Ikke på grunn av gavene, men fordi det var så tydelig omtanke i det jeg fikk at jeg ble rørt flere ganger.

Den største overraskelsen var en digital fotoramme. Denne kjører fotoshow samtidig som den (om ønskelig) kan spille mp3-filer som bakgrunnsmusikk. Fantastisk fin! Jeg puttet sporenstreks minnebrikken fra kameraet mitt inn på baksiden av rammen og vips hadde vi bildene på skjermen. Alle var imponert over denne og jeg gleder meg til å sette sammen fotoalbum som jeg kan ha på loop i rammen. Ingen gjester kommer til å slippe unna. En gave midt i blinken for en foto- og datanerd som meg!

Jeg fikk mye annet fint, for eksempel Sims 2 for Playstation2. Gå hjem og vogg, dette er en morsom og farlig gave! Poden og jeg har sittet klistra de siste par dagene og må virkelig slite oss løs for å gjort nødvendige ting som å spise og sove. Farlig, farlig – men herlig, herlig!

Det morsomste jeg selv ga bort var noen artige strekmenn på boks. Inspirert av Fylleangst, fikk jeg tak i 2×2 slike kuber (fra TVShop av alle steder) og ga en pakke hver til gutta boys; det vil si sønnen og nevøen min som er 11 og 12 år. Da jeg fikk dem i posten før jul var det så vidt jeg greide pakke dem inn, for jeg måtte jo teste dem først. De snodige strekmenneskene gjør stadig artige ting. Stor underholdningsfaktor. Gutta virket veldig fornøyde og det er jo det viktigste.

Gullkorn!
Julaftens morsomste kommentar sto nevøen min for.

Nå synes jeg du skal blåse opp mannen din, tante.

Tante, det vil si meg, fikk nemlig en annen artig gave; En oppblåsbar mann. Denne skal etter sigende være lett å ha med å gjøre. Vennene dine liker han, det er null stress, lite vedlikehold og han ser ikke fotball. Ikke fiser han heller, og han flyter om han faller i vannet. Den perfekte mann, altså?! Den må vel sies å slå prins Ivan, i hvert fall i størrelse og tilgjengelighet. (Ivan sitter jo fast inni en boks.)

En smule lav, kanskje…

Men innmari koselig når han lå klar i senga og ventet på meg sammen med boka mi. Det skal innrømmes at selskapet mitt ble boken og at mannen havnet på gulvet ganske kjapt. Han klaget ikke. Det skal han ha!

Når en pepperkakebaker…

I dag har jeg hatt besøk av Malacai som insisterte på at vi skulle bake julekaker. Dermed ble det tur i butikken der vi handlet inn ferdig pepperkakedeig. Så tuslet vi hjem, lagde te og satte på stekovnen. Mens vi skravlet om det meste, presset vi ymse former ned i nykjevlet deig og fylte et par brett med kaker klar for kremering.

Koselig! Nå begynner jeg å få ørlittegranne julestemning. Det skulle man ikke trodd…

Hvor..?

Torsdag kommer en kompis av meg til byen. Jeg har ikke sett han på et par år så det blir sikkert koselig! Vi skal spise lunsj og nå lurer jeg på hvor. Har noen forslag på et ålreit sted sentralt i Oslo (eventuelt Oslo vest) hvor vi kan få et bra måltid. Det bør ikke være noe fancy, snarere tvert imot. Kriteriene er: ikke for dyrt, gode porsjoner og ikke kebab.

Hjelp?