For tre år siden skrev jeg at akkurat denne januardagen; 17. januar, er den mest ensomme dagen jeg opplever hvert år.
Det er fortsatt sant på en måte. Jeg er ganske alene om å minnes den lille gutten som ble født livløs, men likevel knyttet til meg for alltid.
Samtidig er jeg slett ikke ensom, i hvert fall ikke mer enn jeg gjør meg til selv. For når det nærmer seg denne årsdagen, kjenner jeg det i kroppen. Jeg blir mer tankefull, nummen, forsvinner mer innover i meg selv og trekker meg vekk fra verden utenfor. Vil bare være i fred.
Og slik hadde jeg tenkt det skulle være i dag og. Jeg ville bare være her, ikke gå ut, ikke dra på graven en gang. Et øyeblikk vurderte jeg å ta tt-drosje til og fra, men tanken på å sitte en halvtime hver vei med en ukjent sjåfør på en av mine mest sårbare dager var ikke spesielt forlokkende.
Så ble det til at jeg i stedet valgte å ta kontakt med en kjær venninne, for å spørre om hun orket å bli med meg en tur. Hun orket! Og så ble det jo slett ikke så viktig å være alene likevel. Faktisk var det veldig fint å være to! Da jeg kom hjem følte jeg meg bedre, gladere og mer på plass i meg selv.
Senere, da jeg sto midt i middagslagingen, ringte det plutselig på døra. Jeg ventet ingen, og tenkte det var noen som tulleringte, slik som innimellom skjer. Men neida. I stedet var det et bud som ringte på, og som ville inn og levere blomster til meg. Til meg!


Jeg ble så satt ut at middagen nesten ble brent (men det gikk bra), og tårene presset på – av glede! For jeg har jo virkelig verdens fineste venner… som er der for meg, selv når jeg trekker meg vekk. Jeg føler meg så utrolig heldig og fikk lyst til å si det med en bloggpost.
Tusen takk… dere vet selv hvem dere er. ♥ Dere gjør meg så glad! Selv på en dag som denne. ♥