Kategoriarkiv: melankoli

Hva brast så høyt..?

Det var visst meg. Som knakk, altså. Eller fikk meg en knekk, er kanskje bedre å si? Jeg snubla, i hvert fall. Liten tue, men du verden hvilken fallhøyde.

For ikke så mange dagene siden ante jeg ingenting om retrovirus, WPI og mulige løsninger. Så smalt bomben, noen har funnet et (mulig) svar, og de samme noen påstår jeg kan bli frisk. Jeg ramla nesten sammen da jeg hørte det, tårene fossa og et eller annet inni meg hadde plutselig løsnet. I 10 år har jeg vært syk, og i nesten like mange år har jeg forsøkt å finne ut hva det er og gjøre noe med det. Så fikk jeg ME-diagnosen, og forsto at jeg heller måtte finne en måte å leve med en kronisk sykdom på, og innfinne meg med at det sannsynligvis ikke er mulig å bli helt frisk noen gang.

Hos NAV ble jeg fortalt at jeg helt sikkert kommer til å bli frisk igjen, spesielt neste år… for da går TU’en min ut. Nemlig. Selv foretrekker jeg å ha et rasjonelt forhold til dette og ikke prøve late som jeg tror alt skal bli bra igjen. Det gjør nemlig så inderlig vondt hver gang håpet raser i 120 km/t og knuses mot murveggen. Da er det bedre å oppgi håpet og heller skape seg en liten mening innenfor de rammene som finnes.

Forskningen fra WPI trampet inn i min lille verden og rev, for en stund, ned gjerdene. Min verden ble plutselig helt annerledes; vidåpen og kjempestor. Og da tårene fosset ut av meg med voldsomme krefter, så jeg det hele så klart for meg. Jeg hadde ikke gitt opp håpet, bare forsøkt å begrave det for å unngå flere skuffelser.

Nå har jeg blitt så inderlig utålmodig. Jeg vil ikke vente noen tiår til, jeg vil ha hjelp NÅ. Jeg vil at Norge skal øse ut milliarder til forskning som kan finne flere svar og forhåpentligvis en kur. Jeg. Vil. Bli. Frisk. NÅ!

Ettersom dagene gikk etter forskningsnyheten, så jeg at veien stadig er lang og at det nok er en del hindringer underveis. Det ble litt mye å takle. Med en aldri så liten influensa på toppen av denne følelsesmessige påkjenningen, rant det litt over for min del. Dessuten har media spydd ut en overdose av «vi har så mange uføretrygdede i dette landet at Norge snart går på dunken» i ulike varianter. Jeg er allerede skjør og sart, så alt sammen treffer meg rett i sjela. Jeg er visst bare en utgiftspost. Jeg gjør ingen nytte for meg, jeg er en belastning som egentlig ikke burde finnes. Norge trenger meg ikke. I’m part of the problem.

Jeg er jo ikke helt blåst, jeg kjenner da igjen tegnene på en begynnende depresjon, eller noe sånt. Men i Lothiane A/S er det ikke tid til å være deppa så lenge av gangen. Noen må jo holde hjulene i gang, maten må hentes i butikken og settes i kjøleskapet, før den tas fram og omdannes til næringsrike måltider for Tenåringen og meg selv. Noen må oppmuntre, svare på spørsmål, trøste og heie. I vårt bittelille samfunn er jeg stadig meningsfull – her er det jeg som gjør at det hele ikke stopper opp. Jeg er til nytte og noen trenger meg.

Det får bli min mening for en stund.

Nobody puts Baby in a corner

Året var 1987, jeg gikk første året på videregående og hadde foto som valgfag. Det var en fin ting, ettersom mitt eget kamera var gått istykker og selveste Patrick Swayze skulle komme til byen. Fotolærer lånte meg et kamera, gikk kjapt gjennom hvordan det virket og jeg dro til byen for å hilse på min store helt.

dirty d

En stund før hadde jeg sett Filmen over alle filmer, og trolig den jeg har sett flest ganger i mitt liv; Dirty dancing. Det var så mye med den filmen som gjorde at jeg elsket den. Patrick selv, så klart, i rollen som flotte Johnny Castle, men også dansingen, musikken, romantikken, det å stå opp mot urettferdighet og forskjellsbehandling… og til slutt: happy ending!

patrick s

Aller første gang jeg så Patrick, var i tv-serien Nord og sør, en miniserie om borgerkrigen i USA og vennskapet mellom to menn som er på hver sin side av krigen. Jeg falt pladask for den kjekke sørstatsmannen.

north_south

På Tanum var det kø. Lang kø. Langt der framme, inne i butikken, satt Patrick sammen med kona si, Lisa Niemi. Vi var mange som ville hilse på ham, men for å få lov måtte vi kjøpe LP’en med musikken fra filmen. Jeg husker jeg leste i et intervju etterpå at Patrick reagerte på dette og ønsket han kunne tatt med alle sammen utenfor og skrevet autografer uten at de behøvde kjøpe noe som helst. Det spilte ingen rolle, jeg er glad jeg kjøpte LP-platen. Den er et fint minne.

Køen beveget seg langsomt framover. Jeg kom stadig nærmere helten min og begynte å fikle med det lånte kameraet for å ta et bilde av ham. Jeg syntes ikke så mye om at kona hans var der, ville jo helst beholde de rosa ungpikedrømmene mine og der passet kona hans dårlig inn.

Plutselig var jeg framme. Jeg fikk levert den nyinnkjøpte platen så Patrick kunne signere og selv gikk jeg et skritt unna for å ta bilde. Jeg trykket på knappen. Ingenting skjedde. Jeg trykket igjen, stresset og med begynnende panikk. Ingenting.

Slukøret måtte jeg forlate helten min, uten bilde, men med den signerte platen under armen.

ghost

Det begynner å bli en god del år siden dette skjedde. Heldigvis gikk forelskelsen over og senere filmer jeg så med Patrick gjorde ikke helt samme inntrykk, selv om Ghost var fin. Men Dirty Dancing er en film jeg kan ta fram med jevne mellomrom og kose meg med. Det må være den filmen som minner meg aller mest om ungdomstida mi og har dermed fått en helt spesiell plass.

På valgnatten leste jeg plutselig at Patrick Swayze var død, bare 57 år gammel. Det er trist å tenke på at han ikke fikk leve lenger, men kreft i bukspyttkjertelen er ikke akkurat en diagnose å kimse av. Så – i kveld tar jeg nok en gang fram ‘Dirty dancing’ fra videohylla og mimrer litt fra en svunnen tid. Når han kommer med den berømte replikken, sier jeg den sammen med ham; «Nobody puts Baby in a corner.«

Den ensomste dagen

I desember hører vi ofte om ensomme mennesker som sitter alene på høytidsdagene når andre feirer med familiene sine. Det er neppe noen tid på året som er så vond for dem som er alene, enn nettopp jula, i hvert fall hvis man ikke selv har valgt å sitte alene. Selv har jeg aldri opplevd det, annet enn noen timer en julaftens kveld for en del år siden.

Jeg har mine ensomme dager i januar. Tre dager, hvorav den siste er den verste. I denne perioden føler jeg meg tom mye av tida og gråten ligger på lur. Det skal bare en liten tanke til, så renner tårene.

Denne ensomheten er ikke fordi jeg ikke har folk rundt meg, for det vet jeg jo at jeg har. Ensomheten sitter inni meg, fordi jeg er alene om å ha akkurat den erfaringen jeg har. Det er mange som har opplevd det samme, men akkurat min opplevelse – min sorg, er det bare jeg som kjenner.

Den femtende januar er det 14 år siden jeg fikk beskjed om at babyen jeg hadde i magen var død. Den sekstende januar var termindagen hans, og den søttende januar ble han født. Tre dager med sterke minner og bilder som trenger seg på og krever plass. Det har gått mange år og vanligvis tenker jeg ikke så mye på det lenger. Jeg bærer det hele med meg, men det gjør ikke like vondt mer. Jeg kan tenke på min førstefødte med vemod og kjærlighet, uten at sorgen er så sterkt tilstede.

Men ikke disse tre dagene.

Det føles sårt å kjenne på denne ensomheten i sorgen, men kanskje er sorg ensomhet for alle? Den gang jeg var gift med faren til barna mine, markerte vi dagen sammen, men jeg vet jeg var mye i meg selv da også. Det er musikk jeg må høre og tårer som skal ut. Jeg blir rett og slett innadvendt, og jeg tror jeg trenger det. Det er ikke mange mennesker jeg kunne tenke meg å ha rundt meg i akkurat dette, selv om jeg ellers er glad i å ha selskap. Faktisk er det begrenset til så få at de kan telles på en hånd, men akkurat i år er det ikke mulig å få til. Heldigvis skal verdens fineste venninne bli med meg på graven på formiddagen (takk!), for dit må jeg bare. Jeg tenne lys og legge ned en liten gravbukett eller krans, ellers blir dagen helt feil. Utenom det tror jeg sofa, pledd og gin tonic skal være mitt selskap. Jeg kjenner jeg gruer meg litt. Det blir ikke lettere med årene dette her, selv om jeg kanskje hadde trodd og håpet det.

For meg er ensomhet å sørge over et lite menneske som bare levde inni meg og som ingen rakk å bli kjent med.

Opp med humøret-musikk?

Okay, det skal innrømmes at humøret mitt ikke er det beste i dag. Det er rett og slett ganske langt nedi bunnen av bøtta. For å gjøre det hele verre satt jeg tidligere i dag og lyttet til deppemusikk. Ikke bra, Lothi… ikke bra.

Så jeg trenger tips om musikk som gir motsatt virkning. Noe som bidrar til løftet sinnstemning og optimistiske tanker (og gjerne titusen kroner på kontoen). Forslag, noen?

Nå skal jeg ta med poden på biblioteket. Det må i hvert fall hjelpe!? 🙂

Avlyst på grunn av glede. 😉 Hi hi!

Ikke akkurat jubel

Jeg hadde planer om å følge opp forrige innlegg med et «hurra II», men det kokte bort i elendigheta. EU-kontroll av bilen viser at den er bortenfor håp og dermed har jeg ikke lenger en kjørbar bil. Det hadde på en måte vært greit om jeg kunne benyttet meg av kollektivtransport, men ettersom kroppen min ikke er særlig samarbeidsvillig er ikke det mulig. Altså er jeg avhengig av bil, men jeg har ikke råd til å kjøpe en… Men om NAV vil er det kanskje et håp om å få tilskudd til en såkalt «trygdebil». Det tar i så fall minst tre måneder fra søknad til et eventuelt positivt svar. Og hva gjør jeg i mellomtida?

NAVs lokale konsulent sier at M.E. ikke regnes som varig sykdom og da faller jeg utenfor bilordningen. Nå har jeg snakket med ei som har mer peiling og hun mente det er et visst håp likevel. Det vil vise seg. Hvis ikke blir tilværelsen min relativt deprimerende framover, for det er jo takket være bilen min jeg har kunnet leve et visst normalt sosialt liv.

Jeg har lyst å skrive alle de stygge ordene jeg kan, men skal spare dere. I stedet skal jeg prøve å mobilsere krefter på å fylle ut skjemaer og få tak i legeerklæring. Kan jeg bare få lov å si at livet akkkurat nå ble litt bæsj? 😦

Dakar lille, røde bilen min… Jeg kommer til å savne den.

Ikke røyk?

Det er ikke så mange år siden jeg begynte å røyke. Late bloomer, vettu. Den gangen tok jeg bare en røyk i ny og ne, for eksempel på tur med han som var kjæresten min den gangen. Han likte godt å dra ut i skog og mark, for å fiske eller plukke bær. Og jeg var med. Mens han holdt på med sitt satt jeg med en notisbok og noterte ned utkast til dikt, eller jeg tok bilder. Kjæresten min røykte pipe og den prøvde gjerne jeg og. Det var både litt kult og koselig. Ellers røykte vi hjemmelagde Petterøes (i sånn rullemaskin) av den milde typen.

Sånn gikk tiden; jeg røykte litt innimellom og hadde lengre opphold. Etter hvert ble det stort sett et par-tre røyk om dagen, og aldri mer enn fem. Det er først de siste par årene det har tatt av. Ikke at jeg er noen storrøyker nå heller, men det må kunne kalles å røyke fast nå.

Jeg har tenkt mer og mer på å slutte, men er ikke helt «der» ennå. Det er vanskelig å gi opp denne «vennen». Jeg satt i dag og tenkte på hvor mye jeg har mistet etter jeg ble syk. Jeg kan ikke jobbe. Jeg kan ikke trimme. Jeg kan ikke drive med den hobbyen jeg ønsker. Jeg kan ikke være så sosial og aktiv som jeg ønsker. Jeg kan ikke spise det jeg ønsker.

Det har altså blitt veldig mye jeg ikke kan, og jeg ser at røyken har blitt min trøst når så mye annet er «tatt fra meg».

Jeg er jo ikke dummere enn at jeg skjønner at røyken ikke gjør meg godt – fysisk sett. Det er bare så innmari kjipt å tenke på at jeg skal miste enda en ting jeg er glad i.

Så – jeg får bruke litt mer tid på dette; bli klar over hva jeg vil og komme dit jeg må komme for å eventuelt klare å stumpe min trøstende (men dog så svikefulle) venn.

Stillhet


Det har vært stille fra det Lothianske hjørnet en stund. Energien har stort sett vært kanalisert inn mot å holde meg på beina i en særdeles aktiv periode av året. Februar er bursdagssesong hos oss. På forhånd tenkte jeg at det skulle foregå uten noe styr, så jeg kunne bruke kreftene mine på å holde formen oppe. Den har nemlig vært overraskende bra en god stund. Det motsatte skjedde. Formen var så god at optimismen og behovet for litt «hæla i taket» tok overhånd og vips hadde jeg invitert en del venner til bursdagsfest med Sing Star og sekkepipespilling. Tjoho!

Poden hadde også bursdag og den ønsket jeg å markere på en annen måte enn vi pleier. Dårlig plass i heimen samt en usedvanlig laber interesse for kake- og bollebaking, gjorde at jeg lette etter andre muligheter. Etter tips bestilte jeg guidet spøkelsesvandring på Akershus festning + bord på Peppe’s. Det førstnevnte kan anbefales på det varmeste (dvs, det var kaldt – så det kan være greit med varme klær). Pizzabesøket slo veldig godt an blant ungene, men det var ikke spesielt imponerende for oss voksne. Uansett, det er overstått og moro var det virkelig!

I tillegg er det vinterferie i disse dager og vi har hatt besøk av diverse utenbysboende familiemedlemmer. Det er kjempekoselig, men krever likefullt en del energi. Jeg mener ikke å klage på noen som helst måte, for jeg er så glad i sosialt liv! Det er bare litt vanskelig å «varva ner mig» igjen. Musklene er grinete og vil ikke gjøre noe som helst, mens adrenalinsjokket gjør at systemet går på overload. Jeg tror jeg har fått en slags «overdose» av adrenalin og nå sliter jeg med abstinensene. Ikke vet jeg, egentlig… det føles bare ubehagelig og jeg blir så nedfor av det her. Hvorfor kan ikke jeg ikke få ha det litt moro uten å bli «straffet» i ettertid?

Jeg minnes en afrikaner jeg hørte om en gang. Midt i en stressende situasjon, slang han seg plutselig ned på en benk og utbrøt «jeg må sitte og vente på sjelen min». Det synes jeg virkelig er treffende sagt.

For å roe ned fokuserer jeg innover i meg selv. Jeg takker for at jeg er så heldig å ha familien min og vennene mine. Jeg takker for at jeg er såpass oppegående at jeg har orket å stå på disse ukene. Jeg takker for alle de gode minnene vi har fått med oss videre, poden og jeg. Det er i det hele tatt uendelig mye å takke for.

Og på min egen måte gjør jeg hva jeg kan for at sjelen min kan få sjansen til å ta igjen resten av meg.

Natten

Natten er til
ikke bare for glemselens ro.
Den er til
for din tro
og din tankes flakkende ild –

Natten her
er ikke bare et stjernevær.
Den er summen av livet og alt som er!

Ikke sov!
Natten er til for den som
våker og ser.
Det er om natten at livet skaper
og allting skjer,
men søvnen er dødens
efteraper.

Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme å gledes ved.
Kvelden har fred.
Men bare natten har verdensrom!

~André Bjerke

I ditt hjertes stillhet kjenner du dagens og nattens hemmeligheter.
~Kahlil Gibran: Profeten

Kunsten er hentet fra Kahlil Gibran Online. André Bjerkes dikt er hentet fra Samlede dikt 1940-1953.

Kappløp

En liten gutt
lagt i armene mine
pakket inn i et lyseblått teppe
av profesjonelle, men varsomme hender

som et desperat forsøk på å jage bort
den uunngåelige kulden
som siger innover deg
nå som du ikke lenger får varmen fra min kropp

Det ubeskrivelige øyeblikket
da øynene mine møter ansiktet ditt
memorerer ansiktstrekk
– din fars sønn, uten tvil

Fingrene mine følger dine
fra den lubne hånden og helt ut
til de bittesmå, perfekt formede fingerneglene
som ennå ser lyserøde og levende ut

I dette stille rommet
er det bare oss tre; du – og vi som skapte deg.
Og mens klikkene fra fotoapparatet
desperat forsøker fange tiden
forsvinner den minutt for minutt
– for aldri å vende tilbake

Aldri mer
skal jeg klappe kinnet ditt,
stryke deg over håret
eller la fingrene mine røre dine
Aldri mer
vil jeg kunne speile
min kjære i ansiktet ditt

For mens minuttene blir til timer
og timene til døgn
ser vi hvordan døden henter deg
sakte, men sikkert
bit for bit

– og til slutt er vi bare to


Gratulerer med dagen, J.

Melancholics United

November er her… med mørkt, kaldt vær – men også noen nydelige dager da sola fortsatt varmer bittelitt inn gjennom vinduet her. Jeg er så glad for utsikten her, det er alltid noe å hvile øynene på.

Formen har blitt litt bedre igjen, men jeg reagerer på kulde. Ønsker meg til varmere strøk. Skulle gjerne hatt et rehabiliteringssted å reise til, helst på en kanariøy.

For noen dager siden var jeg hos en spesialist i infeksjonssykdommer på Ullevål. Regner ikke med å få noen rapport derfra før på nyåret, men han mente det er sannsynlig at jeg har M.E. Først må han imidlertid ha svar på alle blodprøvene de tok av meg.

Mørketida får fram melankolikeren i meg. Dermed falt jeg pladask da jeg så denne videoen på siden til Rockette. Nydelige fotografier av Man Ray og sangen ‘At last’ av Etta James.