Kategoriarkiv: Lothiane prøver nye ting

Under kniven

I morgen skal det skje! Om ikke et eller annet uventet hinder dukker opp, så skal jeg opereres i morgen. Jeg har gruet meg så intenst den siste uken, at jeg håper jeg har fått ut alt på forhånd og at alt etterpå går problemfritt

Jeg ønsker deg en riktig fin 17. mai med grunnlovsjubileumsfeiring og alt det der! For min del tror jeg det blir mer pilleknasking og slumring, enn feiring, men vi får se. 🙂

Vi ses på den andre siden, inshallah!

Peace & Love

20140514-235959.jpg

Reklamer

Blender-moro

Jeg har kjøpt meg blender. Det har vært et ønske lenge, og da jeg i sommer kom over et tilbud på en kraftig blender, slo jeg til. Først og fremst fordi Tenåringen ikke er så glad i brødmat – nå får han smoothies til frokost, og det glir lettere ned.

Blenderen knuser is med letthet, og har eget vaskeprogram. Sistnevnte kan by på overraskelser, ettersom det er innmari kraftig. Jeg var ikke klar over det i starten, og brått hadde jeg såpevann utover det meste av kjøkkenet mitt. Jeg er bare veldig glad for at det ikke var blåbærsmoothie… Etter det har jeg lært meg at jeg må holde godt på lokket når den skal vaske seg selv.

Det eneste jeg er misfornøyd med, er at det er kjempevanskelig å få skrudd av bunnen så jeg kan vaske den skikkelig i oppvaskkummen. Noen ganger får jeg det til, andre ganger ikke.

Jeg har googlet litt og funnet en rekke oppskrifter, men som oftest lager jeg smoothie av det jeg har av frukt og bær. Noen isbiter, frosne bær, en banan og kanskje en pære, varierer eventuelt med en nektarin, eller mango… det meste passer. (Men lurt å ikke ha i alt på en gang – for mange smaker sammen blir ikke nødvendigvis så godt.) I tillegg har jeg oppi litt eple- og/eller appelsinjuice. Ettersom Tenåringen trenger litt ekstra kalorier, har jeg kjøpt et smaksnøytralt ernæringspulver på apoteket, og har oppi et par skjeer med det også. Har vi soyais i fryseren, blir det gjerne et par skjeer av den oppi også. Det smaker utrolig godt – jeg har nemlig smakt. Nå trenger ikke jeg ekstra kalorier, så jeg har måttet begrense meg litt. Men så…

Under en surferunde på nettet, kom jeg tilfeldigvis over en norsk blogg med oppskrifter på grønne smoothies. Det vekket interessen min såpass at jeg straks måtte ut og handle grønne saker. Hovedbudskapet er å bruke 60 % frukt og 40 % grønt; da blir smaken best. Jeg har testet med diverse grønne blader (salat samt blomkålblader) og med spinat. Jeg har også brukt avokado, noe som gir en rund og god smak. Følger man 60/40-prinsippet, smaker det egentlig ikke «grønt». Et par-tre mynteblader gir forresten en ekstra piff på drikken!

Som oftest mangler jeg alltid noe av det som står i oppskriftene, så jeg blander bare sammen det jeg har. I dag blir det i hvert fall noe med avokado… og nektariner, tenker jeg. Ja ja, det er jo ikke verre enn at jeg heller det ut hvis det smaker for ille. 😉

Skål!

Bruksanvisning er fint det, men…

Jeg er av dem som ikke egentlig liker å lese bruksanvisninger. Helst vil jeg få til på egenhånd. Men av bitter erfaring har jeg avfunnet meg med at det er lurt å bruke noen minutter på disse anvisningene likevel. Da blir jeg ekstra sur når bruksanvisningene som følger med suger lut og grønne erter.

Min kjære sønn har fått seg et lite krypinn, og der vil han gjerne ha trådløst internett. (Det sier seg jo egentlig selv når man har både laptop, iPod Touch og Playstation3.) For en tid tilbake fikk vi installert et helt vanlig modem slik at han kom seg på nett med tråd. I dag ankom en flunkandes ny trådløs router og gleden var stor.

Gjett hvem som fikk ansvaret for å koble den opp?

Heldigvis fulgte det med en bruksanvisning, samt en cd som skulle guide en fram steg for steg. Trodde jeg.

Bruksanvisningen sa igrunn bare: Følg cd-anvisningene.

CD’en ble plugget i og et vindu poppet opp. Der sto det en rekke ting vi måtte slå av på pc’en før vi satte i gang med installeringen. Antivirusprogram, brannmur og slike ting. Greit nok, det fikk jeg jo til (selv om antivirusprogrammet var litt vrient å slå av i og med at det ikke finnes noen avslå-knapp på det. Det løste seg ved å gå inn i oppgavebehandling og prosesser. Puh!) Så kom jeg til et punkt der det sto at man måtte gjøre noen endringer i et eller annet som hadde med internettilkoblingen å gjøre. Og jeg bare «hæ!?» og cd-anvisningen sa ingenting. Jeg fant ikke fram til hvor dette var, og cd’en nektet meg å gå videre før jeg hadde fått dette til. Helt uten å forklare meg hvordan på en forståelig måte for en som ikke har 7 års IT-utdannelse med 3 påbyggningsår.

Da ga jeg pokker’n i hele cd’en og googlet meg fram til en steg for steg-forklaring på nett i stedet. Den var ikke så enkel den heller, men den ga meg i hvert fall litt mer å gå på. Omsider hadde jeg kontakt med nettet, helt uten en tråd! Strålende..!

Så var det å konfigurere fandenskapet. Jeg logget meg på, den ba meg sette et navn og et passord på trådløstilkoblingen. Jeg så gjorde. Trodde jeg. For da poden skulle teste det med iPoden sin, fikk han til svar at passordet var feil.

Argh og akk og fy!

Så jeg ringte en venn i it-bransjen, og forstyrret henne midt i middagen og greier. Samtidig som jeg snakket med henne klikket jeg litt rundt og plutselig fant jeg forklaringen. Passordet jeg hadde satt var jo ikke for å koble seg til nettet. Det var bare et admin-passord for selve router-innstillings-programmet. (Eller hva det nå heter.)

Endelig fikk jeg endret til det ønskede passordet, Poden kom på nett med podden og alt var supert og flott og fint. Bortsett fra at hjernen min kokte og jeg var sur og irritert.

Jeg tror sånne IT-mennesker som lager bruksanvisninger er så lukket inne i sin egen boble der de tror at alle andre skjønner akkurat det som de gjør, og glemmer at vi vanlige dødelige faktisk er så idioter at vi trenger en steg-for-steg-forklaring på selv de enkleste ting.

Nå skal jeg gå og hvile min slitne hjerne, og jeg håper at jeg slipper å drømme om trådløse routere og forvirrende bruksanvisninger. Det holder med slike mareritt i våken tilstand, altså!

Jeg trenger støtte! (En anbefaling)

Forrige dagen var jeg på apoteket, og der hang det rader med støttestrømper i ulike størrelser – og atpåtil var det halv pris på varene. Jeg husker ikke første gang jeg tenkte at jeg skulle prøve en slik form for støtte, men det var i hvert fall først nå jeg gjorde noe med det.

Det som fikk meg i gang er det at jeg snart må leve cirka en uke uten magnesium-tilskuddet jeg har blitt så avhengig av. Uten det får jeg hjertebank og urolige legger/leggkramper. Begge deler er særdeles lite behagelig, så jeg har gruet meg veldig og lurt på hvordan jeg skal holde ut flere dager med dette.

I håp om at jeg skal klare meg uten magnesium har jeg altså kjøpt et par sorte støttestrømper, som ser ut som et helt vanlig par med knestrømper. Jeg har testet dem et par ganger nå, og det er ganske utrolig hvor bra det føles! De er kjempetrange å få på seg, men når de først er på så kan jeg ha dem på i flere timer før jeg kjenner at det er nok. I går natt hjalp ikke magnesiumen, selv etter 900 mg, og jeg trodde jeg skulle tørne. Da var det på med strømpene og krampene ga seg fort. Jeg sovnet med dem på, og våknet først noen timer etterpå av at det ble stramt og varmt. Av med dem, og jeg sov videre.

Det føles fantastisk å ha funnet noe som hjelper – så jeg deler gjerne med andre som kanskje har lignende problemer. Apotek 1 selger støttestrømper for halv pris nå (under 100-lappen!), i hvert fall det apoteket jeg var innom.

På lengre bil- og flyturer anbefales det å bruke støttestrømper for å unngå opphovning og blodpropp. Les mer her.

Strømpene finnes i beige og sort, men denne butikken satser på støttestrømper med friskere farger og mønstre!

Skummelt

Jeg er til tider så nevrotisk at jeg blir riktig lei av meg selv. Jeg er en katastrofetenker av de store; alt som kan gå galt må vurderes og bearbeides på forhånd. Slik enhver bedrift har sin katastrofeplan (forhåpentligvis), har også jeg min. «Tenk om…»

Ekte katastrofetenkere ser ikke lyset i enden av tunnelen!

For tiden har jeg så mange katastrofescenarier i hjernen min, at det sliter vettet av meg. Først og fremst er jeg iferd med å planlegge en konfirmasjonsfest, der er det nok av ting som kan gå galt. I tillegg har jeg i lengre tid holdt på med planlegging av tiårets tur: Konfirmasjonsgaven til sønnen min. Vi skal til USA til høsten, og det er søren meg ikke lite å tenke på i den forbindelse.

Planleggingen av turen gjør at jeg føler jeg må være fryktelig voksen og ansvarlig. Nå har jeg vel igrunn vært det i flere år, det er man nesten nødt til som mer-eller-mindre-alenemor. Men her hjemme har jeg i hvert fall et nettverk rundt meg. Blir det krise på den følelsesmessige siden, kan jeg ringe mamma, eller en venninne, og snakke ut om problemet. Er det noe mer praktisk, har jeg pappa’n min som jeg kan be om råd. Til tross for at jeg er 40 år, synes jeg fortsatt det er godt å ha noen «over meg» som kan lede meg fram når ting er vanskelig. Jeg må ha en voksen jeg kan spørre!


Når det gjelder vår kommende USA-tur, blir jeg derimot den eneste voksne. Jeg blir den eneste med sertifikat, og dermed altså den eneste sjåføren. «Hva hvis jeg blir syk?», tenker jeg. Nå er jeg jo syk hele tiden, selvsagt, men jeg er jo noenlunde oppegående så jeg tror det skal la seg gjøre å takle kjøreturene. Men hva hvis ikke..?

Dessuten er det fryktelig skummelt å skulle kjøre bil i et fremmed land, på fremmede veier, og ikke minst: i fremmede storbyer. Hallo, jeg skal kjøre bil i en by det bor 5-6 millioner mennesker! Jeg skal kjøre på motorveier med 6 filer i hver retning. Jeg døøøøør!

Musklene strammer seg, pusten stopper nesten opp og panikkfølelsen velter rundt i meg. Dette er SKUMMELT!

For å forberede meg mest mulig, i den grad det lar seg gjøre, snakker jeg med alle jeg kjenner som har vært i USA (og aller helst har kjørt bil der). Absolutt alle sier at dette går så bra så, itt’no problem! Alt er lagt til rette for bilkjøring i USA, dessuten er veiene og skiltingen mye bedre enn her hjemme. Joda, men…

Jeg greier jo ikke en gang velge flyselskap! Hvor vi skal mellomlande er også en stor utfordring. Det er JEG som må avgjøre, og det plager meg. «Er det nå egentlig noe lurt å mellomlande på Charles de Gaulle, der har jeg jo aldri vært, men flyet vi får kjøre med der er bedre enn de andre. Tror jeg da.» Så googler jeg litt og leser hva andre har sagt om saken, eller jeg spør på Twitter og får innspill jeg ikke har tenkt over. Veldig fint, men samtidig er det jo med på å øke vanskelighetene med å ta disse avgjørelsene. Jeg føler jeg har stått på stedet hvil noen uker nå. Hjernen jobber, men det blir ikke noe resultat om jeg ikke bestemmer meg!

Dette er den aller første ferien av slik art, der det bare blir sønnen min og jeg som skal reise. På hjemmebane er jeg stort sett ganske trygg, her har jeg orden på økonomi, på innkjøp og logistikk. Men nå må jeg ut av boksen, ut av alt det trygge og hive meg ut i noe voldsomt ukjent. Det er ikke lett for en katastrofetenker!

Jeg sier som Ludvig; «Det er fali’ det!» og ønsker å gjemme meg under dyna til noen andre fikser for meg.

Når jeg kommer meg gjennom alt dette, da er jeg voksen da..!

Sulten og sur!

Jeg skal altså ned noen kilo. Minst 7, for å være nøyaktig. Jeg må ta hensyn til at jeg er insulinresistent; det vil si færrest mulig karbohydrater. Ettersom lavkarbo-regimet jeg har ført det siste året ikke har ført til særlig vekttap, har jeg funnet ut at jeg er nødt til å se nærmere på kaloriinntaket mitt.

Lavkarbo-dietten jeg har fulgt består av nesten-ingen-karbohydrater og dertil mer fett. Noe må jo kroppen hente energien fra. Det har fungert veldig fint, jeg har holdt meg noenlunde mett – og best av alt; jeg fikk endelig stabilisert blodsukkeret mitt. Det i seg selv var verdt hele kostholdet!

Lavkalori er en annen grei. Jeg har fortsatt å holde meg til ca 10-20 gram karbohydrater per dag, men på grunn av kaloritellinga må jeg kutte ned på fettet. Det er ikke kroppen særlig fornøyd med. Nå får den plutselig ikke energien den ønsker seg.

Nå er det slutt på velbalansert blodsukker, gitt. Jeg er sulten HELE tida. Dag som natt. Magen skriker, jeg er svimmel og kvalm og noe så inni granskauen sur og grinete. Jeg drømmer om mat om natta, og om dagen tenker jeg ikke på annet enn når jeg kan spise neste gang. Men jeg er sta og bestemt, så jeg holder meg til de ca. 1700 kcal jeg kan tillate meg per dag.

Det går jo ikke i lengden, dette her. Jeg fungerer ikke, har ikke overskudd til noe når kroppen skriker etter mat.

I dag har jeg bakt et lavkarbobrød som inneholder ca 1830 kcal for hele brødet. Det veier 460 gram. Det skulle bli noe sånt som 4 kcal per gram brød, hvis jeg ikke bommer heeeelt. (Hjernen min klarer i hvert fall ikke å tenke matte når den er så utsultet.)

Bakeresultatet i sedvanlig Lothiane-stil. Men det smaker godt likevel!

Ane Guri kom med oppskriften – tusen takk til henne!

Dersom du har lyst å bake det samme er dette oppskriften:

4 store egg (eller 5 små) piskes lett
1/2 boks Kesam original
1 ss bakepulver
60 g sesamfrø
50 g kruskakli
60 g solsikkefrø
2 ss linfrø
3 ss olje
litt salt etter smak

Bland alt sammen i en bolle. Ha «deigen» i en papirkledd brødform og stek midt i ovnen på 180 grader i 50 minutter.

Frøene kan blandes i ulike mengder, eller erstattes med andre du liker bedre.

Jeg lagde min egen vri på brødet (det er jo det morsomme med baking): Kruskaklien byttet jeg ut med 3-4 ss fiberhusk og 1 ss glutenmel. Jeg ønsket mer linfrø (jeg brukte knuste linfrø) så jeg minska litt på sesamfrøene og økte med linfrø. Ellers grovhakket jeg solsikkefrøene med stavmikser før jeg hadde dem i deigen.

Kvelden ble avsluttet med en skive (ca. 30 gram) med hardkokt egg og litt majones. Jeg ble mett… en liten stund.

I morgen er det fredag og jeg har planlagt tacosalat. Denne gangen skal jeg lage tacokrydderet selv, etter å ha lest at kjøpekrydderet inneholder 60 % sukker!

(Jeg er sulten igjen, så jeg får gå og legge meg før jeg sprenger dietten min helt.)

Hjerte rimer på ….

Ettersom jeg i den senere tid har vært plaget med hjerteklapp store deler av tida, og legen min fant ut at jeg hadde en bilyd (ikke billyd) på hjertet, hadde jeg i dag æren av å få påmontert nok et måleapparat på kroppen min. Dere som har lest her før, husker kanskje at jeg gikk med døgnmåler av blodtrykk for en tid tilbake. Det var særdeles lite morsomt, faktisk var det riktig ubehagelig. EKG-målingen er ikke spesielt plagsom i forhold, Jeg merker igrunn ikke stort, annet enn at jeg har ledninger over store deler av overkroppen, samt er plastret både her og der.

Slik ser det ut:

Og når jeg letter litt på genseren, åpenbarer jeg strekkmerker, sideflesk og føflekker… samt en bunt ledninger og en svært kledelig boks:

(Jeg gjorde det om til svart/hvitt, så slapp dere i hvert fall å se alle de fine merkene mine i farger… det hjalp litt, jeg lover!)

Det verste var at damene som satte på meg utstyret, påsto at jeg skulle sove med bh’en på meg i natt da jeg spurte hvordan de mente jeg skulle få den av og på. Ja, særlig! Den skal av og det blir lenge før apparatet. Men de triksa det til så det skal visstnok gå greit likevel. Mulig damer med lite oventil synes det er helt greit å sove med bh på, men her skal den bare av fortest mulig.

Ja, så får jeg bare håpe apparaturet får med seg hvert minste hjertebank – for her er det så mye ubehag for tida at jeg holder på å bli sprø. Det er visst ikke farlig da, det har jeg fått høre både fra legen og andre – og jeg vet mange med ME sliter med samme type plager. Derfor prøver jeg å ikke bli redd lenger, men det er altså ganske lite ålreit uansett.

Trips og jeg har noen teorier om at vi mangler et eller annet siden vi lever veldig lavkarbo. Først og fremst skal jeg innføre en matvare jeg kuttet ut for noen uker siden, og se om det kan gjøre en forskjell. Jeg er heller på den vekta jeg har nå, hvis jeg kan slippe tull med hjerterytmen.

Blodtrykksmålingen førte ikke til noe som helst, så jeg håper de finner ut noe denne gangen. Kanskje jeg kan få en pille og bli bedre? *håpefull*