Kategoriarkiv: Lothiane bitcher

Og prisen er…

kundeserviceNår jeg kontakter firmaer, for å be om pris på en tjeneste, forventer jeg at prisen jeg får er den dette firmaet tar. Jeg begynner å ane et mønster om at ting slett ikke er som jeg har trodd.

For et par år siden ble jeg kontaktet av et alarmselskap. De kunne tilby gratis montering av alarmutstyr (brann- og tyveri) om jeg bare ble kunde hos dem. Etter litt betenkning sa jeg ja. Hver måned betalte jeg en fast sum kroner; relativt mye, men jeg valgte å fortsette likevel. Det er jo en trygghet i at det er noen som passer på.

Da jeg skulle flytte tok jeg kontakt med dette firmaet, samt ett til. Det andre firmaet kunne tilby gratis montering, samt en månedspris som er mer enn hundre kroner lavere enn det jeg har betalt tidligere. Jeg slo selvfølgelig til, og ringte mitt tidligere selskap og sa at jeg ikke ville være kunden deres lenger. De ville veldig gjerne beholde meg, så de tilbød å sette ned månedsprisen til den samme som det nye selskapet tar.

Og det er da jeg blir mektig irritert. Det er greit at det står et eller annet om det på websiden deres, bla bla bla. Jeg blir grinete uansett, for hvis det er sånn at de kan ta såpass mye mindre i måneden, så føler jeg meg bare grundig lurt etter å ha betalt blodpris i et par år. Det er for sent å komme etterpå og si at de kan slå av på prisen; det burde de ha gjort med en gang!

Det har skjedd meg senere også, at jeg har hentet inn pristilbud og slått til på den beste, bare for å få høre etterpå at de andre selskapene godt kan ta noen hundrelapper mindre de og. Men da har jeg jo alt ordnet bestilling og avtale!

Lærdommen må være at jeg først henter inn priser, så forteller at andre gjør det rimeligere, og så vente på enda en ny pris? Gidder jeg det?  Neppe…

Reklamer

Kvinner ikke velkomne

Det er ganske utrolig, egentlig. I Oslo finnes det en relativt begrenset mengde mennesker som er interessert i Skottland og alt som er skotsk. En del av disse har samlet seg i en forening, med jevnlige møter og fester. Denne foreningen er kun åpen for menn.

Portrett av Burns, av Alexander Nasmyth

Hvert år, den 25. januar (eller en dag i nærheten), feires poeten Robert Burns liv og diktning. Dette skjer i et utall byer rundt om i verden. Ifølge denne britiske artikkelen er dagene da kvinnene måtte holde sine egne fester over; nå feirer menn og kvinner sammen. Det viser også bilder jeg har funnet når jeg googlet «Burn’s Supper»; der dukker det opp bilder fra høytidelige feiringer – med både menn og kvinner tilstede.

I Oslo er dette uaktuelt. De vil ha festen sin for seg sjæl, men maser hvert år på at vi jentene skal komme og møte dem på pub’en etterpå. Der er det visst greit med kvinneselskap.

I forsøk på å diskutere disse tingene blir jeg møtt med tre argumenter (disse går igjen og igjen); 1) Det er tradisjon. 2) Menn får jo ikke være med i kvinners syklubber og 3) Dere kan vel lage deres egen fest

Så en, høytidelig feiring i en diger festsal, med innfløyet haggis og underholdning – det kan altså sammenlignes med det grusomme faktum at menn ikke får være med i syklubber? Jeg vet ikke hva en syklubb er en gang. Er det noe menn konsekvent utestenges fra, og kan det i det hele tatt regnes som det samme?

Lage fest selv… Som sagt over her, så er det et relativt begrenset antall mennesker i Oslo, som feirer denne dagen. Et lignende arrangement vil kreve en økonomi langt over hva jeg har mulighet til å bidra med, og dessuten…

…Jeg vil faktisk gjerne kunne feire denne dagen SAMMEN med mine venner og «kolleger» fra bandet. Vi er ikke mange kvinner i bandet, tre stykker om jeg teller rett. Resten av våre mannlige medspillere kan alle være med i gutteklubben, om de ønsker det.

At jeg er sint over denne urettferdige og antikvariske bestemmelsen om at jeg ikke er velkommen fordi jeg ikke har guttetiss, blir møtt med at jeg overreagerer. Kanskje det… Men å bli utestengt fra noe på grunn av sitt kjønn, er trolig noe som menn sjelden eller aldri opplever, og dermed ikke forstår hvordan føles. Argumentet om syklubb viser jo det særdeles klart.

I Bergen har de tilsvarende feiring i en lignende skotsk-norsk forening; men her er både menn og kvinner velkomne. Heia Bergen!

Bruksanvisning er fint det, men…

Jeg er av dem som ikke egentlig liker å lese bruksanvisninger. Helst vil jeg få til på egenhånd. Men av bitter erfaring har jeg avfunnet meg med at det er lurt å bruke noen minutter på disse anvisningene likevel. Da blir jeg ekstra sur når bruksanvisningene som følger med suger lut og grønne erter.

Min kjære sønn har fått seg et lite krypinn, og der vil han gjerne ha trådløst internett. (Det sier seg jo egentlig selv når man har både laptop, iPod Touch og Playstation3.) For en tid tilbake fikk vi installert et helt vanlig modem slik at han kom seg på nett med tråd. I dag ankom en flunkandes ny trådløs router og gleden var stor.

Gjett hvem som fikk ansvaret for å koble den opp?

Heldigvis fulgte det med en bruksanvisning, samt en cd som skulle guide en fram steg for steg. Trodde jeg.

Bruksanvisningen sa igrunn bare: Følg cd-anvisningene.

CD’en ble plugget i og et vindu poppet opp. Der sto det en rekke ting vi måtte slå av på pc’en før vi satte i gang med installeringen. Antivirusprogram, brannmur og slike ting. Greit nok, det fikk jeg jo til (selv om antivirusprogrammet var litt vrient å slå av i og med at det ikke finnes noen avslå-knapp på det. Det løste seg ved å gå inn i oppgavebehandling og prosesser. Puh!) Så kom jeg til et punkt der det sto at man måtte gjøre noen endringer i et eller annet som hadde med internettilkoblingen å gjøre. Og jeg bare «hæ!?» og cd-anvisningen sa ingenting. Jeg fant ikke fram til hvor dette var, og cd’en nektet meg å gå videre før jeg hadde fått dette til. Helt uten å forklare meg hvordan på en forståelig måte for en som ikke har 7 års IT-utdannelse med 3 påbyggningsår.

Da ga jeg pokker’n i hele cd’en og googlet meg fram til en steg for steg-forklaring på nett i stedet. Den var ikke så enkel den heller, men den ga meg i hvert fall litt mer å gå på. Omsider hadde jeg kontakt med nettet, helt uten en tråd! Strålende..!

Så var det å konfigurere fandenskapet. Jeg logget meg på, den ba meg sette et navn og et passord på trådløstilkoblingen. Jeg så gjorde. Trodde jeg. For da poden skulle teste det med iPoden sin, fikk han til svar at passordet var feil.

Argh og akk og fy!

Så jeg ringte en venn i it-bransjen, og forstyrret henne midt i middagen og greier. Samtidig som jeg snakket med henne klikket jeg litt rundt og plutselig fant jeg forklaringen. Passordet jeg hadde satt var jo ikke for å koble seg til nettet. Det var bare et admin-passord for selve router-innstillings-programmet. (Eller hva det nå heter.)

Endelig fikk jeg endret til det ønskede passordet, Poden kom på nett med podden og alt var supert og flott og fint. Bortsett fra at hjernen min kokte og jeg var sur og irritert.

Jeg tror sånne IT-mennesker som lager bruksanvisninger er så lukket inne i sin egen boble der de tror at alle andre skjønner akkurat det som de gjør, og glemmer at vi vanlige dødelige faktisk er så idioter at vi trenger en steg-for-steg-forklaring på selv de enkleste ting.

Nå skal jeg gå og hvile min slitne hjerne, og jeg håper at jeg slipper å drømme om trådløse routere og forvirrende bruksanvisninger. Det holder med slike mareritt i våken tilstand, altså!

Fem på gata

Det er egentlig merkelig at folk gidder å bruke tid og penger på å gå til legen. Spesielt merkelig at noen går videre til spesialister de må vente på i måneder og år, eller til private klinikker der de må betale tusenvis av kroner for å få helsehjelp.

Alt dette er helt unødvendig. De egentlige ekspertene har ikke hvite frakker, eller tiår med medisinsk utdanning. Ikke bruker de stetoskop, blodtrykksapparat eller annet teknisk utstyr heller. De trenger ikke ta blodprøver en gang. Likevel har de alle svarene.

Er det beinbrudd det er snakk om, vil du neppe få annet råd enn å ringe sykebilen – som jo er et greit hjelpemiddel i slike situasjoner. Det er når vi beveger oss over i de mer diffuse sykdomsområdene at De Allvitende får blod på tann og virkelig glimter til med drypp fra sin O’ så dype kunnskapsbrønn. «Migrene, sier du? Jo, nå skal du høre her… kusina til faren spiste brønnkarse dyrket i viet jord, og ble mirakuløst frisk. Det MÅ du prøve!»

Graver du litt i De Allvitendes egne livssituasjoner, er det mulig du vil finne ut at de ikke har helt kontroll på egne problemer, men andres problemer har alltid en særdeles enkel løsning. Knips, ferdig. Neste, takk!

Ofte finner du De Allvitende i din nære omgangskrets og familie. De har kjent deg lengst og har dermed hatt god tid til å stille diagnoser, finne årsaker og … selvsagt; løsninger. (Det fine her er at du har hatt omtrent like lang tid på å merke deg deres problemer, samt finne enkle løsninger for dem. Glem ikke det.)

De Allvitende finnes også i din mer perifere omgangskrets. Det kan være naboen din, som forteller deg om akupunktøren som kan kurere ALT. Eller moren til en i klassen til ungen din som ringer deg for å fortelle om kurset i England du burde ta, fordi det hjalp datteren til fetteren til kameraten til broren hans igjen. Og dessuten er det nok fordi guttungen din får for lite frisk luft at han er syk. Bare han kommer seg ut i skogen på tur, så blir alt så bra så. (At legens lab-tester viser at han har hatt en rekke infeksjoner er i denne sammenheng helt uinteressant. Ut på tur!)

Jeg har funnet ut at det er litt vanskeligere å si noe til vilt fremmede mennesker som har tatt seg bryet med å finne Spørsmålet om livet, universet og alt mulig – bare for meg. Skal jeg si tusen takk, eller skjelle dem ut, liksom?

If you can’t beat them, join them… Mitt forslag er derfor: Neste gang det feiler deg noe du ikke finner ut av på egenhånd… ta turen ut og spør 5 tilfeldige forbipasserende på gata. Jeg er sikker på du får god hjelp!

Nå kan det godt snu…

Sommeren begynte fint med ferietur til Sverige. Etter det har det ikke vært spesielt gøy. Gastroskopi, for eksempel, anbefales ikke til noen om du ikke absolutt må. Og om du må så synes jeg ikke du skal la deg overtale til å prøve uten kraftig neddoping. Jeg forsøkte uten. Det gikk dårlig. Så fikk jeg dop likevel, og etter et minutt eller så med brekninger, mens legen dyttet en slange ned i magesekken min, husker jeg ikke mer før han dro slangen ut igjen.

Nåja, slike detaljer burde jeg sikkert holde for meg selv, men akkurat nå føler jeg ikke for å holde ting inne. Ting ble ikke spesielt mye bedre etter undersøkelsen. Jeg har gått på en tøff kur med to typer antibiotika og vært lenket til badet, stort sett. Nå er jeg ferdig med medisineringen og fortsatt føles det tryggest å være i nærheten av et toalett. Om ikke det er nok har jeg i tillegg fått en allergisk reaksjon på antibiotikaen: Et lekkert utslett har spredd seg utover store deler av kroppen min. Nå har det begynt å klø og jeg har ikke zyrtec.

Mon tro om resten av sommeren blir like festlig? Jeg kan nesten ikke vente med å finne det ut…

P.S. Det kunne vært verre. For dere. Jeg kunne postet bilder, men det skal dere slippe. 😉

Alt var mye bedre under krigen…

Noen ganger ønsker jeg Norge blir rammet av noe fryktelig som får røsket folk ut av det motbydelige materielle fokuset som virker som styrer landet. En hungersnød, kanskje..? Eller et skikkelig børskrakk? (Innerst inne mener jeg det ikke, altså, det ville jo rammet meg like mye som andre, og det viser jo bare at jeg tar del i det samme motbydelige materielle fokuset… usj.)

I dag er jeg ganske irritabel, det er vel litt av årsaken til at jeg skriver som jeg gjør over her. Kroppen krangler og hangler, ting går i stykker på kjøkkenet, og i tillegg har hvem-det-nå-er-som-er-ansvarlig-for-snømåkingen-her-jeg-bor ikke giddi å måke helt fram til butikken. Når man kommer med 120 kilo elektrisk rullestol-scooter, og plutselig møter på store mengder løs snø… ja, da sitter man brått veldig fast. Det gjør meg helt rødglødende forbanna at de ikke greier å rydde veien skikkelig, spesielt i et boområde der det kryr av handikappede og gamle. Jeg fikk den hersens scooteren for å spare krefter, men det hjelper ikke stort når jeg må dytte den gjennom tung snø. (Ikke at jeg ikke er takknemlig for at jeg faktisk får et slikt hjelpemiddel, for det er jeg.)

Jeg kjenner folk som er verre stilt enn dette, altså. Noen er jo helt innesperret om vinteren, fordi det er så dårlig med snø- og isrydding. Og da kjenner jeg klisjeene kommer rasende inn i hjernen min. «Og de kaller dette Verdens Beste Land!» og så videre, og så videre. Det er kjempebra for alle som har nok penger, nok helse og nok overskudd til å delta i alt som er morsomt og dyrt – og tilsvarende lite morsomt for de andre.

Siden jeg er i gang med bitchingen tenkte jeg gå løs på Valentinsdagen også. Jeg trenger ikke skrive så mye om det, for jeg har gjort det før. Denne posten henter jeg frem fra glemselen – fordi jeg synes den inneholder morsom og interessant informasjon. Geiteofring og fruktbarhetsklask – det var tider det!

Imidlertid greier jeg ikke å holde så godt på bitchingen min, så jeg må bare legge til at jeg unner folk som er så heldige at de er i et skikkelig forhold å kose seg veldig med Valentinsdagen om de føler for det.  Jeg er bare vonbråten og misunnelig fordi det aldri skjer meg. 😉

Men – jeg får sitere litt fra sist sette Glee-episode og si:

«And to all the singles out there … This is our year»

Bildet er lånt her: http://www.howtogetexback.org/free-online-reports/how-do-you-mend-a-broken-heart

It’s hell when you’re around

Takket være bloggeren Trine (tusen takk!), fant jeg fram til en sang som er akkurat hva jeg trenger slik ting er i livet mitt nå. Hittil ukjent, men fra nå av en ny favoritt: Damien Rice med sangen «Rootless tree».

So fuck you, fuck you, fuck you
And all we’ve been through
I said leave it, leave it, leave it
It’s nothing to you
And if you hate me, hate me, hate me
Then hate me so good that you can let me out
Let me out of this hell when you’re around
Let me out, let me out,
Let me out of this hell when you’re around
Let me out, let me out

Dedikert til [sensurert] med «takk» for svik og løgner.