Kategoriarkiv: jeg trenger virkelig hjelp

Fett nok, fett nok…

Så har man vært på slanker’n siden steinalderen omtrent (i hvert fall siden jeg var 16-17 år), til og fra, med litt varierende resultat. Akkurat slik jojo-slanking det blir advart mot, vettu. And here we go again…

Det er ikke det at jeg går så himla fort opp, men etter at jeg begynte å leve uten melk, gluten og egg har det krøpet på en 8-10 kilo i løpet av de siste to årene. De alternative produktene, spesielt de glutenfrie, inneholder nemlig himla mye karbohydrater. Jeg har nådd det «gjeve» punktet der min BMI er på 31, altså fedme. Hu hei, og alle hjerter gleder seg. (Sikkert ikke mitt.)

Jeg leste en «artikkel» om ei dame som hadde testa det fantastiske middelet CLA, og gått ned noe sånt som 16 kilo på en måned, helt uten å gjøre noen andre omlegginger. Ja jøss. Det var liksom ingen tvil om at det var en sponset lenke, og slett ingen artikkel. Dessverre er denne fjernet fra nettet nå, faktisk er hele nettstedet borte, kanskje det har blitt klaget inn? I hvert fall… jeg bestemte meg for å teste produktet, siden man kunne «få» det helt gratis. Nesten. Man betalte bare porto og omkostninger.

Nå har jeg testet produktet i ca 1 måned, og det gjør absolutt ingenting. Overrasket? Neppe.

Etter omtrent to uker, tenkte jeg at nå får det hæren fløtte meg være nok tull, jeg må gjøre noe aktivt. Piller fikser sjelden noe som helst, i hvert fall ikke uten egeninnsats. Siden jeg ikke orka tanken på å sette meg inn i noe nymotens slankeopplegg, kjøpte jeg inn pulver og bars på apoteket. Etter dette har jeg bytta ut flere måltider, men ikke alle. Jeg har spist mindre enn vanlig. Jeg har spist sunnere, grønnere og kuttet ut søtt, noe som ikke var så dumt etter en sommer full av utskeielser. Jeg er så aktiv som jeg kan være, innenfor mine rammer. Så langt har jeg altså gjort dette, samt tatt CLA og et eller annet de kaller Powerburn. Og resultatet etter to uker, med masse sultfølelse og oppofrelser..? Jeg har gått ned 800 gram! Resultatet er til å grine av, men det hjelper jo ingenting.

De som sier at alt handler om kalorier, aner ikke hvordan det er å leve i en kropp som ikke fungerer som den skal. Min kropp vet i hvert fall ikke hvordan den skal benytte seg av fettet på kroppen. Den vil bare ha mer mat. NÅÅ! Og får den ikke det, blir jeg kvalm, svimmel, ufattelig grinete og sur, og fungerer rett og slett ikke i det hele tatt.

Nå har jeg en i nær familie, som har gått på Eurodietten en stund, og resultatet er både synlig og positivt. Her snakker vi noe sånt som 12 kilo ned på en måned (helt uten CLA!). Det er ganske dyrt å gå på Eurodietten, så jeg slo det først fra meg og ville prøve på egenhånd, men det går jo ikke spesielt bra. Det lavkarbo-opplegget jeg fulgte før jeg fikk påvist matintoleransene, er helt uaktuelt. Jeg gikk ned 5-6 kilo på to år, og det er jo ingenting. Dessuten orker jeg ikke tanken på å spise så mye fett resten av livet.

Egentlig hadde jeg slått meg til ro med at ting er som de er, men så er det denne operasjonen da, som har ønsket meg noen år. Jeg var så innstilt på dette i 2010, men det gikk jo ikke særlig bra…

Eurodietten får man ikke kjøpt uten videre, man må gjennom grundig helsesjekk og samtale med både lege og sykepleier, noe som selvsagt foregår på et privat legesenter der det koster skjorta og enda litt til. Det får bare være – jeg synes det er verdt å prøve. Hvis ikke dette funker, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Kanskje noen kan legge meg i koma et års tid, og kun gi meg intravenøs ernæring? Eller så får jeg vente på at de forsker seg ferdig på avføringstransplantasjon.

Skummelt

Jeg er til tider så nevrotisk at jeg blir riktig lei av meg selv. Jeg er en katastrofetenker av de store; alt som kan gå galt må vurderes og bearbeides på forhånd. Slik enhver bedrift har sin katastrofeplan (forhåpentligvis), har også jeg min. «Tenk om…»

Ekte katastrofetenkere ser ikke lyset i enden av tunnelen!

For tiden har jeg så mange katastrofescenarier i hjernen min, at det sliter vettet av meg. Først og fremst er jeg iferd med å planlegge en konfirmasjonsfest, der er det nok av ting som kan gå galt. I tillegg har jeg i lengre tid holdt på med planlegging av tiårets tur: Konfirmasjonsgaven til sønnen min. Vi skal til USA til høsten, og det er søren meg ikke lite å tenke på i den forbindelse.

Planleggingen av turen gjør at jeg føler jeg må være fryktelig voksen og ansvarlig. Nå har jeg vel igrunn vært det i flere år, det er man nesten nødt til som mer-eller-mindre-alenemor. Men her hjemme har jeg i hvert fall et nettverk rundt meg. Blir det krise på den følelsesmessige siden, kan jeg ringe mamma, eller en venninne, og snakke ut om problemet. Er det noe mer praktisk, har jeg pappa’n min som jeg kan be om råd. Til tross for at jeg er 40 år, synes jeg fortsatt det er godt å ha noen «over meg» som kan lede meg fram når ting er vanskelig. Jeg må ha en voksen jeg kan spørre!


Når det gjelder vår kommende USA-tur, blir jeg derimot den eneste voksne. Jeg blir den eneste med sertifikat, og dermed altså den eneste sjåføren. «Hva hvis jeg blir syk?», tenker jeg. Nå er jeg jo syk hele tiden, selvsagt, men jeg er jo noenlunde oppegående så jeg tror det skal la seg gjøre å takle kjøreturene. Men hva hvis ikke..?

Dessuten er det fryktelig skummelt å skulle kjøre bil i et fremmed land, på fremmede veier, og ikke minst: i fremmede storbyer. Hallo, jeg skal kjøre bil i en by det bor 5-6 millioner mennesker! Jeg skal kjøre på motorveier med 6 filer i hver retning. Jeg døøøøør!

Musklene strammer seg, pusten stopper nesten opp og panikkfølelsen velter rundt i meg. Dette er SKUMMELT!

For å forberede meg mest mulig, i den grad det lar seg gjøre, snakker jeg med alle jeg kjenner som har vært i USA (og aller helst har kjørt bil der). Absolutt alle sier at dette går så bra så, itt’no problem! Alt er lagt til rette for bilkjøring i USA, dessuten er veiene og skiltingen mye bedre enn her hjemme. Joda, men…

Jeg greier jo ikke en gang velge flyselskap! Hvor vi skal mellomlande er også en stor utfordring. Det er JEG som må avgjøre, og det plager meg. «Er det nå egentlig noe lurt å mellomlande på Charles de Gaulle, der har jeg jo aldri vært, men flyet vi får kjøre med der er bedre enn de andre. Tror jeg da.» Så googler jeg litt og leser hva andre har sagt om saken, eller jeg spør på Twitter og får innspill jeg ikke har tenkt over. Veldig fint, men samtidig er det jo med på å øke vanskelighetene med å ta disse avgjørelsene. Jeg føler jeg har stått på stedet hvil noen uker nå. Hjernen jobber, men det blir ikke noe resultat om jeg ikke bestemmer meg!

Dette er den aller første ferien av slik art, der det bare blir sønnen min og jeg som skal reise. På hjemmebane er jeg stort sett ganske trygg, her har jeg orden på økonomi, på innkjøp og logistikk. Men nå må jeg ut av boksen, ut av alt det trygge og hive meg ut i noe voldsomt ukjent. Det er ikke lett for en katastrofetenker!

Jeg sier som Ludvig; «Det er fali’ det!» og ønsker å gjemme meg under dyna til noen andre fikser for meg.

Når jeg kommer meg gjennom alt dette, da er jeg voksen da..!

Håpløst? (Med fare for «hårløst»)

Nå er gode råd dyre. Håret mitt er tørt som fy, det er så jeg gruer meg til hver hårvask der jeg føler hele huet er en eneste stor floke. Greiinga etterpå er heller ikke særlig morsom. Jeg har kjøpt dyre hårkurer hos frisøren, og alle skal visstnok være fantastiske, men de har ikke hjulpet stort så langt. Bortsett fra slanking av lommeboka mi, selvsagt. Greit nok å støtte lokale småbedrifter, men med fare for å høres ganske egoistisk ut synes jeg faktisk det kunne kommet meg til gode også.

I går gikk jeg til det desperate skritt å forsøke med en mirakelolje fra Body shop, som skal gjøre underverker for både tørr hud og tørt hår. Oljen lukter kjempegodt og er ganske ålreit å smøre huden med. Derimot var det visst ikke så lurt å eksperimentere med å ha den i håret, spesielt ikke siden jeg skulle ut på tur like etterpå. Jeg synes ikke jeg tok i så mye, men etter føning så det ut som jeg ikke hadde vasket håret på tre måneder, i tillegg til at jeg hadde dyppa huet i en bøtte med olje flere ganger daglig i like lang tid. Hadde det ikke vært for den supre hårdingsen jeg fikk fra Trips & Tics‘ Kölntur, ville jeg blitt ganske fortvilet, men uansett hvor ille håret er blir det alltid bedre når det settes opp med fin dings. (Sorry, huet er ikke helt med så jeg husker ikke rette benevnelsen på håroppsettdingsen. Trips kan sikkert hjelpe oss med å oppklare dette. Fin er den, i hvert fall!)

Med oppsatt hår la jeg ut på min lille høstferieutflukt, og det gikk jo helt fint. I dag har jeg vasket håret på nytt, så det ser litt bedre ut (men føles igrunn som litt av oljen stadig sitter i). Godt man er i trivelig selskap som ikke forventer shamporeklamehår og coctailkjole, men tåler en litt småsløv og innoljet Osloborger som slumrer i sofaen.

Nå har jeg rota meg et stykke vekk fra der jeg begynte posten, nemlig spørsmålet jeg ville fram til: Er det noen som har råd for hva som kan redde meg fra å ta barbermaskinen fatt og fjerne hele manken? Kjerringråd, eller tips om produkt som kan kjøpes, tas imot med stor lettelse og takknemlighet.

Da skal jeg drikke kaffen min og nyte solen som titter inn vinduet. 🙂

Rehab

Lothiane kan dessverre ikke komme ut og leke.

Hun er på avvenning etter å ha blitt hardt angrepet av spillegalskap*. Vennligst prøv igjen en annen dag.

bejeweled

int-addict

*Bejeweled på Facebook er et drittspill det er lett å bli hekta på. IKKE PRØV DET!

Det nederste bildet fant jeg her.

Vet Gud egentlig hva h*n gjør?

Jeg har blitt en skap-msn’er. Det vil si, egentlig skyr jeg msn som pesten fordi det er et helvete å skulle holde styr på flere samtaler samtidig og dessuten er det egentlig veldig sjelden jeg har lyst å prate med noen når jeg er på nett. Da har jeg annet å gjøre, som å skrive blogginnlegg og svare på epost, sjekke Tordenbloggen og lese andres bloggposter.

Så at jeg sniker meg innpå msn helt usynlig, sånn en sjelden gang, det gjelder nesten ikke.

Men i dag var jeg altså litt mer sosial av meg og fant ut at jeg skulle si hei til kompis O som jeg ikke har snakket med på lenge. Han er fan av tv-programmet QI, det er jeg og, så det snakket vi litt om slik seg hør og bør en tidlig søndags ettermiddag. Og jeg har fått en påminnelse om hvor utrolig dype og interessante samtaler man kan ha via msn og lignende pratebokser.

qi

For den som ikke kjenner programmet kan du få et innblikk på YouTube. Stephen Fry (min helt) og gjester snakker om interessante svar på kanskje ikke fullt så interessante spørsmål. Og nettopp i den episoden jeg linker til over blir det snakket om noe som min kompis O og jeg måtte diskutere litt dypere enn de gjør i dette programmet.

O: Skikkelig bra når han sier: «if God was a woman – sperm would taste like chocolate.» og Alan Davies parerer med «how do you know it doesn’t?»

Jeg svarer… og legg merke til dybden i svaret mitt: hahahaha

Men så legger jeg til: Jeg er forresten uenig med Fry i det der. For hvis sperm smakte sjokolade ville sannsynligvis flere ting skjedd: Det ville blitt færre barn (kanskje bra?), damer ville slitt enda mer med vekta og sjokoladeindustrien ville gått konk.

O: Sjokoladeindustrien ville klart seg. Lesber liker også sjokolade vet du! 😉

Meg: Hmm, jo men er de mange nok? Det ville blitt et kraftig fall i salget

O: Helt klart. Tror ikke damer hadde slitt med vekta, for det skal visst være brutalt mye proteiner i det da.

Meg: Sant.. kanskje det hadde vært en fordel da… hmm

O: Hadde sikkert blitt mindre kriger også, når alle mannfolk hadde fått så mange blowjobs de bare ville. Hadde vel gått rundt og smilt hele tida

Så altså… det er ganske mange fordeler med sperm som smaker sjokolade. Det har jeg aldri tenkt på før, men nå tenker jeg nesten ikke på noe annet.

Nei, for pokker… jeg trenger ingen å snakke med

Kjære NAV, leger, psykiatriske sykepleiere (og gu’ veit hva annet jeg har vært borte i de siste 9 årene)

Å snakke er fine greier, det gjør jeg mye av tida. Jeg har venner, familie, naboer og nettbekjente. Jeg har gått noen år i terapi, jeg har ransaket sjela og fortida mi. Jeg vet hva som har vært av bedritne ting og har plassert det der det hører hjemme. Når jeg henvender meg til dere innen helsevesenet/det offentlige er det for å få hjelp med helt bestemte ting. Det er fint dere er opptatte av mestring, men jeg trenger ikke lenger bekreftelser på at jeg «klarer selv». Jeg har de siste 10 åra funnet ut at jeg kan bo alene, jeg kan male, tapetsere, skru sammen og henge opp hyller. Jeg har ordna opp ting med det offentlige, jeg har flydd fra legekontor til legekontor, jeg har levert inn papirer i tide, vært til utredninger, skaffet bekreftelser, sendt inn underlagsdokumenter, gått til ørten typer behandling. Og jeg har tatt vare på ungen min så å si alene.

Etter at jeg fikk diagnosen ME har jeg fått enkelte ting på plass som gjør hverdagen min lettere; jeg har fått hjelpemidler, hjemmehjelp og jeg har søkt – fått avslag – klaget på vedtak og fått innvilget parkeringstillatelse for forflytningshemmede. 2 år har det tatt meg. Hvis jeg skal fortsette i dette tempoet vil det ta meg noen tiår å få alt på plass.

«Vi må finne den røde tråden og snakke om den.» Javel? Jeg har funnet og presentert den røde tråden for lenge siden. Jeg trenger ikke prate om fortida mi eller hvor vanskelig det er å være syk. Jeg trenger konkret hjelp med praktiske ting jeg ikke har kapasitet til selv. Hjalp det at jeg sa det? Nei… Hjelp med å fylle ut skjemaene i byråkratiet kan jeg ikke få, men vi kan gjerne snakke om at det er vanskelig. Så fint.

Hva med behandling for sykdommen? Det påstås at gradert trening kan hjelpe ME-syke. Okay, sett i gang da. Hent meg og ta meg med til dem som kan hjelpe meg med dette. Lag konkrete treningsopplegg for meg og følg meg underveis. DET trenger jeg hjelp til.

Det svirrer rundt meg av stønadsordninger jeg muligens har rett på. Grunnstønad, stønad til bilhold, støtte til kjøp av bil tilpasset mine behov, tt-kort så jeg kan delta på sosiale ting uten å blakke meg på taxiregninger. Kan noen sette seg ned med meg, hente fram de riktige skjemaene og hjelpe meg fylle dem ut? Jeg makter ikke mer.

Boligen må utbedres. Egentlig trenger vi en større bolig uten at sønnen min og jeg må rives opp fra et nærmiljø vi stortrives i. Jeg orker ikke finne ut av alt sammen på egenhånd. Det tapper meg så ekstremt når jeg sitter med alt ansvar selv. Stresset ved det gjør meg sykere.

Jeg ønsker meg et møte med alle som har med saken min å gjøre. Et møte der vi går gjennom behovene, der jeg kan få informasjon om hva jeg kan/bør søke om, hjelp med utfylling og kopier, bekreftelser og hva nå enn som trengs. Et møte der alt kan ordnes på en gang så jeg kan gå i gang med det jeg aller helst vil bruke kreftene mine på; å bli friskere. Er det ikke det dere ønsker også?

Den uendelige historien

Det er vel ingen hemmelighet at jeg stadig er på jakt etter Drømmemannen. Med ujevne mellomrom tror jeg at jeg har funnet ham, men så viser det seg at det er bom. Vel, jeg er jo en tålmodig person (les: sta jævel), så jeg gir meg ikke.

Tidligere har jeg forsøkt diverse nettsteder, stort sett med dårlig resultat. Og når noe ikke funker, så prøver man noe annet – ikke sant?! Vel, jeg hadde bestemt meg for å holde meg langt unna nettets datesider, men så ramla jeg utpå en lørdagskveld. Denne gangen forsøkte jeg et annet sted enn tidligere, uten at det virker noe mer lovende.

Påstand: Det bør umiddelbart opprettes et datested der man må bestå en IQ-prøve, samt (og dette er enda viktigere) en rettskrivningstest før man får lov å bli medlem. Jeg mangler dessverre kompetansen til å lage et sånt sted, er det noen som føler seg kallet? (I så fall bør IQ-testen ikke inneholde for mange matteoppgaver, da stryker jeg nemlig.)

I fjor en gang hadde jeg en tilleggsblogg som handlet om nettdating, der jeg testet ut diverse steder. Jeg gidder ikke det en gang til, det er virkelig for deprimerende til at jeg klarer å gjøre noe morsomt ut av det.

Så, Mirakel… Nå venter jeg bare på svaret fra deg og pinnene dine. Hjelp!?

Motekropp

Jeg har ingen motekropp, det kan man vel trygt slå fast. Det eneste jeg har er høyden, ellers har jeg en del kilo ekstra godt fordelt utover. Etter å ha gått ned 7-8 kg hjelper det litt på hva jeg våger vise meg i, men her kan det gjerne forsvinne 8 kg til.

Interessen for moter er heller ikke særlig tilstede, noe jeg tror har en del sammenheng med det jeg har skrevet over. Jeg kler meg stort sett i en topp og olabukse (eller noe capri-lignende når det er varmt). Men når jeg blir bedt i coctailparty nytter det ikke med disse gevantene. Da er det coctailkjole som gjelder.

Og her merker jeg at jeg blir litt svimmel av skrekk, for hvor i all verden finner jeg en coctailkjole som passer på den ikke-fullt-så-smekre kroppen min? Ikke bare skal den passe, jeg skal jo også føle meg vel og ikke se ut som en idiot. Det er ikke lett å skjule noe i snertne kjoler i tynt stoff.

Jeg kan ikke gå i lekre strapless, for jeg har relativt mye å bære på oventil. Det pleier jo ofte være et pluss, men er ikke alltid det når det gjelder kleskjøp. Resten av meg er også relativt godt polstret, uten at jeg fremstår som feit (tror jeg). Jeg vet ikke hvem jeg skal sammenligne meg med, for sånne som meg er ikke å se på kino. Der er man enten superduperstjernetynn eller kjempefeit og morsom.

Vel, jeg trenger desperat råd og hjelp. Er det noen moteløver der ute som kan komme med noen kloke ord og anbefalinger?

Nyttårsønske

Jeg tenker best når jeg er enten overtrøtt eller har spist for mye søtt. Det er visst det siste som har kicka inn nå. Etter et par måneder på sukkerfattig kost har jeg latt meg selv få skeie litt ut i jula. Det er jo som kjent ikke det man spiser mellom jul og nyttår som er problemet…

Men altså, det var dette sukkerkicket og hva det gjør med hjernen min. Poff, sier det. Og så har jeg en ny idé. Ikke noe lyspære over huet som med Petter Smart og Donald, men et lite rush av tanker og idéer som strøymar på.

For dem som kjenner meg er det vel ikke helt ukjent at jeg har bommet relativt stygt i kjærlighetslivet mitt gjennom de siste xx år. (Orker ikke telle etter, det blir for deprimerende.) Jeg velger rett og slett feil. Gang på gang. Min atferd når det gjelder valg av potensielle partnere er rett og slett uheldig for meg. Og atferd er det ikke enkelt å endre, det vet de fleste som har prøvd å endre sin egen (eller andres). Så det er da jeg kom på den briljante (?) ideen og overlate dette til noen andre. Jeg har allerede forsøkt meg med fedrene mine (ja, jeg har flere) om de ikke kan ta ansvar og arrangere ekteskap for meg. Så langt har det ikke skjedd noe, og jeg er som kjent utålmodig.

Her er altså mitt nyttårsønske for 2007:

(Det er ikke bare til jul man har lov å ønske seg noe, er det?)

Mitt ønske er at alle som kjenner meg arrangerer et møte med en passende, ålreit, singel mann for meg – med en de kjenner fra sin egen omgangskrets.


30.12. En liten endring: Jeg foretrekker å møte noen i en hyggelig sammenkomst, på en fest eller lignende, heller enn en «blind date». Det blir så kunstig og fører sjelden til noe positivt.

Tenk gjerne gjennom hvem du kjenner som er singel, som er i «passende alder» (mentalt sett), som har et utseende som matcher mitt (høyde, str. etc). Gjerne en mann med godt humør, mye humor, intelligent og litt kjapp i kommentaren. Musikalsk er også et pluss. Men nå skal jeg ikke si mer. Best å overlate det til noen som kan dette bedre enn meg.

Finner du en passende kandidat er det bare å si fra. I mellomtida skal jeg bruke energien min på noe helt annet enn å tenke på dette. Det skal bli godt!

P.S. Dersom du tilfeldigvis detter innom og leser dette – og ikke kjenner meg – så er det likevel lov å komme med forslag.