Kategoriarkiv: sammensurium

Julepuslerier

Husk å mate musene til julDet er merkelig hvor lite netting (å nette, netter, har nettet; og akkurat nå bedriver jeg selvfølgelig netting) det blir tid til når det skjer ting utenfor nettet. Så langt går det bra, formen er merkelig bra for tida. Kjenner jo at jeg gjør ting, men ingenting i nærheten av de strafferundene jeg pleier å få. Håper det holder noen dager til, for Lillesos og Broderen er i byen. 😀

Pippen og jeg har skrevet julekort – det vil si, jeg skriver, Pippen forsøker å spise tuppen av pennen. Kjempefint. Ellers liker hun å sitte på hodet mitt mens jeg vasker opp og lager mat. Det føles litt utrygt, med tanke på tidligere badetur i oppvaskkummen. Ikke har jeg lyst på stekt undulat heller, så jeg forsøker jage henne tilbake til stua. Det er godt å se henne være så aktiv og sosial igjen, det er tydelig at spinatkuren gjør susen. Det er det jeg sier; grønnsaker er tingen!

I går kveld fikk jeg handlehjelp og trodde jeg fikk unna alt jeg trengte. Men nei, måtte ut igjen i dag. Det gjorde ingenting, på kveldstid og på formiddagen var det faktisk nesten ikke folk i butikkene rundt her. Og nå har jeg fullt kjøleskap og fryser. Det burde holde 4 dager…

Jeg pusler stadig med å få pakket inn gavene. Utrolig mye papir og bånd som går med. Lurer på hvor mange trær som må bøte med livet for dette her. Sukk. Ja ja, det er for sent nå. Tenker litt på den merkelige skikken folk har med å ha juletre. Først dreper man treet, så drar man det i hus og lar det stå til man ikke orker mer dryssing. Når Trips forteller meg at hun har hørt på radioen at det er ca 1500 insekter og andre kryp i juletrærne, er jeg bare enda mer glad for at jeg har sluttet med sånt. Jeg minnes ennå den jula jeg satte opp treet i stua og merket at det stinka kattepiss av det. Sånt kjennes ikke før man har fått varmet det opp litt. Trivelig. 😉

Da er det vel nok fra meg i dag, det ligger tross alt enda en del julegaver og venter på å bli pakket inn. Dessuten må jeg lage julekonfekt og kokosboller. Akkurat passe travelt her, altså.

Håper dere har en fin lille julaften, alle sammen!

Stjernedryss og juleklemmer herfra.

God jul!

Reklamer

Gyllen desember

1. desember kom så brått på meg at jeg trodde pc’en min viste feil. Men nei… det var slett ikke feil, desember has arriveth og julestresset kjennes litt nederst i magen hvis jeg lar meg selv få lov til å tenke på det. Jeg er i gang. Ikke godt i gang, kanskje, men i hvert fall litt. I går bestilte jeg en drøss med ting på nettet, og på lista mi står det flere ting som skal bestilles. Kredittkortet får lov til å komme fram og riste litt på pelsen, noe som sikkert kjennes godt etter å ha støvet ned i lengre tid.

November må være årets tøffeste måned, i hvert fall synes jeg det er tungt når gråvær og mørke ligger over byen døgnet rundt. November er over, good riddance! Desember har ankommet med frost og klarvær, og ei sol som farger byen gyllen omtrent på den tida jeg står opp. Det er en ganske vakker og beroligende start på dagen, spesielt ifølge med en stor kopp kaffe med fløte.

I går ble jeg lokket med på tur gjennom en stor park, helt fram til kafeen der vi får kjøpt god kaffe vi tar med oss,  vekk fra barnevognmafia og rundkjøringstrafikk. I parken finnes nemlig benker der man kan sitte og nyte desembersola som snart er på vei ned bak hustakene. Det er frost i gresset og lufta er kald. Det gjør ingenting. Kaffen varmer. Vennskap varmer. Jeg lurer på om andre kan se avtrykkene fra sommerpikniker som stadig sitter i gresset? Jeg kan i hvert fall føle de er der… og ta bildene fra en glad forsommer fram fra mitt indre fotoalbum.

Hjemme kjøres digitale minner fra nær fortid i loop på fotoramma, slik at jeg alltid kjenner blikkene fra kjente og kjære på meg her jeg sitter og gradvis våkner foran skjermen. Det gir også en gyllen følelse.

Jeg må sette meg ut, selv om gradestokken viser flere minusgrader. Med ulljakke og pledd sitter jeg ganske komfortabelt og bader i alt det gylne. Noen ganger er Oslo riktig vakker, i hvert fall sett ovenfra. Akkurat her og nå ønsker jeg meg ingen andre steder, jeg vil bare sitte her og kjenne meg rolig. Kameraet får lov til å forsøke fange stemningen, selv om jeg vet det ikke er mulig. Ikke helt.

Etterpå er det Photoshop sin tur til å leke med farger og lys. I dag kjører jeg kontrasten ganske hardt opp, gjør det gylne enda mer gyllent, får tretoppene til å stå enda klarere fram. Sånn må det være i dag. Livet er stort sett ikke annet enn kontraster, kjennes det ut som.

Det gylne forsvinner så altfor fort, overlater plassen til det bleke og kjølige. Det gjør ingenting. Jeg fikk oppleve det, fikk fanget litt av det og kan dele det med andre.

En riktig fin og gyllen desemberdag ønskes dere alle!

Påske og sånn

Det er ganske stille fra min kant om dagen, og det henger mest av alt sammen med at jeg skal på påskeferie og har hatt en del å styre med på forhånd. Dessuten har sola skint så mye at jeg bare måtte teste solveggen på Café Celcius. Det var riktig bra og den lune kyllingsalaten smakte utmerket!

mars-april-09-179

Jeg tror ikke jeg vet om noen årstid bedre enn våren! Generelt er jeg veldig glad for at vi har årstidsskifter (selv om jeg neppe vil innrømme dette midtvinters). En periode bodde jeg i Spania og holdt på å bli sprø fordi det liksom var det samme været hele tida. Ja, bortsett fra da det plutselig ble iskaldt og jeg holdt på å fryse ihjel, selvfølgelig. Å bo i uisolert steinhus når det er 10 plussgrader ute er ikke å anbefale. Nuvel, nok om det. Våren har i hvert fall begynt å hilse på og det føles fantastisk bra! Det ble ingen utepils på meg denne gangen, men eplemost smaker heller ikke verst.

mars-april-09-176

Når man sitter der uten jakke og kjenner sola varme skikkelig, da skal det ikke mye til for å få meg til å bli i godt humør.

mars-april-09-168

Jeg vet ikke hva mer jeg rekker å skrive før jeg reiser, så jeg benytter sjansen til å ønske deg en skikkelig god påske nå:

Må sola varme, snøen smelte og utepilsen flomme til halv pris. Håper påskeharen legger igjen skikkelig digre egg så du har godis langt ut i mai uten at det fører til et gram i økt kroppsvekt.

Og med disse vakre og omtenksomme ord, overlater jeg dere til å skape den beste påsken som tenkes kan. 🙂

P.S. Siden jeg for lengst har gitt opp anonymiteten min, kan jeg tipse om at påskenummeret av Kamille inneholder en ørliten sak om undertegnede. Det skal litt til å se det, men den som leter skal finne. Og om artikkelen ikke skulle gi valuta nok for de femtini kronene bladet koster, så følger det med en riktig herrrrlig marsipansjokolade. Enjoy!

Får vel blogge litt, kanskje

Åh, jeg er så sløv om dagen. Har liksom ingenting å si, samtidig som det er masse som bobler rundt i hodet mitt. Noen ganger virker det som det blir propp. Enkelte ting passer ikke i bloggen, og så blir det liggende å sperre for det jeg kunne ha skrevet om. Fotogåter er fint da.

I går var jeg på øving i sekkepipebandet igjen, for første gang på flere uker. Det henger sammen med at formen har vært rimelig laber og i tillegg mista jeg motivasjonen da jeg manglet mulighet for opplæring på skarptromme. Ikke helt greia å lære seg på egenhånd. I går ble jeg imidlertid opptatt i den hellige treenighet; tenortrommegjengen. Det var artig! Og for dem som ikke aner hva jeg snakker om, limer jeg her inn en video av Jenny som ser ut til å være en dyktig tenortrommis. Jeg skal altså gå rundt som en raring og vifte med hvite køller i lufta. Når jeg aldri ble drillpike er dette egentlig hakket bedre.

Det er altså ganske sløve dager, etter at det har vært altfor mye i lengre tid. Derfor tar jeg det litt mer kuli og gjør rolige aktiviteter. Jeg har lest ut Den mørke materien (Det gylne kompasset + to bøker til) og det var spennende greier. Absolutt å anbefale for barn i (nesten) alle aldre. Magi og støv, det er tingen!

Jeg ser også en del film om dagen, og for tiden er det Stephen Fry og Denzel Washington som er favorittene. Av sistnevnte har jeg sett tre filmer på rappen; Deja vu, Remember the Titans og The Manchurian Candidate. Remember the Titans har jeg sett flere ganger, det er en flott historie. Sann er den og.

Vel, da har jeg stukket nesa litt utenfor det lune redet mitt igjen. Snart kommer jeg sikkert sterkere tilbake og besøker dere alle sammen. Høgs’nkisses

Nesehornets venner

Tusen takk for alle gratulasjoner (som jeg igrunn ba om selv, hehe). Veldig koselig, skal jeg si dere! 🙂

Dagen har vært hyggelig, til tross for at forkjølelsen er like plagsomt tilstede. Dajmkaken smakte nydelig og er nå borte, med hjelp av hyggelig nabobesøk. Vi rakk bare å se litt av filmen, men besøk er mye koseligere så det er ikke noe offer, akkurat. Poden føk rundt her med Mayra på hånda og «viste ham leiligheten». mayra-tastatur.jpgStor stas, det virker som fuggærn begynner å bli tammere. Når jeg sitter ved pc’en kommer han ofte flyvende bort og sitter på lampa og kikker på meg. Så flyr han ned og tasser over tastaturet mens han hakker etter neglene mine, som for å få meg til å slutte å skrive. Artig! Kanskje han vil blogge? (Dessuten bæsjet han på 4-tallet. Lurer på om det var et skjult budskap i det?)

nesehorn.jpgDet er jaggu kjipt å være så tett i nesa. I kveld måtte jeg til med nesehorn og saltvannsblanding. Etter litt hosting og harking av saltvann (æsj!) fikk jeg teken på det. Det funker som det skal, men like etterpå er jeg stadig tett i det ene neseboret. Det er til å bli gal av. Det hjelper ikke med otrivin, mentholatum eller saltvannsskylling. Hva gjør man da?

Legger seg, er sikkert svaret.

Nå er det snart helg! Hurra. Og jeg har vært 37 i hele dag og merker ingen forskjell. 🙂

Oppussing og en god sak

Så er oppussingen av podens rom unnagjort. En snill venn har brukt mesteparten av helgen på å sparkle, pusse og male. Du husker kanskje hvordan det så ut før?

Vel, her er resultatet og jeg er godt fornøyd med hva vi har fått ut av det lille rommet. Hva poden sier vet jeg ikke før han kommer hjem fra besteforeldre, men han blir sikkert aller mest fornøyd med at vi har fått plass til pc-bordet hans. Hva vi skal gjøre med det som ikke fikk plass er mer usikkert. Jeg ser i hvert fall ingen annen mulighet enn å appellere til at han nå er «stor gutt» og dermed må kvitte seg med diverse gamle leker og skrot. (Hvis ikke blir det jo ikke plass til noe nytt og nå er det snart både jul og bursdag.)

For tiden leser jeg «Simple living – slik gjør du det» av Gitte Jørgensen. Det er i grunnen ganske givende. Hun forteller om hvordan mange mennesker rydder opp i (og kvitter seg med) gamle ting de har samlet på i årevis, og hvordan de føler seg mye bedre etterpå – og dermed har overskudd til å ta fatt på livsprosjekter som forhåpentligvis gjør verden litt bedre. Jeg har veldig sansen for tankegangen. Til tider kan jeg føle meg kvalt av alle tingene jeg omgir meg med. Og hvor mye av dette trenger jeg egentlig? Hva gir det meg? Rettesnoren er at hvis en ting gir dårlige vibber så bør den kjappest mulig ut av huset.

Og med tanke på gavestyret som er så aktuelt i disse tider, blir jeg nesten kvalm når jeg tenker på hvor mye penger som brukes. 5 milliarder? 10? I år har jeg valgt å gi en sum penger til Ahead Moldova, som jeg første gang hørte om hos HvaHunSa. (Les innlegget hennes – det er sterkt!) Jeg har sett filmen som ligger på websiden til Ahead og lest om prosjektet. Det imponerer meg stort hva de har fått til så langt og jeg visste med meg selv at dette prosjektet ville jeg være med og støtte. Så – i år er det en del som får et kort i julepresang – der det står at julegaven i år har gått til Moldova. Det føles litt skummelt å gjøre dette, men samtidig synes jeg det er så mye unødvendig som handles inn til folk som har «alt», derfor valgte jeg dette i år. Forhåpentligvis blir det godt mottatt.

Jeg tror det som gjorde at Moldovaprosjektet traff meg så innmari er fordi det minnet meg om da jeg var rundt 17 og idealist på min hals. Da kommunismen ble kastet på båten i Øst-Europa og Romanias Nicolae Ceauşescu ble henrettet, viste nyhetssendingene ufattelige bilder fra barnehjem der handikappede barn lå stuet vekk mens de ventet på å dø. Disse bildene var så sterke og jeg ville så gjerne reise ned dit og hjelpe til. Jeg ringte Røde Kors, men de ville ikke ha meg fordi jeg var for ung. Jeg skjøv det hele fra meg og gjemte minnene bort i hukommelsen et sted. Og nå ble de hentet fram igjen. Ennå blir mennesker behandlet på denne måten, og det i Europa. (Ikke at det er bedre om det skjer noe annet sted, selvsagt.) Så – om du har noen kroner til overs og vil støtte en god sak, så håper jeg du vil vurdere Ahead.

Er det noen som vet om det finnes steder som kan tenke seg å ta over diverse ting som ikke er klare for søppelhaugen, men som likevel må ut av huset? Jeg har klær, leker, spill, kjøkkenting og trolig en Billy-hylle eller to. Det blir stadig mer her og jeg skulle gjerne sett at noen hentet det.

Inspirasjon

Jeg må bare starte med å klage litt. Forkjølelse er no’ herk! Det føles som jeg har vært syk i tre uker, men det er visst bare to. Det er rett og slett innmari kjedelig å snørre rundt, derfor raida jeg helsekostsjappa i går. 400 kroner flyr kjapt på et sånt sted, gitt. Hjemme pakket jeg ut forkjølelseste, hostesaft av alternativ sort, svarthyllbær-guffe og noe annet småplukk. Om ikke det var nok, raska jeg med meg en pakke med spesialkosttilskudd som visstnok skal ta knekken på forkjølelse. Den fant jeg forresten på Ica. De har mye fint på Ica. Chaite, for eksempel.

Det er ikke til å komme bort ifra at jeg har sturet noen dager. Dumping gjør det med meg, jeg er litt rar sånn. Men i går fikk jeg oppmuntrende venninnebesøk. Verene kom med vaffelrøre – og jordbær på tube – og kvelden ble så mye bedre. Her satt vi og pratet om alt og ingenting, som jenter ofte gjør. Problemløsing på høyt nivå, det vil jeg påstå. Og det funka fint som bare rakker’n. Alle sorger ble glemt en stakket stund og i løpet av få timer fikk jeg mer inspirasjon enn Hilde Hummelvold noen gang har gitt meg. (Det sier egentlig ikke så mye når jeg tenker meg om.)

En del menn tror sikkert at jente-/dameprat er ufarlige greier. Dem om det. Da jeg la meg i natt var planene lagt: Både utseende og plassering av den tatoveringen jeg har drømt om noen år er nå bestemt. Jihu! Men jeg forteller ikke mer ennå, i frykt av å jinxe noe. Det får jaggu holde at begge gangene jeg har endret sivilstatus fra «single» til «it’s complicated» på Facebook så har alt rakna. Skummelt!

Jeg er glad i vennene mine. De får meg til å snu om på tankene som jeg så lett roter meg bort i, akkurat som i Ole Bumm:

«Tenk om et tre veltet og vi var rett under det?» sa Nasse Nøff.
«Tenk om det ikke veltet,» sa Brumm, da han hadde tenkt seg om en stund.

Inspirasjon kan komme fra så mangt, men jeg tror vennene mine må være den beste inspirasjonen jeg har. Hva med deg?