Kategoriarkiv: hverdagsglimt

Fra en postoperativ pingles dagbok

Her er en oppsummering av de siste dagers hendelser, men aller viktigst: noen sabla gode råd om du skal inn og opereres.

Dag 1: Etter intens gruing, våknet jeg opp til enda mer gruing på den store dagen. Jeg dro tidlig avgårde, og drosjen ankom Aleris sykehus i god tid før møtetidspunktet. Jeg rakk å stikke innom apoteket og hente ut de smertestillende jeg skulle ha etter inngrepet.

Jeg ble hentet inn på avdelingen av en sykepleier som viste meg sengen min, hvor jeg skulle gjøre av tingene mine, samt en vakker pysjamastopp one-size-fits-all med knepping foran, som det var meningen at jeg skulle ta på meg. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, og la meg under varmelakenet. Så lå jeg der da, og ventet. Det var lov å bruke mobilen, så jeg fikk sendt avgårde noen meldinger om at NÅ skjer det snart.

Etter hvert fikk jeg besøk av anestesilegen, som vekslet noen ord med meg, ga noen beskjeder til sykepleierne og forsvant igjen. Og så kom endelig kirurgen min, Jan Frøyen, og hentet meg. Vi gikk først inn i et rom der han tegnet på meg med en tusj, og så gikk vi videre ned i en kjeller (tror jeg), der noen av operasjonssalene er. Jeg fikk hilse på flere av dem som skulle være tilstede, men har dessverre glemt navnene. På den tiden var jeg ganske utafor av nervøsitet, selv om de rundt meg var helt rolige. Legen satte på noe klassisk musikk, og så var det klart for å gå inn i operasjonssalen. Jeg passet på å skryte av den flotte pysjamastoppen (eller -kjolen) de hadde utstyrt meg med, og fikk svaret: ja, vi er jo på Vestkanten, her kan vi sånt! Humor er alltid bra når man er nervøs!

Jeg la meg på et bord, armene ut til siden. Anestesisykepleieren, en veldig koselig og lugn mann av typen jeg gjerne kunne tatt med meg hjem, satte inn veneflonen i hånda mi og gjorde klart narkosemiddel og saltvannsdrypp. Operasjonssykepleier vasket meg med jod, og jeg lå og hakket tenner av nervøsitet og kulde. Anestesisykepleieren sa han skulle begynne å gi meg litt narkosemiddel så jeg skulle bli litt roligere, og etter det husker jeg ikke mer før «min» sykepleier ropte «nå er du ferdig», og jeg våknet opp i sengen min oppe på avdelingen.

Jeg var ennå i halvsvime da hun tok på meg en sports-bh, men jeg husker at jeg kikket ned og så at det var ganske flatt. Han kirurgen hadde visst fjerna alt når han først var i gang. Ja ja, like greit!

Det begynte å svi en del, så sykepleier ga meg noen tabletter. Og så lå jeg der og våknet stadig mer. Jeg fikk sendt ut noen sms, og prøvde å ta selfies i sengen. Jeg spurte til slutt sykepleieren om hun gadd å ta noen bilder, og det gjorde hun. Og så fikk jeg mat. Deilig, nydelig mat! Kaffe… En kopp kaffe til… Mmmm! Postoperativ mat er jaggu noe av det beste jeg har smakt!

Jeg husker ikke alt så detaljert, men kirurgen var innom en kjapp tur og sa at alt var bra. Inngrepet hadde tatt ca 1 time og 15 minutt, og det ble fjernet tilsammen 1,5 kg. Tenk det! Fra J-cup til B-cup på 75 minutter.

Etter et par timer var jeg klar som ett egg til å dra hjem. Pappa og Tenåringen kom og hentet meg. ❤

Jeg hadde fått beskjed om holde sengen den første dagen, så da gjorde jeg det en stund, men jeg følte meg helt fin! Tipp topp, tjohei, nesten klar for joggetur. Vel, ikke helt det, for jeg følte meg ganske stiv og støl, og det sved en del i sårene. Likevel hadde jeg ventet det mye verre, så kanskje all gruingen på forhånd likevel hadde hjulpet?

Råd 1 blir derfor: gru deg skikkelig masse på forhånd og forvent deg det aller verste. Da blir du høyst trolig gledelig overrasket når det går bra.

Råd 1b: Dessuten kan du på forhånd prøve å leke at du er en Tyrrannosaurus Rex med veldig korte armer. Da vet du hvordan det blir en god stund fremover. Regelen er; ikke løfte armer over skulderhøyde, ikke bære tyngre enn 2 kg. Gjentas i fire uker.

20140520-140814-50894371.jpg

Jeg fikk besøk samme kveld og det var innmari koselig! Besøket er sykepleierutdannet, noe som var veldig nyttig med tanke på en del spørsmål jeg hadde. Spesielt siden hun har gått gjennom tilsvarende inngrep selv for en del år siden. Jeg råder alle til å lytte til erfarne fjellfolk, som har gått turen før. Heldige meg har flere slike erfarne folk i vennskapskretsen.

Råd 2: Spør og grav og be om alle opplysninger fra folk som har blitt operert før. Det er ikke sikkert at du får samme erfaring, men da ser du i hvert fall at a) noen har gjort det før deg og b) de har overlevd.

Dag 2: Jeg våknet etter 4,5 timer, fordi smertestillende hadde sluttet å virke, og kroppen ville gjerne ha mer dop og mindre vondt. Jeg fikk stabla meg ut av senga og svelget en codaxol. Au, ting var ikke godt… Det tok noen timer før jeg sovnet igjen, og det ble mest slumring. Ved 8-tida ringte jeg til sykehuset og lurte på hvorfor det står på pakken at jeg bare skal ta smertestillende hver 8. time, når virkningen går ut etter ca 4? Svaret var noe sånt som at jeg bare måtte bite tenna sammen, og at dette ville gå over etter noen dager. Eh… Jaha?

Råd 3: Når noen sier du skal bite tenna sammen og holde ut vondter dagen etter at de har skåret bort deler av kroppen din, sørg for å ha noen i bakhånd som kan fikse opp i det. Det burde være selvsagt at sykehuset sørger for dette, men ta ingenting for gitt. Dagen etter en operasjon er ikke rette tida å snakke om å forhindre avhengighet. Dessuten tar jeg føkkings nesten aldri en ibux en gang, så… Nei, dette sto til stryk. Jeg nekter å ha vondt når det er mulig å unngå.

Ting jeg har lært: kroppen heler fortere når den får sove og hvile nok. Smerter gir elendig søvn og hvile.

Jeg kjenner jo flere erfarne fjellfolk, som sagt, og et stykke ut på dag 2 fikk jeg selveste Severin Suveren på besøk, bærende på pene små piller. Den ene typen er en depottablett som sørger for å fordele ut smertestillende midler i 12 timer. O’ lykke!

Dag 3: Så den natten sov jeg hele natten, uten problemer. Neste dag var jeg et nytt menneske, om enn noe trøtt. Faktisk så trøtt at jeg kunne sove omtrent når som helst. Denne dagen var selveste 17. mai, og vi hadde besøk hele dagen av vår kjekke familie. Hipp hipp hurra! Jeg fikk god mat og mammas kake, og ellers er dagen litt i tåka, men det var en fin dag!

Jeg unnet meg en ny depottablett på kvelden, og nok en gang sov jeg helt nydelig hele natten.

Dag 4: Jeg våkner opp og tenker at i dag prøver jeg meg uten sterke piller. Jeg inntok 400 mg ibux i stedet, noe som viser seg å være nok. Hurra! Pappa tar meg med til nærmeste butikksenter, der vi handler litt mat, og jeg fikk hjelp av en frisør til å vaske og føne håret. Nydelig! Det er ennå 4 dager til jeg kan dusje, og ca 3,5 uker til jeg kan løfte armene over skulderhøyde. Frisørhjelp var dermed en stor glede!

Nå måtte jeg også oppsøke apoteket, ettersom operasjonen har stoppet opp kroppen min. Ingenting vil ut der det vanligvis skal ut, og det blir etter hvert litt problematisk. Jeg ringte Aleris på morgenen og fikk til svar at jeg burde kjøpe Laktulose, men det kommer ikke på tale. Har testa det før, og reagerte dårlig på det. Jeg kjøpte heller dulcolax-tabletter og tok straks 1. Mot kvelden begynte denne å virke, men det hjalp ikke så mye siden det stadig var stengt i utgangen. Desperat tok jeg 1 til før jeg la meg og håpet på et mirakel neste morgen.

Dag 5: Mirakelet uteble, til tross for intense forhandlinger. Hjelpes, nå er det snart nasjonal krise! Pappa ble utsendt til apotek og kom hjem med microklyx. Halleluja! Det burde egentlig komme på førstesiden av avisene når veier åpnes etter fem døgn! Dette var på nivå med norske medaljeplasser i OL! Heng ut flagget!

Råd 4: Operasjoner og smertestillende midler kan stoppe opp kroppen din, og selv om du på forhånd tror det skal ordne seg, så er det ikke sikkert at det gjør det. Forbered deg på krisetilstand, kjøp inn alle remedier på forhånd, og la dem ikke ligge igjen hjemme slik jeg gjorde. De virker nemlig ikke på 13 mils avstand. Vent heller ikke til fjerde/femte døgnet, ta tak så fort som mulig. Du kommer til å takke deg selv. Avløpsverket kommer også til å takke deg.

Om et par dager skal jeg inn og fjerne boutonering, som jeg tror er en slags bandasjedott de har lagt utenpå brystvortene, ettersom de ble sydd på etterpå. Stingene skal sitte på i enda en uke, og teip skal skiftes med jevne mellomrom. Det er noen uker igjen før jeg kan leve normalt, men nå er jeg forhåpentligvis igjennom det verste. Og – jeg lever og kan fortelle om alt sammen!

Nå ser jeg fram til å flytte hjem igjen om noen dager, og plage Tenåringen med alt jeg trenger hjelp med. Bloggen blir muligens brukt til å dele erfaringer fra livet som Tyrrannosaurus Rex.

20140520-142212-51732688.jpg

Under kniven

I morgen skal det skje! Om ikke et eller annet uventet hinder dukker opp, så skal jeg opereres i morgen. Jeg har gruet meg så intenst den siste uken, at jeg håper jeg har fått ut alt på forhånd og at alt etterpå går problemfritt

Jeg ønsker deg en riktig fin 17. mai med grunnlovsjubileumsfeiring og alt det der! For min del tror jeg det blir mer pilleknasking og slumring, enn feiring, men vi får se. 🙂

Vi ses på den andre siden, inshallah!

Peace & Love

20140514-235959.jpg

Shit..! (eller: Epost-rot og påskegreier)

Det som er litt dumt er når man har hatt en epostadresse i årevis, men sjelden bruker den, annet enn til de mer anonyme kontaktene man av og til kan ha på internett, som for eksempel på bloggen min. Når man så ikke lenger bor i et borettslag med tvungen Telenor-tilknytning via kabelnettet, fører det visst til at epostadresser forsvinner sånn helt i det blå, og uten at det blir gitt beskjed. Det er klart, jeg burde jo ha forstått dette, men det forsvant vel i flyttekaos og alt som har skjedd etterpå.

Så… hvis noen har forsøkt å sende meg epost via den adressen jeg har oppgitt her på bloggen (og som nå er oppdatert), må jeg bare si BEKLAGER så mye! Det skal forhåpentligvis aldri skje igjen, for nå har jeg laget en gmail-adresse, og gmail følger ikke bosted og internettleverandør.

Ellers vil jeg bare ønske alle en riktig god påske!

God påske! med vennlig hilsen denne påskehunden som gjerne vil gi deg et egg.
God påske! med vennlig hilsen denne påskehunden som gjerne vil gi deg et egg.

 

FEMTEN!

Eurodiet funker for meg. Nå har jeg gått ned 15 kilo siden jeg starta i høst. Hurra! BMI’en har gått ned fra 31 til 26, altså fortsatt noen kilo for mye, men innenfor normalen.

People don't want to hear about your diet. Just shut up, eat your lettuce and be sad.
Jeg er’kke særlig trist, tvert imot, men har forståelse for at det ikke er sååå interessant for andre. 😉

Femten kilo er jo en del. Beltet er strammet inn fire hakk, og jeg ser behovet for en handletur i klebutikkene snart, men aller viktigst… Dette betyr at jeg snart blir lagt under kniven. Ikke fullt så høyt hurra for det, selv om jeg selvsagt ser fram til at det blir gjort. (Det er bare så innmari, pokkers skummelt å skulle bli skjært i.) Etter å ha møtt kirurgen er jeg litt mer betrygget, han virker som han vet hva han driver med. 🙂

Jeg skal ikke mase mer med dette, annet enn å si at jeg er superfornøyd med Eurodiet og oppfølgingen jeg får. Nå er jeg godt i gang med fase 3, og når jeg kommer til fase 4 (om et par ukers tid), skal jeg finne fram til det kostholdet jeg skal leve på resten av mitt liv.

Flere poster om dette temaet, for den som leter etter informasjon om Eurodiet:

Plutselig så skjer det!

Akkurat når du minst venter det… så kommer det en ny post på bloggen. Det begynner jo å bli en stund siden sist, og selv om jeg har tenkt mange ganger på ting jeg skulle skrive om, så fant det aldri veien ut av hodet mitt og over på skjermen. Sånn kan det gå, gitt.

Ettersom jeg skriver så sjelden føler jeg alltid at det er på tide med en kjapp oppsummering. Skal vi se… Januar har stort sett vært en skikkelig nedtur, men det er jo januar hvert år. Det bedret seg mot slutten, da jeg havnet ute på datehelvetet igjen. Dermed sluttet januar med et slags lys i tunnelen. Dessverre gikk det brått over, men det gidder vi ikke dvele ved. Det er nok bare to menn i mitt liv; Tenåringen og pelsdotten. 🙂

Imorra fyller jeg år igjen. Det begynner å bli en del av dem, så det vil jeg heller ikke bruke tid på – men en ørliten feiring med de to gutta mine skal det nok bli. Jeg har vært ute og handlet inn to buketter med nydelige tulipaner, god middag og ingredienser til en ganske sunn dessert. Tror til og med jeg skal unne meg et glass rødvin!

Mitt forsøk på å gå ned i vekt har vel vært det mest vellykkede i min verden – det er nesten 12 kilo mindre Lothiane, og det føles bra! Jeg har en vekt nå som jeg tror det er minst 10 år siden jeg hadde sist, og en følelse av å være tilbake til sånn jeg egentlig skal være. Jeg svømmer i de gamle olabuksene mine, men hadde heldigvis noen i mindre størrelse pakket bort i klesskapet. Beltet mitt har snart ikke flere hull igjen, men det frister ikke så veldig å gå ut og bruke penger på klær ennå, ettersom jeg ikke vet hvor jeg kommer til å ende opp. Nå har jeg så vidt begynt på fase 3 av Eurodiet, og jeg skal langsomt føre tilbake en del karbohydrater i kostholdet mitt. Foreløpig er det litt frukt som har blitt lovlig, men senere i måneden kan jeg begynne å spise et par grove knekkebrød per dag. I mars kan jeg glede meg til å spise yoghurt! Oh lykke. 🙂

Jeg skal ikke påstå at det bare har vært moro med dietten så langt, jeg begynner å bli ganske lei en del av produktene. Jeg fikk også problemer med fordøyelsen en stund, og det gjorde meg ganske mismodig. Nå er ting bedre, så da satser jeg på at det fortsetter sånn.

Om ikke så fryktelig lenge skal jeg ut og reise! Faren min fyller rundt tall, og tar med seg barn og barnebarn til Det Store Utland. Vi skal til et sted det er gode sjanser for både sol og varmt vær, og jeg gleder meg veldig! Satser på en uke med bading, lesing og avslapping… og forhåpentligvis en del fotomuligheter. Det blir sikkert noen bilder å dele her etter hvert også. 🙂

Før vi drar på tur rekker Tenåringen å fylle 18 år… Tenk det! Jeg kommer nesten ikke over at jeg har en så voksen sønn. Vi har brukt det siste halve året på å øvelseskjøre – og han har blitt veldig flink. Det er ikke bare mine ord, kjøreskolelæreren hans sa at han kjørte «konge» etter siste time, og nå er han klar for siste del der det blir glattkjøring, landeveiskjøring og hva det nå er de skal gjennom. Det blir en gledens dag når han har lappen og kan kjøre til og fra skolen selv! 😉

Sånn, da har jeg fått samlet opp det som har skjedd siden sist. Kanskje jeg nå kan greie å begå en skikkelig bloggpost igjen snart? Det er i hvert fall målet, men som man har lært når man har levd noen år… veien til målet er sjelden en rett motorvei. Noen ganger minner den mer om en tur i Trollstigen:

Veien er målet..?
Veien er målet..?

Så gjør vi så når vi stresser til jul…

Endelig litt bloggetid igjen! Jeg har dopa ned bikkja og Tenåringen, for å få litt fred og ro ved pc’en. Det blir jo bare mas, ellers.

Jeg har selvfølgelig ikke dopa ned Tenåringen, han er bare veldig bundet til sofaen for tida, ettersom han har fått en heftig runde med halsvondt. Teemo har vært neddopet i dag, og er stadig ganske trøtt, etter et besøk hos veterinæren. Det gikk helt fint, vi er heldige med dyrlegen vår. Ettersom han stadig var rimelig bedugget da vi kom hjem, benyttet jeg anledningen til å barbere ansikt og poter, samt klippe en del pels. Det er ikke av hans favorittsysler, men nå lå han stort sett stille og zzz gjennom det hele. 🙂 Etter å ha fått i seg litt mat, har han fortsatt sovingen foran peisen. Det ser egentlig veldig godt ut.

teemo-etter-vet

De siste ukene har vært uvanlig hektiske til meg å være. Jeg er sånn at hvis jeg har flere ting i kalenderen i samme uke, blir hjernen min grøt og slår seg av. Ettersom det er enkelte ting, som bare må gjennomføres, har jeg ikke fått ordna noe som helst til jul. (Litt da, men ikke på langt nær det jeg ønsket.) Det får stå sin prøve, jeg antar at det ikke er så farlig når man ser tilbake på det etterpå.

Formen har vært rimelig bra gjennom alt sammen, men det indre stressnivået gikk i taket og det forstyrret nattesøvnen. Det ble rett og slett overload i systemet. I tillegg til de vanlige syslene med å sørge for at Tenåringen kommer seg til og fra skolen, samt følge opp at han får tatt kjøretimene sine (noe som innebærer uhorvelig mye kjøring på meg), har jeg også hatt ørten timer hos sykepleier, leger og laboratorium. Det meste har vært oppfølgingen av eurodietten, noe som har vært nødvendig i starten, men som jeg håper det kan bli veldig mye mindre av framover. Jeg har også starta med b12-sprøyter en gang i uka, og da må jeg til noen som er trent på å sette dem, altså nok et besøk på legekontoret. Noen ganger har jeg greid å samkjøre det, men det går ikke hver gang. Uansett, det er mulig at b12-sprøytene er årsaken til at jeg stadig er på beina?

Det dukket også opp en sosial greie, som medførte massevis av stress og gruing. Jeg skal ikke gå i detalj om hva, men den uka før hendelsen var jeg så stressa at vektnedgangen stoppet helt opp. Det kan også ha sammenheng med at det ble litt rot i måltidene. Jeg fikk i meg det jeg skulle, men ikke alltid når jeg burde ha spist. Uansett, da det hele var over «raste» jeg ned nesten en kilo i løpet av et par-tre dager. Puh!

Eurodietten går bra, synes jeg. Vekta peker stadig litt lenger ned enn før, selv om det ikke går veldig fort. Nå har jeg holdt på i litt over 3 uker og har gått ned omtrent 4 kg på den tida. Det er jeg fornøyd med! Sammen med det jeg hadde gått ned før jeg starta eurodiet, har jeg tilsammen gått ned nesten 7 kg. Det merkes på klærne. 🙂

Det aller beste er at det merkes på kroppen. Blodsukkeret er mer stabilt enn det har vært på lenge, og jeg er som oftest ikke særlig sulten, annet enn når det nærmer seg at jeg burde spise. Det er vel sånn som kalles «normalt»? Det betyr at det ikke har vært så mange sinna-anfall her hjemme, noe jeg tror alle her er glade for. 🙂 Magen er mer fornøyd også, hurra hurra. Det eneste er at mye grønnsakspising medfører en del… gassdannelse. Er det ikke det ene, så er det det andre.

Jeg har funnet ut at jeg er veldig fornøyd med en del matvarer, og ikke så veldig fornøyd med andre. Risotto og semulegryte er ganske uggent, synes jeg. Barene er gode, men de kan man kun spise én av per dag. Kjeksene er kjempetørre, men sammen med kaffe (eller annen drikke) er de helt supre. De gir meg en følelse av å ha noe skikkelig tyggbart, og det er ikke så dumt når mye av den andre maten er ganske … myk. Jeg bruker også kjeksene om jeg blir veldig sulten mellom måltider, som en liten dessert til kaffen etter middag, eller om jeg føler at jeg bare MÅ ha noe før jeg orker å lage ordentlig mat. Det er helt ok, sykepleieren sa det er lov.

Maten jeg liker best er omelett, pannekake (begge to er det lov å tilsette 1 egg i, men max 2 tilsammen per dag), suppene, sjokoladefrokostblandingen (!), potetgratengen og faktisk også de merkelige soyaburgerne. Ikke at de egentlig smaker særlig godt, men … det føles som mer ordentlig mat. Jeg synes også det er greit med sjokoladedrikkene, selv om de blir innmari rare hvis de blir varmet for mye opp. Dessertene er ganske gode, men litt «grøtete».

I tillegg har jeg funnet ut at det er enkelte grønnsaker som aldri blir mine venner. Fennikel og aubergine er strøket av menyen for all framtid. Urk.

Eurodiet er forresten ganske ME-vennlig; det tar relativt kort tid å tilberede måltidene (noen trenger man jo ikke gjøre noe med, de er helt fix ferdige), og man slipper veldig mye handling. Jeg er knapt nok i butikken lenger, annet enn når jeg må fylle opp med grønnsaker og farris (samt mat til Tenåringen, da). 🙂

Om bare noen få dager er jeg ferdig med første fase, og kan sette i gang med fase 2. Det vil si at jeg kan innføre et måltid med ORDENTLIG mat! Det skal jeg lære mer om på neste sykepleiermøte, senere denne uka. Det jeg vet er at maten må være rent kjøtt, eller fisk, og selvfølgelig grønnsaker. Så, det blir julemiddag på meg, om ikke helt den tradisjonelle. 😉 (Jeg kommer nok til å skeie ut litt på julaften, men etter det er det tilbake til rutinene!)

juletreDet skal bli ufattelig deilig med juleferie, det er i hvert fall sikkert. Og i januar skal jeg jobbe hardt for å holde kalenderen mer åpen, så jeg får til å slappe av skikkelig mellom slagene.

(Om noen lurer på noe spesielt når det gjelder Eurodiet, så er det bare å legge igjen en kommentar så svarer jeg så godt jeg kan.)

Da ønsker jeg alle sammen en fin og god førjulstid! ♥

Eurodiet – en liten oppdatering

Dette er det bare å hoppe over om man ikke er spesielt interessert i temaet. 🙂

I morgen er det en uke siden jeg begynte på kuren. Før det hadde jeg gått ned cirka 2 kg på egenhånd, noe som jeg er ganske så fornøyd med. Denne kroppen har ikke vært særlig samarbeidsvillig på det området, som jeg skrev om her tidligere.

Først en liten innføring i Eurodiet:

For å gå på denne dietten må man kontakte en av legene som jobber med opplegget. Man må gjennom en grundig undersøkelse, med blod- og urinprøve, samt EKG. Legen ser spesielt etter tegn på nyreproblemer, ettersom det indikerer at man ikke kan gå på Eurodiet, i hvert fall ikke den tøffeste fasen. Heldigvis hadde jeg stort sett veldig bra prøver, så det ble ikke noe problem for meg.

Det legesenteret jeg går på, som også er det eneste i mitt område som tilbyr Eurodiet, gir jevnlig oppfølging via en kostholdssykepleier, og litt sjeldnere oppfølging hos lege. Sykepleieren er veldig fin, og gir gode råd og nødvendig støtte. Det er virkelig noe helt annet å legge om kostholdet når man får hjelp fra profesjonelle, enn når man skal prøve det på egenhånd!

De første tre dagene på Eurodiet var tøffe. Jeg var sulten mer eller mindre hele tida, og selv om jeg pøste på med de «lovlige» grønnsakene, så gnog sulten i meg. Natt til dag 3, sov jeg urolig, våknet flere ganger fordi jeg var sulten, og når jeg sov så drømte jeg rare drømmer om besøk i et konditori der jeg ble tilbudt kremboller. Jeg takket nei i søvne, så det sier vel litt om hvor motivert jeg er. 😉

På dag 3 våkna jeg, sulten og sur, og tenkte at dette er jo fanker’n meg ikke mulig å gjennomføre. Heldigvis hadde jeg time hos sykepleieren denne dagen (hun har sikkert erfart at det er en lur tid å treffes på), og der fikk jeg råd og hjelp. For det første er det ikke noe problem om jeg spiser mer, så lenge jeg holder meg til Eurodiet-måltidene. Hun ga også noen tips om hvordan bruke grønnsakene, slik at jeg spiser variert og kan holde meg mettest mulig. Hun sa at jeg trolig ville merke forskjell veldig snart, bare jeg fikk karbohydratene ut av kroppen og gikk inn i ketose.

Dag 4 skjedde faktisk det. Jeg merket den spesielle ketosesmaken i munnen da jeg våkna. Ugh. Men – etter å ha spist et av mine vanlige måltider, så følte jeg meg faktisk mett en god stund. Plutselig er det til å holde ut å vente til neste måltid, og skulle jeg føle at jeg må ha noe, så kan jeg bruke eurodiet-kjeksene. En kjeks, eller to, sammen med kaffen, og jeg kan gå en stund til.

I det hele tatt synes jeg blodsukkeret mitt holder seg mer stabilt, jeg tror ikke jeg har hatt et eneste raseriutbrudd på flere dager. Jeg spiser mer grønnsaker enn jeg har spist noensinne før, og har det i det hele tatt ganske fint. Og det midt i en kjøkkenoppgradering med håndverker i huset! 🙂 Så langt funker dette veldig bra for min del.

Litt om måltidene:

Eurodiet tilbyr en rekke ulike måltider, de fleste starter som pulver ut av en liten pose. Pulveret vispes ut i vann, og så varierer det hva man gjør med det. Noen skal varmebehandles, noen stekes. For eksempel er det et par-tre ulike omeletter, risotto, semule-couscous, supper, potetgrateng, i tillegg til en rekke søte alternativer, som pannekake, noen desserter og noen varme kakaodrikker. Alle inneholder proteiner og har høy biologisk verdi, ifølge produsenten.

Det er lov å tilsette ett egg i omeletter/pannekaker (max 2 per dag), noe som gjør at det smaker bedre, og henger mer sammen.

Det viktigste er imidlertid å spise mye grønnsaker. Det er en liste med grønnsaker du kan spise ubegrenset av, og så er det en liste med grønnsaker du tilsammen kan spise inntil 250 gram av per dag. De grønnsakene som ikke står på de to listene, skal man holde seg helt unna i første fase. Jeg spiser mye blomkål, brokkoli, squash, og flere typer salater, og så tester ut de litt mer «eksotiske» (for meg, i hvert fall) som aubergine og fennikel. Fra den begrensede listen spiser jeg litt løk, rød paprika, purre, kål m.m. Det anbefales å bruke grønnsaker til minst tre av de fem måltidene man spiser per dag. (I mitt tilfelle blir det nærmere seks måltider.)

I tillegg til det pulverbaserte, er det barer og kjeks, noe som er greit å ha med i veska, eller ha til kaffen om man er på besøk hos noen. Jeg har ikke testa alle produktene jeg fikk tilsendt i startpakka ennå, men ser at det er noen litt mer avanserte desserter der, som krem brulè og brownies. Det er jo greit å ha i jula. 🙂

Jeg har gått ned rundt 2 kg etter at jeg starta på dietten, så det vil si litt over 4 kg tilsammen. Jeg er ved godt mot!

 

Da Bestefar skulle stemme

Valgdagen nærmer seg, og i den forbindelse vil jeg gjerne dele en liten historie fra en del år tilbake. Det må ha vært en av de aller siste gangene bestefaren min skulle avgi stemme, og på den tiden var han sterkt preget av Parkinsons sykdom. Han var klar i hodet, men kroppen ga han mye motstand, med skjelving og gangproblemer. Flere ganger hadde han falt og slått seg, så faren min hadde sagt til ham at han skulle komme og følge ham til stemmelokalet. «Nå venter du hjemme til jeg kommer!», var beskjeden.

Bestefar var imidlertid en sta, gammel mann, som var vant til å klare seg selv. Stemmelokalet lå nesten vegg i vegg med bygården der han bodde, så han hadde funnet ut at dette kunne han greie fint selv.

Han kom seg nesten fram… Imidlertid gikk det ikke så bra da kan skulle forsere en bratt steintrapp. Mannen falt overende og slo seg kraftig, fikk flere kutt i ansiktet og blødde fælt. Ambulansepersonell ble tilkalt, og ville ha Bestefar med seg til behandling på Legevakta.

«Ikke tale om, først skal jeg stemme!», svarte den gamle mannen. Og sånn ble det. Valgfunksjonærene fikk flyttet ut et av stemmeavlukkene og plassert det rundt ham, slik at Bestefar kunne velge stemmeseddel i all hemmelighet. Stemmen ble avgitt, og så ble han kjørt til legevakta for plastring og sying.

Stemmeplikten skal overholdes uansett, mente nok bestefaren min. 🙂

Godt valg, alle sammen!

Miljøpartiet De Grønne om ME

BildeI dag fant jeg et notat på Facebook, skrevet av to representanter for Miljøpartiet De Grønne. Her skriver de om hva partiet ønsker å gjøre for de ME-syke. Jeg synes det er så bra det som står der, at jeg gjerne deler det videre til alle som er innom bloggen! Jeg har nylig engasjert meg i dette partiet selv, så nå er jeg ekstra fornøyd med partivalget mitt. 🙂

Hva Miljøpartiet De Grønne ønsker å gjøre for ME-syke

7. september 2013 kl. 09:52

Miljpartiet De Grønne har flere medlemmer som er ME syke, eller har familiemedlemmer med ME. Som et forholdsvis lite parti der medlemmene er aktive i utformingen av politikken føler vi at vi har gehør for ME-sykes situasjon, og at vi har innflytelse på partiets politikk. At ME er en nedprioritert sykdom i helsevesenet er det liten tvil om, og i og med at det er en såpass utbredt og invalidiserende sykdom er det en veldig stor utfordring.

I arbeidsprogrammet vårt er det kapittel 3.6 og 3.7 som er mest relevante ME-syke spesielt. Her er noen punkter derfra:

– Vi ønsker en politikk som utjevner helseforskjeller, fokuset skal være på den enkeltes ressurser og muligheter, slik at sykdom og nedsatt funksjonsevne mestres best mulig. Dette innebærer blant annet at vi vil rette fokus mot stigmatiserte sykdommer, og også legger til rette for at de som har restarbeidsevne på best mulig måte kan nyttiggjøre seg dette. Per i dag er det blant annet ikke så lett å starte opp på egenhånd om man ikke kan jobbe fullt, men i perioder har noe restarbeidsevne.

– Vi ønsker å «satse mer på helsefaglig forskning innen kroniske sykdommer, psykiske lidelser og forebygging av sykdom.» Det er begrenset i hvilken grad politikerne kan påvirke hvilke forskningsprosjekter det gis midler til, men vi har et sterkt ønske om mer midler til ME-forskning, deriblant Rituximab-studien i Bergen. Ikke bare kan utviklingen av et behandlingstilbud hjelpe utrolig mange mennesker tilbake til livet, det er også direkte samfunnsøkonomisk – så det finnes ingen økonomiske argumenter for å fortsette å neglisjere denne sykdommen, slik situasjonen langt på vei er i dag. 

– Vi ønsker også å sikre kroniske pasienter et tryggere og bedre tilbud så lenge de har behov for assistanse eller pleie. Vi vil rettighetsfeste borgerstyrt personlig assistanse og ha en statlig finansiering av ordningen for å styrke den og gjøre den tilgjengelig for alle borgere i alle kommuner. Vi vil også legge til rette for at det er familien som tar seg av pleieoppgaver eller omsorgsoppgaver når dette er ønsket av både familien og den syke selv. 

– Vi ønsker også å «Tilby de som jobber med pasientarbeid i helsevesenet regelmessige gjenoppfriskningskurs i støttende og empatisk kommunikasjon.» Mange av oss har kjent på kroppen hvordan det er når man blir møtt med mistro. 

– Vi ønsker å styrke tilbudet om lindrende behandling for pasienter med sterke smerter.

– Vi ønsker å sikre en god og verdig omsorg for alle pleietrengende, uansett alder og uansett om personen bor i egen bolig, i et bofellesskap eller på institusjon.

– Vi vil at kommunene samordner og øker kvaliteten på sine helse- og omsorgstilbud.

– Vi ønsker å styrke den helsefaglige kompetansen i hjemmesykepleien.

– Vi vil at vaktene i hjemmesykepleien settes opp slik at brukerne for et begrenset antall faste pleiere å foreholde seg til. 

– Bruke pårørende som en ressurs i arbeidet med rehabilitering og habilitering.

Det trengs en massiv holdningsendring når det gjelder ME. Vi må sørge for at ME anerkjennes som den alvorlige nevrologiske sykdommen den er, og at alle ME-syke møtes med respekt og blir lyttet til. Vi må også øke statusen til sykdommen i helsefaglige og forskere, så det blir attraktivt å forske på og fordype seg på feltet. Dette er ikke noe som kan gjøres gjennom politiske vedtak. Men ved å sette saken på dagsorden og skape en seriøs debatt på Stortinget og i mediene kan vi sakte bevege oss i riktig retning. Det ønsker vi å bidra til så langt vi klarer. Et tett samarbeid med interesseorganisasjoner er viktig i en slik prosess. Det er de syke og deres pårørende som best vet hva som mangler av tilbud og kunnskap blant helsefaglige og hvilke problemer det forårsaker for pasientene. Vi verdsetter pasienterfaringer og ønsker et helsevesen der fagutdannede i langt større grad anerkjenner pasientenes kunnskap om egen sykdom og lytter til deres erfaringer.

Som parti er vi kritiske til, og ønsker å forandre de sykehusmodellene som er bygget opp, og som baserer seg på New Public Management. Dette er et system som blant annet fører til at kronisk syke og funksjonshemmede er pasienter helsevesenet taper økonomisk på å behandle i helsevesenet. Det fører til dårligere behandling. 

Vi er motstandere av den praksisen som har vært rådende når det gjelder anbud blant annet på rehabiliteringstilbud der pris har vært det avgjørende over kvalitet og kompetanse. Og der institusjonene ikke har tid til å bygge seg opp over tid. Dette førte blant annet til at et rehabiliteringssenter mange ME-syke hadde gode erfaringer med, Sølvskottberget, ble lagt ned. De hadde bygd opp en uvurderlig kompetanse på ME som forsvant i nedleggelsen. 

Rehabilitering har nå fått et innhold som betyr «tilbake i jobb». Vi er ikke et parti bare for folk i arbeid, vi er et parti også for de som står utenfor arbeidsliv, både frivillig og ufrivillig. Det betyr at vi må tilbake til å se på rehabilitering også for mennesker som ikke vil kunne stå i full jobb. 

NAV er ofte et problem å forholde seg til for ME-syke. Dette har vi ikke rukket å se på som parti, men at ressurser må til for at NAV skal virke etter hensikten sin, er klart. 

Det vi har sagt så langt handler om stortingspolitikk og hva partiene kan utrette der. Når det kommer til kommunepolitikk derimot, kan politikerne ta et ganske annet tak, fordi man der er nærmere de tjenestene som berører folk direkte. Som kommunepolitikere kan vi være et våkent øre inn mot hvordan institusjonene i kommunen behandler ME-syke. Vi vet av erfaring at hjemmetjenestene ofte ikke har et godt tilbud til ME-syke. Det mangler forståelse, og det mangler evne til å hjelpe. Skolene møter innimellom ME-syke barn og deres familier med skepsis og uvilje. Vi har opplevd kommuneleger som saboterer behandlingen av ME-syke med å overprøve ME-spesialister i råd til hjelpetjenestene. Her har vi som politikere muligheten til å være med å snu en situasjon slik at man opplever hjelp og støtte, ikke motstand og mistenksomhet. Det vil vi være med på. 

Med vennlig hilsen, for Miljøpartiet De Grønne,
Beate Larsen Eiklid og Kristine Schøyen Berdal

Massakre i sommervarmen

Enkelte problemer kan vokse seg større og større. Jeg har hatt et slikt, og til slutt så jeg meg nødt til å betale en leiemorder, for å få slutt på elendigheten. 

Veps. Dette ufyselige insektet, som sprer frykt og irritasjon blant mange. Hos oss er de nokså langt opp på lista over insekter vi misliker aller mest. Faktisk tror jeg de innehar førsteplassen, jeg kan i hvert fall ikke komme på noe verre akkurat nå. Det verste er at de bygger bol der det bor folk fra før. Hvorfor kan de ikke bare bygge seg bol i et tre, eller noe? Da skulle jeg gladelig latt dem i fred. 

Bilde

Huset vårt har visst en rekke tiltalende steder for veps å slå seg til, noe de også hadde gjort til gangs. Leiemorderen fant vepsebol ved inngangsdøra, utenfor kjøkkenvinduet og nær hoveddelen av terrassen. Disse fikk han tatt innersvingen på relativt kjapt.

Vi var lettet og fornøyde, og kunne endelig kose oss på terrassen vår. Imidlertid varte det ikke lenge før den irriterende summingen igjen var påtakelig nær. Det viste seg at det var enda to vepsebol i takskjegget og i mønet, akkurat over der vi pleier å sitte. 

Leiemorderen ble tilkalt nok en gang, og i skrivende stund er det vel en time siden han sprøytet giften sin inn mellom sprekkene i takskjegget. Forhåpentligvis er det siste gang vi behøver hans hjelp, for dette gjorde et solid innhugg i husholdningsbudsjettet. Det er likevel verdt hver krone, om bare vepsen holder seg unna!

Terrassen er snart vår igjen! Men nå er det selvsagt meldt regn. 🙂