Kategoriarkiv: Hjernesurr

Oslo, vi må snakke sammen!

Jeg veit jeg bare stakk… at jeg bare tok med meg tinga mine og forsvant etter mer enn 35 år sammen. Jeg burde sikkert ha tatt meg tid til å prate ut om alt, få til en skikkelig avslutning på ting. Det gikk bare ikke, strikken var strukket så langt at den snart ville ryke helt – og det kunne blitt stygt.

Selv om jeg ikke ser noen mulighet for at du og jeg kan bo sammen igjen, til det er verdiene våre for ulike, så skal du vite at jeg ikke bare tenker vondt om deg. Det hender jeg forsvarer deg til og med, selv om det ofte bare skjer i tankene mine. Jeg møter innimellom folk som kun har vært på besøk hos deg, og som har gjort seg opp meninger om at det ikke er mulig å bo hos deg. Ja, noen vil til og med ha det til at det er barnemishandling å la barna sine vokse opp hos deg. Det blir for teit, men for enkelte er det vanskelig å forstå at Oslo er noe mer enn bare sentrum, at det finnes massevis av flotte områder med grønn skog og villdyr på besøk. Det er ikke bare her i Hedmark det finnes elg og rådyr, lissom.

Om det er noen trøst, Oslo, så er ikke ting alltid perfekte her jeg bor nå heller. Det ble ikke helt som jeg håpet, selv om det reddet både nattesøvn og sjelefred da jeg forlot deg. Nattesøvnen er fortsatt ganske bra, men sjela mi har litt gnagsår for tida, uten at jeg helt får satt ord på hvorfor. Det er vel en blanding av flere ting. Aller mest av at jeg føler meg så fanget i en situasjon som krever tålmodighet og venting, ikke handling. Jeg liker å handle. Jeg vil helst handle og fikse og løse ting, med en gang! Tålmodighet er muligens en dyd, men det skal vel ikke overdrives, heller? Det fører bare til lidelse, og det er det jeg så smått får signaler om fra mitt indre. «Gjør noe!», skriker Solar Plexus, og er det noen man skal lytte til så er det henne, det sier jo alle.

Det føles som det meste er litt rotete nå, og selv om jeg rydder det jeg kan, så blir det aldri bra nok. Men tro ikke at jeg kommer krypende tilbake igjen, Oslo. Det er ikke deg jeg savner, selv om du har pyntet deg med mange av vennene mine. Det er dem jeg kommer tilbake til. På besøk. Deg må jeg bare holde ut med, for å få til noen korte møter. Samtidig har vi en lang historie, du og jeg. Det er ikke til å komme bort fra. Vi har delt mange gleder, og noen sorger – og det skal vi ikke kimse av. Det er sånt som skaper bånd det ikke er mulig å rive helt over.

Det er vanskelig å ikke sammenligne, selv om det kanskje ikke er særlig rettferdig mot noen av dere. Hedemarken har så mange gode sider, men det hender at jeg ikke greier å se bort fra de dårlige selv om jeg vil. Noen ganger blir mine indre greier lettere å takle når jeg kan trekke sammenligninger, der du, Oslo, kommer vinnende ut. (Det hadde du vel aldri trodd jeg skulle sagt?) De kan ikke kjøre bil her, vettu… Hadde de prøvd seg med så elendig kjøring hos deg, ville de blitt satt grundig på plass med en gang. Trafikkregler betyr null, og hvordan de kjører i rundkjøringer er til å grine av! På landeveien kjører de grisete og gir faen i at det er massevis av småunger som tusler i veikanten på vei til og fra skolen. For gangveier er så nedprioritert at de vet knapt hva det er her ute på landsbygda. Jeg hevner meg med å kjøre ekstra sakte og forsiktig når jeg får en av tullingene opp i rumpa. Kom ikke her og kødd med meg, du har vel ikke så dårlig tid at det er verdt å ofre noen liv for det?!

Så barnslig har jeg altså blitt, Oslo, at jeg skjærer alle over samme kam så tennene spretter veggimellom. Som om trafikken er noe å trakte etter hos deg! Det er jo til å grine og le av på en gang. Er det noe jeg virkelig ikke savner når det gjelder deg, så er det trafikken. Her jeg bor nå finnes det knapt rushtrafikk. Det høres vel ut som utopi, for deg?

Aner du hvor schizofren jeg føler meg når jeg skriver til deg nå? Jeg håper du ikke ler av meg, i hvert fall ikke med en altfor ond latter. Det er ikke så lenge til vi ses igjen, så jeg håper du kan møte meg med et lite smil om munnen og noen beroligende ord. Jeg veit det er altfor mye å håpe på, men jeg sier det likevel. For selv om jeg en gang tviholdt på at jeg aldri skulle forlate deg, at du og jeg hørte sammen for alltid, så veit vi begge to at dette vennskapet er over. Nå er det tid for å holde ut med hverandre de gangene det trengs, så kan vi heller puste lettet ut når det er over. Så… peace, Oslo..? Tar du meg i hånda på det?

 

Reklamer

Julekalender – 16. luke

Hvorfor i alle dager, spør du sikkert, har Lothiane klistra opp et negativbilde av ei lettkledd dame i bloggen sin?

Det er selvfølgelig fordi det er litt fascinerende med den røde nesa…

Fokuser i cirka 10 sekunder på nesa hennes. Lukk så øynene et lite øyeblikk, før du åpner øynene og ser på en hvit vegg mens du blunker flere ganger. Skjer det noe? Det er i hvert fall meningen. 🙂

Noen tanker melder seg etter å ha sett på et slikt bilde en stund;

  • Jeg lurer på om damen har elektriske varmetruser på seg, eventuelt om den i så fall er med dynamo?
  • Det er synd vi ikke kan se føttene hennes, jeg er ganske sikker på at hun har på seg mikrobølgeovnsoppvarmede tøfler.
  • Med den røde nesa må dette være søstra til Rudolf.
  • Rudolf er egentlig et ganske misvisende navn på et damereinsdyr. (Det er bare damereinsdyrene som har horn om vinteren, det har jeg hørt et eller annet sted jeg har glemt igjen.)

Og med det sier jeg takk for meg og ønsker dere alle en strålende fin fredag! ♥

Ikea del 1 – Innkjøp

Ikea er beryktet for sine enorme lokaler, der man tvinges gjennom hver minste del av butikken, enten fordi man ikke kjenner snarveiene, eller fordi man har med seg en som insisterer på at man skal se på absolutt alt. Når man endelig når fram til kassene, der køene er like lange som et prøvehopp i kollen, er det bare å se fram til søket etter bilen man har parkert et eller annet sted på en parkeringsplass minst like stor som butikken man skal til å forlate.

Men sånn er det ikke når jeg handler med Trips & Tics. Hun er nemlig en svært effektiv handler, og går gjerne raskere gjennom butikken enn sin egen skygge. Skyggen er meg, så klart, og altså en ganske treg en. Ikke fordi jeg ønsker å oppholde meg i handelsstandens lokaler lenger enn nødvendig, men mer fordi jeg blir litt surrete og svimmel når jeg er omgitt av så mye … ting. Og folk. Lureste løsning er å holde meg tett bak Trips, så jeg blir dratt med (du vet, sånn som syklister og skiløpere gjør når de er i konkurranser; henger seg på h*n som er forrerst og får drahjelp på den måten).

Medbrakt på turen hadde jeg noe helt essensielt når man skal på Ikea (og skal ha litt mer enn et par ting); huskeliste. Huskeliste kan man enkelt lage på ikea.no’s hjemmesider. Denne skrives ut og dermed får man opplysninger om hvor i butikken man finner de ønskede sakene. Dessverre kommer ikke huskelisten ut i riktig rekkefølge, noe som krever litt hjernebruk for å spare seg for ekstra gåturer, men det er likefullt til god hjelp.

Trips er fin! Det er nemlig takket være henne jeg nå sitter her og skriver i min nesten ferdig stue. På huskelisten min var det flere, store ting, men planen min var i første omgang å kun ta med bokhyllene jeg har savnet i ukesvis. Trips er en praktisk dame, så hun mente det var like greit å få med seg alt på en tur – spesielt når planen var å betale Ikea for å bringe tingene hjem til meg etterpå. Det er nemlig også et viktig punkt for å ikke bli fullstendig Ikea-ødelagt; penger brukt på at andre gjør den tyngste jobben er vel anvendte penger og slett ikke sløsing. Jeg er så inderlig glad for Trips’ insistering på å gjøre unna alt. Men altså, tilbake til handleturen:

Det første vi fant fram til på lageret var Billys to meter høye og 80 cm brede bokhyller. Jeg kan opplyse om at disse hyllene, uansett hvor praktiske og greie de er når de er ferdig satt sammen, slett ikke er spesielt håndterbare når de befinner seg flatpakkede i en lagerhylle. Pakken veier 40 kg og jeg skulle ha tre stykker. Jeg forsøkte å dra litt i en pakke, men kjente at dette kunne bli en utfordring større enn to ME-syke bør begi seg ut på. Det er da vi dropper alle prinsipper om likestilling og Kvinner Kan, og henvender oss til en Ikea-lagermann som slett ikke syntes det var stor stas å hjelpe oss med handleturen. Likevel dro han kjapt ut de tre tunge pakkene og fikk dem over på tralla vår. Hurra og takk for det! (Det er her faren min sier det er en fordel å være jente, og det kan han nok ha rett i. Noen fordeler må vel vi ha også?) Mannen hadde ikke lyst å bli med oss og plukke resten, men nå var vi ved ganske godt mot etter at det verste var unnagjort. Det gjaldt bare å styre tralla med seg videre, noe som i og for seg heller ikke er så enkelt når den er lastet opp med tunge, lange pakker. Heldigvis gikk det greit, vi unngikk kollisjoner og rev heller ikke ned noe. Da får en si seg fornøyd.

Så kom vi til dagens store høydepunkt: To av tingene på huskelista mi hadde ingen hylleanvisning ved siden av seg. I stedet sto det at man skulle ta kontakt med en av Ikeas ansatte. Gleden var nesten like stor som lageret vi  befant oss på, da det viste seg at den tyngste pakka av dem alle befant seg på et annet lager. Da får man bare en lapp med vareinformasjon på. Denne viser man i kassa, betaler for… og hvis man da har vært så lur å velge hjemkjøring ordner Ikea resten. Vi slapp altså å drasse på tingene selv. Halleluja og kryss i taket (og en liten undring over hvorfor de ikke har alt på det andre lageret så man kan slippe den hersens bæringa, men det er nå så). Jeg skal vel ikke påstå vi jublet oss gjennom resten av handleturen, men det letnet jo en del på byrden at vi slapp unna så lett.

Neste store ting skulle veie 30 kg, men også her fikk vi hjelp. En ung Ikeafyr sto rett i nærheten og pratet med en ung Ikeadame, og de lot seg lett avbryte for å bli spurt om hjelp. Ikeafyren fikk vist at han var sterk, men om det var ovenfor meg eller Ikeadamen han ønsket å vise dette er usikkert. Samme det, jeg var strålende glad for hjelpen.

Til tross for all denne velvilligheten var jeg rimelig på bærtur i huet mitt. Plutselig fant jeg ikke lappen  med fjernlagervarene på og jeg lette febrilsk gjennom lommer og veske, mens Trips forsøkte å ikke vri nakken om på meg. (Neida, hun truet ikke med det, men jeg kan jo bare forestille meg at det må ha vært frustrerende.) Til slutt viste det seg at lappen var i hånda mi. Neimen så snodig, hvordan havnet den der?

Trips selv skulle også handle litt, men typisk nok var den varen hun ønsket seg slett ikke inne, men befant seg på et Ikea varehus et par-tre mil unna. Hulk og argh, men hva får man gjort egentlig? Ikke stort. (Jeg lover, Trips, jeg blir med deg dit når som helst! Etter all den gode hjelpen din kan jeg vandre gjennom ild og vann for deg – eller i hvert fall gjennom Ikea-varehus og -lager, som vel er mer ønskelig.)

Kassekøen var ikke så fryktelig lang på formiddagen, og dermed var vi framme ved handlingens foreløpige sluttpunkt: Hjemkjøring. For en fin oppfinnelse! I løpet av minutter var vi kvitt vår tunge og uhåndterlige last og jeg hadde en skriftlig avtale om levering hjem dagen etter.

Fortsettelse følger…

Her er Trips’ tegnede bidrag til fortellingen om vår Ikea-tur. Det er jo nesten som å se oss! 😀

Søndagstanker

  • Er det greit med rødvin til lunsj? (Eventuelt i stedet for lunsj..?)
  • Hva skal jeg ha til lunsj? Jeg er matlei. Æsj.
  • Hvorfor blir hjernen min til en Duracellkanin med en gang sola skinner igjen?
  • Er det for tidlig å ta en røyk til nå?
  • Den nye printeren min er jaggu fin. *klappe på*
  • Jeg trenger nye batterier til kameraet mitt.
  • Hvorfor har jeg ikke lagt meg på sofaen for å hvile? Det var liksom planen for tre og en halv time siden.
  • Lurer på hvordan det går med malinga av Feriehjemmet?
  • Er Trips & Tics på tur nå?
  • Dr. Borg og Trips & Tics gjør magemusklene mine såre og ømme, men jeg kommer til å leve til jeg blir 140. Garan-faenmeg-tert. Heldige meg som kjenner begge to.
  • Hvorfor hadde ingen funnet opp blogg den gang jeg var gravid? *litt misunnelig inntil jeg minnes kvalmen*
  • Jeg savner Fnugg. Veldig.
  • Nå er jeg sulten, nå.
  • Mayra er ganske kul når hun plystrer sms-lyden min … i moll.
  • Hvor sprø er jeg hvis jeg bruker (enda noen flere) penger på å få opp energien i MafiaWar? (Svar=Veldig. Så ligg unna PayPal, Lothis.)
  • Hvorfor liker ikke Erlend Loe utropstegn? Hva er livet uten noen utropstegn, egentlig? Jeg liker utropstegn, i hvert fall noen innimellom. Ikke så mange på en gang, det holder gjerne med ett. Sånn!
  • Jeg må huske å fortelle Trips om ideen jeg fikk i stad! (Skriver jeg det her kommer hun garantert til å minne meg på det.)
  • Håper det er lenge til det kommer snø.
  • (Tenker jeg stopper her jeg, før jeg sulter ihjel.)