Kategoriarkiv: havet døden livet og kjærligheten

Bølger

Hun reiste til stranden en dag da vinden sto fra sørøst og skyene jaget hverandre over himmelen. Det var varmt, men vinden fikk henne til å grøsse. Bølgene slo mot stranden i sin egen rytme, uforståelig for andre enn dem selv. Havet var vakkert i en dypblå farge, men bølgene glimtet sjøgrønt og hadde pyntet seg med skum på toppene.

Hun satte seg i sanden, ikke langt fra vannkanten. Der kikket hun rundt seg på de menneskene som hadde våget seg hit på tross av vinden. Det var ikke mange. Hun hørte drønnet fra bølgene og vinden brakte med seg sjøsprøyt som tørket mot huden hennes. Dette var en slik dag som naturen raslet ørlite med sablene, som for å minne om hvor overlegen den er i forhold til disse ørsmå menneskene, som tror de hersker over kloden. Drønnet fra bølgene lød som knurring i hennes ører, som om de ville si: «Bare pass dere! Uansett hva dere gjør, vil vi en dag skylle over alt menneskeskapt og legge det i grus.»


Hun snudde seg vekk fra havet og bestemte seg for å lage sandslott. En stund jobbet hun i stillhet med sand og vann. Det gjaldt å finne akkurat passe konsistens. Hun klappet forsiktig sandtårnene til med vann, for å herde dem. Med fingrene grov hun opp en vollgrav, men hver gang hun fylte vann i den, rant det vekk i løpet av sekunder. Det gjorde henne trist, det minnet om hennes egen mangel på kontroll over livet. Alle sjansene som skled vekk før hun greide å bestemme seg for om de skulle gripes, eller ei.

Så ble hun lei byggingen og igjen vendte hun blikket mot bølgene som slo innover mot stranden. Noen modige sjeler hadde kastet seg uti. De så ut som filledukker der de ble kastet rundt i vannet. Likevel… det så jammen ut som de moret seg. Hun bråbestemte seg, rev av seg shorts og topp. Bikinien hadde hun under.

 

Sandbunnen var myk å gå på. Hun kjente sanden renne vekk mellom tærne hver gang sjøen slo mot føttene. Hun rakk ikke å bekymre seg for temperaturen på vannet, for etter bare noen skritt var hun gjennomvåt. Bølgene slo hardt mot henne. Det kjentes som de forsøkte å dra henne med seg på en slags lek. Hun vurderte det et øyeblikk før hun bestemte seg for å besvare utfordringen. Jo visst, her skulle det jammen lekes!

Hun gikk med ustø skritt utover. Det nyttet ikke bli stående på samme sted for lenge. Dragsuget av bølgene som passerte, sugde med seg sanden hun sto på og gjorde at hun mistet balansen. Vannet var i grunn godt og varmt, 25 grader husket hun en av de tyske naboene hadde fortalt før hun dro av gårde den formiddagen.

 

Hun beveget seg sakte utover, meter for meter. Innimellom lå havet stille, før bølgene på nytt bygde seg opp foran henne. Hun fulgte nøye med, noen ganger snudde hun ryggen til bølgene, for å unngå å bli kastet overende. Andre var såpass rolige at hun kunne stå rolig og møte dem. Ettersom det ble dypere ble det desto vanskeligere å holde seg over vann når bølgene kom. Hun måtte hoppe opp for ikke å bli slått overende og dratt under. Da hun syntes hun hadde kommet langt nok ut, fulgte hun med de største bølgene innover. Hun surfet på bølgeryggen innover mot stranden og fikk ny forståelse for disse vakre menneskene i California og interessene deres.

 

Slik holdt hun på en stund, før hun beveget seg utover i sjøen igjen, for å leke mer. Munnen kjentes tørr av saltet og bena skalv under henne, men hun fortsatte. Hun greide ikke slutte dette spillet som hun visste hun aldri kunne vinne – bare trekke seg fra, eller gi tapt for.


Det slo henne hvordan havet var liv og død på samme tid. De lekne bølgene som lokket og det mørke dypet som lå under… og ventet? Disse bølgene – hun studerte dem. Noen skvulpet bare slapt. Hun merket dem knapt der de møtte brystet hennes og skled unna. Andre var kraftfulle og hissige og slo ned med en tyngde som kastet henne overende.

«Som livet mitt,» tenkte hun plutselig. «Disse bølgene er som livet mitt.» En sjelden gang fredelig og behagelig, noe hun kunne bevege seg gjennom uten de store anstrengelsene. Så, noen myke bølgeskvulp som dyttet borti henne uten å gjøre annen skade enn å få henne ut av balanse et øyeblikk. Og de store bølgene – som bygde seg så brått opp før de dundret ned over henne med full tyngde og slo henne i bakken. Det verste var når en slik kjempebølge ble etterfulgt av en ny, like stor, før hun rakk reise seg igjen. Da var det så hun trodde hun aldri ville nå overflaten igjen.

Nå kikket hun rundt seg og så de andre menneskene som moret seg i bølgene. Ikke i hennes bølger – de hadde sine egne. Når vannet var rolig der hun sto, kunne hun se en mann og en ung jente bli slått overende av en kjempebølge like bortenfor. Og lenger borte så hun noen ungdommer kave seg på bena igjen etter et hardhendt møte med en bølge som forlengst var passert og oppløst.

Med ett ble hun fylt med ett mektig sinne, som fikk henne til å møte bølgene med ny styrke. «Er dette alt du kan gi meg?», ropte hun ut mot havet… eller mot himmelen, hun var ikke sikker. Men bølgene bare lo mot henne og fortsatte å dytte og slå og dra.

Til slutt stavret hun seg inn mot stranden, sank utmattet ned på håndkleet sitt og lå stille en lang stund. Solen kilte huden hennes forsiktig og varmet henne langsomt opp. Da hun endelig orket løfte hodet, kikket hun på sandslottet hun hadde bygget tidligere. Fortsatt sto det like helt, men hun visste at det ikke ville drøye lenge før bølgene ville viske det bort og etterlate stranden fri for spor etter henne. Slik det hadde gjort med sporene etter alle andre som hadde vært her før henne.

En flagrende bevegelse fanget oppmerksomheten hennes. En ørliten sommerfugl, med lyse, hvite vinger hadde hvilt en stund på ett av tårnene på sandslottet. Nå fløy den videre med lynraske vingeslag. Hun fulgte den vakre skapningen med blikket. «En fullkommen blant de ufullkomne», tenkte hun, mens den forsvant ut av synsfeltet hennes.

Bare bølgene slo fortsatt mot stranden. Hun kunne høre at de ropte på henne.


He’s just not that into you

Jeg regner meg som en relativt oppegående, tenkende person. Det tror jeg andre gjør også. Men når det kommer til kjærlighetslivet mitt er det mye som tyder på at mine kognitive kvaliteter har ruslet avgårde på en lang, lang tur. Faktisk har de nok vært borte noen år, når jeg tenker over det.

Når det gjelder menn har jeg en evne til å være håpløst tålmodig (på en noget utålmodig måte). Jeg venter, håper og tenker at «han trenger mer tid» – og innimellom maser jeg fryktelig. Og mens månedene går er jeg så forståelsesfull og tålmodig jeg bare kan (bare avbrutt av den tidligere nevnte masingen). Det ender selvsagt med at jeg blir fryktelig skuffet.

For noen dager siden kom ei venninne innom med en bok hun mente jeg burde lese. Boken heter «He’s just not that into you. The no-excuses truth to understanding guys.» Vanligvis avskyr jeg sånne bøker. Jeg har ikke noe tro på bøker som forteller at menn er slik og kvinner noe annet. Denne boka er imidlertid skrevet på en svært humoristisk måte og utgir seg ikke for å være noe annet enn forfatternes mening. Og det de kommer med er slett ikke dumt. Bare se her:

Hey. I know that guy you’re dating.
Yeah, I do. He’s that guy that’s so tired from work, so stressed about the project he’s working on. He’s just been through an awful breakup and it’s really hitting him hard. (…) Right now he has to focus on his career. He can’t get involved with anyone until he knows what his life is about.

Da jeg leste dette var det som å lese om meg selv. Det vil si; om menn jeg har kjent. For akkurat dette har jeg jo hørt! Ikke bare en gang, må innrømmes. Nuvel…

Bokas budskap er rett og slett: Hvis en mann virkelig er interessert så er det ingenting som stopper han fra å være sammen med deg. Da vil han ringe deg, treffe deg, gjøre ting sammen med deg osv. osv. (Og så slenger de på den vanlige amerikanske greia om hvor fantastisk du er.)

Venner har jo sagt noe av det samme før, men jeg har visst litt hardt for det. Men nå… nå står det så klart for meg. Det her er ingen vits i å kaste bort energi, tid eller tårer på. Mennene jeg har vært borti er ikke interessert nok, rett og slett. That’s the fact. Gå videre.

Det er i grunn en lettelse å ha fått denne innsikten. Jeg trenger aldri mer bruke tiden min på å lure. Er han interessert vil jeg ikke misforstå det. Er det noe å lure på – ja, da er han ganske enkelt ikke interessert nok. Hvis han vil snakke med meg ringer han. Når jeg greier spore opp mennesker på andre siden av kloden, vil en mann som ønsker å prate med meg finne meg og klare å slå nummeret. Menn kan bruke telefon. Så enkelt (og så vanskelig) er det.

I mellomtida bruker jeg tida mi på nyttigere ting enn å sitte her og vente og lure. For en frihet!

(Bakgrunnsmusikk: David Bowie)