Kategoriarkiv: havet døden livet og kjærligheten

I bring sorrow to those who love me

Det var mens jeg satt her og roet ned etter en særdeles sosial og hyggelig helg, at jeg begynte å lete etter sanger på YouTube. Sanger som berører meg og setter meg i akkurat den stemningen jeg kanskje trengte som motsats til all festivitasen. (Jeg må jo skape balanse.)

I am life

Først hørte jeg et par av de nydeligste julesangene jeg vet om, før jeg via omveier kom på at jeg skulle lete etter en av de filmscenene som har satt seg sterkest i meg. Den er fra filmen Philadelphia der Tom Hanks spiller en aidssyk mann som kjemper en inbitt kamp mot sin tidligere arbeidsgiver fordi de sparket ham på grunn av sykdommen. Han gjør en fantastisk rollefigur, og denne scenen får meg alltid til å gråte.

I am devine, I am oblivion

Den innlevelsen han viser her er så ufattelig bra. Jeg berøres selv sterkt av musikk som treffer rett i følelsene mine, og selv om jeg ikke alltid forstår ordene som blir sunget kan jeg kjenne igjen sorg og forvilelse bare ved hjelp av stemme og inderlighet. Musikk er virkelig et universalt språk.

I am love, I am love

Vakkert… så vakkert. Og jeg er endelig på plass igjen i meg selv.

You must live! I am life
Heaven is in my eyes,
You are not alone
Let your tears fall on my breast
I will walk with you and be your support
Smile and hope! I am love! I am divine!

Smil og håp! For et godt livsmotto, egentlig…

Har du ikke sett filmen så anbefales den på det varmeste.

En fabelaktig aften!

Famous last words II: Det kan aldri bli for mye portvin!

Nå håper jeg at jeg klarer å komme meg opp til lørdagens julelunsj. Mm, det er vel ingenting jeg ønsker meg mer enn å starte med øl og akevitt klokken 11 på morgenen. Denne jula tar jammen på!

Denne kvelden inneholdt alt det viktigste; resitering av dikt, salmesynging i fin bakgård på Grünerløkka («Jeg har en venn«), masse god portvin, deilig mat (spansk ost og skinke m.m.), gode venner, samtaler som sprang fra det lette og fornøyelige til det dypeste dype.

portvinsaften1
♥ fine vennene
desember-2008-080
♥ Søteste lille bakgårdshuset

♥ Besteste portvinen
♥ Besteste portvinen
♥ Beste beduggelsen
♥ Beste beduggelsen
♥ Riktigste måten å holde vinglass på (demonstrert av Dr. Borg)
♥ Riktigste måten å holde vinglass på (demonstrert av Dr. Borg)
♥ (manglende tittel fylles inn her)
♥ (manglende tittel fylles inn her)

Såpebobler

– Jeg er singel.
– Nei, forresten…
– Joda!

Livet mitt er en særdeles dårlig såpeopera som burde sendes på formiddagen som tidtrøyte for hjemmeværende uten blogg og nettliv. Kanskje jeg egentlig er en del av noe ala the Truman show? Jeg tror jeg får skaffe meg seilbåt.

Det hadde gjort seg med et grunnkurs i «Ukomplisert kjærlighetsliv», jeg er ganske sikker på at det er et stort marked for dette. Hadde det ikke vært for at jeg ville vært helt elendig som lærer og forbilde, kunne jeg sikkert skaffet meg en formue å skusle bort… men altså, noen andre føler seg kanskje mer kallet?

(Og bare sånn hvis du er i tvil; jeg har det bra, altså.)

Blafringen av sommerfuglvinger…

Jeg er sikker på at alle, eller i hvert fall de fleste mennesker har et punkt i livet de tenker tilbake på innimellom og lurer på hva som ville skjedd hvis de hadde valgt annerledes. Tatt en annen vei, som Robert Frost skriver om i «The road not taken» (som forøvrig er et av de fineste diktene jeg vet om). Hvordan ville livet vært i dag hvis…?

For min del begynte det med tysk.

Tysken var mitt første aktive valg som jeg kan lede «alt» tilbake til. Tysken har skylda, eventuelt æren for hvordan jeg har det i dag.

Da jeg skulle begynne på ungdomsskolen hadde jeg valget; ville jeg ta tysk eller fransk som annet fremmedspråk? Vi snakket selvsagt om det hjemme og jeg husker at moren min sa at jeg burde velge fransk. «Tysk er mye lettere å lære senere», mente hun. (Jeg er ikke sikker på at alle er enige i det, men det er en helt annen sak.) Og ettersom jeg var i opposisjon valgte jeg selvsagt tysk! Eh… neida, det er ikke sant. Jeg husker ikke helt, men jeg tror rett og slett jeg valgte tysk fordi det var det de fleste andre valgte, eller at en eller annen venninne valgte det. Samme kan det være i dag, det ble tysk på meg og fransk ble min «road not taken».

Da jeg begynte på videregående ble jeg nemlig plassert i klasse etter hvilket fremmedspråk jeg hadde hatt på ungdomsskolen. Dermed havnet jeg i A-klassen sammen med de andre «tyskerne». Absolutt ingen problemer med det, det var en kjempefin klasse og jeg blomstret opp etter mobbingen i ungdomsskolen.

I klassen ble jeg bestevenninne med ei jente som etterhvert introduserte meg for noen av vennene sine fra gamleklassen, og dermed traff jeg han som ble min første ordentlige kjæreste. Det var ikke akkurat et drømmeforhold, det skal sies. Det var nå likevel det som gjorde at jeg begynte i Røde Kors Hjelpekorps, der jeg senere traff han som jeg giftet meg med. Det ekteskapet gikk ikke akkurat veien det heller, men det gjorde jo at jeg fikk barna mine. Hadde jeg ikke valgt tysk, ville jeg ikke gått gjennom tapet av mitt første barn – som trolig er hovedårsaken til at jeg sitter her med kronisk sykdom i dag. Men da hadde jeg heller ikke fått Poden min, som jo gjør at jeg ikke ønsker noe annerledes likevel.

See… tysken startet det hele! En slags sommerfugleffekt?

Filmen «The Butterfly Effect» handler på en måte om dette, men med mye mer dramatisk innhold. Det er ingen ny film, så du har kanskje sett den. Jeg skal likevel forsøke å unngå å lage spoilere her. Hovedpersonen Evan har evnen til å gå tilbake til visse punkter i livet sitt som var viktige vendepunkter for både ham selv og de han bryr seg om. I håp om å hjelpe vennene sine finner han en måte å gå tilbake til seg selv som barn og foretar noen endringer han anser som nødvendige. Dessverre viser det seg å gi større ringvirkninger enn han klarte forestille seg, og dessverre ikke bare av de gode.

Da jeg så filmen for første gang for noen år siden, visste jeg ikke at filmen var laget med to ulike slutter. Den jeg så var tydeligvis med den ikke-amerikanske slutten, den sluttet i hvert fall ikke særlig godt. Nå har jeg sett den «lykkelige» slutten og blir ikke helt enig med meg selv om hvilken jeg liker best. Poden foretrekker den lykkelige så da får jeg kanskje velge den jeg og. Uansett, det er en film som alltid gir meg mye å tenke på. Jeg er i hvert fall glad for at jeg ikke har muligheten til å gå tilbake og rote til historien min. For det er nå en gang det livet jeg kjenner og det som har formet meg til den jeg er i dag.

Men tysken husker jeg ikke stort av lenger…


*Bildet er fra Sommerfuglparken på Forus, som jeg besøkte i fjor.

Så…

Så er man singel igjen.

Skal ikke påstå det er lett eller fint eller noe som helst, selv om det var jeg som valgte det. Er rett og slett innmari lei meg. Det har vært mye opp og ned hele veien og vi har vært innom tanken å bryte flere ganger begge to. Nå ble det til at jeg tok steget og det er søren meg ikke noe lettere enn å bli dumpet selv.

En ting er å skrive i bloggen på godværsdager. Det er virkelig noe helt annet å skulle fortelle om dette her, jeg må si jeg har kviet meg i det lengste. Men nå vet dere.

Noen ganger

Har du opplevd at en sang plutselig bare dukker opp i livet ditt, sånn helt plutselig? En sang som passer til stemning, humør og livssituasjon. Dette hadde jeg en samtale om i går. Jeg visste jeg hadde opplevd dette flere ganger, men akkurat da kom jeg ikke på noen.

Nå sitter jeg og gjør klar mp3-spilleren til flyreisa i morgen. Mens jeg går gjennom musikksamlingen min ser jeg plutselig navnet på en sang jeg ikke har lyttet til på flere år. Den hører til i samlingen «Lothianes helt spesielle sanger». Det er umulig å forklare hvorfor for andre, jeg vet egentlig ikke hvorfor selv en gang. Men jeg fikk altså lyst å dele den med dere likevel.

Sangen heter «End of my journey» og er fra en filmen Cadence. Selve filmen husker jeg veldig lite av, den har tydeligvis ikke festet seg. Men midt inni filmen dukket det plutselig opp en scene der en mann sitter ved pianoet i kirken og spiller denne sangen – og jeg ble så grepet. Teksten er religiøs, men for meg handler den om noe annet.

Om avslutning.
Om å overleve noe som virker helt uoverkommelig.
Om å komme til en korsvei der valg må tas, der jeg kan rette opp det som gikk galt.
… og ikke minst om å stadig oppnå ny forståelse – om meg selv om om livet.

Her er YouTube-videoen. Før sangen begynner får dere litt av «Chain gang». OBS: hvis du ikke vil ha med deg slutten på filmen; lytt – men ikke se. 🙂

Og nu… tilbake til pakkingen.

I en drøm

I går kveld hadde jeg en samtale om hvordan man minnes enkelte stemninger og tider. Hvordan disse sitter igjen i kroppen som en tilstand og blir en del av deg videre.

I natt drømte jeg om ei tidligere klassevenninne jeg ikke lenger har kontakt med. I drømmen tok jeg farvel med henne på en fremmed jernbanestasjon. Jeg drømte om tidligere kolleger og om en rekke mennesker jeg ikke lenger kan huske hvem er. Vi pratet sammen, var på reise sammen, jobbet sammen. En ganske rotete drøm, men på ingen måte dårlig.

Og i det jeg våknet tenkte jeg at

…noen dager kan man bare være nær dem man savner.

Okay, så har jeg landet (litt)

På tide å skrive litt i bloggen igjen! Jeg kom hjem mandag kveld og har ikke helt landet ennå. Denne jetlag’en er slitsom, altså. Jeg lever fortsatt på engelsk tid. 😉

Fem dager var altfor lite til å se alt jeg ville se, men da får jeg heller se mer neste gang jeg reiser dit.

Det ble noen hundre bilder på disse dagene. Mange av dem har jeg lagt ut på Facebook, så for dem som kjenner meg der er det bare å bla igjennom de tre albumene jeg har lagt ut. Det blir et lite utdrag i bloggen også. 🙂

Som jeg har skrevet tidligere, ble det noen turer til Skottland som ligger bare en times kjørevei unna der jeg har oppholdt meg. Jeg har alltid likt bilturer og det var innmari artig å bli tatt med på tur uten at jeg visste hvor vi skulle. Vi kjørte gjennom nydelig, vidstrakt landskap og mange koselige små landsbyer. Plutselig sier privatsjåføren min; «Look, hinny!» og plutselig ser jeg et skilt som sier «Welcome to Scotland». Moro! 🙂

På en av turene havnet vi i Gretna Green, en liten landsby helt på grensen mellom Skottland og England. Gretna er kjent for sine mange brylluper, ettersom ekteskapsreglene er noget friere i Skottland. Tidligere trengte man ikke være mer enn 14 år (gutter) og 12 år (jenter) for å gifte seg der – og det helt uten tillatelse fra noen. Nå er det blitt «mye» strengere; aldersgrensen er 16 år med foreldres tillatelse og 18 år uten.

På 1700-tallet begynte man å bli bekymret i England på grunn av de mange ekteskapene som ble inngått uten kirkas eller foreldres aksept. Derfor innførte man i 1754 en ny lov om at partene måtte være over 21 år for å gifte seg uten foreldres godkjennelse. Men i Skottland gjaldt ikke loven, dermed var det mange unge par som rømte dit for å gifte seg. Ofte ble de forfulgt av foreldre som ville hindre barna sine i å gifte seg med «feil» person, men rakk paret først å gifte seg var det ikke mye de kunne gjøre med det. Gretna Green var det første stedet de kom til i Skottland og ble dermed et populært sted å gifte seg. Vielsen ble visst ledet av en smed og han markerte med å slå et slag på ambolten når et par var lovlig gift. (Prest eller fogd trengte man tydeligvis ikke.)

Amboltene er fortsatt i bruk. Hvert år blir over 4000 par viet i Gretna Green, ifølge en av nettsidene jeg besøkte. I tillegg kan man bli liksom-viet for en sum penger.

Gretna Green er virkelig verdt et besøk uansett om du ønsker å gifte deg eller ei. De har et flott museum som tar for seg historien på en grundigere måte enn jeg har gjort her. De har også koselige butikker der de selger typisk skotske produkter. Jeg forsøkte å ikke gå helt i spinn og klarte det (nesten). Stedet er velholdt og pent og heldigvis ikke helt overlesset med turistting, slik man ofte ser.


Post-post: Jeg fant denne videosnutten på YouTube. Slik kan det altså foregå hvis man velger å la seg vie i Gretna Green. Det ser jo virkelig romantisk ut. Eller kanskje ikke.

Fri som en fugl

I dag synes jeg du skal besøke Mirakel. Innleggene hennes er sterke, vakre, rørende og intense… og hun får stadig fram tårer hos meg. Det synes jeg er positivt, jeg har ikke noe imot å gråte litt. Dessuten er Mirakel noe av det fineste vi har i Bloggerbyen.

All of these lines across my face
Tell you the story of who I am
So many stories of where I’ve been
And how I got to where I am
But these stories don’t mean anything
When you’ve got no one to tell them to

Jeg har litt problemer med å uttrykke meg om dagen, men det gjør ikke så mye. Jeg gleder meg over hvordan livet stadig har små overraskelser på lur. Livet er en fin ting.

duer01.jpg

Jeg har jo forstått det en stund… alle signalene er der. Jeg sover lite, spiser mindre, går rundt med et fjollete smil og tankene vandrer stadig langt avgårde.

…du kommer ingen vei
med å leke helt for henne
for det som får a’ til å tenne
er en gjennomført frik
Slik som han som er på vei bort hit
Han kan snakke hele natta
om ting hun blir betatt av

Kanskje jeg bare drømmer for tida? Det er i så fall en veldig fin drøm. Vær så snill, ikke vekk meg…

fri.jpg

And I believe in Love
And I know that you do too
And I believe in some kind of path
That we can walk down, me and you

Tekster hentet fra:

Brandi Carlile – The Story
Raga Rockers – Hun er fri
Nick Cave – Into my arms

Kreativt kjøleskap

I helgen feiret vi diverse bursdager med nærmeste familie og jeg fikk en kjempefin gave fra søsteren min. Et magnetisk poesisett med 500 norske ord. I går kveld ryddet og vasket jeg ærbødig av kjøleskapsdøren og fylte den med alle magnetordene. For en lykke!

magneter.jpg

Det fine er å bare tømme hodet og finne fram til fine ord som passer sammen, uten å tenke noe særlig over det.

For eksempel:

magnetdikt.jpg

eller hva med denne?

stille.jpg

En super gave til ei som elsker å leke med ord!