Jeg veit jeg bare stakk… at jeg bare tok med meg tinga mine og forsvant etter mer enn 35 år sammen. Jeg burde sikkert ha tatt meg tid til å prate ut om alt, få til en skikkelig avslutning på ting. Det gikk bare ikke, strikken var strukket så langt at den snart ville ryke helt – og det kunne blitt stygt.
Selv om jeg ikke ser noen mulighet for at du og jeg kan bo sammen igjen, til det er verdiene våre for ulike, så skal du vite at jeg ikke bare tenker vondt om deg. Det hender jeg forsvarer deg til og med, selv om det ofte bare skjer i tankene mine. Jeg møter innimellom folk som kun har vært på besøk hos deg, og som har gjort seg opp meninger om at det ikke er mulig å bo hos deg. Ja, noen vil til og med ha det til at det er barnemishandling å la barna sine vokse opp hos deg. Det blir for teit, men for enkelte er det vanskelig å forstå at Oslo er noe mer enn bare sentrum, at det finnes massevis av flotte områder med grønn skog og villdyr på besøk. Det er ikke bare her i Hedmark det finnes elg og rådyr, lissom.
Om det er noen trøst, Oslo, så er ikke ting alltid perfekte her jeg bor nå heller. Det ble ikke helt som jeg håpet, selv om det reddet både nattesøvn og sjelefred da jeg forlot deg. Nattesøvnen er fortsatt ganske bra, men sjela mi har litt gnagsår for tida, uten at jeg helt får satt ord på hvorfor. Det er vel en blanding av flere ting. Aller mest av at jeg føler meg så fanget i en situasjon som krever tålmodighet og venting, ikke handling. Jeg liker å handle. Jeg vil helst handle og fikse og løse ting, med en gang! Tålmodighet er muligens en dyd, men det skal vel ikke overdrives, heller? Det fører bare til lidelse, og det er det jeg så smått får signaler om fra mitt indre. «Gjør noe!», skriker Solar Plexus, og er det noen man skal lytte til så er det henne, det sier jo alle.
Det føles som det meste er litt rotete nå, og selv om jeg rydder det jeg kan, så blir det aldri bra nok. Men tro ikke at jeg kommer krypende tilbake igjen, Oslo. Det er ikke deg jeg savner, selv om du har pyntet deg med mange av vennene mine. Det er dem jeg kommer tilbake til. På besøk. Deg må jeg bare holde ut med, for å få til noen korte møter. Samtidig har vi en lang historie, du og jeg. Det er ikke til å komme bort fra. Vi har delt mange gleder, og noen sorger – og det skal vi ikke kimse av. Det er sånt som skaper bånd det ikke er mulig å rive helt over.
Det er vanskelig å ikke sammenligne, selv om det kanskje ikke er særlig rettferdig mot noen av dere. Hedemarken har så mange gode sider, men det hender at jeg ikke greier å se bort fra de dårlige selv om jeg vil. Noen ganger blir mine indre greier lettere å takle når jeg kan trekke sammenligninger, der du, Oslo, kommer vinnende ut. (Det hadde du vel aldri trodd jeg skulle sagt?) De kan ikke kjøre bil her, vettu… Hadde de prøvd seg med så elendig kjøring hos deg, ville de blitt satt grundig på plass med en gang. Trafikkregler betyr null, og hvordan de kjører i rundkjøringer er til å grine av! På landeveien kjører de grisete og gir faen i at det er massevis av småunger som tusler i veikanten på vei til og fra skolen. For gangveier er så nedprioritert at de vet knapt hva det er her ute på landsbygda. Jeg hevner meg med å kjøre ekstra sakte og forsiktig når jeg får en av tullingene opp i rumpa. Kom ikke her og kødd med meg, du har vel ikke så dårlig tid at det er verdt å ofre noen liv for det?!
Så barnslig har jeg altså blitt, Oslo, at jeg skjærer alle over samme kam så tennene spretter veggimellom. Som om trafikken er noe å trakte etter hos deg! Det er jo til å grine og le av på en gang. Er det noe jeg virkelig ikke savner når det gjelder deg, så er det trafikken. Her jeg bor nå finnes det knapt rushtrafikk. Det høres vel ut som utopi, for deg?
Aner du hvor schizofren jeg føler meg når jeg skriver til deg nå? Jeg håper du ikke ler av meg, i hvert fall ikke med en altfor ond latter. Det er ikke så lenge til vi ses igjen, så jeg håper du kan møte meg med et lite smil om munnen og noen beroligende ord. Jeg veit det er altfor mye å håpe på, men jeg sier det likevel. For selv om jeg en gang tviholdt på at jeg aldri skulle forlate deg, at du og jeg hørte sammen for alltid, så veit vi begge to at dette vennskapet er over. Nå er det tid for å holde ut med hverandre de gangene det trengs, så kan vi heller puste lettet ut når det er over. Så… peace, Oslo..? Tar du meg i hånda på det?
Under stjernene 