Kategoriarkiv: havet døden livet og kjærligheten

Oslo, vi må snakke sammen!

Jeg veit jeg bare stakk… at jeg bare tok med meg tinga mine og forsvant etter mer enn 35 år sammen. Jeg burde sikkert ha tatt meg tid til å prate ut om alt, få til en skikkelig avslutning på ting. Det gikk bare ikke, strikken var strukket så langt at den snart ville ryke helt – og det kunne blitt stygt.

Selv om jeg ikke ser noen mulighet for at du og jeg kan bo sammen igjen, til det er verdiene våre for ulike, så skal du vite at jeg ikke bare tenker vondt om deg. Det hender jeg forsvarer deg til og med, selv om det ofte bare skjer i tankene mine. Jeg møter innimellom folk som kun har vært på besøk hos deg, og som har gjort seg opp meninger om at det ikke er mulig å bo hos deg. Ja, noen vil til og med ha det til at det er barnemishandling å la barna sine vokse opp hos deg. Det blir for teit, men for enkelte er det vanskelig å forstå at Oslo er noe mer enn bare sentrum, at det finnes massevis av flotte områder med grønn skog og villdyr på besøk. Det er ikke bare her i Hedmark det finnes elg og rådyr, lissom.

Om det er noen trøst, Oslo, så er ikke ting alltid perfekte her jeg bor nå heller. Det ble ikke helt som jeg håpet, selv om det reddet både nattesøvn og sjelefred da jeg forlot deg. Nattesøvnen er fortsatt ganske bra, men sjela mi har litt gnagsår for tida, uten at jeg helt får satt ord på hvorfor. Det er vel en blanding av flere ting. Aller mest av at jeg føler meg så fanget i en situasjon som krever tålmodighet og venting, ikke handling. Jeg liker å handle. Jeg vil helst handle og fikse og løse ting, med en gang! Tålmodighet er muligens en dyd, men det skal vel ikke overdrives, heller? Det fører bare til lidelse, og det er det jeg så smått får signaler om fra mitt indre. «Gjør noe!», skriker Solar Plexus, og er det noen man skal lytte til så er det henne, det sier jo alle.

Det føles som det meste er litt rotete nå, og selv om jeg rydder det jeg kan, så blir det aldri bra nok. Men tro ikke at jeg kommer krypende tilbake igjen, Oslo. Det er ikke deg jeg savner, selv om du har pyntet deg med mange av vennene mine. Det er dem jeg kommer tilbake til. På besøk. Deg må jeg bare holde ut med, for å få til noen korte møter. Samtidig har vi en lang historie, du og jeg. Det er ikke til å komme bort fra. Vi har delt mange gleder, og noen sorger – og det skal vi ikke kimse av. Det er sånt som skaper bånd det ikke er mulig å rive helt over.

Det er vanskelig å ikke sammenligne, selv om det kanskje ikke er særlig rettferdig mot noen av dere. Hedemarken har så mange gode sider, men det hender at jeg ikke greier å se bort fra de dårlige selv om jeg vil. Noen ganger blir mine indre greier lettere å takle når jeg kan trekke sammenligninger, der du, Oslo, kommer vinnende ut. (Det hadde du vel aldri trodd jeg skulle sagt?) De kan ikke kjøre bil her, vettu… Hadde de prøvd seg med så elendig kjøring hos deg, ville de blitt satt grundig på plass med en gang. Trafikkregler betyr null, og hvordan de kjører i rundkjøringer er til å grine av! På landeveien kjører de grisete og gir faen i at det er massevis av småunger som tusler i veikanten på vei til og fra skolen. For gangveier er så nedprioritert at de vet knapt hva det er her ute på landsbygda. Jeg hevner meg med å kjøre ekstra sakte og forsiktig når jeg får en av tullingene opp i rumpa. Kom ikke her og kødd med meg, du har vel ikke så dårlig tid at det er verdt å ofre noen liv for det?!

Så barnslig har jeg altså blitt, Oslo, at jeg skjærer alle over samme kam så tennene spretter veggimellom. Som om trafikken er noe å trakte etter hos deg! Det er jo til å grine og le av på en gang. Er det noe jeg virkelig ikke savner når det gjelder deg, så er det trafikken. Her jeg bor nå finnes det knapt rushtrafikk. Det høres vel ut som utopi, for deg?

Aner du hvor schizofren jeg føler meg når jeg skriver til deg nå? Jeg håper du ikke ler av meg, i hvert fall ikke med en altfor ond latter. Det er ikke så lenge til vi ses igjen, så jeg håper du kan møte meg med et lite smil om munnen og noen beroligende ord. Jeg veit det er altfor mye å håpe på, men jeg sier det likevel. For selv om jeg en gang tviholdt på at jeg aldri skulle forlate deg, at du og jeg hørte sammen for alltid, så veit vi begge to at dette vennskapet er over. Nå er det tid for å holde ut med hverandre de gangene det trengs, så kan vi heller puste lettet ut når det er over. Så… peace, Oslo..? Tar du meg i hånda på det?

 

Stjernestøv, diktatorer og totemdyr

For ikke så veldig lenge siden satt Tenåringen og jeg hos gode venner. Vi delte et nydelig måltid vi hadde kjøpt helt selv, deretter gikk samtalen slik de pleier å gå i godt selskap. I hvert fall i dette gode selskapet. (Jeg skal ikke påstå at det er slike samtaler vi har med alle, uten at det dermed sagt er dårlig selskap.)

Vi snakket om en rekke ting, en lett blanding av filosofi, religion, sosiologi, samfunnsøkonomi, samt «hva vil jeg bli når jeg blir stor»-type temaer. Tenåringen min vil ikke bli brannmann, politi eller noe annet guttedrømklisjeaktig. Derimot vil han bli diktator. Han påstår han vil bli en snill diktator som endelig skal gjennomføre kommunismen på en måte som er bra for alle, men det har de jo sagt alle sammen så jeg er egentlig ikke særlig betrygget. Dog har han lovet meg mye penger og et hus i syden, så jeg kan vel ikke klage. Det hadde likevel vært mye bedre om han bare kunne bli homo, i stedet for de diktatorgreiene, men det kommer visst ikke på tale. (Dette diktatorgenet lurer jeg på hvor kommer fra, jeg kan ikke huske å ha sett noe til det i familien vår før. Muligens er han en reinkarnasjon av en tidligere diktator, i så fall vil jeg gjerne fraskrive meg alt ansvar!)

Samtalen dreide etter hvert over til noe helt annet, heldigvis for det. Og mot slutten av kvelden var jeg ganske fornøyd. Ikke bare hadde jeg kommet fram til at jeg har en sjel, men også hva som skjer med meg når jeg dør. Da skal jeg nemlig bli til en stjerne. Ikke en hel stjerne, så stor er jeg jo ikke, men til en liten bit av en. Det blir fint!

Bildet er lånt herfra: http://raybes.com/astronomy/planets-night-sky-using-nasa-tools

Det skulle man tro var en fin avslutning på det hele, men det stopper ikke her! Dagen etter satt jeg her og sørfet på etsy.com, for å finne noen julegaveideer, og da plutselig fant jeg ut at NÅ VET JEG HVA TOTEMDYRET MITT ER! Det har jeg nemlig lurt på i mange år, uten å finne ut av det. Men nå sto det så klart for meg, helt uten tvil. Totemdyret mitt er ugle. Nemlig! Ugler er fine og kloke, det vet alle som har lest Ole Brumm eller Harry Potter.

Dette har jammen meg vært noen sjeldent produktive dager, synes jeg. Ikke rart sola skinner i dag!

Bildet er lånt fra http://www.owl-pictures.com/northern_saw_whet_owl.html

En snøball som ruller

I dag tenker jeg på hvordan små hendelser kan føre til store ting.

Det at jeg valgte tysk på ungdomsskolen førte i sin tid til at jeg traff han jeg ble gift med mange år etter. Tyskvalget førte til at jeg havnet i en spesiell klasse på videregående, som igjen førte til at jeg ble kjent med hun som i flere år var bestevenninnen min. Det igjen førte til at jeg traff min første ordentlige kjæreste – et ikke spesielt hyggelig forhold – men det var viktig likevel, for det førte til at jeg ble dratt med inn i et artig miljø der jeg traff mange fine folk… blant annet han som ble far til barna mine og min ektemann (i noen år). Selv om det er lenge siden vi ble skilt, så er jeg jo veldig glad for at vi var sammen de årene det varte. Hvis ikke ville jeg ikke vært mamma til Tenåringen min.

I januar for snart halvannet år siden festet jeg med venninnen min som bodde vegg i vegg. Etter at vi hadde kost oss med vin og god mat, dro vi ned i sentrum til en pub der jeg visste at det ville dukke opp kjentfolk utover kvelden. Disse kjentfolkene kom sammen med en rekke andre festkledte menn; de hadde vært på et arrangement og var kledd i kjole og hvitt hele bunten. Nabovenninnen min la merke til en av dem og spurte meg hvem han var. Jeg kjente ikke mannen, men via noen av de andre fikk vi vite hvem han var – og at han var singel. Etter litt vennlig overtalelse fra oss som var der, havnet de to i prat… og dermed var det gjort. De har holdt sammen siden. For ikke så lenge siden flyttet nabo’n min herfra og inn i en større leilighet sammen med sin kjære.

Og i går giftet de seg.

Det var et flott selskap med fantastisk god mat og mye godt drikke. Vi var mange feststemte mennesker samlet i hyggelige lokaler. Jeg grudde meg på forhånd, for jeg visste at det ikke ville være mange der jeg kjente. Det skulle vise seg å ikke bli noe problem. Egentlig er jeg jo ganske utadvendt, bare jeg kommer i gang.

Jeg havnet på et bord med bare ukjente, men det var heldigvis hyggelige og morsomme mennesker – og snart satt vi der og skravlet og lo. Spesielt var det én mann der som gjorde det ekstra spesielt å være meg den kvelden. Jeg fikk en oppmerksomhet jeg ikke har opplevd på veldig lenge, det var ganske fint det hele! Eventyrlig, faktisk…

Enden på denne historien er det ikke godt å si noe om ennå. Dersom det er skrevet en slutt, så kjenner i hvert fall ikke jeg til den. Snøballen ruller videre og jeg skal henge med så godt jeg kan. Her skrives ikke snipp, snapp snute før eventyret mitt er ute… og det er forhåpentligvis mange tiår unna.

Laglöst land

Som en varg i ett laglöst land när vintern närmar sig,
springer jag med fara för mitt liv.
Jag har inte lust att dö för en längtan som gör ont,
men det är för sent att stanna när jag hunnit ända hit.

Så jag följer ändå den väg jag valt och lämnar inga spår.
För blodet där jag gått är inte mitt.
Jag har inte fått en chans,
du är rädd för det jag är
och det är för sent att leva om det liv vi levt.

Chorus
Har du inte levt mitt liv. Vet du ingenting.
Se mig bara där jag står och önska inget mer.
Har du inte levt mitt liv. Vet du ingenting.
Ta min längtan här och nu men önska inget mer.

Himlen ropar på oss inatt. Vad vill du med ditt liv.
Stjäl du mitt, du får göra som du vill.
Jag är hungrig och beredd
och om himlen blir din grav är den öppen för att sluta sig om dig,
om du vill.

Chorus
Har du inte levt mitt liv. Vet du ingenting.
Ta min längtan här och nu, men önska inget mer.
Har du inte levt mitt liv. Vet du ingenting.
se mig bara där jag står, och önska inget mer.

Himlen ropar på oss inatt och jorden kräver sitt,
när de eldar vi har tänt har brunnit ut.
Det var du och jag som brann innan kärleken försvann
och det är för sent att leva om det liv vi levt.

Chorus
Har vi inte levt vårt liv. Vet vi ingenting.
Står vi bara där vi står och önskar inget mer.
Har du inte levt mitt liv. Vet du ingenting.
Ta min längtan här och nu men önska inget mer.

Tilbake i bloggen

Jeg er tilbake i bloggen min, og det var jammen på tide! Tusen takk til alle dere som har kommet med svar på ‘Personlig shoppinghjelp ønskes’. Jeg setter stor pris på svarene deres, og har sett på alle linker. Jeg har bare ikke fått gjort noe mer med det, og er litt usikker på når jeg kan satse på å kjøpe nye klær. Det har ballet på seg med litt ekstrautgifter i det siste, kan man si. Den ene festen jeg tenkte bruke skjørtet på, ble dessuten avlyst/utsatt på ubestemt tid på grunn av sykdom. Den neste festen er allerede på lørdag og jeg aner ikke om jeg kommer meg dit i det hele tatt, langt mindre hvordan jeg skal orke å komme meg ut for å se etter klær.

Begravelsen til onkelen min ble en god-vond avslutning. Det var helt spesielt å være tilstede der sammen med de aller fleste som var glade i ham. Til tross for de triste omstendighetene fikk vi også hygget oss litt da vi endelig var sammen såpass mange fra familien. Jeg vet ikke hvor mange ganger i løpet av de par dagene vi var der, at vi alle gjentok setningen; «Hvorfor samles vi først nå?» Det er vel ganske typisk egentlig, at storfamilien møtes i begravelser. Jeg håper det snart blir en hyggeligere anledning å møtes i, som et bryllup eller en barndåp.

Den siste tiden har jeg ikke orket særlig mye. Ironisk egentlig, siden det ikke er lenge siden jeg satt her og lurte på om jeg kanskje begynte å bli friskere. Jeg tror jeg skal skrive mer om det i en annen post. Enn så lenge vil jeg si hei til dere som stadig kommer innom bloggen min, til tross for at det ikke har blitt skrevet noe nytt her på en god stund. 😀