Kategoriarkiv: gruff

Negativt ladet innlegg

Denne dagen startet så bra!

Jeg hadde ikke sovet nok, men kviknet likevel til etter å ha vært våken en stund og sett solen komme i striper gjennom persiennene. En kopp kaffe gjorde også susen. Jeg fikk lyst på en tur ut for å handle ny neglelakk (Graffiti nails!), men fant ut at jeg først skulle konsentrere meg om å få farget håret. Det begynte å bli en ganske skjemmende ettervekst og jeg hadde en pakke hårfargingsmiddel i skapet. Jeg skred til verket med liv og lyst, og koste meg med å ha en god dag.

Da tiden var kommet for å skylle ut fargen, gikk jeg inn i dusjkabinettet og skrudde på knotten som styrer vanntemperaturen. Sønnen min liker å dusje i varmt vann, mens jeg ikke tåler noe særlig over lunkent. (Ikke noe jeg kan forklare, jeg blir bare generelt fryktelig dårlig av å bli for varm.) Dusjkabinettet jeg kjøpte ifjor er ikke av den aller beste kvalitet, det må sies. Og termostatknotten har aldri vært helt god, jeg har måttet bruke en lokkåpner av silikon (fra hjelpemiddelsentralen) for å greie å skru den rundt. Flere har forsøkt å justere, uten at det har hjulpet, men så lenge silikonlokkåpneren har gjort susen har jeg ikke orket å gjøre noe med det.

Så der står jeg og skal justere over på kjøligere vann, da knotten plutselig mister den sedvanlige mostanden og jeg vrir den mot kaldt uten at det inni blir skrudd på. Jeg skrur den litt tilbake, da virker den helt fint. Snodig. Så jeg skrur mot kaldt igjen, og det samme gjentar seg. Vannet har nå blitt særdeles mye varmere enn jeg liker det, og trolig en god del varmere enn sønnen min ville likt også. Jeg skrur og skrur, men ingenting skjer og jeg vet at jeg MÅ skylle ut hårfargen så håret mitt ikke blir helt ødelagt. Så da skyller jeg da… i vann som er så varmt at det føles som jeg blir skoldet.

Når jeg endelig har fått ut fargen og tatt i pleiende hårkur, surrer jeg et håndkle rundt meg og leter fram verktøyesken. Utstyrt med skrutrekkersettet mitt forsøker jeg få gjort noe med den hersens opphengte knotten, men det hjelper ikke stort. Jeg får muligens ned temperaturen litt, men langt fra nok.

Jeg dusjer meg ferdig, og på den tiden er kroppen skjelven og i sjokk. Tårene renner, men jeg får roa det litt ned – før jeg finner fram telefonnummeret til han som solgte meg kabinettet. Han skal sjekke om han kan finne en som kan hjelpe meg og lover å ringe igjen.

Verdens fineste Trips & Tics trår støttende til og kommer opp med en halvannen liter PepsiMax; en kombinasjon som er omtrent det beste som finnes når alt annet er teit. Jeg popper en sobril også, og den gjør etter hvert sitt til for å roe systemet. Trips og jeg blir enige om at en liten trøsteshoppingsrunde er det som skal til. Det hjelper faktisk veldig, men å shoppe i sobrilrus er ikke nødvendigvis smart for lommeboka. Impulskontrollen (som er litt treg fra før av) var ganske fraværende, og i handleposen havner etterhvert opptil flere unyttige gjenstander. Balansen er opprettet for en stakket stund! Vi får til og med til en liten visitt hos verdens fineste in2orbit. Solen skinner og jeg føler meg mye bedre.

Så kommer jeg hjem igjen, og der oppdager jeg at døra til fryseren har stått på gløtt hele dagen. Et eller annet har svikta og vakuumtingen som skal holde døra igjen, virker ikke. Diverse fremtidsmiddager er halvveis opptinte og det er da jeg tenker at det hadde vært bedre om jeg hadde blitt under dyna denne dagen. Dessuten tenker jeg at de som mener at folk med M.E. alltid må tenke AAA (aktivitetsavpasning) ikke har snøring om hvor umulig det kan være å få til.

Det ble en lettere amputert middag (det er da måte på hva man kan orke å få til), og nå er jeg i gang med avisning av fryseren i håp om at det skal hjelpe. Det håper jeg, for ellers må jeg kredittkorthandle nytt kombiskap, og det har jeg egentlig ikke råd til.

Jeg har visst veldig dårlig karma, men jeg har i hvert fall nye neglelakker å teste ut.

Reklamer

Dessuten liker jeg kjøtt…

Jeg har besøkt TittaFrosken og fant via henne en link inn til Virrvarr, der jeg leste om prosjektet hennes med å bli vegetarianer. Kommentarfeltet som følger gjør meg så sliten at jeg helst vil gå og legge meg igjen.

Så mye mas det er å være menneske, man skal ta stilling til absolutt alt og man må være etisk og moralsk og snill og flink hele tida, ellers er man et «dårlig menneske» og dårlige mennesker bør helst skytes ved soloppgang.

Mye av min energi og mine penger går til å følge en diett jeg føler gjør kroppen min godt. Jeg har ikke økonomi til å lete opp kyllingkjøtt fra en eller annen ødegård, har ikke krefter til å følge transportmetoden på kotelettene jeg kjøper, ei heller ork eller lyst til å besøke slakterier for å se hvordan dyra har det før de blir drept. Jeg velger å la være å tenke så mye på det, akkurat som jeg velger å la være å se på det meste av nyheter. Det er begrenset hvor mye jeg orker å ta inn av vonde ting, rett og slett.

Jeg synes det er ekkelt å se hvordan dyr blir behandla i matindustrien i USA, så jeg orket ikke fullføre prosjektet mitt om å se filmen «Food inc». Beklager så meget. Jeg synes det er forjævlig, men jeg føler ikke at jeg kan få gjort noe med det. Med et visst håp om at det ikke er like ille i Norge, spiser jeg kjøtt, fisk og diverse melkeprodukter. Jeg klasker mygg og jager vepsen også.

De såkalte økologiske varene som har fått stor plass hos min lokale Ica, imponerer meg lite. Det er dyre produkter, som dessuten inneholder mer av det jeg helst skal unngå. For meg virker det som disse varene er plassert der for å appellere til folk med tykk lommebok og ønske om å fremstå som «bra mennesker», mer enn at det ligger noen spesiell bevissthet bak dem.

Så er jeg vel et elendig menneske, siden jeg blir mer opprørt av at Findus selger så inni granskauen dyre frossengrønnsaker, som tross overprisingen inneholder en mengde halvråtten brokkoli. Jeg aner ikke hvor mye jeg har kastet av ferske grønnsaker som blir dårlig omtrent før det når kjøleskapet mitt heller, men jeg vet at jeg spiser mer grønt når jeg får fatt på bra varer. Som for eksempel nå i det siste hvor de selger kjempegod og fersk brokkoli på nærbutikken. Den smaker supert, og har forhåpentligvis hatt et særdeles bra liv før den havnet hos meg.

Ut me’n

De som kjenner meg vet at jeg ikke er spesielt glad i tannleger. Det vil si, jeg har ikke noe personlig imot tannleger, jeg bare misliker sterkt hvis de roter i munnen min.

For over 11 år siden fjernet jeg tre av visdomstennene i løpet av kort tid. Det var ganske grusomt. I hvert fall en av dem satt så vanskelig til at de måtte dele den i småbiter for å få ut. Atpåtil fikk jeg resept på paralgin forte etterpå, men de funka ikke på meg. De tok ikke bort smertene, bare gjorde meg rusa og rar. Fant heldigvis ut at ibux hjalp mye bedre.

Jeg så ikke ut i tida etterpå. Gikk rundt med hovent kinn som først var blått, så gikk over i grønt og gult. Vakkert. Er sikker på at naboene trodde (eks)mann hadde banka meg, så jeg følte meg ikke spesielt høy i hatten da vi gikk ute sammen.

Etter dette slutta jeg å gå til tannleger. Ikke at jeg bestemte meg for «aldri mer», jeg bare utsatte det hele tida… og så hadde det altså til slutt gått 11 år og jeg forsto at dette ikke kunne fortsette. I sommer fikk jeg drahjelp av Trips & Tics som overtalte meg til å bli med og hilse på hennes tannlege. Når jeg først var der, ble det til at jeg bestilte time og vips var jeg i gang igjen. Min nye tannlege er rolig og fin, forklarer alt mulig og svarer på spørsmål. Dessuten har de fått så mye kult utstyr på disse 11 årene at en tekno-frik som meg faktisk syntes det var ganske fascinerende å sitte i stolen. Det hjalp jo veldig at jeg fra naturen av har gode tenner, jeg har kun én fylling i munnen fra før av og fikk ingen nye nå. Hun gikk over, tok bilder, renset litt og fjernet tannstein (som heller ikke var så ille med tanke på hvor lenge siden sist det var). Hurra for gode nyheter!

Men – på bildene kunne tannlegen min se at jeg burde få fjernet den siste visdomstanna. Den satt dumt til i forhold til kjevebeinet og i tillegg har jeg vært plaget med noe smerter når den, uten hell, har forsøkt å sprenge seg gjennom tannkjøttet.

I går var dagen kommet for å få bort denne siste biten av visdom fra munnen min. Det hele skulle gjøres av en oralkirurg, og jeg var henvist til et tannlegesenter på Majorstua. Der ble jeg tatt imot som om jeg var hedersgjest! Utrolig opplevelse, jeg trodde ikke det var mulig. Hun i resepsjonen var blid og hyggelig, («hei og velkommen! Jeg ser i henvisningen at du ikke er så glad i sånne som oss, hehehe.») snakket med meg og forberedte meg på det som skulle skje. I tillegg tok hun bilde av munnen min med det stiligste røntgenapparatet jeg har vært borti. (Teknofriken i meg ble nok en gang oppglødd.)

Etterpå fulgte hun meg til rommet der kirurg og assistent ventet. De var begge veldig hyggelige og omtenksomme. (Nok en gang fikk jeg kommentaren om «jasså, du er ikke så glad i sånne som oss, haha!«) Jeg fikk forklaring på hva som skulle skje og at jeg skulle få bedøvelse uten adrenalin (pga ME’en). Jeg skal ikke påstå det var morsomt mens det sto på, men det gikk heldigvis fort og uten problemer denne gangen. Det kan umulig ha tatt mer enn 15 minutter før jeg kunne forlate rommet igjen, denne gangen helt tom for visdomstenner.

Jeg er veldig pysete når det gjelder inngrep. Jeg er også veldig pysete når det gjelder det man må gjennom etterpå. Blødning i munnen er ufattelig ekkelt. Til slutt tok jeg en sovepille så jeg kunne slippe kjenne mer på det. *urk* Sov heldigvis rimelig greit mesteparten av natta. Takk guder, for sånne gaver.

I dag har jeg, så langt, ikke behøvd smertestillende  og det er ikke fullt så ekkelt der inne. *peker på munnen* Klarer ikke spise stort da, vil ikke ha noe borti der tanna satt. Det går i havregrøt og moste grønnsaker. Dessuten føler jeg meg helt tappet og energiløs. Det tar på en ME-kropp, uansett hvor vellykket tannfjerningen var.

Trøster meg med at nå er jeg kvitt de hersens visdomstennene og forhåpentligvis slipper jeg unna med et årlig tannlegebesøk framover. 🙂

Hva brast så høyt..?

Det var visst meg. Som knakk, altså. Eller fikk meg en knekk, er kanskje bedre å si? Jeg snubla, i hvert fall. Liten tue, men du verden hvilken fallhøyde.

For ikke så mange dagene siden ante jeg ingenting om retrovirus, WPI og mulige løsninger. Så smalt bomben, noen har funnet et (mulig) svar, og de samme noen påstår jeg kan bli frisk. Jeg ramla nesten sammen da jeg hørte det, tårene fossa og et eller annet inni meg hadde plutselig løsnet. I 10 år har jeg vært syk, og i nesten like mange år har jeg forsøkt å finne ut hva det er og gjøre noe med det. Så fikk jeg ME-diagnosen, og forsto at jeg heller måtte finne en måte å leve med en kronisk sykdom på, og innfinne meg med at det sannsynligvis ikke er mulig å bli helt frisk noen gang.

Hos NAV ble jeg fortalt at jeg helt sikkert kommer til å bli frisk igjen, spesielt neste år… for da går TU’en min ut. Nemlig. Selv foretrekker jeg å ha et rasjonelt forhold til dette og ikke prøve late som jeg tror alt skal bli bra igjen. Det gjør nemlig så inderlig vondt hver gang håpet raser i 120 km/t og knuses mot murveggen. Da er det bedre å oppgi håpet og heller skape seg en liten mening innenfor de rammene som finnes.

Forskningen fra WPI trampet inn i min lille verden og rev, for en stund, ned gjerdene. Min verden ble plutselig helt annerledes; vidåpen og kjempestor. Og da tårene fosset ut av meg med voldsomme krefter, så jeg det hele så klart for meg. Jeg hadde ikke gitt opp håpet, bare forsøkt å begrave det for å unngå flere skuffelser.

Nå har jeg blitt så inderlig utålmodig. Jeg vil ikke vente noen tiår til, jeg vil ha hjelp NÅ. Jeg vil at Norge skal øse ut milliarder til forskning som kan finne flere svar og forhåpentligvis en kur. Jeg. Vil. Bli. Frisk. NÅ!

Ettersom dagene gikk etter forskningsnyheten, så jeg at veien stadig er lang og at det nok er en del hindringer underveis. Det ble litt mye å takle. Med en aldri så liten influensa på toppen av denne følelsesmessige påkjenningen, rant det litt over for min del. Dessuten har media spydd ut en overdose av «vi har så mange uføretrygdede i dette landet at Norge snart går på dunken» i ulike varianter. Jeg er allerede skjør og sart, så alt sammen treffer meg rett i sjela. Jeg er visst bare en utgiftspost. Jeg gjør ingen nytte for meg, jeg er en belastning som egentlig ikke burde finnes. Norge trenger meg ikke. I’m part of the problem.

Jeg er jo ikke helt blåst, jeg kjenner da igjen tegnene på en begynnende depresjon, eller noe sånt. Men i Lothiane A/S er det ikke tid til å være deppa så lenge av gangen. Noen må jo holde hjulene i gang, maten må hentes i butikken og settes i kjøleskapet, før den tas fram og omdannes til næringsrike måltider for Tenåringen og meg selv. Noen må oppmuntre, svare på spørsmål, trøste og heie. I vårt bittelille samfunn er jeg stadig meningsfull – her er det jeg som gjør at det hele ikke stopper opp. Jeg er til nytte og noen trenger meg.

Det får bli min mening for en stund.

Og grisen står og hyler

Pass opp, hold avstand – dørene lukkes.

grisesjuk

Muligheten for at vi har fått svinepest i huset er tilstede. Jeg vil tro den er ganske liten, men reglene er strenge. Vi får bare holde oss borte fra omverdenen en stund til. Sønnen min ble syk i forrige uke, så han kan snart slippe inn på skolen igjen. Selv styrer jeg på med noe forkjølelseslignende, og vet igrunn ikke hva jeg skal tro. Hvis dette er den influensaen som skaper all panikken, er det ikke stort å bekymre seg for. (Bortsett fra for de som faktisk er så syke fra før av at de ikke tåler den.) Litt halsvondt, ubehag i kroppen og tett i huet. Feberen kom og forsvant i løpet av en dag, eller to.

brumm

I går følte jeg meg ganske så pigg (haha) igjen, så jeg satte i gang med prosjekt «rydd i hyllene». I løpet av noen timer ble x antall kilo bøker og dvd-filmer flyttet på, med hjelp av mitt tapre barn. Det viste seg at vi har ganske mange filmer vi neppe vil se igjen. De er nå samlet i bæreposer, og forhåpentligvis blir vi kvitt dem snart. Jeg mangler bodplass… (Noen som vil ha..?)

svinepesten

I dag, derimot, er formen skikkelig laber. Kanskje det er ME’en som krangler fordi jeg var litt aktiv i går? Hvem pokker’n vet!? ME-symptomene mine er jo influensasymptomer, hvordan skal jeg vite hva som er hva? Dette blir nok festlig utover høsten og vinteren, det er jo da jeg pleier være sånn. Skal jeg bare mure meg inne med en gang? Låse døra og kaste nøkkelen..? Dere får grave meg fram til våren.

svineflu

Tralala, det går nok bra. Vi har stadig mat i fryseren, men snart må jeg ut og kjøpe melk, brød og pålegg. Forhåpentligvis uten å smitte noen.

SwineFluPanic

Snuoperasjon – en sped start

Etter at jeg ramla langt nedover i formkurve for ca en måned siden, har det vært vanskelig å holde humøret oppe. I samme slengen «mista» jeg to viktige mennesker i livet mitt, helt ufrivillig. Jeg har skikkelig problemer med å takle tapsopplevelser, spesielt når det blir flere på en gang. Det som pleier hjelpe er å omgås gode venner, men sånn ting er nå er det vanskelig for meg å få til. Jeg orker jo knapt nok kjøre scooteren min ned i butikken. Så – til dere som er vennene mine, beklager at jeg er så fjern for tida. Jeg vil jo ikke at det skal være sånn, vil jo helst være sprudlende, livlig og sosial som jeg pleide være. Jeg har lyst å være med på trappekaffe, parkturer, venninnebesøk, vin på balkonger osv osv.

Jeg har vært en del redd i det siste. Det skremmer meg å bli så dårlig igjen. Jeg hadde jo vennet meg til å få noen «straffedager» hvis jeg gjorde for mye, men dette her… det bare fortsetter og fortsetter i ukesvis… skal det ikke bli bedre igjen snart, da? Tenk om det blir sånn som dette, at dette blir normalen! Jeg prøver skyve vekk tanken på at det faktisk kan bli enda verre også, det er for skummelt å tenke på. Uansett hjelper det lite å ta sorgene på forskudd, men sorgen over det jeg har mistet her og nå sliter veldig. Det har blitt noen tårer, men som oftest sørger jeg for å være opptatt med et eller annet som gjør at jeg ikke tenker så mye. Kabal på iPoden, for eksempel.

Det her går jo ikke lenger, jeg kan ikke la meg synke lenger ned i følelsen av meningsløshet. Det skal snu, her og nå!

Jeg har heldigvis fortsatt veldig mye i livet mitt som er godt, morsomt og fint. Dette skal jeg tenke mye på framover:

  • Tenåringen som jo er min solstråle over alle solstråler. ♥
  • Mayra, undulaten får meg stadig til å smile og er godt selskap. ♥
  • Venninnene mine… dere vet hvem dere er. Flotte, sterke, herlige damer med glød og kloke tanker. Takk for at dere finnes! ♥
  • Nettvenner og -bekjente som gjør at jeg faktisk har noen å snakke med, nesten uansett når på døgnet det er. Internett er en fin ting, ellers hadde jeg ikke kjent noen av dere. ♥
  • Familien min. 🙂 Lillesos som er på vei til Oslo nå, og annen nær familie som jeg snart skal reise bort med. ♥
  • Tenortrommingen, som jeg dessverre ikke kan drive med for tida, men som jeg ser veldig fram til å kunne øve meg videre på når jeg blir bedre. ♥

Det er flere ting, jeg vet det nok… jeg må bare øve meg på å hente dem fram igjen. Men dette er da en start?! 🙂

White_Window

Melding fra sengen

Det er jammen greit å ha en iPod Touch, særlig når basseluskene tar makta og tvinger en stakkar til å tilbringe mesteparten av tida i horisontal stilling.

For første gang i verdenshistorien blogger jeg fra den lille eplesaken jeg gikk til innkjøp av i førjulsrus ifjor. ‘Ifjor’ høres fryktelig lenge siden ut, men det er jo faktisk bare noen uker siden. På denne tiden har jeg rukket å bli både avhengig av og veldig glad i denne dingsen over alle dingser.

(I den forbindelse vil jeg fryktelig gjerne ha tips om ålreite cafeer i Oslo der de har gratis, åpent nett.)

Ettersom jeg er en av disse slemme kriminelle, fant jeg veien til det nettstedet som får mest gratis reklame for tiden. Der var utvalget filmer i mp4-format relativt godt, så nå kan jeg ligge i sengen og se på film, imens jeg knasker strepsil og Anadin og synes fryktelig synd på meg selv i min nesten-vegetative tilstand.

Jeg tror universet har sett urettferdigheten i at jeg må være min egen hjelpepleier siden Tenåringen har reist fra meg. (Det er takken etter at jeg pleiet ham en uke og til og med har tatt over sykdommen.) Men altså, det finnes en gud (og hun er svart, lesbisk og alenemor), for i morgen får jeg jaggu besøk med medbragt mat og vidløftige planer om å tilberede ekte kanadisk Sunday brunch. Jeg gleder meg!

Febrile hilsener i all ærbødighet,
Lothiane