Kategoriarkiv: musikk

Omtale av Reveljen

Gudbrandsdølen Dagningen hadde en artikkel fra Lillehammer-reveljen på trykk i går, men dessverre er den ikke lagt ut på nett. Jeg har tatt et bilde av den. Klikk på bildet for å få opp i fullformat, så er det mulig å lese teksten. Bergen og Oslo Caledonian Pipe Band er nevnt, men dessverre ikke noe bilde. Kort og god omtale, vil jeg si:

«… et sekkepipeorkester med flest nordmenn, men også en og annen skotte. Sekkepiper, skotske Highland Pipes og trommer spilt på akrobatisk vis, viste at også denne musikken egner seg som konsertmusikk!»

Jeg er selvsagt ekstra fornøyd med at vi som spiller tenortrommer er nevnt (altså den akrobatiske trommingen). 🙂

Artikkel fra Gudbrandsdølen Dagningen

En fantastisk opplevelse!

Jeg har spilt med Garden! Wheeee!

Tirsdag 13. april gikk Lillehammer-reveljen 2010 av stabelen og der var jeg med. Bandet jeg spiller i; Oslo Caledonian Pipe Band var tilstede med en del av sine medlemmer og i tillegg hadde vi med oss 11 personer fra The Bergen Pipe Band. Vi hadde en utrolig dag og jeg er stadig «høy» på opplevelsen!

Reveljen er en slags mini-tattoo med en del skolekorps fra Lillehammer og omegn. I tillegg deltok H.M. Kongens Garde og et marinekorps fra Danmark.

Jeg var skikkelig nervøs på forhånd, men gledet meg samtidig vanvittig til å få være med på en såpass stor happening. Jeg hadde øvd mye, men sliter med å huske ting utenat uansett hvor mange ganger jeg går gjennom det. Det løste jeg med små jukselapper på tromma. Tanken på å opptre foran kanskje flere tusen publikummere fikk jernteppet til å senke seg ekstra tungt hos meg, i tillegg til at jeg har altfor lite øving i marsjering med tromma. En ting er å gå i takt, men når jeg samtidig skal spille rytmer og gjøre bevegelser som ikke helt følger beina, så roter det seg litt til i hodet mitt. Jeg fant ut at cluet var å slutte å tenke så mye, og det hjalp. 🙂

De fleste av oss kjørte opp i samlet tropp i en ypperlig minibuss. Dermed ble vi enda bedre kjent med Bergensbandet som vi ikke hadde sett på lang tid. Det er virkelig en flott gjeng som jeg håper vi snart får samarbeide med igjen! Det var nok noen nerver ute og gikk, men aller mest gledet vi oss noe innmari til kveldens show.

Vel framme ble vi tildelt en garderobe der vi kunne skifte og oppbevare utstyret. Dirigenten til Garden stakk innom for å prate med lederen vår om fellesnummeret vi skulle ha i avslutningen. Vi fikk vite at vi kunne bruke hallen til å øve i, og det passet oss bra ettersom vi ikke hadde hatt sjansen til å øve med Bergen før Reveljen. Bergen og Oslo ligger igrunn litt for langt unna hverandre, synes jeg. 🙂

Håkonshallen er svær!

Etter å ha kikket på lokalitetene stilte vi opp og begynte øvingen på marsjering og oppstilling. Senere hadde vi øving sammen med Garden, for å forberede oss til avslutningsnummeret der vi skulle spille Highland Cathedral sammen. Det ble litt fram og tilbake når det gjaldt oppstilling, for under avslutningen skulle det være plass til alle korpsene/bandene på en gang. Løsningen ble at de fem tenortrommisene skulle stå sammen med gardistene på første rekke. Vips sto jeg mellom to av dem og følte meg skikkelig lost. Hjelpes, jeg som pleier kikke bort på naboene mine for å sjekke at jeg spiller på riktig sted, men nå var de plutselig langt unna meg. En sersjant brølte ut ordre innimellom og jeg sto så stille og stramt jeg bare greide, selv om det ikke var meg han kommanderte. Er’kke vant til sånn roping, jeg. 😉 Det var tydeligvis gardistene, for de leet ikke på et øyelokk.

Bilde fra Gardens marsjering gjennom Lillehammer tidligere på dagen. Se for deg at jeg står der på første rad mellom gardist nr. to og tre fra venstre. Hoho, finn én feil, lissom. (Bildet har jeg lånt fra gd.no. Klikk for å komme til gd's bildeserie.)

Etter et par gjennomganger på låta vi skulle spille, samt inn- og utmarsjering, var øvingen over. Å herremin, nå var jeg enda mer nervøs! Kanskje derfor jeg ser så snodig ut på bildet, men her poserer jeg altså foran Håkonshallen:

Så var det i gang! Jeg fikk nervene noenlunde i sjakk med å øve på de mest problematiske drillene der jeg ventet «backstage», nesten uten å tenke på hvor mange tilskuere som satt på tribunen. Jeg har hele veien hatt skikkelig problemer med nervøsitet når vi spiller foran mye folk, noe som ikke er spesielt heldig for hukommelse og prestasjon. Men da vi marsjerte ut i hallen var det ikke så ille som jeg fryktet. Kanskje det hjalp at folk satt så langt unna? I hvert fall lot jeg være å se på tilskuerne, og med hjelp av jukselappene mine holdt jeg greit styr på hva jeg skulle gjøre når hjernen truet med å glemme alt. Det ble selvsagt noen bommerter her og der, det blir det nesten alltid, men de drillene jeg hadde forventet å bomme på, gikk overraskende greit. Hurra!

Bandet som helhet låt ganske bra, synes jeg. Slett ikke verst til å ha spilt så lite sammen, neste gang blir det nok bare enda bedre. 🙂

Vi hadde en ganske lang pause før avslutningsnummeret, så vi rakk å ha kaffe-, røyke- og tissepause. Da Garden kjørte showet sitt sto jeg klar for å se på. Dessverre er det litt vanskelig å ha med seg kamera på bandjobbene, så alt jeg hadde var mobilkameraet mitt. Det er ikke akkurat noe å skryte av, men jeg filmet noen snutter av Garde-drillen og disse har jeg satt sammen til en liten video.

Så var det ny oppstilling og vi marsjerte inn til avslutningsdelen. Der sto jeg da, mellom to gardister, og ventet på klarsignalet til Highland Cathedral. (Følg lenke til YouTube for å høre den flotte låta om du ikke kjenner den fra før av.) En av trommisene til Bergen hadde fått det ærefulle oppdraget å sette det hele i gang. Fy søren, jeg misunner han ikke oppgaven, men han greide det fint! Så satte resten av bandet i gang og så kom Garden inn og jeg sto der og forsøkte henge med på rytmen, mens gåsehuden min fikk gåsehud av hele settingen. Vi spilte sammen med Garden! Det var så sterkt! Og for et trøkk det var fra Gardemusikken bak oss. De folka kan virkelig spille.

Helt til slutt ble det spilt «Ja, vi elsker», mens publikum reiste seg og sang. Ny gåsehudsopplevelse!

Så var det slutt. Vi fikk pakket oss kjapt ut i bussen og stemningen var svært høy. Det hadde virkelig vært en flott opplevelse for oss som band. Jeg tror ikke vi kan oppleve noe større i norsk sammenheng. Dette var inspirerende og motiverende og skikkelig gledesfylt!

Nå skal jeg hvile kroppen min noen dager. Jeg er mørbanka og har truende kramper både i bein og armer, men det er en liten pris å betale når jeg tenker på hva jeg har fått være med på. Dette var virkelig en «højdare»! 😀

St. Patrick’s Day 2010

Deler av St. Patrick’s day-paraden i Oslo lørdag 13. mars ble filmet – og videoen kan du se her. Johnny Logan var æresgjest på denne dagen og gikk foran i paraden. Dessverre orket jeg ikke være med i paraden i år, men jeg fikk med meg et par timer på puben etterpå, før støyen ble for mye og jeg trakk meg tilbake til roligere omgivelser.

Jeg prøver igjen neste måned, da skal bandet delta på et større arrangement, og jeg håper virkelig formen er bedre da!

Hjernen er alene – i Operaen

Som Oslo-boer gjennom noen og tredve år har jeg selvfølgelig fått med meg musikken til deLillos, men det var faktisk først for et par-tre måneder siden at de virkelig nådde inn hos meg. (Er nok litt treig.) Før det syntes jeg de hadde noen kule låter, men stort sett at tekstene var noen snodige greier og hva i alle dager var poenget med falsettstemmen til Lars Lillo? Etter en anbefaling om å lytte til Fullstendig oppslukt av frykt, skjønte jeg plutselig at jeg måtte gi deLillos en ny sjanse. Jeg kjøpte Festen er ikke over… Det er kake igjen og spilte den om og om igjen. Snart hadde jeg flere favoritter jeg ikke kunne greie meg en dag uten, for eksempel ‘Den feite mannen’, ‘Nitten åttifire’ og ‘Finnes det en kvinne’.

Som ny-fan hadde jeg ikke sett deLillos live før. Da passet det flott at deLillos skulle feire 20-årsjubileet for ‘Hjernen er alene’ med en festopptreden i Operaen. Jeg fikk tak i to billetter i siste liten, kjøpte inn cd med ‘Hjernen er alene’ samt konsert-dvd’en ‘Enda mere’. Her var det bare å sette av tid til å forberede seg!

‘Hjernen er alene’ er, såvidt jeg har skjønt, det tredje albumet deLillos ga ut. Det skal innrømmes at dette materialet var litt vanskeligere tilgjengelig for meg ved de første spillingene enn storfavorittene mine fra ‘Festen er ikke over…’, men absolutt fengende.

6. desember møtte jeg spent opp i Operaen, ifølge med en som har vært blodfan i mange år. (Man skal ikke legge ut på slike ekspedisjoner uten erfarne folk, vettu.) Dette ble en dobbelt-premiere for meg: første konsertopplevelse i det nye operahuset, samt første gang jeg skulle høre deLillos live. Litt merkelig å skulle sitte stille på en rockekonsert, men det var nok egentlig det beste for min del, med tanke på at konserten varte i to og en halv time.

Foto: Mimsy Møller. Lånt fra Dagsavisen: http://www.dagsavisen.no/kultur/musikk/article456914.ece

Da sceneteppet ble trukket vekk, åpenbarte det seg et slags coctailselskap fra beste vestkant på scenen. I tillegg til musikkinstrumenter, sto det sofaer og stoler fordelt utover et stort, gulmalt «rom» og det var folk overalt. Litt forvirrende, men det viste seg snart at dette var musikerne som bidro i tillegg til deLillos selv. Og for en gjeng – for et lydbilde! Arrangementene var til tider langt bedre enn plata (men det kan strengt tatt skyldes at jeg ikke har godt nok anlegg hjemme). Spesielt ‘Hjernen alene’ ga meg en sterk gåsehudopplevelse av det positive slaget. Mørk og dyster og ettertenksom.

Musikerne byttet litt på, og når de ikke spilte satt de i sofaen og koste seg med et glass (vann?). Vi var riktig heldige og fikk Ingrid Olava som «bonus», hun var med og koret samt spilte piano på noen av sangene. Ingeborg Mohn må også nevnes. Hun både koret, spilte fiolin, samt kontrabass på noen låter. Fantastisk bra, fy søren som det svingte av den lille dama med det digre instrumentet!

Lars Lillo hadde visst glemt et vers av ‘Hjernen er alene’ på ettermiddags-forestillingen. Det tror jeg ikke han gjentok på kveldsforestillingen. Derimot stoppet han seg selv da de spilte låta som i sin tid ble skrevet av en tidligere kjæreste, nemlig ‘Snill og smart‘. Ettersom dette ikke er en sang han regnet med de kom til å spille live igjen, måtte de pent begynne på nytt slik at han kunne synge den riktig. Det var bare morsomt og gjorde slett ingenting. (Det bør vel forresten nevnes at Lars Lillo nå liker oliven, det ble nemlig poengtert før ‘Soppesmørbrød‘.)

Det var også kult å få med både «gammel» og «ny» trommeslager. Rune Lindstrøm (som forlot bandet til fordel for Hare Krishna for mange år siden) var der, han sang blant annet Hare Krishna-mantra for oss sammen med sin 11 år gamle datter. Han byttet på å spille trommer med Øystein Paasche – på noen låter spilte de også samtidig. Jeg er veldig fornøyd med å ha fått oppleve dem begge to.

Jeg kunne bare fortsatt her, men hva skal jeg egentlig si for å formidle hvor bra jeg syntes dette var? Ordene mangler, dessverre. Jeg er bare innmari glad for å ha oppdaget dette bandet og for at jeg fikk med meg konserten i Operaen. Det var folk som filmet konserten for NRK, så håpet mitt er at dette kommer ut på dvd etter hvert. Den skal i så fall rett i hylla mi. Festen er definitivt ikke over!

Andre som har skrevet om konserten:

deLillos.no

Forhåndsomtale av konserten og intervju med bandet

Keops pyramid

Noen sanger treffer meg som en murvegg fra første «lytt». I dag oppdaget jeg denne med Joakim Thåström. ♥

Så det verkar som om det i varje tid,
och i alla sorters folk,
finns några som vill bygga pyramider.
Där dem själva sitter överst,
och har makten i sin hand,
medans dem som lever nedanför de lider.

Om dem där uppe i det blå inte längre vill förstå,
utan föraktar alla de som ger dem mat,
ska pyramiderna tillsist bli deras grav.

Hele teksten.
Link til videoen på YouTube.

Rammstein i Hundremeterskogen

Jeg har visst en del irritasjon i meg, etter en ukes influensahelvete og nikotinsug. Når jeg i tillegg har en tunghørt, gammel dame over meg som nekter å tro meg når jeg sier at jeg hører hvert eneste pokkers skritt hun tar fordi hun insisterer på å tusle rundt i sko – også hver eneste natt når hun må opp og tisse.

DA er det fint å kunne sette Rammstein på rimelig høy guffe før klokka 8 om morran. I denne versjonen er den jo også ganske søt, eller hva? Husk å sette opp volumet. *gomler nikotintyggis*

The Otta Experience

Otta er stedet (unnskyld… byen) som stadig er stuck i den mest harry delen av the 80’s, der mannfolka har lange barter og går med skinnvest, der damene har munnspill i veska og amcarinteresserte ikke tør lukke øynene i frykt for å gå glipp av noe eyecandy.

Otta er kanskje ikke så vakker i seg selv, men omgivelsene er fantastiske. Rett ved renner turkist brevann i elva og fjellsidene reiser seg bratte og tredekte. Det er mye flott natur i Norge og Gudbrandsdalen er absolutt ikke det verste vi har. En kjøretur på litt over ei mil opp fra E6’en tar deg til Mysusæter; starten på Rondane. For et par år siden overnattet vi i hytte der og jeg fikk oppleve soloppgangen over Rondane. Det var så vakkert at det tok pusten fra meg.

Otta er byen som hvert år feirer Pillarguridågå (=dagene) for å minnes Pillarguris varsling med luren, som var oppstarten til slaget ved Kringen. Årets Pillarguri er Wenche Myhre. Jeg tror ikke det er fordi hun har forårsaket noen nedslaktning av skotske soldater, slik som 1600-tallets Pillarguri. I disse dager er skotter heldigvis velkomne på Otta, og hovedgata er pyntet med norske og skotske flagg.

Otta har hotellet med to og en halv stjerne og innmari hyggelig betjening. Utenfor kan du sitte stille med kaffekoppen og en røyk etter frokosten, og nyte synet av sola som jager vekk tåkedottene rundt Pillarguritoppen.

Otta har Pillarguri Cafe, som egentlig er en pub, med entusiastisk betjening som tydelig setter pris på en gjeng sultne musikanter, spesielt når vi varter opp med en trall eller fem etter maten. De vet ikke nødvendigvis hva en gin fizz er, men ølet er kaldt og gyllent og tar aldri slutt. Dessuten spiller de gamle Marillionlåter på anlegget. Dette er puben jeg skulle ønske vi kunne flyttet nærmere Oslo, for her er vi så velkomne at det nesten er rørende. I dokøen får jeg en klem av ei dame jeg aldri har snakket med før, bare fordi hun er glad for at vi er der.

Otta har undergangen som bare ber om å bli spilt i, uansett hvilken tid på døgnet det er. (Akustikken er fantastisk, vi burde egentlig satset på konserter i undergangen i stedet for i parken.)

På Otta tror alle vi er skotske og prater i vei til oss på engelsk. Jeg skuffer ingen, sier ikke noe om at jeg er norsk om jeg ikke får direkte spørsmål. Vi er uansett språkforvirra i bandet allerede.

otta

Som alltid er jeg totalt gåen etter Otta-helga, men det er verdt det. (Noen ganger er det ganske greit at de verste ME-symptomene først kommer etter et par dager.) Det blir nok rolige dager fremover, mens jeg gleder meg til neste gang.

Takk, Otta, for at dere nok en gang tok imot oss med åpne armer! Vi håper å se dere igjen neste år. Hilsen en av de kiltkledde. 🙂

sel kirke

Musikalsk start på uka

Okay, jeg sliter litt med å få kroppen til å våkne i dag. Det er jammen godt jeg ikke skal på jobb… Men i sympati og solidaritet med dere som faktisk må være på jobb, har jeg funnet en sang jeg håper gjør mandagen litt lettere. Værsågod, litt 1984-musikk med Donna Summer:

Men… ikke alle er på jobb i dag, noen har ferie, andre snylter på statskassa sånn som meg. Det er stadig litt antydning til sommer der ute, så jeg legger inn en av mine favorittgladlåter «Voilà l’été» (som skulle bety noe sånt som «sommer’n er her!»). Denne har jeg Dr. Borg å takke for, hun har innmari mye kul musikk. Sangen er med Les Negresses Vertes (de grønne negressene). Ganske fantastisk! 🙂

Om jeg skulle føle at verden går imot meg…

(og det vil sikkert skje igjen…)

…så skal jeg ta fram denne posten og sette lyden litt høyere på enn jeg pleier, før jeg kjører i gang denne herlige, morsomme og, i hvert fall for meg, rørende YouTube-videoen jeg ble tipset om av Curly og Tor-ArnePhotoChallengen i Middelalderparken i dag. Fantastisk start på et bryllup, håper paret har det like morsomt sammen videre også!

Dagen har vært innmari fin – håper det fører til mange, flotte bilder til boka til Curly! Etter å ha fulgt prosjektet i mange uker, føler jeg meg litt delaktig. Tror nok det er mange som har det på den måten, og heldigvis var det flere som trosset gråværet og møtte opp i Middelalderparken. (Det tok ikke så lang tid før været bedret seg veldig.) Jeg traff både kjente og ukjente og hadde det utrolig hyggelig. Sjekk Tor-Arnes post her og få et visst inntrykk av hvordan vi hadde det. 🙂

Jeg smiler ennå, det er virkelig deilig å være skikkelig glad igjen. 😀 Takk til fineste Trips & Tics som dro meg med!

(Selvsagt har jeg tiaraen på når jeg skriver denne posten.)