Kategoriarkiv: musikk

Dansekurs: The Slosh

Når bandet jeg er med i er på pub sammen, ender vi nesten alltid opp med å danse The Slosh. The Slosh er en line dance fra Glasgow (ifølge bandets ekspert og læremester), visstnok noe som ble/blir danset i bryllup – og da stort sett av kvinner. Det ville vært stor synd og skam om dansen kun skulle holdes innenfor disse trange rammene, og heldigvis er bandets ekspert-slosher en mann og slett ikke for opptatt av å tviholde på tradisjonene.

Dansen består av svært enkle trinn, dermed kan den læres av nesten alle. Det vanskelige er å skulle forklare den skriftlig! Men jeg gir det et forsøk.

Se for deg at du skal se på alle fire veggene i rommet du er i, før du har avsluttet. (Men kan selvsagt gjentas flere ganger, så lenge du måtte orke.) Begynn mot venstre. Du må kunne telle til fire, samt greie å bevege bena i kryss bortover (1,2,3) og på det fjerde trinnet gir du foten et slapt lite spark ut mot siden, før du gjentar det samme mot høyre, med nytt avsluttende spark på 4. Så mot venstre igjen, 1-2-3-4. Veldig enkelt, men så… blir det litt mer komplisert.

På vei mot høyre igjen tar du de tre første skrittene på samme måte som over. På det fjerde begynner du på kryss bak med venstre fot, men lar hælen fortsette oppover mot en møtende høyre hånd som klasker lett på den. Foten settes ned, samtidig som du løfter høyre kne og lar det møte høyre albu (hånden peker rett oppover). Det mest kompliserte her er å samtidig få til en vridning 90 grader mot venstre, som blir den neste retningen du skal danse i. Okay, den forklaringen tar jeg en gang til.

Here goes: 1,2,3 fot bak klask mot hånd (=4), fot ned men da snur du deg 90 grader, samtidig som du løfter høyre kne mot høyre albu (5,6). Når du setter høyre benet ned skal du altså stå slik at du har snudd deg mot venstre, klar til å danse den veien. Så løfter du venstre kne og lar hendene møtes til et klapp under kneet (7,8). Sett ned samtidig som du danser videre mot venstre (ned = første steget), og da gjentar du alt dette over. Neste gang snur du deg 90 grader til og danser i den retningen, så snur du igjen og til slutt vil du ende opp i samme retning som du begynte å danse.

Forståelig? Neppe. Men det finnes da noen videoer på nett, med litt ymse kvalitet. Ser ut som denne dansen muligens er noe som foregår på fest når folk er beruset, men det er intet must med alkohol til The Slosh.

Her er en ganske slapp versjon av The Slosh. Denne hadde neppe passert hos vår Slosh-ansvarlige, de løfter jo knapt nok beina og gidder ikke klappe. Det kan se ut som det er en litt annen variant også, der de klapper seg på kneet i stedet for å løfte det mot albuen. Ja ja, kjært barn og alt det der…

Da vi var på Otta ble det selvsagt sloshet litt på Pillarguri Kafé. Tone Damli satt i naborommet og fikk seg litt middag, og vår danseleder fikk lov til å styre musikken. Som Tone-fan måtte han sette på Butterflies, en helt perfekt sang til denne dansen! Lurer på hva Tone egentlig syntes om det hele, det må ha virket litt snodig å se en gjeng kiltkledte danse line dance til sangen hennes, samtidig som en skotte stadig roper ut: «I want to hear those claps» på skikkelig Glasgow-dialekt. Et fantastisk minne for meg, i hvert fall!

Lyst til å bli med på dansen? Vi gir deg gjerne et lynkurs om vi skulle møtes på puben. 🙂

P.S. Tone – hvis du leser dette… hva med litt pipes & drums på den neste plata di? Vi blir gjerne med… Mull of Kintyre?! 🙂

Lys i enden av tunnelen

Et ganske interessant fenomen i Otta, er alle disse som kjører opp og ned hovedgata om og om igjen. Når de blir lei av det, stopper de gjerne opp sammen med andre i samme ærend, og så sitter de der og ruser motorene sine. Om og om igjen. Leeeeenge – og selvsagt på nattestid, om det var noen tvil om det. Gjerne akkompagnert av høylydt prating og latter.

Jeg antar dette er veldig typisk helgeaktivitet, og muligens ellers også – men siden jeg kun har oppholdt meg der under festivaldagene i august, skal jeg ikke påstå noe som helst.

Det er litt vanskelig for meg å forstå at dette er helt i orden, men når man én gang i året har sekkepipeband på besøk, så er det forferdelig problematisk om disse tar seg, la oss si… en fem-minutters seanse i gangtunnelen. På Otta har de nemlig en tunnel med fantastisk akustikk. Virkelig! Når man går gjennom den, og det gjør man gjerne på vei tilbake til  hotellet, så roper den virkelig etter å bli spilt i.

Det har etter hvert blitt en tradisjon dette med tunnelspilling, og gode tradisjoner må man holde fast ved. En nesten like fast tradisjon har blitt at vi får klage fra lensmannen. Sist vi var der fikk vi beskjed om at vi ikke kunne spille etter klokken 01. I år spilte «noen» der ved midnatt. Neste dag fikk vi en oppgitt tilbakemelding fra en av arrangørene om at han hadde fått kjeft på våre vegne. «Don’t play in the bloody tunnel!»

Her er et lite opptak fra tunnelspilling, men dette er tatt på dagtid altså – så det er ikke bevismateriale om ulovlig aktivitet. 🙂

Nå vurderer vi en turné rundt om i landet der vi spiller i tunneler. Beware!

På tur og ikke sur

Hei hei fra Otta! Verdens navle, akkurat som før. Vi har hilst på Tone Damli, spilt i tunnellen, spilt litt her og der ellers også, drukket øl, spist elggryte og hilst på lokalbefolkningen. Dessuten har jeg fått brukt feministgenet mitt og kranglet litt med gutteklubben grei, men det ser ikke ut som det hjelper.

Jeg har det i det hele tatt innmari moro og håper resten av helgen blir like bra! 😀

Blid Lothis 🙂

Dessuten må jeg skryte litt av Rema 1000 på Otta. De har åpent til klokka 23 og selger nikotintyggis. Hurra!

-Har nikotintyggis!

The World’s

I disse dager foregår verdensmesterskapet for pipeband på Glasgow Green. For hardcore fans er det mulig å se live stream på nettet fra Grade 1-bidragene. Grade 1 er de beste av de beste, så her er kvaliteten meget høy. (Tidene er oppgitt i britisk tid, så legg på en time for å få norsk tid.)

Takk BBC!

Bilde lånt fra Hilton Worldwide

Oppdatering: Verdens beste pipeband i 2010 ble St Laurence O’Toole Pipe Band fra Dublin, Irland. Trommeseksjonen ble også kåret til årets beste, og slett ikke uten grunn. Jeg er virkelig imponert over de elegante tenorene..! Her er video av SLOTs konkurransebidrag, de er virkelig verdige vinnere! (Min ydmyke mening…)

Post-Pipefest!

Tusen takk til dere som krysset fingre for meg, dere må ha sendt ut svært gode vibber ettersom alt gikk så bra!

Jeg har paradert på The Royal Mile, og jeg har overlevd. Ikke uten å ramle sammen utslått og i krampegråt etterpå, men herlighet, jeg greide det!

Fra oppstillingen

Det var på forhånd gitt svært lite informasjon fra arrangørenes side. Vi var 8 medlemmer fra Oslo som reiste til Edinburgh, og det eneste vi visste var at vi skulle ha oppstilling klokka 12 på en bestemt adresse. Der møtte vi opp, og etter å ha vandret opp og ned gata et par ganger, fikk vi endelig vite hvor vi hadde oppstillingsplass. Der traff vi et særdeles hyggelig pipeband fra Kilbarchan. Etter en liten prat med dem, fikk vi lov å slå oss sammen med dem – og vips sto jeg omgitt av flere damer som spiller samme instrument som meg. Det er ikke spesielt mange tenortrommiser jeg har møtt i mitt liv, faktisk bare én – og det var vår kjære trommelærer som nå bor i Canada. Jeg fant ut at tenortrommiser er ganske like uansett om de er norske eller skotske. Når vi hører sekkepiper (også om det er et annet band som spiller) så må vi bare snurre og drille litt, og kanskje tromme litt på låret hvis vi ikke har tromma tilgjengelig. Det kommer fram på begynnelsen av videoen jeg har lagt inn under her.

Etter mye venting og omrokkering, var paraden plutselig i gang. Vi sto ganske langt nede i Johnston Terrace og jeg kan love at melkesyra sprengte før jeg kom på toppen av bakken. Heldigvis var det nedoverbakke etter dette.

Så gikk jeg der da. På the Royal Mile, som er hovedgata i den eldste delen av Edinburgh. Det er turistgate nummer 1, og det sto mye folk langs med løypa vår, bak solide gjerder. Det var nesten som å gå i 17. maitog igjen. Folk tok bilder, klappet og smilte. Jeg, som hittil kun hadde vært turist i Skottland, var plutselig blitt del av en turistattraksjon selv. Det hele føltes ganske surrealistisk, det skal innrømmes. Jeg burde sikkert kløpet meg selv i armen underveis, men det rakk jeg ikke. I stedet konsentrerte jeg meg hardt om å ikke snuble i brosteinene og å gå med riktig fot på rett sted, og ellers å huske om vi var på pianodelen, eller fortedelen. Det gikk stort sett smertefritt, kun avbrutt av korte økter med forvirring. 🙂

Jeg hadde med meg mitt splitternye Nikon Coolpix, og innimellom dro jeg dette fram og filmet litt mens jeg gikk. Det er muligens en once-in-a-lifetime-experience jeg var med på, så her skulle det dokumenteres! Jeg har satt det sammen til en liten snutt på et par minutter om noen har lyst å se hvordan det er å være deltaker på Pipefest.

Jeg kan tenke meg at paraden var på i underkant av 2 kilometer. Jeg trodde jeg skulle ramle om mot slutten, men jeg kom meg heldigvis i mål i Holyrood Park. Der fant jeg ut at jeg hadde slitt hull på begge skoene mine!

Flaks skal man ha, da jeg sjekket på YouTube fant jeg ut at gruppa jeg marsjerte med, var blitt filmet et par ganger. Et klipp der vi spiller (og jeg kan så vidt skimte trommeklubbene mine svirre rundt ved siden av den røde og hvite stortromma 10-15 sekunder ut i opptaket. Fy søren, jeg får gåsehud når jeg ser det om igjen! Dette var stort å være med på for en liten pike fra landet… eller noe sånt. 🙂

Det siste opptaket spiller vi ikke på, men hvis du ser veldig godt etter så ser du kanskje meg som går lengst ut på motsatt side… og filmer. 🙂

Pipefest i Edinburgh

Jeg skal, hvis guder og engler og alle gode vibber vil, delta i en diger parade i Edinburgh den 7. august. (Kryss fingre for at kroppen min orker å delta, pliiiis?)

Pipefest er et arrangement som foregår i flere byer rundt om i verden – samtidig. I 2005 satte de verdensrekord for største pipeband noensinne. Det slår vi neppe i år, det er ikke mer enn rundt 3500 påmeldte. Hva sier jeg egentlig, «ikke mer enn»?!? Det er jo helt vanvittig bare det! 🙂 Pipefest er et veldedig arrangement som samler inn penger til kreftsaken; Marie Curie Cancer Care. Målet i år er visst å skaffe 500.000 (pund, vil jeg tro). Håper de greier det! Uansett gleder jeg meg veldig til å marsjere ned The Royal Mile i Edinburgh. Lurer på om jeg greier det uten å grine…

Her kan dere se hvordan det så (og hørtes) ut i 2005. Når så mange spiller samtidig så er det ikke musikkvalitet som er målet, for å si det sånn.

I 2005 hadde de en litt annen rute enn vi skal ha (nevnte jeg The Royal Mile!?!), men vi skal ende opp samme sted som sist, nemlig i Holyrood Park med utsikt mot det stilige fjellet, Arthur’s Seat. Sjekk her:

Okay, jeg klarer ikke å holde fjortishvinet tilbake…

Wheeeeee!

Dagen derpå – Melodi Grand Prix

Ja, sorry, jeg sier fortsatt Grand Prix, og ikke Eurovision som jo er det riktige navnet.

Utstyrt med stemmegivningsskjema printet ut fra NRKs sider, så jeg sendingen sammen med ei venninne og med Tenåringen. Selv med pizza, rødvin, jordbær og is, ble ikke de 25 sangene vi led oss gjennom noe bedre. Makan til elendig musikk skal man ikke lete særlig lenge etter, det er bare å se til tidligere Grand Prix-sendinger. Men pauseinnslaget..! Pauseinnslaget; I heart you, for å si det på ekte fjortisspråk. ♥

For det første var det en ren nytelse å høre Madcons ‘Glow’ etter alt det grusomme vi hadde lidd oss gjennom tidligere. For det andre er det noe med flashmobs som gjør meg skikkelig sippete og rørt. Tenk, alle de ulike folka som har øvd seg fram til gårsdagens sending! Alle har konsentrert seg om å lære de samme bevegelsene og å gjøre dem i takt med andre til den samme sangen. Dæskern, ikke rart NRK får skryt så det holder på YouTube og Twitter. Tilbakemeldingene på pauseinnslaget er udelt positive, så vidt jeg har sett så langt.

Så flott at NRK lot være å satse på nasjonalromantisk skryteinnslag i pausen, og heller satset på noe som skapte samhold og fellesskap!

Jeg husker ikke en eneste sang fra konkurransen, og med et par unntak håper jeg å slippe høre noen av dem igjen. Madcon derimot, kommer til å bli spilt ofte og mye her framover. Me like!

Lyst å se? NRK har lagt ut klipp i YouTube.

Stemmeskjemaet mitt: Jeg fant ut at det ble umulig for meg å gi poeng til de ulike sangene. Hvis du lurer på hvilke sanger jeg likte best så var det Island og Frankrike. Vinnersangen var helt grei, men unge Lena har jo ikke sangstemme.

MGP-sanger får fram min indre fjortis...

Engel om morgenen

Denne sangen har blitt gitt ut av mange forskjellige artister siden første gang på slutten av 60-tallet. Den versjonen jeg liker best er med Chrissie Hynde og The Pretenders (1995). Sangen var også med i en episode av Friends, der Chrissie Hynde gjorde en vakker akustisk versjon av den. Her er begge to, vær så god… nyt! 🙂

There’ll be no strings to bind your hands
not if my love can’t bind your heart
And there’s no need to take a stand
for it was I who chose to start
I see no reason to take me home,
I’m old enough to face the dawn

CHORUS:
Just call me angel of the morning, angel
Just touch my cheek before you leave me, baby
Just call me angel of the morning, angel
Then slowly turn away from me

Fra Friends:

Hallo, hallo?

Så trist å lese; Ludvigsen er død.

Gustav Lorentzen, fra Knutsen & Ludvigsen, døde i går. Er det noen artister som har fulgt meg helt siden barndommen så er det disse to. Jeg opplevde dem til og med «live» på en konsert på hoved-Deichman en gang på 80-tallet, da jeg egentlig var for stor til å høre på barnemusikk. Bestevenninna mi og jeg troppet likevel opp, vi syntes det var ganske kult selv om de andre tilhørerne var en del yngre enn oss.

Utfra denne lille videosnutten ser det ut til at publikummet fra barndommen fulgte med dem også i voksen alder, bare se på alle de som entusiastisk synger med på den nydelige sangen, «Eventyret om en melodi».

Hvis du vil høre den fulle sangen, kan du besøke denne linken. Jeg synes dette er noe av det fineste fra Knutsen og Ludvisen.

En annen favoritt er «Jeg er en forhekset prinsesse», en artig låt om hvordan den stakkars fiskehandleren blir overtalt til å kysse en fisk som påstår den er en forhekset prinsesse. Det ender ikke helt godt, vil jeg si.

Det var altfor tidlig for Ludvigsen å forsvinne, synes jeg, men heldigvis etterlater han seg en mengde plater og masse flott musikk for både små og store. Det er mye å finne på YouTube, for den som har lyst.

Savnevise