Kategoriarkiv: musikk

Arven jeg fikk med meg

Som barn får vi med oss mye viktig (og en hel drøss med snurrigheter) fra foreldrene våre. Holdningene deres påvirket og formet våre sarte barnesinn og mange bruker resten av livet på å rydde vekk bagasjen. En del kan kanskje kategoriseres som hjernevasking (eller verre ting), uten at jeg skal ta for meg det nå. Etter at jeg fikk barn har jeg innsett at det ikke er så enkelt å være forelder. (Om 25 år sitter sikkert poden og klager over meg.) Her skal jeg i hvert fall mimre litt i alle offentlighet over noe av lærdommen jeg fikk fra mor og far.

Før jeg går videre vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg vokste opp med skilte foreldre og dermed ikke har et selvforklarende slektstre. For enkelthets skyld vil jeg omtale mor som «mor» og stefar som «far», men det vil uansett ikke spille noen rolle for den som ikke kjenner meg godt. Noe nærmere forsøk på å forklare familiesituasjonen vil jeg ikke våge meg ut på. Jeg har nok med å holde styr på den selv.

Men… hva er det så jeg har fått med meg?

Fra mor:
Min mor har alltid vært en sang- og musikkglad person og vi barna vokste opp omgitt av mye musikk i heimen. Det er jeg glad for. Musikk er en viktig del av livet mitt. Å få lov til å bli kjent med mye forskjellig musikk tror jeg er noe av det viktigste vi kan gi videre til barna våre. Hjemme hørte vi mange sjangere – radioen sto som oftest på. Men ikke alle musikkarter var like populære. Min mor ga tydelig uttrykk for hva slags musikk hun mente det er verdt å lytte til, og hva som stempler (frivillige) lyttere som mindre intelligente. Jeg forsøker ennå å rydde disse tvangstankene ut av hodet mitt, men det er ingen enkel jobb. For å ikke tråkke på noens følsomme tær skal jeg unngå å nevne hva slags musikk som ble regnet som mest negativt, men jeg kan love deg at det ikke er opera.

Avanti popolo, alla ricossa
Bandiera rossa, bandiera rossa
Avanti popolo, alla ricossa

bandiera rossa trionfera.

Jeg var et lite barn på 70-tallet. På den tiden tuslet det fortsatt rundt noen sekstiåttere som ennå ikke hadde gitt opp håpet om væpna revvolusjon, eller hva det nå var de ønsket. Min mor var en av dem. I hvert fall var hun med og sang om det. Det er i grunn noe av det jeg husker best. Jeg ble nemlig dratt med i 8. mars-tog, 1. mai-tog og lignende arrangementer. Poenget med det nådde neppe inn i mitt sarte barnesinn, men sangene husker jeg! Avanti Popolo, Riv ned gjerdene, Internasjonalen, August i -68… og alle de andre sangene i den lille sangboka med rødt flagg på. Jeg kan mange av dem fortsatt, de sitter som spikret. Når andre småbarn lærte Mikkel Rev og Ta den ring, gikk jeg altså rundt og sang på «revolusjonære arbeidarsongar».

Frem i tette, tapre skarer
over berg og gjennom slukt
:/: Ut mot Stillehavet drev vi
hver en hvit armé på flukt. :/:

Innholdet skjønte jeg ikke bæret av, men melodiene var fengende og tekstene spennende. «Våre internerte menn, skal vi kjempe fri igjen» – det hørtes jo unektelig dramatisk ut. Hvorfor disse mennene skulle kjempes fri, ante jeg ikke, ei heller fra hvem eller hvor. «Internert» hørtes skummelt ut, selv om jeg på den tiden trodde det var «integrert». Jeg visste ikke betydningen av noen av ordene, så det spilte egentlig mindre rolle.

Når jeg ser tilbake etter alle disse årene, synes jeg ikke det er selvsagt at man tar småunger med seg i demonstrasjonstog. For det første har de ikke peiling på hva det dreier seg om. For det andre kan det til tider være farlig. Jeg husker fortsatt da en eller annen kasta en bombe inn i et 1. mai-tog. Det hender politiet griper inn også. Utvilsomt en skremmende opplevelse for hvem som helst, og spesielt for en som er åtte år og ikke aner hva som skjer.

Selv går jeg aldri mer i demonstrasjonstog. Jeg fikk vel nok som barn. Men innimellom nynner jeg på tonene til August i -68 og tenker på hvordan russiske panservogner dundret inn i Praha. Det er en ensom barndomsballast å ha med seg. Jeg lurer på om det er flere der ute?


August i sekstiåtte. Ei tsjekkisk kvinne går
frå natta ved maskinane. Ei tidleg klokke slår.
Eit toreskrall frå himmelen, ein morgon blank og ny.
Eit tog av panservogner dundrar inn i hennar by.

Fra far:
Faren min derimot, var ikke med i tog. Han tok meg heller med på Tøyenbadet og lot meg oppleve vannpolo på nært hold. Det var moro det! Jeg husker ennå lukten av vannpoloballene. Jeg kan fremkalle følelsen av å la fingertuppene gli over den ruglete, gule kula. Jeg hører hvordan lyden av dommerens fløyte gjallet gjennom den store hallen, publikums heiing og ser for meg målene ligge å skvulpe i hver sin ende av bassenget. Jeg husker spillerne som oppførte seg eksemplarisk over vann, men skjønte etterhvert at mye av kampen skjedde under vann og dermed fikk jeg forklaringen på hvorfor de hadde på seg to badedrakter/badebukser… Dette er’kke sport for pyser.

Er det noe jeg savner ved min barndom så er det vannpoloen. Jeg spilte ikke selv, det var aldri noe ønske hos meg. Men å være med og se på, det skulle jeg gjerne oppleve igjen. Jeg var med under damenes EM (eller var det VM?) på Tøyenbadet, jeg bar til og med skilt for et av lagene og fikk en stilig Bik Bok-dress som takk. Dette må ha vært i 1984 eller 1986. Det var den gang Norge gjorde det stort og var blant de beste damelagene i verden. Er det noen som husker det? Neppe. Jeg var med på tur til utlandet også… til Nederland og Belgia. Kjempeartig å tenke på Tom Nordli som den gangen spilte på det norske herrelandslaget. Da var han en del yngre enn i dag og hadde den typiske svømmekroppen. I dag har han visstnok den typiske post-svømmekroppen, men det skal ikke jeg uttale meg om.

Vannpolo er den eneste sporten jeg kan tenke meg å se på. Det er trolig også den sporten det vises minst av på TV. Ikke skjønner jeg hvorfor. Stor var min lykke da jeg forrige dagen fant Web-TV-overføringer av vannpolo. Hurra!

Sport.nl
bogobogo

"Ekte" skotter på Otta!

I august var jeg på Otta sammen med Oslo Caledonian Pipe Band. En hel helg bare med fest, spilling og gøy! Det har jeg skrevet om i en annen bloggpost.

En tid etterpå fikk jeg tips om at en ung innbygger hadde skrevet i bloggen sin om oss. Her er et utdrag fra Anki’s verden:

I helgen her på Otta har det vært Pillarguri-dagene. De spilte masse country musikk og skotsk musikk i parken. Skulle gjerne ha vært i parken og hørt på skotske musikken, men det kostet å komme inn, så det ble det ikke noe av, dessverre. Menmen… Ingen fare. Natt til lørdag ved 00.00-01.00 så gikk jeg og Håvard en liten tur for å sjekke ut livet, og da vi skulle gå forbi Elkjøp, så såg vi ekte skotter med kilt og sekkepipe stå ved andre siden av veien og snakke. Tror de diskuterte hva de skulle gjøre nå. Tror det var om de skulle gå under undergrunnen som de sto ved. Tror de var litt usikre. Men de gjorde det. Så stoppet de plutselig midt i undergrunnen og begynte å spille. Det var nokså morsomt. Vi sprang over veien til den andre siden for å se. Så gikk de videre, vi var ca 3 meter på kloss hold der de marsjerte videre. Det var jævla kult, for det var første gangen i hele mitt liv at jeg har sett skotter in real life. Det var en stor opplevelse. Nemlig!

Artig å bli sett på som ekte skotsk, i grunn. (I wish, I wish!) Men det beste er å finne ut at det faktisk betydde noe for en del mennesker at vi var tilstede. 🙂

Det er forresten fast tradisjon å spille i Undergangen på Otta… Selv om det ikke er like populært når det skjer et stykke utpå natta, at least not according to the police.


Note to self: Collin’s Cattle må læres til neste tur.

Løgner, anger og avslutning

En av de største løgnene må være påstanden om at «det er alltid bedre å angre på noe man har gjort enn å angre på noe man ikke gjorde». For noe tull! Hvem i all verden kan påstå at det alltid er sant?

Jeg for min del vet om flere hendelser i mitt liv jeg angrer på og som jeg gjerne skulle sett ugjort. Ikke det at jeg har begått noen store dødssynder. Ei heller alvorlige kriminelle handlinger. Men det er altså enkelte ting jeg gjerne skulle ha unngått. Jeg kan i dag ikke se at noe av dette har gjort meg til et bedre menneske. Kanskje med unntak av at jeg har mer forståelse for menneskers feilskjær enn jeg ellers ville hatt. Rent bortsett fra når disse feilskjærene går utover meg, da… Når det svir som verst er det vanskelig å vise forståelse.

Dette blir ikke en post der jeg presenterer en rekke tilståelser over umoralske handlinger jeg muligens har begått. Jeg synes bare det er på tide å si at enkelte «sannheter» er det rene bullshit.

Gjennom utdanningen min lærte jeg om viktigheten av en ordentlig avslutning. Det høres kanskje rart ut, men jo mer jeg tenker på det – detsto klarere står det for meg. Tenk på alle avslutninger man opplever gjennom livet. Dødsfall er kanskje det det mest nærliggende å tenke på, men avslutning kan være så mangt: Skolegang som er over, å slutte i jobben, prosjekter som er ferdige, vennskap og kjærlighetsforhold som går i stykker. Når det gjelder døden har vi ritualer som hjelper oss gjennom den vonde løsrivelsen. Det samme gjelder ikke alle andre avslutninger. Og noen river mer smertefullt enn andre.

I disse dager har jeg mistet en av mine beste venner. Og det gjør jævlig vondt. Ikke misforstå, han lever fortsatt. Muligens føler han seg like vingeklippet som meg. Vennskapet vårt har jeg avsluttet uten noen tvil om at det var det riktige å gjøre. Men jeg sitter igjen med en sorg over noe som fylte livet mitt i stor grad gjennom et drøyt års tid og som jeg trodde aldri skulle ta slutt. Hvordan avslutter jeg noe sånt på en måte som hjelper meg videre? Jeg kan ingen ritualer som passer til dette.

Jeg begynte med en klisje og får vel avslutte med en annen: «I enhver avslutning er det en begynnelse.» Denne skal jeg ikke bestride. Livet fortsetter, om enn ikke på samme måte som før.

«We all need someone to talk to…»

Her var egentlig videoen My oh my med Slade, helt til den ble fjernet fra You Tube pga copyright. Så, da fant jeg en annen i stedet… dessverre med klipp fra serien Buffy… men det får stå sin prøve. Sangen er like fin. 🙂

Melancholics United

November er her… med mørkt, kaldt vær – men også noen nydelige dager da sola fortsatt varmer bittelitt inn gjennom vinduet her. Jeg er så glad for utsikten her, det er alltid noe å hvile øynene på.

Formen har blitt litt bedre igjen, men jeg reagerer på kulde. Ønsker meg til varmere strøk. Skulle gjerne hatt et rehabiliteringssted å reise til, helst på en kanariøy.

For noen dager siden var jeg hos en spesialist i infeksjonssykdommer på Ullevål. Regner ikke med å få noen rapport derfra før på nyåret, men han mente det er sannsynlig at jeg har M.E. Først må han imidlertid ha svar på alle blodprøvene de tok av meg.

Mørketida får fram melankolikeren i meg. Dermed falt jeg pladask da jeg så denne videoen på siden til Rockette. Nydelige fotografier av Man Ray og sangen ‘At last’ av Etta James.

En aften med Fish

Tirsdag 26. september sto Fish nok en gang på scenen på Rockefeller.

Det skulle vel litt til at mannen greide å gjenta suksessen fra i fjor, da Rockefeller var fylt til randen. I år var det solgt ca. 700 billetter, men så var det heller ingen landskamp mellom Norge og Skottland dagen etter.

Man kan vel si det var den harde kjernen av trofaste fans som møtte opp på tirsdagskvelden. Og vi som var der fikk blant annet oppleve den storvokste skotten fremføre Misplaced Childhood-albumet i sin helhet. Det var siste sjanse, skal vi tro pressemelding fra The Scattering Trolls (Fish’ fanklubb i Norge).

Jeg var på konserten i september ifjor også. Da sto jeg på øverste plan og var misfornøyd med lyden. I år var kun salen nede åpen. Jeg hadde plass langt framme mot scenen på venstre side og gledet meg til å oppleve Fisken på nært hold.

Dessverre var ikke lyden noe å skryte av denne gangen heller. Spesielt i første del av konserten var det omtrent umulig å høre Fish sin stemme i forhold til resten av musikken. I andre del ble det litt bedre.

Første del besto av en del sanger fra Fish’ solotid, blant annet Faith Healer, Big Wedge og 3D. Flere sanger var dessverre ukjente for meg. Litt kjedelig del (helt subjektivt, selvsagt).

Så ble det pause med musikken fra La Gazza Ladra (som ifjor). Da Fish og bandet kom på scenen igjen satte de i gang med fremførelsen av Misplaced Childhood. Det var bra og mot slutten tok det virkelig av! Fish og gutta sa takk for seg, men ble klappet opp på scenen igjen, der de avsluttet med Incommunicado og Market Square Heros. Da kokte salen.

Fish virket å være i godt humør og snakket en del med publikum, slik som han pleier. Krasse kommentarer om politikk, Bush og røykeloven, samt noen anekdoter fra hans privatliv med datteren Tara på 15. Han ringte til og med opp datteren sin på mobilen og fikk publikum til å rope hilsner til henne. Virkelig artig!

Alt i alt var det en flott opplevelse for en gammel Fish-fan.


Fra vorspielet til konserten i fjor, da Fish møtte opp på Andy’s.
Et stort øyeblikk for meg. 🙂


– 0 –

Vet du ikke hvem Fish er, sier du? Fish aka Derek Dick, var vokalist i Marillion fra -82 til -88. Fra da av har han vært soloartist og gitt ut flere album.

En smakebit. Fish & Sam Brown – Just good friends

Pipers in the woods

For en tid tilbake var jeg på Otta i Gudbrandsdalen og feiret Pillarguridagene. Ganske absurde greier, men veldig moro. Da markeres slaget på Kringen i 1612. Kort fortalt vandret en hær med skotter gjennom landet mot Sverige. Der var planen at de skulle verve seg som leiesoldater. Dessverre for skottene ble de oppdaget av noen speidere. Den godeste Pillarguri blåste i luren, den norske bondehæren jumpet fram og slaktet ned «de besøkende». Det var trist for skottene, men det har i hvert fall endt med en unnskyldning for å ha én heidundrande festhelg i august hvert år.

Oslo Caledonian Pipe Band er Norges første sekkepipeband. OCPB har deltatt under Pillarguridagene gjennom en årrekke. Og i år ble undertegnede med på turen! Med lånt kilt og annet utstyr og med nervene nogenlunde på plass, sto jeg midt i mellom de mer drevne bandmedlemmene og underholdt samferdselsministeren, ordfører og andre interesserte.

Bandet var også med på filminnspilling. I skogen der slaget på Kringen sto for 394 år siden, marsjerte de opp glatte stier mens de spilte så godt det lot seg gjøre. Jeg sto i bakgrunnen og fotograferte. Å se denne gjengen spillende og marsjerende i skogen var et syn jeg neppe får oppleve igjen. Det måtte jeg bare forevige. Og i dag ble ett av bildene kåret til Dagens foto på Eurofoto. Premien er en forstørrelse av samme bilde. Så moro! 🙂

And I’m back… again

Og denne gangen tror jeg det er for godt.

Blink klarte lenge å holde meg fast, men nå har jeg visst kommet meg ut av forelskelsens rosenrøde sky. Det får da være måte på. Jeg er tilbake – og her skal jeg bli. Fra nå av skal jeg skrive her hver dag… i hvert fall hver uke. Ja.

En sommer er over… og hva byr høsten på annet enn regn og dødt løv?

La meg se nå.

Jo – Fish kommer til byen, og denne jenta skal være der. Jeg håper på gjenhør med de aller største sangene. Incubus, Kayleigh, Jigsaw, The Company, Internal Exile, Vigil.. ahh…. det er så mange gode! Så hvis du vil ha en flott musikkopplevelse – gå på Rockefeller tirsdag 26. september. Det blir stort!

I oktober skal jeg ha en ørliten mini-fotoutstilling. Kjempespennende og -skummelt. I hvert fall litt. Det blir i forbindelse med en minnestund i regi av foreningen «Vi som har et barn for lite», og jeg håper det vil vise en av mange måter å bearbeide tap på.

Ellers har jeg vel strengt tatt ikke lagt flere planer annet enn å fortsette med det jeg gjør stort sett hver dag: øve på pipene, ta hvilepauser når jeg trenger det, følge opp podens liv og levnad… og forhåpentligvis ha noe overskudd til å følge opp mine nærmeste venner. Ah, the thrills of a life with M.E.