Kategoriarkiv: musikkvideo

Løgner, anger og avslutning

En av de største løgnene må være påstanden om at «det er alltid bedre å angre på noe man har gjort enn å angre på noe man ikke gjorde». For noe tull! Hvem i all verden kan påstå at det alltid er sant?

Jeg for min del vet om flere hendelser i mitt liv jeg angrer på og som jeg gjerne skulle sett ugjort. Ikke det at jeg har begått noen store dødssynder. Ei heller alvorlige kriminelle handlinger. Men det er altså enkelte ting jeg gjerne skulle ha unngått. Jeg kan i dag ikke se at noe av dette har gjort meg til et bedre menneske. Kanskje med unntak av at jeg har mer forståelse for menneskers feilskjær enn jeg ellers ville hatt. Rent bortsett fra når disse feilskjærene går utover meg, da… Når det svir som verst er det vanskelig å vise forståelse.

Dette blir ikke en post der jeg presenterer en rekke tilståelser over umoralske handlinger jeg muligens har begått. Jeg synes bare det er på tide å si at enkelte «sannheter» er det rene bullshit.

Gjennom utdanningen min lærte jeg om viktigheten av en ordentlig avslutning. Det høres kanskje rart ut, men jo mer jeg tenker på det – detsto klarere står det for meg. Tenk på alle avslutninger man opplever gjennom livet. Dødsfall er kanskje det det mest nærliggende å tenke på, men avslutning kan være så mangt: Skolegang som er over, å slutte i jobben, prosjekter som er ferdige, vennskap og kjærlighetsforhold som går i stykker. Når det gjelder døden har vi ritualer som hjelper oss gjennom den vonde løsrivelsen. Det samme gjelder ikke alle andre avslutninger. Og noen river mer smertefullt enn andre.

I disse dager har jeg mistet en av mine beste venner. Og det gjør jævlig vondt. Ikke misforstå, han lever fortsatt. Muligens føler han seg like vingeklippet som meg. Vennskapet vårt har jeg avsluttet uten noen tvil om at det var det riktige å gjøre. Men jeg sitter igjen med en sorg over noe som fylte livet mitt i stor grad gjennom et drøyt års tid og som jeg trodde aldri skulle ta slutt. Hvordan avslutter jeg noe sånt på en måte som hjelper meg videre? Jeg kan ingen ritualer som passer til dette.

Jeg begynte med en klisje og får vel avslutte med en annen: «I enhver avslutning er det en begynnelse.» Denne skal jeg ikke bestride. Livet fortsetter, om enn ikke på samme måte som før.

«We all need someone to talk to…»

Her var egentlig videoen My oh my med Slade, helt til den ble fjernet fra You Tube pga copyright. Så, da fant jeg en annen i stedet… dessverre med klipp fra serien Buffy… men det får stå sin prøve. Sangen er like fin. 🙂

Reklamer

Melancholics United

November er her… med mørkt, kaldt vær – men også noen nydelige dager da sola fortsatt varmer bittelitt inn gjennom vinduet her. Jeg er så glad for utsikten her, det er alltid noe å hvile øynene på.

Formen har blitt litt bedre igjen, men jeg reagerer på kulde. Ønsker meg til varmere strøk. Skulle gjerne hatt et rehabiliteringssted å reise til, helst på en kanariøy.

For noen dager siden var jeg hos en spesialist i infeksjonssykdommer på Ullevål. Regner ikke med å få noen rapport derfra før på nyåret, men han mente det er sannsynlig at jeg har M.E. Først må han imidlertid ha svar på alle blodprøvene de tok av meg.

Mørketida får fram melankolikeren i meg. Dermed falt jeg pladask da jeg så denne videoen på siden til Rockette. Nydelige fotografier av Man Ray og sangen ‘At last’ av Etta James.

En aften med Fish

Tirsdag 26. september sto Fish nok en gang på scenen på Rockefeller.

Det skulle vel litt til at mannen greide å gjenta suksessen fra i fjor, da Rockefeller var fylt til randen. I år var det solgt ca. 700 billetter, men så var det heller ingen landskamp mellom Norge og Skottland dagen etter.

Man kan vel si det var den harde kjernen av trofaste fans som møtte opp på tirsdagskvelden. Og vi som var der fikk blant annet oppleve den storvokste skotten fremføre Misplaced Childhood-albumet i sin helhet. Det var siste sjanse, skal vi tro pressemelding fra The Scattering Trolls (Fish’ fanklubb i Norge).

Jeg var på konserten i september ifjor også. Da sto jeg på øverste plan og var misfornøyd med lyden. I år var kun salen nede åpen. Jeg hadde plass langt framme mot scenen på venstre side og gledet meg til å oppleve Fisken på nært hold.

Dessverre var ikke lyden noe å skryte av denne gangen heller. Spesielt i første del av konserten var det omtrent umulig å høre Fish sin stemme i forhold til resten av musikken. I andre del ble det litt bedre.

Første del besto av en del sanger fra Fish’ solotid, blant annet Faith Healer, Big Wedge og 3D. Flere sanger var dessverre ukjente for meg. Litt kjedelig del (helt subjektivt, selvsagt).

Så ble det pause med musikken fra La Gazza Ladra (som ifjor). Da Fish og bandet kom på scenen igjen satte de i gang med fremførelsen av Misplaced Childhood. Det var bra og mot slutten tok det virkelig av! Fish og gutta sa takk for seg, men ble klappet opp på scenen igjen, der de avsluttet med Incommunicado og Market Square Heros. Da kokte salen.

Fish virket å være i godt humør og snakket en del med publikum, slik som han pleier. Krasse kommentarer om politikk, Bush og røykeloven, samt noen anekdoter fra hans privatliv med datteren Tara på 15. Han ringte til og med opp datteren sin på mobilen og fikk publikum til å rope hilsner til henne. Virkelig artig!

Alt i alt var det en flott opplevelse for en gammel Fish-fan.


Fra vorspielet til konserten i fjor, da Fish møtte opp på Andy’s.
Et stort øyeblikk for meg. 🙂


– 0 –

Vet du ikke hvem Fish er, sier du? Fish aka Derek Dick, var vokalist i Marillion fra -82 til -88. Fra da av har han vært soloartist og gitt ut flere album.

En smakebit. Fish & Sam Brown – Just good friends