Kategoriarkiv: Otta

Dansekurs: The Slosh

Når bandet jeg er med i er på pub sammen, ender vi nesten alltid opp med å danse The Slosh. The Slosh er en line dance fra Glasgow (ifølge bandets ekspert og læremester), visstnok noe som ble/blir danset i bryllup – og da stort sett av kvinner. Det ville vært stor synd og skam om dansen kun skulle holdes innenfor disse trange rammene, og heldigvis er bandets ekspert-slosher en mann og slett ikke for opptatt av å tviholde på tradisjonene.

Dansen består av svært enkle trinn, dermed kan den læres av nesten alle. Det vanskelige er å skulle forklare den skriftlig! Men jeg gir det et forsøk.

Se for deg at du skal se på alle fire veggene i rommet du er i, før du har avsluttet. (Men kan selvsagt gjentas flere ganger, så lenge du måtte orke.) Begynn mot venstre. Du må kunne telle til fire, samt greie å bevege bena i kryss bortover (1,2,3) og på det fjerde trinnet gir du foten et slapt lite spark ut mot siden, før du gjentar det samme mot høyre, med nytt avsluttende spark på 4. Så mot venstre igjen, 1-2-3-4. Veldig enkelt, men så… blir det litt mer komplisert.

På vei mot høyre igjen tar du de tre første skrittene på samme måte som over. På det fjerde begynner du på kryss bak med venstre fot, men lar hælen fortsette oppover mot en møtende høyre hånd som klasker lett på den. Foten settes ned, samtidig som du løfter høyre kne og lar det møte høyre albu (hånden peker rett oppover). Det mest kompliserte her er å samtidig få til en vridning 90 grader mot venstre, som blir den neste retningen du skal danse i. Okay, den forklaringen tar jeg en gang til.

Here goes: 1,2,3 fot bak klask mot hånd (=4), fot ned men da snur du deg 90 grader, samtidig som du løfter høyre kne mot høyre albu (5,6). Når du setter høyre benet ned skal du altså stå slik at du har snudd deg mot venstre, klar til å danse den veien. Så løfter du venstre kne og lar hendene møtes til et klapp under kneet (7,8). Sett ned samtidig som du danser videre mot venstre (ned = første steget), og da gjentar du alt dette over. Neste gang snur du deg 90 grader til og danser i den retningen, så snur du igjen og til slutt vil du ende opp i samme retning som du begynte å danse.

Forståelig? Neppe. Men det finnes da noen videoer på nett, med litt ymse kvalitet. Ser ut som denne dansen muligens er noe som foregår på fest når folk er beruset, men det er intet must med alkohol til The Slosh.

Her er en ganske slapp versjon av The Slosh. Denne hadde neppe passert hos vår Slosh-ansvarlige, de løfter jo knapt nok beina og gidder ikke klappe. Det kan se ut som det er en litt annen variant også, der de klapper seg på kneet i stedet for å løfte det mot albuen. Ja ja, kjært barn og alt det der…

Da vi var på Otta ble det selvsagt sloshet litt på Pillarguri Kafé. Tone Damli satt i naborommet og fikk seg litt middag, og vår danseleder fikk lov til å styre musikken. Som Tone-fan måtte han sette på Butterflies, en helt perfekt sang til denne dansen! Lurer på hva Tone egentlig syntes om det hele, det må ha virket litt snodig å se en gjeng kiltkledte danse line dance til sangen hennes, samtidig som en skotte stadig roper ut: «I want to hear those claps» på skikkelig Glasgow-dialekt. Et fantastisk minne for meg, i hvert fall!

Lyst til å bli med på dansen? Vi gir deg gjerne et lynkurs om vi skulle møtes på puben. 🙂

P.S. Tone – hvis du leser dette… hva med litt pipes & drums på den neste plata di? Vi blir gjerne med… Mull of Kintyre?! 🙂

Lys i enden av tunnelen

Et ganske interessant fenomen i Otta, er alle disse som kjører opp og ned hovedgata om og om igjen. Når de blir lei av det, stopper de gjerne opp sammen med andre i samme ærend, og så sitter de der og ruser motorene sine. Om og om igjen. Leeeeenge – og selvsagt på nattestid, om det var noen tvil om det. Gjerne akkompagnert av høylydt prating og latter.

Jeg antar dette er veldig typisk helgeaktivitet, og muligens ellers også – men siden jeg kun har oppholdt meg der under festivaldagene i august, skal jeg ikke påstå noe som helst.

Det er litt vanskelig for meg å forstå at dette er helt i orden, men når man én gang i året har sekkepipeband på besøk, så er det forferdelig problematisk om disse tar seg, la oss si… en fem-minutters seanse i gangtunnelen. På Otta har de nemlig en tunnel med fantastisk akustikk. Virkelig! Når man går gjennom den, og det gjør man gjerne på vei tilbake til  hotellet, så roper den virkelig etter å bli spilt i.

Det har etter hvert blitt en tradisjon dette med tunnelspilling, og gode tradisjoner må man holde fast ved. En nesten like fast tradisjon har blitt at vi får klage fra lensmannen. Sist vi var der fikk vi beskjed om at vi ikke kunne spille etter klokken 01. I år spilte «noen» der ved midnatt. Neste dag fikk vi en oppgitt tilbakemelding fra en av arrangørene om at han hadde fått kjeft på våre vegne. «Don’t play in the bloody tunnel!»

Her er et lite opptak fra tunnelspilling, men dette er tatt på dagtid altså – så det er ikke bevismateriale om ulovlig aktivitet. 🙂

Nå vurderer vi en turné rundt om i landet der vi spiller i tunneler. Beware!

På tur og ikke sur

Hei hei fra Otta! Verdens navle, akkurat som før. Vi har hilst på Tone Damli, spilt i tunnellen, spilt litt her og der ellers også, drukket øl, spist elggryte og hilst på lokalbefolkningen. Dessuten har jeg fått brukt feministgenet mitt og kranglet litt med gutteklubben grei, men det ser ikke ut som det hjelper.

Jeg har det i det hele tatt innmari moro og håper resten av helgen blir like bra! 😀

Blid Lothis 🙂

Dessuten må jeg skryte litt av Rema 1000 på Otta. De har åpent til klokka 23 og selger nikotintyggis. Hurra!

-Har nikotintyggis!

The Otta Experience

Otta er stedet (unnskyld… byen) som stadig er stuck i den mest harry delen av the 80’s, der mannfolka har lange barter og går med skinnvest, der damene har munnspill i veska og amcarinteresserte ikke tør lukke øynene i frykt for å gå glipp av noe eyecandy.

Otta er kanskje ikke så vakker i seg selv, men omgivelsene er fantastiske. Rett ved renner turkist brevann i elva og fjellsidene reiser seg bratte og tredekte. Det er mye flott natur i Norge og Gudbrandsdalen er absolutt ikke det verste vi har. En kjøretur på litt over ei mil opp fra E6’en tar deg til Mysusæter; starten på Rondane. For et par år siden overnattet vi i hytte der og jeg fikk oppleve soloppgangen over Rondane. Det var så vakkert at det tok pusten fra meg.

Otta er byen som hvert år feirer Pillarguridågå (=dagene) for å minnes Pillarguris varsling med luren, som var oppstarten til slaget ved Kringen. Årets Pillarguri er Wenche Myhre. Jeg tror ikke det er fordi hun har forårsaket noen nedslaktning av skotske soldater, slik som 1600-tallets Pillarguri. I disse dager er skotter heldigvis velkomne på Otta, og hovedgata er pyntet med norske og skotske flagg.

Otta har hotellet med to og en halv stjerne og innmari hyggelig betjening. Utenfor kan du sitte stille med kaffekoppen og en røyk etter frokosten, og nyte synet av sola som jager vekk tåkedottene rundt Pillarguritoppen.

Otta har Pillarguri Cafe, som egentlig er en pub, med entusiastisk betjening som tydelig setter pris på en gjeng sultne musikanter, spesielt når vi varter opp med en trall eller fem etter maten. De vet ikke nødvendigvis hva en gin fizz er, men ølet er kaldt og gyllent og tar aldri slutt. Dessuten spiller de gamle Marillionlåter på anlegget. Dette er puben jeg skulle ønske vi kunne flyttet nærmere Oslo, for her er vi så velkomne at det nesten er rørende. I dokøen får jeg en klem av ei dame jeg aldri har snakket med før, bare fordi hun er glad for at vi er der.

Otta har undergangen som bare ber om å bli spilt i, uansett hvilken tid på døgnet det er. (Akustikken er fantastisk, vi burde egentlig satset på konserter i undergangen i stedet for i parken.)

På Otta tror alle vi er skotske og prater i vei til oss på engelsk. Jeg skuffer ingen, sier ikke noe om at jeg er norsk om jeg ikke får direkte spørsmål. Vi er uansett språkforvirra i bandet allerede.

otta

Som alltid er jeg totalt gåen etter Otta-helga, men det er verdt det. (Noen ganger er det ganske greit at de verste ME-symptomene først kommer etter et par dager.) Det blir nok rolige dager fremover, mens jeg gleder meg til neste gang.

Takk, Otta, for at dere nok en gang tok imot oss med åpne armer! Vi håper å se dere igjen neste år. Hilsen en av de kiltkledde. 🙂

sel kirke

Pillarguri anno 2007

Når man besøker Otta og området rundt, er det vanskelig å ikke få med seg historien om Skottetoget og Pillarguris varsling. Jeg kan ikke huske at vi lærte om Slaget ved Kringen da jeg gikk på skolen, så for sikkerhets skyld tar jeg en kjapp gjennomgang her.

I 1612 raste Kalmarkrigen, en krig mellom Sverige og Danmark-Norge. Svenskene sendte bud på leiesoldater og ca. 550 skotter ankom Romsdalen, for å forsøke å ta seg gjennom landet og over til Sverige. De skotske soldatene gikk visstnok hardt fram på sin vei, med skjending og drap. Bøndene var rimelig grinete i utgangspunktet ettersom mange norske bondesønner var drept i krigen. De planla et bakholdsangrep på skottene.

Guri, senere kjent som Pillarguri, ble sendt til toppen av et fjell for å holde utkikk. Da skottene kom varslet hun med å blåse i en lur. Bondehæren slapp helvete løs på skottene, som ikke hadde mulighet til å slippe unna. Mange ble drept i slaget, resten ble tatt til fange. Det var meningen de skulle føres til Oslo for å bli dømt der, men bøndene gadd ikke ofre dyrebar tid og energi på å traske så langt. De skottene som kunne kjøpe seg fri gjorde det, resten ble henrettet dagen etter slaget.

Bloody hell! Rimelig heftig historie, spør du meg.

I senere tid har det blitt kranglet om hva Guri egentlig blåste i. En lur… eller et bukkehorn. Det ble testet ut (ifjor, tror jeg) og svaret er: Lur. Bukkehornet kunne ikke høres på den avstanden.

Men altså… dersom Pillarguri skulle varsle i dag, hva hadde hun brukt da? Dette ble grundig diskutert i bilen på vei hjem fra Otta. Svaret er helt klart: Hun ville sendt en sms:

Sktne kmr! Koz & klemz, Pilla. 🙂

Les mer:

Battle of Kringen – Wikipedia
Slaget i Kringen
Skottelåven – der skottene ble henrettet

Otta revisited

For ca. et år siden skrev jeg her i bloggen om en helgetur til Otta sammen med pipebandet. Da var jeg helt fersk og skjelven, men hadde en kjempeopplevelse.

I går kom jeg hjem etter enda en fantastisk helg på Otta. En helg jeg ikke trodde jeg skulle få oppleve i år. Tradisjonen var nemlig ikke tro mot oss denne gangen. Etter at Oslo Caledonian Pipe Band har spilt på Otta de siste *mumle mumle* årene (sett inn riktig antall der, et eller annet mellom 8 og 12, trur eg), fikk The Bergen Scottish Society Pipeband jobben denne gangen. Heldigvis var det noen på Otta som ønsket å ha oss oppover likevel og vi fikk tilbud om flere spillejobber i området. De andre årene har vi bodd på hotellet på Otta, men i år ble det hyttetur på oss. Vi fikk låne ei stor hytte med nok sengeplasser til alle sammen. Det viste seg å bli skikkelig koselig!

Det må innrømmes en liten skuffelse da bandet ikke fikk det vanlige oppdraget på Otta i år. Men dette snudde fort, for vi fikk jo endelig anledning til å møte Bergen Pipeband. Det ble en skikkelig flott happening: For første gang i historien møttes Norges to eneste pipeband. Etter å ha hilst og pratet ble det selvsagt fellesspilling. På Pillarguri Café (som på fredags- og lørdagskvelden er en livlig pub), ble det arrangert Norges første «massed pipe band». Det var en kjempeopplevelse! Tilsammen var det ca. 20 pipere og trommiser som spilte. Det var en sterk opplevelse å være vitne til. (Jeg spilte ikke, for pipene mine fikk lekkasje. Buhu!)

Jeg har dessverre ikke bilder fra denne seansen, men her er noen andre fotominner fra turen:





Fortsettelse følger…