Kategoriarkiv: litteratur

Hun lurte meg

Jeg har en grei nabo som har lånt meg flere bøker av en forfatter jeg ikke tidligere hadde hørt om. Denise Mina, fra Glasgow, gir ut velskreven og mørk krim.  Jeg har så langt lest tre bøker av henne, men regner med det blir flere, for dette er spennende og god lesing. Den siste jeg leste heter Sanctum (også utgitt under navnet Deception), og var noe helt annet enn bøkene om journalisten Patricia Meehan. Det var her jeg lot meg lure.

I prologen til boka står det nemlig at historien bygger på dagboknotatene til Lachlan Harriot, og at disse kom forfatteren i hende via en venn av Harriot. Denne vennen hadde overtatt en gammel pc og, siden Harriot ikke var særlig datakyndig, hadde vennen for sikkerhets skyld gjort et søk på den for å se om det lå noen viktige filer igjen på harddisken. I «søppelkurven» fant han dagboknotatene som boken bygger på. Siden ble disse solgt til Denise Mina, som altså publiserte dem.

Boken begynner med Lachlan Harriots notater, skrevet i sjokk etter at kona hans, dr. Susie Harriot, er kjent skyldig i drapet på en tidligere fengslet massemorder. For å hjelpe kona, går han gjennom papirer og pc’en hennes som befinner seg i hennes låste hjemmekontor, til tross for at hun flere ganger ber ham om å ligge unna. Han begynner dagboken sin for å hjelpe seg med å holde styr på det han finner – og alle tankene han får underveis. I begynnelsen er han overbevist om sin kones uskyld, men tvilen dukker opp etter hvert som han finner bevis for at hun har løyet for ham om flere ting.

Dagboken er velskrevet og spenningen bygger seg opp. Hele tiden mens jeg leste, tenkte jeg at når jeg bare blir ferdig skal jeg jammen ut og google disse krimsakene som boken viser til. Så viser det seg altså at dagboken slett ikke er ekte, slik jeg trodde. Det hele er forfatterens verk, men det er til gjengjeld svært godt skrevet. Jeg bør vel egentlig være lettet, ettersom jeg flere ganger underveis følte stor medlidenhet med de menneskene dagbokforfatteren hang ut med navn og kjennetegn og undret meg over at boken ble tillatt utgitt.

Lachlan Harriot er kanskje ikke spesielt sympatisk, men jeg følte likevel medlidenhet og en viss forståelse for det han skriver og gjør, spesielt ettersom det kommer fram hvordan han har blitt behandlet av kona.

Er du glad i krim er Sanctum så absolutt verdt å bruke noen timer på. Jeg er litt usikker på om boken er utgitt på norsk, men ser i hvert fall at den selges billig på nett som engelsk pocket.

Her er en wikipediaartikkel om Denise Mina.

Og her er hennes offisielle hjemmeside.

Lesestoff

Sønnen min har blitt en skikkelig bokorm, noe jeg selvsagt ikke har noe imot. Jeg kjenner meg jo veldig igjen, ettersom jeg stort sett satt med nesa i en bok selv i den alderen. Ikke bare da, forresten. For en tid tilbake leste han en bokserie av Torill Thorstad Hauger kalt «Den lange reisen«, om nordmenn som emigrerte til Amerika på 1800-tallet. Den handlet blant annet om nordmenn som deltok i den amerikanske borgerkrigen, et tema som fikk sønnen min til å google videre for å sjekke opp det som sto i bøkene. Da det viste seg å stemme med virkeligheten ble han virkelig interessert, og dermed fikk han snusen i at det finnes en bok skrevet av en mann som reiste rundt og samlet historier fra veteranene fra det femtende regiment av Wisconsin frivillige. Dette regimentet besto først og fremst av nordmenn, samt noen svensker og dansker. Et hel-skandinavisk regiment altså. Spennende, dette kjente jeg ikke til fra før av. Boken heter «Det Femtende Regiment Wisconsin Frivillige» og er skrevet av Ole Amundsen Buslett (1894), og måtte bestilles som fjernlån fra Nasjonalbiblioteket. (Takk til mitt lokale Deichman som var så velvillige til å skaffe denne!)

Nå er boken her, og jeg måtte kikke litt i den. Sønnen min er bortreist for tiden, så han vet ikke at jeg har den ennå. Lurer på hva han sier når han ser dette:

15 wiscounsin

Jeg håper vi kan finne fram til annen informasjon om denne delen av historien, men da helst noe litt mer lettlest for en 13-åring (og moren hans).

Jeg ser forresten at et eksemplar av boken selges (eller er solgt?) for $650. Synd de ikke har valgt å trykke den opp på nytt i mer moderne utgave.

Dracula

bram stokers draculaFor litt siden gjorde jeg meg ferdig med Bram Stokers Dracula, en bok skrevet i 1897. På forhånd var jeg skeptisk til å lese en såpass gammel bok, da min erfaring med eldre litteratur ikke alltid har vært så positiv. Jeg bestemte meg for å gi den en sjanse likevel, det er jo interessant å se hva vampyrjegeren Buffy og lignende serier bygger på. Jeg angrer ikke, Dracula er en drivende god bok, etter min mening!

Språket er godt modernisert og bød ikke på noen vanskeligheter. Den er bygget opp som en samling dagbokinnlegg, brev og avisutklipp, noe som var vanlig i romaner på 1800-tallet. Historien var særdeles spennende, så det var til tider vanskelig å legge boka ifra meg.  (Som jeg ofte opplever etter å ha lest ferdig en god bok, havnet jeg i et slags hull etterpå der jeg ikke klarer begynne på noe nytt, men det går seg nok til.)

Det var ganske sjarmerende å se hvordan bokas hovedpersoner er beskrevet. Kvinnene er selvsagt nydelige, små vesener som er kjærlige, oppofrende og godheten selv. Mennene er tapre, beskyttende og galante – og lover hverandre stadig evig vennskap. Likevel er nok spesielt Mina Harker en ganske moderne kvinne på mange måter, idet hun benytter seg av såpass nymotens oppfinnelser som skrivemaskin! Hun er også så intelligent og snartenkt at hun blir sammenlignet med en mann på det området. Snakk om kompliment, dere.

dracula-film1Historien er som følger: Jonathan Harker er en ung advokat som blir bedt om å reise til grev Dracula i Transylvania, for å bistå ham i kjøp av en eiendom i London. Greven er høflig og imøtekommende, men lukter skrekkelig vondt og har et merkelig utseende. Ikke spiser eller drikker han, og han er kun våken om natten. Harker hjelper ham med papirer som skal til for å fullføre kjøpet, deretter blir han bedt om å bli på borgen en tid slik at han kan hjelpe Dracula i å forbedre sitt engelsk og øke kunnskapene om livet i England. Harker forstår etterhvert at han er fange på borgen og at greven slett ikke har tenkt å la ham reise hjem igjen.

Greven selv legger ut på reisen mot England.

vampireI England venter Mina på sin forlovede, mens hun bor hos sin rike venninne Lucy som er omgitt av beilere. Lucy går i søvne og Mina forsøker hindre henne i å skade seg. Etter disse turene har hun to sår på halsen, og hun blir langsomt sykere og sykere. Flere leger kommer til, den ene er Van Helsing som nok tidlig forstår at Lucy blir tappet for blod av en vampyr. Dette sier han først ingenting om, men han gjør hva han kan for å forhindre vampyren i å gjøre større skade. Flere blodoverføringer, samt utstrakt bruk av hvitløk forhindrer dessverre ikke at Lucy til slutt dør. Etter dødsfallet oppdager Van Helsing og mennene at Lucy er en udød, og under dramatiske omstendigheter får de stoppet hennes nattlige overfall på Londons barn. En påle gjennom hjertet og et avsagd hode gjør susen.

draculaJonathan har i mellomtiden klart å rømme fra Draculas borg og han gifter seg med Mina. Hun blir fryktelig trist når hun hører Lucy er død, men Van Helsing og de andre forstår at det er Dracula som står bak og bestemmer seg for at han skal stoppes. Draculas hevn er selvsagt å overfalle Mina, suge blod av henne samt tvinge henne til å drikke hans blod. Dermed er forvandlingen i gang og den eneste måten å redde henne på er at Dracula dør.

En lang, dramatisk reise følger. Jeg skal ikke gå inn på den her, men det er i hvert fall spennende greier!

Det er laget flere filmatiseringer om Dracula, og på biblioteket fikk jeg låne Bram Stoker’s Dracula fra 1992. Jeg gledet meg til å se den, men guri så skuffa jeg ble. Hvordan i alle dager klarte de få de edle, gudfryktige og gode menneskene til å bli noen sexhungrige tøser? Dette er ikke Bram Stokers fortelling, den ligner jo knapt. I filmen har de funnet på en bakgrunnshistorie der grev Draculas store kjærlighet begår selvmord fordi hun tror han er drept i krigen. Han forbanner Gud og kirken og blir som straff forvandlet til en slags djevellignende skapning som suger blod av ofrene sine. Mens Jonathan Harker er fange i borgen hans, oppsøker Dracula Mina i London og de forelsker seg. Det viser seg at Mina er en reinkarnasjon av hans elskede fra flere århundrer tilbake, og selv da hun etterhvert gifter seg med Jonathan er det greven hun vil ha. Da han oppsøker henne ber hun om å få bli en vampyr som ham, så de kan leve sammen for evig og alltid.

Blæh, sier jeg bare. De har gjort en historie med svært forsiktige, seksuelle hentydninger til en snuskete og kjedelig film. Fy skamme seg!

Men altså – boka anbefaler jeg til alle fans av vampyrhistorier.

Bram Stoker (1847 – 1912) var irsk. Selv om boka ble ganske godt mottatt da den kom ut, fikk han aldri oppleve den kultstatusen den fikk senere. Stoker arbeidet en periode ved The Lyceum Theatre, ledet av den tyranniske skuespilleren Henry Irving, og skal visstnok være Stokers inspirasjon til skikkelsen Grev Dracula.

Jeg har lest… «La den rette komme inn»

la_den_rette_komme_innJeg har hatt en vanvittig leseopplevelse, som til tider ble nesten uutholdelig. John Ajvide Lindqvists bok «La den rette komme inn» er en slags vampyrhistorie og oppvekstroman i ett, alt plassert i en forstad til Stockholm på 80-tallet. Jeg har ikke lest noen andre vampyrromaner, så jeg skal ikke uttale meg skråsikkert om noe som helst, men jeg tror nok ikke denne historien ligner på noe annet som finnes på bokmarkedet. Dette er ingen romantisering av vampyrer, men ingen demonisering av dem heller. Det er ikke vanskelig å føle medlidenhet, selv om handlingene som foregår er grusomme.

Kort fortalt handler det om 12-årige Oscar, en overvektig og ensom gutt som blir mobbet og plaget på skolen. Han drømmer om hevn over de ondskapsfulle plageåndene sine og er glødende opptatt av å lese om drapssaker i avisene. En kveld møter han Eli på lekeplassen utenfor der han bor. Hun er liten og tynn og er tynnkledd selv om det er vinter. Et spesielt vennskap vokser opp mellom dem, samtidig som skrekkelige mord blir begått i drabantbyen.

Boka er på over 500 sider og var nesten umulig å legge fra seg. Det hele virker så normalt og realistisk, det er kanskje det som gjør historien så intenst spennende. Dette kunne foregått her jeg bor – og for alt jeg vet så gjør det kanskje det. Jeg tror jeg kommer til å være litt ekstra på vakt dersom noen skulle be meg invitere dem inn.

«La den rette komme inn» er filmatisert, men jeg har med vilje latt være å se inntil jeg fikk lest boka. Nå ser jeg fram til filmopplevelsen og er spent på hvordan de har fått det til. Forfatteren selv har skrevet manus, så dette kan bli riktig bra.

Boka anbefales for de som tør utsette seg for den. Den har et godt språk og er bygget opp slik at jeg bare måtte lese videre… og videre. Dette er bra håndtverk! Jeg har i hvert fall blitt blodfan av Lindqvist og kan nesten ikke vente med å begynne på neste bok: «Håndtering av udøde».

Bienes hemmelige liv (film)

Bienes hem liv ny A3 for webJeg har nettopp sett Bienes hemmelige liv og det er en nydelig film som nesten lever opp til boka av Sue Monk Kidd. Nå er det en stund siden jeg leste den, så det er mulig jeg ville sett annerledes på det om jeg gikk rett fra bok til film – men sånn jeg husker den er den omtrent like vakker som bokutgaven. Har du ikke lest romanen så anbefaler jeg den varmt!

Historien foregår i Sør-Carolina i 1964. Lily Owens er 14 år og lever med sin ukjærlige og voldelige far. Moren døde da hun var liten og Lily lever med sorgen og skyldfølelsen ettersom hun ved et uhell var den som tok livet av henne. Den eneste som viser henne omsorg og godhet er den svarte hushjelpen Rosaleen.

De to rømmer og ender opp i huset til tre svarte kvinner som er birøktere. Der får Lily all den varmen og kjærligheten hun har savnet, men også etter hvert svar på sine spørsmål om fortiden.

Det er så mye varme i denne historien, men den gir også et trist bilde av raseskillet og -hatet som rådde i sørstatene på den tiden. Vennskap på tvers av hudfarge kunne ende med juling og fengsel. Men det helt spesielle forholdet mellom Lily og søstrene i det rosa huset gjør det hele litt lettere å bære.

Denne filmen vil jeg ha inn i dvd-samlingen min så fort det lar seg gjøre. Jeg ønsker å se den om igjen flere ganger, akkurat som jeg vil lese boka på nytt. Det må være en av de vakreste historiene jeg kjenner.

Husk. Glem aldri. (Vel d’hiv)

saras-nc3b8kkelDet er lenge siden en forfatter har klart å dra meg inn i sin verden på den måten som Tatiana de Rosnay gjør med sin hjerteskjærende bok «Saras nøkkel«. Jeg skulle bare lese noen sider før jeg la meg til å sove i går kveld. Det ble til at jeg leste over 200 sider i natt og resten av boka leste jeg i dag morges. Jeg kunne ikke legge den fra meg.

Det er takket være Jorid på Ord om annet at jeg kom over denne boken. Hun har skrevet en utmerket post om den, så les gjerne der. Det er ikke nødvendig å skrive en ny omtale av boken når hun gjør det så bra. Jeg vil bare sterkt anbefale den til alle interesserte.

«Saras nøkkel» er en roman som bygger på hendelsene i Paris, 16. juli 1942, da franske politimenn arresterte 13.000 jøder – en operasjon kalt «Vårvind». Det var svært mange kvinner og barn blant de arresterte, ettersom mange menn hadde gått i dekning, vel vitende om at denne aksjonen kunne komme. De trodde kvinnene og barna skulle bli spart, men slik gikk det ikke.

vel_dhiv

«Lukk opp. Med det samme. Politiet.» Moren la hånden mot strupen, og jenta la merke til hvor blek hun var. Hun virket utslitt, stivnet. Som om hun ikke kunne røre seg lenger. Jenta hadde aldri sett en sånn skrekk i morens ansikt. Hun kjente munnen ble tørr av angst.

(…) Broren så på henne. De hørte moren gråte på rommet sitt. «Jeg bruker det hemmelige stedet vårt,» hvisket han. «Nei!» protesterte hun. «Du er nødt til å bli med oss.» Hun grep tak i ham, men han vred seg løs og smatt inn i det brede, dype skapet som var innfelt i kortveggen på rommet deres. (…) Jenta kunne se det vesle ansiktet til broren titte ut på henne fra mørket. Han hadde yndlingsbamsen sin klemt inntil seg og var ikke redd lenger. Kanskje han var trygg der likevel. Han hadde vann og lommelykten.

(…) «Blir du redd der inne?» sa hun lavt da mennene ropte på dem. «Nei,» sa han. «Jeg er ikke redd. Lås meg inne. De får ikke tak i meg.» Hun lukket døren foran det lille, hvite ansiktet og vred om nøkkelen i låsen. Så stakk hun nøkkelen i lommen. (…) «Jeg kommer tilbake senere. Det lover jeg.»

rafle_du_vel_dhiv1

I Operasjon «Vårvind» var det over 4000 barn blant de som ble hentet fra hjemmene sine. Tallene varierer litt, men i hvert fall 7000 mennesker ble samlet i Vélodrome d’Hiver (Vinter-velodromen).

vel_dhiv11

Forholdene var forferdelige. De hadde ikke tilgang til toaletter, ettersom politiet ikke ville risikere at noen klarte stikke av gjennom vinduer der. De hadde èn vannkran tilgjengelig og manglet mat. De som prøvde rømme ble skutt på stedet, noen tok livet av seg, men de aller fleste ble fraktet videre etter fem grusomme dager. De endte opp i oppsamlingsleire utenfor Paris, og ble etter hvert sendt videre til Auschwitz.

vel_dhiv21

auschwitz

42.000 jøder ble sendt fra Frankrike til Auschwitz i 1942, bare 811 kom hjem etter krigen.

Kilder:

Wikipedia – Rafle du Vélodrome d’Hiver

Bilder funnet på følgende sider:

Boklansering – Jenter som kommer

I dag ble det holdt boklansering av «Jenter som kommer» på Fisk og vilt i Oslo, med Virrvarr og Grevinnen i fokus. Ettersom vi var en del bloggere som tenkte oss dit, ble vi enige om å møtes på forhånd. Det er jo litt greit å slippe lette gjennom en menneskemengde etter med-bloggere: «Hei, er du en blogger?» osv. Dermed ble det satt av tid til et aldri så lite bloggetreff på Youngstorget.

Det er ikke første gang jeg treffer folk fra nettet, så absolutt ikke. Likevel er det første gang jeg har vært på et bloggetreff, så jeg var litt spent. Jeg trosset problemet med stående heis og stolpret meg ned alle trappene. Mens jeg ventet på taxien sjekka jeg postkassa, og DER lå boka mi. «Kjære Lothiane», sto det inni, og jeg ble så glad! Det skal bli spennende å se nærmere på den, jeg kommer sikkert til å skrive noe om den senere.

Hva kan jeg si? Det var kjempekoselig å treffe bloggerne jeg så langt kun har kjent gjennom tastatur og skjerm. To av mine irl-venner (og bloggere) var også tilstede; Trips & Tics og el Vera, men ellers var det ingen der jeg hadde truffet før. Jeg ramser bare opp alle de jeg kommer på at jeg har møtt i dag: Tornerose, SerendipityCat, Virrvarr og Grevinnen, Mr. Jackson, svigermor Lene, Dad in Law, Beate, Bookhouse girls, Delirium, Flopsy og Kristin på bærtur. Har jeg glemt noen nå så beklager jeg. Tiden fløy så fort og jeg ble passe gåen i huet av koselig skravling og et par øl. :) Det var særdeles koselig og jeg har lyst å dra på bloggetreff igjen, da gjerne i litt rolige omgivelser.

Jeg er forresten ikke den første som blogger om dette, Trips var den første. Hun blogget faktisk i sanntid via sin iPod Touch. (Gjett om jeg må ha en sånn!) El Vera har også rukket å blogge litt fra kveldens arrangement, og utover natten og morgendagen regner jeg med det popper opp flere rapporter.

Det er sent, jeg er sliten, så jeg tror ikke jeg skal si så mye mer akkurat nå. Legger ut noen bilder så dere som ikke var der kan få ta litt del i denne hyggelige kvelden. (Kopier gjerne bildene om du vil, men spør først hvis de skal brukes annet sted.)

dscf1857

Virrvarr og el Vera

dscf1865

Grevinnen

dscf1869

el Vera og Lothiane

dscf1878

Forfatterne av «Jenter som kommer»

dscf1894

«Åh nei, noen ga Virrvarr en mikrofon!»

dscf1897

Virrvarr viser fram piratvesken sin med alt nødvendig innhold.

dscf1898

En rosa parykk, for eksempel.

dscf1899

Virrvarr og Spøka

.

Flere bilder kommer, men det må bli i morgen. Takk for i kveld! På tide å hvile sliten kropp. :)

Oppdatering: Her er flere bilder.

Let’s talk about sex

Jeg husker naturfaglæreren på videregående fortalte oss at vi skulle skrive ned spørsmål vi hadde om sex og samliv, slik at vi kunne spørre om det vi eventuelt lurte på anonymt. Venninna mi og jeg bestemte oss for å spørre om hvordan jenter har sex med jenter. Ikke fordi vi følte for å prøve selv, men vi hadde sett noen pornofilmer der jenter tukla med hverandre og skjønte ikke helt at det kunne gi det samme som «ordentlige greier».

Vel, det ble ikke godt mottatt. Læreren leste spørsmålet og fnyste, tok det ikke på alvor og gikk bare videre til neste spørsmål. Etterpå prøvde vi å argumentere for hva vi mente, men noe svar fikk vi ikke. Han visste kanskje ikke mer enn oss?

Virrvarr og Grevinnen lurte på det samme, men de fant ingen svar i bøkene som fantes på markedet. Derfor valgte de selv å skrive den boka de savnet. Tøft!

I dag var jeg på besøk i min favorittkaffebu der jeg og kaffemannen delte litt sladder fra hver vår verden; jeg fra Bloggeland og han fra Oslos kaffeverden. Mens jeg nøt en kopp macchiato husket jeg plutselig at det var i dag Virrvarr og Grevinnen skulle være i avisa, så jeg bladde fram Dagbladet Fredag fra bunken med aviser og blader på disken. Og hu hei! Der sto de to forfatterne med en plakat det sto «Fitte-positiv» på. Jeg tenker det var noen som satte kaffen (eller lunsjen) i halsen i dag.

Ettersom jeg ble stående der og prate litt, fikk jeg etter hvert selskap av bokhandlermannen som også ville ha kaffe. Jeg nevnte boka og foreslo at han skulle ta den inn i butikken sin, men han svarte ikke. Snodig. Senere pratet jeg med ei som jobber i samme butikk og fortalte at jeg har bestilt boka. «Kult!», sa hun, og ba meg gi tilbakemelding på om den er bra, så skulle hun lese den hun og. Det skal sies at de to kommer fra hver sin generasjon.

Jeg har ikke lest boka ennå, så jeg kan jo ikke si om den svarer til forventningene, men jeg synes det er flott at det kommer en bok på markedet som ikke fremstiller damer som avhengige av velduftende oljer i badevannet for å få lyst. Eller stearinlys og kongerøkelse. Eller rødvin foran peisen. Eller hva det nå er man tror styrer kvinners seksualdrifter. Kanskje vi kan slippe artikler som denne? Jeg får i hvert fall fnatt av sånt. Da vil jeg heller lese mer av dette.

Og kanskje, bare kanskje, vil boka rykke opp noen fordommer og luke bort noen tabuer? Det håper jeg. Den påvirker i hvert fall før den kommer ut, for jeg har allerede pratet sex og sexbok med 5-6 mennesker i dag, og det er ikke akkurat dagligdags. ;)

Parfymen – Historien om en morder

Det er virkelig fint å ha gode venner som bor nære og som gjerne låner bort dvd-samlingen sin. Det gjør at jeg nå endelig har fått sett filmatiseringen av en bok jeg leste for mange år siden.

Patrick Süskinds «Parfymen», er både vanvittig godt skrevet og samtidig utrolig makaber. Det er særdeles voldelige scener som blir beskrevet og jeg husker jeg ble sjokkert over handlingen, samtidig som jeg ble fascinert av hele historien og av måten den var skrevet på.

Og nå har jeg altså fått sett filmatiseringen. Den gjorde absolutt inntrykk. Jeg husker ikke lenger detaljene fra boken, så jeg kan ikke si noe om den følger bokens handling, men jeg tror den stort sett gjør det. Utfra en kommentar jeg leste på nett er den verste volden utelatt, men det tror jeg egentlig er greit. Det kommer mer enn nok fram likevel, synes jeg.

Historien er fra 1700-tallet i Frankrike, der Jean-Baptiste Grenouille blir født med en særdeles velutviklet luktesans. Han blir etterhvert besatt av å fange gode lukter og ønsker fremstille verdens mest fantastiske parfyme, uansett om det koster menneskeliv. Og det gjør det virkelig. Ben Whishaw spiller hovedrollen, og det gjør han bra! Jeg har stor sans for Alan Rickman som heldigvis også har en rolle her. I tillegg kan du se Dustin Hoffman i en rolle som en passe avdanket parfymist.

Dersom du har sansen for det makabre vil jeg anbefale filmen, for her er det nok av både spenning og grøss. 12-åringen min så en del av filmen, men syntes det ble litt mye av det «gode» og trakk seg tilbake med et dataspill i stedet.

Terningkast og sånt er ikke så enkelt å gi, men denne her synes jeg kan få i hvert fall 4,5. Men helst vil jeg anbefale deg å lese boka om du ikke har gjort det allerede.

Du skal være tro

Du skal være tro.
men ikke mot mennesker
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt.

Når var du tro?

Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?

Var du tro
når dine handlinger overdøvet
lyden av ditt hjertesalg?

Var du tro
når du ikke bedrog
den du ikke elsket?

Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rører ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg.

Da var du tro!

~ André Bjerke