Kategoriarkiv: litteratur

Du har vel hørt om Chickamauga?!

For noen år siden lånte sønnen min en bokserie på biblioteket. «Den lange reisen», av Torill Thorstad Hauger, tar for seg den norske utvandringen til Amerika og følger hovedpersonen når han verver seg i 15th Wisconsin Volunteer Infantry for å delta i krigen mellom Nord- og Sørstatene.

Etter dette har sønnen min vært levende opptatt av den amerikanske borgerkrigen, han har flere bøker om den – og er spesielt opptatt av skjebnen til de norske soldatene som var med. Og dem var den en del av, faktisk flere tusen. Mange av dem døde, enten i krigen, eller i fangenskap. Spesielt fikk mange nordstatssoldater en svært ublid skjebne i fangeleieren Andersonville (Camp Sumter). Jeg har sett bilder av soldater som overlevde oppholdet, og de er like ille som de vi har sett etter andre verdenskrig da fangene i konsentrasjonsleire ble frigitt. Det forundrer meg stadig hvor mye jævelskap mennesker er i stand til å utføre mot hverandre.

12. april i år er det 150 år siden den amerikanske borgerkrigen startet. I år er også sønnen min konfirmant. Gaven fra meg blir en tur til Georgia, der vi blant annet skal være med på reenactment av noen store slag, samt besøke Andersonville, fangeleiren som er gjort om til museum og minnesmerke.

Selv er jeg ingen «civil war buff», som de borgerkrigsinteresserte blir kalt «over there». (Det er overraskende mange av dem!) Likevel må jeg si jeg blir mer og mer fascinert, både av historien som jeg stadig får innblikk i via min sønn, og av alle disse historie- og krigsinteresserte som leker soldater hvert år.

Jeg ser fram til å reise dit og få oppleve alt sammen, og spesielt mye gleder jeg meg fordi jeg skal få oppleve det sammen med verdens flotteste 15-åring! Og tenk så kult det blir etterpå å kunne si at jeg har vært i Chickamauga… der tror jeg ikke det er så mange som har vært.

Dagbladet har i dag en artikkel om de mange nordmennene som kjempet i borgerkrigen.

Kommer du på 15?

Fant denne på Facebook, men tenker den egner seg fint på blogg også. Hvem som vil kan være med – skriv gjerne her i kommentarfeltet om du ikke har en blogg du vil skrive det på. Dette er ikke blodig alvor, det er bare for gøy. :)

I løpet av 15 minutter skal du skrive ned navnene på 15 forfattere/poeter som du føler har påvirket deg og som du har med deg videre i livet.

Her er min liste:

  1. André Bjerke
  2. Hans Børli
  3. Ingvar Ambjørnsen
  4. Stephen King
  5. Jo Nesbø
  6. Ian Rankin
  7. Kahlil Gibran
  8. Sue Monk Kidd
  9. Stieg Larsson
  10. Arnaldur Indridason
  11. John Ajvide Lindqvist
  12. Inger Hagerup
  13. Astrid Lindgren
  14. Anne-Cath Vestly
  15. Robert Frost

I samme slengen tar jeg med en lignende lek som jeg fikk for litt siden. Det går ut på det samme, men her skal du skrive ned 15 bøker du aldri glemmer.

Min liste:

  1. The Stand – Stephen King
  2. De gales hus – Karin Fossum
  3. Ringenes herre – Tolkien
  4. Harry Potter (alle 7) – J.K. Rowling
  5. Mio min Mio – Astrid Lindgren
  6. Brødrene Løvehjerte – Astrid Lindgren
  7. Millennium-trilogien – Stieg Larsson
  8. Engelen på det sjuende trinn – Frank McCourt
  9. Historien om Pi – Yann Martel
  10. Dukken i taket – Ingvar Ambjørnsen
  11. Håndtering av udøde – John Ajvide Lindqvist
  12. La den rette komme inn – John Ajvide Lindqvist
  13. Dracula – Bram Stoker
  14. Garps bok – John Irving
  15. Stien mot fortiden – Tom Egeland

Da er det din tur (hvis du vil). Hvilke 15 forfattere/poeter og hvilke 15 bøker, glemmer du aldri?

Min søsters vokter (bok)

Kjenner du forfatteren Jodi Picoult? Etter anbefalinger leste jeg først «Heksene i Salem Falls», som handler om heksejakten på en mann dømt for seksuelle overgrep. Den ga såpass mersmak at jeg oppsøkte Deichmann for å låne mer av Picoult, og dermed fant jeg «Min søsters vokter».

Om historien (hentet fra bokkilden.no):

Anna er ikke syk, men hun kunne like gjerne vært det. I løpet av sitt trettenårige liv har hun gjennomgått utallige operasjoner. Hun har nemlig blitt satt til verden for at hennes beinmarg skal redde den eldre søsteren, Kate, fra leukemien hun lider av. Men nå har Anna for første gang begynt å stille spørsmål ved hvem hun egentlig er, og hvem hun ønsker å være. Er hun noe mer enn sin søsters livredder? For Anna tvinger det seg fram en umulig avgjørelse. En avgjørelse som skal splitte familien og som kanskje får fatale følger for Kate.

Jeg synes boken er tankevekkende og sterk. Hvordan ville jeg selv ha handlet, om det var mine barn det gjaldt? Er det uetisk å bruke det ene barnet som donor for å redde det andre? Jeg klarer ikke bli enig med meg selv, men tenker at det uansett handler mye om kommunikasjonen mellom foreldrene og det barnet som har gener til å hjelpe det syke barnet. I boka må det en rettsak til for å få til denne kommunikasjonen, etter at Anna oppsøker en advokat for å få kontroll over sin egen kropp.

Picoult skriver relativt enkelt og rett fram, men har noen setninger som gir gåsehud hos meg. For eksempel «Vi er ikke det første foreldreparet som mister et barn. Men vi er de første som mister barnet vårt. Og det utgjør hele forskjellen.»

Boken er inndelt i kapitler der man får følge tankene og historien til de ulike personene, slik at du får historien belyst fra forskjellige hold. Jeg er stadig ikke helt sikker på om jeg liker denne hoppingen fra person til person, da jeg synes det gir litt dårlig flyt. Jeg har imidlertid fått lyst til å lese flere bøker av Picoult, så helt galt er det ikke.

Historien er også filmatisert og denne har jeg i dag bestilt på dvd. Cameron Diaz spiller rollen som moren, noe jeg er svært spent på. For meg virker Diaz litt for ung for rollen, men jeg skal gi henne en sjanse. Filmen må forresten ikke forveksles med en annen film som heter akkurat det samme.

Jeg ser på nett at Jodi Picoult ikke er helt fornøyd med slutten på denne filmen, ettersom Warner Brothers har valgt å endre denne i forhold til boka. Det gjør meg spent, men samtidig veldig skeptisk. Her er traileren for den som vil se:

De stumme plagede – og de som taler for dem

Aftenposten arrangerte kronikkonkurransen ‘Det norske språket i dag‘, åpen bare for kvinnelige skribenter. Vinneren er Mette Grøholdt fra Oslo. Hun har skrevet et sterkt bidrag om livet til de stumme plagede, de som er midt imellom sykdom og friskhet, de som har overlevd alvorlig sykdom – og som lever videre med skadene sykdommens behandling har gitt dem. Hun har selv overlevd kreft tre ganger, og fokuserer i kronikken på at det norske språk mangler ordene for å beskrive det livet hun og mange andre lever. Jeg ser flere likhetstrekk med min egen situasjon som ME-syk.

Jeg har kommet inn i et landskap av plager som ikke har noe språk. Jeg er blitt behandlet for kreft tre ganger og er ikke lenger akutt syk. Men jeg er heller ikke helt frisk. Hverken jeg selv, mine omgivelser, helsevesenet eller media har språksatt disse rommene mellom det syke og det friske. Plagene har derfor ingen stemme.

Til å mangle ordene, synes jeg kronikkforfatteren har satt ord på dette stumme rommet på en fantastisk måte. Egentlig har jeg lyst å klippe hele kronikken inn her, men jeg anbefaler dere å lese den selv. Den er verdt å ha med seg for alle, både friske og syke. Alle møter vi en gang noen som har overlevd kreft, eller lever med annen alvorlig sykdom. Hva tenkte jeg egentlig om for eksempel det å få kreft før? Jeg tror jeg hadde en oppfatning om at man fikk kreft og så ble man enten helt frisk igjen, eller så overlevde man ikke. Så nettopp der tror jeg Grøholdt har rett i at dette ikke er noe vi har satt særlig fokus på. Det er så absolutt på tide at noen gjør det.

Hva forbinder vi med styrke? Næringslivstoppen som tar merket i Birken eller den plagede kronikeren som holder ut sterke smerter dag etter dag, år etter år? Vi kobler nesten automatisk sykdom med svakhet, men min erfaring er at det krever mer mental styrke og setter kroppen på større fysiske prøvelser å mestre mitt syke liv enn det krevde å mestre mitt friske liv. Så lenge den språklige normen er det friske, vil det plagede aldri kunne nå opp på mestringsskalaen.

* * *

I forbindelse med 1. mai, sto et annet svært lesverdig innlegg på trykk. Dette var i Klassekampen, tirsdag 27. april. Dessverre ligger det ikke på nett på Klassekampens sider, men hos SerendipityCat finnes en pdf-fil der man kan lese det. Jo Skårderud er forfatteren bak innlegget ‘Uføre kamerater‘, som virkelig er verdt å bruke noen minutter på. (SerendipityCat har dessuten skrevet flere interessante poster i det siste, så et besøk hos henne anbefales varmt.)

I innlegget oppfordrer Skårderud til at de som er i arbeid skal hjelpe de uføre; de som har mistet sin mulighet til å streike og slåss for rettighetene sine. Ikke bare for å være solidariske, men også fordi man selv plutselig kan befinne seg i samme situasjon:

Slår statistikken til, vil 42 prosent av oss bli uføre før vi når pensjonsalder. Veldig få tror de skal bli uføre, veldig mange blir det.

Han viser til hva man faktisk taper hvis man er så uheldig å gå fra å være arbeidsfør til ufør. Det er store penger det er snakk om, med kuttene i uføretrygd som politikerne våre har gått inn for. De fleste som vil tape på dette er kvinner;

(…) så uførekamp er også en kvinnekamp. Helse- og omsorgsyrker står for den høyeste andelen av de uføre. Mener vi virkelig at den kronisk syke hjelpepleieren skal måtte ta ansvar for innsparingene til velferdsstaten?

Gjennom media har vi blitt fortalt at kuttene i velferdsordningene må gjennomføres, ellers vil velferdsstaten rase. Skårderud skriver:

Dette argumentet kan høres overbevisende ut, særlig når det kommer fra Ap-politikere, men det er like fullt reinspikka tøv. Å kutte i uføreytelsene er ikke noe man må gjøre, men et bevisst veivalg som politikerne må stilles til ansvar for. Hvis vi innførte en 0,5 prosents omsetningsavgift på børsen, etter modell fra England, ville vi spare inn like mye som de totale uførekuttene som planlegges.

Dette synes jeg er ekstra interessant, at han faktisk har et reelt forslag til annen løsning enn den de aller fleste politikerne har fremmet. Nå kjenner jeg lite til denne omsetningsavgiften han nevner, men det er i alle fall noe jeg gjerne kunne tenke meg at våre folkevalgte kunne vurdere, i stedet for å drive igjennom kutt som gjør at de som har lite får enda mindre enn før.

* * *

Det har stått mye bra på trykk i Klassekampen om sykelønnsordningen, og det siste debattinnlegget jeg vil trekke fram er skrevet at Håkon Lasse Leira, og sto på trykk fredag 30. april: ‘Hvor er jobbene?‘. Heller ikke dette finner jeg på nett, men jeg har fått tillatelse fra forfatteren til å sitere i bloggen. Håkon Lasse Leira har vært nevnt tidligere i ‘Under stjernene'; i posten ‘Gratulerer‘, der jeg blant annet viser til en kronikk han hadde i Dagbladet; ‘Hvor er de late?‘ Leira er overlege på arbeidsmedisinsk avdeling ved St. Olavs Hospital i Trondheim.

I kronikken tar Leira opp IA-avtalen (avtale om inkluderende arbeidsliv) som nylig ble forlenget. Den har som målsetning å redusere sykefraværet, inkludere folk med ulike handikap, samt holde eldre lenger i arbeid før de blir pensjonert. Sammenhengen mellom arbeid og helse er av stor betydning for folkehelsa, skriver Leira og mener den bør få mye større oppmerksomhet enn den får. Men IA-avtalen kritiseres for å ikke være forenelig med ønsket om å redusere sykefraværet.

Økt inkludering av personer med handikap og av eldre, begge grupper som har høyere sykefravær enn andre, vil vanskeliggjøre arbeidet med å redusere totalfraværet.

Leira forteller også at sykefraværet i Norge ikke er spesielt høyt sammenlignet med andre land, «om en tar hensyn til de ulike måtene det blir registrert på.» Han mener at debatten om sykefraværet har vist at folk slett ikke er late, at legene ikke er slepphendte med sykemeldinger og at fraværet ikke vokser uvanlig raskt.

Det som øker er utgiftene til sykefravær. Det øker fordi vi blir flere i arbeid og får høyere lønn etter hvert. (…) Som andel av statskassens utgifter utgjør det 1,5 prosent. I 1980 var denne andelen 1,6 prosent. (…) Som samfunn har vi bedre råd nå enn da.

Norge har høy yrkesdeltakelse, flere 100.000 flere er i arbeid her, enn gjennomsnittlig i OECD-landene. Dermed øker sykefraværet og uføretrygdingen, fordi mange av de som er i arbeid er mer syke enn andre. «…men utgiftene er mange ganger oppveid av økt verdiskapning

Men hvor lett er det å få nyte godt av IA-avtalen? Jeg har et stort ønske om å en dag bli så mye friskere at jeg i hvert fall kan jobbe deltid. Vil det i så fall finnes en arbeidsplass der jeg kan få bidra? Jeg har for lengst mistet kontakten med arbeidslivet etter mange år som 100 % syk.

IA-avtalen har kanskje heller bidratt til å holde folk i arbeid enn til å inkludere de som står utenfor arbeidslivet og ønsker seg inn.

1. mars ble den nye ordningen med «arbeidsavklaringspenger» innført. Den erstatter tidligere ordninger med attføring, rehabilitering og tidsbegrenset uføretrygd, og er etter navnet ment å avklare hvem som eventuelt kan hjelpes tilbake til arbeidslivet.

At ordningen er ny, kan forklare at det nå står 42.000 personer i kø for å få sin arbeidsevne «avklart». I tillegg til disse finnes det anslagsvis i overkant av 200.000 personer som er helt utenfor arbeidslivet, men som ønsker seg inn; de arbeidsløse, mange med ulike handikap, og 10-15 prosent av dem som har uføretrygd. Til sammen er dette cirka 250.000 personer. Problemet er at det bare finnes jobber for en liten del av dem.

Mange ønsker altså å jobbe, men får ikke muligheten. En litt annen virkelighet enn vi vanligvis blir presentert gjennom media. I et arbeidsliv som krever stadig mer av sine arbeidere, er det uoverkommelig å få innpass dersom man ikke kan yte 110 %. Det står ikke hundretusenvis av arbeidsgivere i kø for å få ansette folk med en liten «restarbeidsevne» og det vil heller ikke skje om det ikke blir lagt til rette for det på en helt annen måte enn i dag.

Leiras forslag er å øremerke nye stillinger, for eksempel i helse- og omsorgssektoren og i jernbanen, slik at disse går til personer som i dag står utenfor arbeidslivet.

Dessuten kunne vi gjøre som Tyskland, Frankrike og Canada og øremerke en viss andel av arbeidsplassene for personer som trenger en eller annen form for tilrettelegging. Om vi satte andelen til 5 prosent ville det bety 115.000 arbeidsplasser.

Interessante og gode forslag, synes jeg, og håper at Leira og hans meningsfeller blir hørt. Det hadde hjulpet enormt på min rustne selvfølelse om politikernes budskap kunne snus fra å snakke om trygdede som økonomiske problemer, til å se på oss som mennesker med verdi og mulige ressurser. Det sies så ofte at de vil ha flere tilbake i jobb, men da må det også gjøres noe for at dette skal være praktisk mulig. Og for dem som ikke har mulighet til å delta i det hele tatt, må det sikres at de får beholde de økonomiske rettighetene de har hatt hittil. Alle skal med, eller hva?

Gjensyn med to forfattere

Ettersom formen ikke er altfor god for tida, blir det til at jeg går her og suller i min egen lille boble. Dagene består stort sett av å lage mat, handle inn nødvendige ting, vaske opp, lage mer mat. Innimellom dette hviler jeg, koser med fuglene og leser bøker. Ikke mye å skrive hjem om, som dere skjønner. (Det vil si, jeg skriver jo faktisk om det. Stakkars dere!)

Når jeg leser bøker jeg liker godt, vil jeg gjerne fortelle det videre. Denne gangen har jeg hatt gjensyn med to krimforfattere jeg har lest det meste av tidligere. Det er ikke bestandig slike gjensyn lever opp til forventningene, dessverre.

Jeg begynner med hun som har vært det lengste bekjentskapet, nemlig Patricia Cornwell. En periode slukte jeg bøkene hennes og i bokhylla mi står i hvert fall 13 av dem, de fleste i engelsk pocket. Om noen skulle føle for å låne dem er det bare å si fra. Bøkene handler om Scarpetta, en kvinnelig rettsmedisiner. Innholdet er til tider ganske gørrete, for å si det rett ut. Det er gjerne en eller annen gærning som dreper på de mest bestialske måter, og så skal hovedpersonene finne fram til gjerningsmannen (eventuelt -kvinnen) via Scarpettas utrettelige jakt på bevis hos ofrene. Med seg på jakten har hun den forsofne politimannen Marino og det uangripelige superdupergeniet, niesen Lucy.

Som sagt, jeg var blodfan av disse bøkene tidligere, men har ikke lest noe av henne på lenge. For en tid siden meldte jeg meg inn i en bokklubb og en av bøkene jeg fikk i velkomstpresang var en Cornwell-bok i norsk oversettelse. Det er visstnok den femtende hun har skrevet og heter ‘De dødes bok’.

Kort fortalt handler boka om en gal fyr som tar livet av flere kvinner og fellestrekket er at de har hatt kontakt med en talkshowvertinne.

Dessverre ble jeg ganske skuffet over historien. Jeg er ikke sikker på om det er fordi jeg leste den på norsk, fordi jeg har endret meg, eller fordi forfatteren har begynt å kjede seg. Kanskje er det en blanding av disse? For med denne boken fikk jeg et inntrykk av en heller uengasjert forfatter. Historien var rotete fortalt, det virket som Cornwell ikke hadde giddet skrive mer enn akkurat nødvendig for å få historien til å henge sammen. Fra før av har jeg alltid syntes at persongalleriet virker nokså kalde og ufølsomme, selv om jeg tror forfatteren egentlig ønsker å fremstille dem som det motsatte. Denne boken ga ikke noe bedre inntrykk enn tidligere, for å si det sånn. Dessuten henger ikke tittelen på greip, etter min mening, uten at jeg skal røpe noe mer om historien. Skal du lese noe av Cornwell anbefaler jeg heller de første bøkene hennes.

Den neste forfatteren jeg fikk et gjensyn med, er den islandske forfatteren Arnaldur Indriðason. Han har ikke like lang bibliografi som Patricia Cornwell, men forhåpentligvis vil det komme mange flere bøker fra denne mannen. Av de syv bøkene som har kommet ut på norsk, har jeg nå lest seks av dem. Jeg oppdaget ham etter at faren min kom med en anbefaling, og spesielt de første bøkene hans ble jeg virkelig dratt inn i. I hvert fall èn av bøkene er filmatisert, muligens flere.

Biblioteket meldte om at jeg endelig hadde nådd toppen av ventelisten og at ‘Irrganger’ var klar til avhenting. Det tok meg vel bare et par dager å lese ut boka, så nestemann på lista trengte ikke vente særlig lenge. :)

Historien begynner med en fyr som drar på byen i Reykjavik, treffer ei jente og doper henne med rohypnol. Når det dukker opp et lik i historien var jeg først sikker på det var denne jenta, men offeret er fyren selv. Til pass for ham, kan man kanskje si. Politiet famler i blinde og har igrunn ikke andre spor å gå etter enn et sjal som lukter tandoorikrydder.

Jeg synes Indriðason er en drivende god krimforfatter og at det er ganske fascinerende å lese disse historiene fra Island. Likevel når ikke denne boka opp i nærheten av de andre jeg har lest av ham. Jeg ser Aftenpostens Hans Skei mener boka går på tomgang mye av tida, og det er igrunn en treffende beskrivelse, selv om jeg ikke hadde noen problemer med å lese den ferdig. Den var ikke helt elendig, det vil jeg absolutt ikke påstå, men den manglet en del i forhold til hva jeg forventet.

Det er store forskjeller på de to bøkene jeg trekker fram her. Cornwells hovedpersoner og miljøskildringer er langt unna noe jeg kan kjenne meg igjen i, mens hennes islandske kollega skriver langt mer jordnært og med mer varme. Etter disse leseropplevelsene føler jeg meg ferdig med Patricia Cornwell, men Arnaldur Indriðason skal desidert få flere sjanser til å vinne meg over igjen.

Hun lurte meg

Jeg har en grei nabo som har lånt meg flere bøker av en forfatter jeg ikke tidligere hadde hørt om. Denise Mina, fra Glasgow, gir ut velskreven og mørk krim.  Jeg har så langt lest tre bøker av henne, men regner med det blir flere, for dette er spennende og god lesing. Den siste jeg leste heter Sanctum (også utgitt under navnet Deception), og var noe helt annet enn bøkene om journalisten Patricia Meehan. Det var her jeg lot meg lure.

I prologen til boka står det nemlig at historien bygger på dagboknotatene til Lachlan Harriot, og at disse kom forfatteren i hende via en venn av Harriot. Denne vennen hadde overtatt en gammel pc og, siden Harriot ikke var særlig datakyndig, hadde vennen for sikkerhets skyld gjort et søk på den for å se om det lå noen viktige filer igjen på harddisken. I «søppelkurven» fant han dagboknotatene som boken bygger på. Siden ble disse solgt til Denise Mina, som altså publiserte dem.

Boken begynner med Lachlan Harriots notater, skrevet i sjokk etter at kona hans, dr. Susie Harriot, er kjent skyldig i drapet på en tidligere fengslet massemorder. For å hjelpe kona, går han gjennom papirer og pc’en hennes som befinner seg i hennes låste hjemmekontor, til tross for at hun flere ganger ber ham om å ligge unna. Han begynner dagboken sin for å hjelpe seg med å holde styr på det han finner – og alle tankene han får underveis. I begynnelsen er han overbevist om sin kones uskyld, men tvilen dukker opp etter hvert som han finner bevis for at hun har løyet for ham om flere ting.

Dagboken er velskrevet og spenningen bygger seg opp. Hele tiden mens jeg leste, tenkte jeg at når jeg bare blir ferdig skal jeg jammen ut og google disse krimsakene som boken viser til. Så viser det seg altså at dagboken slett ikke er ekte, slik jeg trodde. Det hele er forfatterens verk, men det er til gjengjeld svært godt skrevet. Jeg bør vel egentlig være lettet, ettersom jeg flere ganger underveis følte stor medlidenhet med de menneskene dagbokforfatteren hang ut med navn og kjennetegn og undret meg over at boken ble tillatt utgitt.

Lachlan Harriot er kanskje ikke spesielt sympatisk, men jeg følte likevel medlidenhet og en viss forståelse for det han skriver og gjør, spesielt ettersom det kommer fram hvordan han har blitt behandlet av kona.

Er du glad i krim er Sanctum så absolutt verdt å bruke noen timer på. Jeg er litt usikker på om boken er utgitt på norsk, men ser i hvert fall at den selges billig på nett som engelsk pocket.

Her er en wikipediaartikkel om Denise Mina.

Og her er hennes offisielle hjemmeside.

Lesestoff

Sønnen min har blitt en skikkelig bokorm, noe jeg selvsagt ikke har noe imot. Jeg kjenner meg jo veldig igjen, ettersom jeg stort sett satt med nesa i en bok selv i den alderen. Ikke bare da, forresten. For en tid tilbake leste han en bokserie av Torill Thorstad Hauger kalt «Den lange reisen«, om nordmenn som emigrerte til Amerika på 1800-tallet. Den handlet blant annet om nordmenn som deltok i den amerikanske borgerkrigen, et tema som fikk sønnen min til å google videre for å sjekke opp det som sto i bøkene. Da det viste seg å stemme med virkeligheten ble han virkelig interessert, og dermed fikk han snusen i at det finnes en bok skrevet av en mann som reiste rundt og samlet historier fra veteranene fra det femtende regiment av Wisconsin frivillige. Dette regimentet besto først og fremst av nordmenn, samt noen svensker og dansker. Et hel-skandinavisk regiment altså. Spennende, dette kjente jeg ikke til fra før av. Boken heter «Det Femtende Regiment Wisconsin Frivillige» og er skrevet av Ole Amundsen Buslett (1894), og måtte bestilles som fjernlån fra Nasjonalbiblioteket. (Takk til mitt lokale Deichman som var så velvillige til å skaffe denne!)

Nå er boken her, og jeg måtte kikke litt i den. Sønnen min er bortreist for tiden, så han vet ikke at jeg har den ennå. Lurer på hva han sier når han ser dette:

15 wiscounsin

Jeg håper vi kan finne fram til annen informasjon om denne delen av historien, men da helst noe litt mer lettlest for en 13-åring (og moren hans).

Jeg ser forresten at et eksemplar av boken selges (eller er solgt?) for $650. Synd de ikke har valgt å trykke den opp på nytt i mer moderne utgave.